I populærvitenskap, kattefora og lunsjsamtaler er det ikke uvanlig å høre at man i middelalderen mente at svarte katter var djevelens dyr. Dermed forbød paven katter og sørget for at man tok livet av millioner av dem. Resultatet var enormt mange rotter, noe som bidro til en langt større spredning av Svartedauden i Europa enn Asia på midten av 1400-tallet. Man kunne til og med ble regnet som heks og brent om man eide en katt.
I realiteten var Svartedauden omtrent like ille i Asia og Midtøsten – mellom 40 og 60 % døde. Den kom gjentatte ganger tilbake i senere århundrer, uten at noen har vist noen sammenheng mellom dette og antall katter i hvert århundre.
I tegninger og tekster fra middelalderen går katter uforstyrret rundt i hus og hage. Det er ingen kilder til at en pave skal ha forbudt katter. Antagelig blandes dette med at pave Gregor IX i 1233 sa at Satan kan vise seg som en svart katt. Vi har heller ingen kilder til at noen ble regnet som heks fordi de eide en katt av noen som helst farge.
Forestillingen om en storstilt kattejakt i regi av den katolske kirken er fri fantasi.
Når katter likevel var utsatt i en periode på 15-1600-tallet – altså etter middelalderen – er årsaken på mange måter den motsatte av myten. Man drepte katter og hunder fordi man mistenkte at de var smittebærere – og rett og slett forårsaket pest. Fortellingen om forfulgte katter handler dermed mer om folkehelse enn fanatisme.
