Hvis opplysningstiden viser seg i tanken om encyklopedier og leksika, var 1200-tallet en opplysningstid. På linje med 600-tallet.
I motsetning til hva enkelte læremidler kan gi inntrykk av, ble ikke det første leksikon laget av opplysningsfilosofen Diderot i andre halvdel av 1700-tallet.
Tanken om å samle all kunnskap er flere tusen år gammel.
Romeren Plinius den eldres 37 bind om naturhistorien ble lest i hele middelalderen.
Den første kristne encyklopedia, Institutiones litterarum, ble laget av Cassidorus i år 560.
Isidor av Sevillas Etymologi fra 636 hadde 20 bind med tekster fra antikkens forfattere og naturvitere, fra Plinius til Cassiodorus. Vi vet at denne ble lest i norske klostere i middelalderen.
Bartholomeus’ De proprietatibus rerum (Om tingenes egenskaper) i 19 bind fra 1240 var det mest brukte i høymiddelalderen. Utgaven fra 1483 er den eldste kjente trykte bok som omtaler Norge.
Vincent av Beauvais’ Speculum Maius (Det store speil) fra 1260 var det største med 3 millioner ord.
Før boktrykkerkunsten var imidlertid slike verk for dyre for folk flest, kun rike, og større institusjoner som klostere og universiteter, hadde råd til kopier.
Når tilgangen til kunnskap ble så mye større etter middelalderen, var grunnen først og fremst boktrykkerkunsten fra midten av 1400-tallet. Den gjorde det mulig å publisere bøker som leksika i store opplag, og løpende etterprøve og oppdatere dem.
Det nye Diderot gjorde på 1700-tallet var ikke å lage en ny type verk – encyclopedia – men tendensen til å bruke dette politisk, noe franske myndigheter mislikte sterkt.
Når han møtte motstand, var det ikke fordi folk var lei av å få leksikonselgere på døren, men fordi han drev polemikk.
(Illustrasjon: Ludvig IX besøker Vincent av Beauvais, Paris, Bibliothèque natinale de France, 1333)
