Vi kan av og til lese at disseksjoner av mennesker var forbudt i middelalderen eller at dette var “en praksis kirken gjennom middelalderen hadde vært skeptisk til“.
Dermed ble ikke menneskekroppen studert før renessansen på 1500-tallet.
I Europa er det imidlertid ikke noe dokumentert forbud mot disseksjoner av mennesker, i motsetning til bl.a. Romerriket.
Tvert i mot viser kilder disseksjoner i Salerno i hvert fall fra 1235. Dette var ofte offentlig forestillinger for medisinstudenter, og foregikk én gang i året.
Mondino av Luzzu (1270-1326) skrev lærebok om anatomi – Anatomia – og utførte disseksjoner i Bologna fra i hvert fall 1315.
At man likevel gjorde få fremskritt, skyldtes for stor respekt for fortidens imponerende mestre. Det ble ikke bedre av at man ikke kunne reprodusere tegninger nøyaktig i minste detalj før boktrykkerkunsten.
I stedet beundret man den antikke legen Galenos’ (129-200) kunnskap i hans hele 147 verker. Dermed lot man være å korrigere nye lærebøker, selv om man oppdaget forskjeller mellom hans fremstillinger og kroppene man dissekerte.
Det man ikke var klar over, var at det var romeren Galenos som led av forbud mot disseksjoner. Han måtte dermed dissekere dyr der med organer plassert annerledes enn hos mennesker.
I stedet trodde de som dissekerte i middelalderen at forskjellene var unntak – hver gang.
Illustrasjonen er fra La Grande Chirurgie av Guy de Chauliac, 1363. ©Musée Atger, Faculté de Médecine, Montpellier, France/Bridgeman Images.
