I et oppslag om skilsmisser i Illustrert Vitenskaps blad Historie 5/2024 påstås at «Duell kunne oppløse et ekteskap».
Bakteppet er enkelt: Noen tyske kvinner lengtet så mye etter skilsmisse (omtalt som frihet) at de var villige til å ofre livet for det: «Hvis konen beseiret mannen i en duell, var det et klart bevis på at Gud tillot skilsmissen».
Hva er så kildegrunnlaget? En gjennomgang av rettsprotokoller? Øyenvitneskildringer, brev, memoarer, samtidshistorikere?
Nei, håndbøker i … fekting.
«I verket «Fechtbuch» (1467) forklarer den tyske fektemesteren Hans Talhoffer at middelalderens kvinner hadde rett til å duellere mot sine menn om retten til skilsmisse».
Slike ofte rikt illustrerte håndbøker om fekting, handler ikke overraskende om hvordan man skal fekte. Talhoffer gir eksempler på taktikk, posisjoner, armbruk, fotarbeid og så videre, uten at dette dermed viser hvilke dueller som faktisk forekom – eller det rettslige grunnlaget for dem.
Det hører med at fektebøker også kan dekke et marked for det spektakulære og pikante, blod og gørr, før moderne horror, selv uten motorsager.
Noen scener kunne gått rett inn i Game of Thrones, om man ikke hadde måttet skynde seg så mye de siste sesongene med å bli ferdig: «Mannen plasseres i et tre meter bredt hull som går ham til livet, med en hånd bundet på ryggen». Mens mannen får tre køller, har kvinnen «tre steiner innpakket i tøy».
Måtte mannen gi seg, ble han dratt opp av hullet og henrettet på torget. Var det kvinnen, ble hun plassert i hullet og brent levende, forklarer Historie uten kilder.
At man er ikke er helt trygg på realiteten, kommer frem til slutt: «Ekspertene er usikre på hvor utbredt disse duellene var i middelalderens Tyskland».
La oss si det på en annen måte: Eksperter er sikre på at dette ikke var utbredt. Det er noen bylover basert på eldre rettspraksis der dette antydes, men ingen kilder til at det faktisk har skjedd.
I følge Stadtbuch von Augsburg (ca. 1272) skal taperen begraves levende, men Freisinger Rechtsbuch (ca. 1328) foreslå at man kutter av kvinnens hånd og halshogger mannen. Ingen av disse to lovbøkene vitner om moderniseringen i Europeisk rett ved innføring av romerretten på 1200-tallet, og er heller ikke spesielt systematiske.
I Freisingerboken vedgås det da også at den er skrevet av en lekmann, altså ikke en som har studert juss ved noe universitet. Mye tyder på at en del er gjenklang av regler som ikke lenger var aktuelle.
For denne måten å tenke om rettslige avgjørelser har bakgrunn i ofte germanske stammeskikker. Før romerretten la grunnlaget for Europas rettsstater, fantes en tradisjon kalt gudsdom («trial by order»). Utfallet av tvekamp eller tester som å løfte eller gå på glødende jern, jernbyrd, var tegn på hvem som hadde rett.
Vi finner dette også i norske kongesagaer, spesielt når noen skal bevise at de har rett på tronen. Den siste vi kjenner er da Inga fra Varteig i 1218 tok jernbyrd på vegne av sin sønn, Håkon Håkonsson, gutten som birkebeinerne reddet ved å gå på ski over fjellet, en noe kaldere opplevelse.
På denne tiden hadde kirken lenge grad sett dette som overtro. I et brev fra april 1080 advarer pave Gregor 7 den danske kongen Harald Hen mot den barbariske skikken å gi prester og gamle kvinner skylden for uvær, sykdom og uår og ber ham spare livet til en gruppe kvinner beskyldt for dette. Harald nøyer seg ikke med det, men avskaffet også jernbyrd i straffesaker, siden det var en hedensk skikk.
Slik Steinar Imsen skriver i en artikkel på SNL, forekom slike pøver bare i spesielt vanskelige saker. I tidlig middelalder aksepterte kirken slike prøver, men de ble etterhvert avvist av flere paver, forbudt på det fjerde laterankonsilet i 1215 og formelt avskaffet av pave Gregor 9 i 1234. I Norge slapp prestene dette etter 1152, og det ble helt avskaffet av Håkon Håkonsson i 1247, muligens fordi han ikke ønsket at noen skulle oppleve det samme som hans mor.
Den norske Landsloven i 1274 er på flere områder inspirert av romerretten og er uten spor av slike prøver.
Selv om slike prøver fortsatte i deler av Europa, spesielt i det tysk-romerske riket, har vi ingen dokumentasjon på denne måten å avgjøre disputter i ekteskap på 1400-tallet.
Eller på 1300-tallet.
Hvis det likevel skjedde i områder som praktiserte dueller, er det mer sannsynlig at en eller begge fikk noen til å stille opp for seg. Få menn og enda færre kvinner var kløppere i tvekamp, enten den foregikk fra hull, med klubbe eller stein.
Det nærmeste vi kommer er en komisk fortelling fra Frankrike på 1200-tallet der Sire Hain og Dame Anieuse ser tvekamp som eneste løsning på deres krangler – og belønning et par bukser. Mannen vinner og dermed får ikke konen æren av å gå med bukser. Det kunne imidlertid gått annerledes, så fortelleren minner oss på hvor viktig det er å holde hustruen i sjakk, om nødvendig med noen ørefiker.
I senmiddelalder og tidlig moderne tid hadde mannen mange steder i Europa rett til å slå sin kone om hun ikke gjorde som han ba henne, mens det var straffbart for kvinner å gjøre motsatt. Slike lover gjør det ikke mer sannsynlig at kvinner kunne få skilsmisse ved en prosess som innebar å banke sin mann med steiner.
Det var forøvrig mulig, men ikke vanlig, å få skilsmisse på denne tiden. Idealet var et livslangt ekteskap, noe Historie ellers svartmaler over 12 sider, og ikke bare fordi «ulykkelige koner» nå begynte «å forgifte sine ektemenn».
Det antydes ikke engang at slike ekteskap kunne være en forbedring ikke bare for kvinner, men for samfunnet, slik denne artikkelen på Fagsjekk drøfter. I motsetning til en førkristen tid med flerkoneri og elskerinner, friller som ofte var treller, skapte nye ekteskapsregler trygghet og sosial stabilitet – og incentiver for å vise kjærlighet som mer enn sex – livet gjennom.
Det betyr ikke at alle levde lykkelig alle sine dager. Det var uvanlig, men likevel mulig i kirkeretten, å kreve ekteskapet opphevet hvis slektskapet var for nært eller mannen impotent. Partnermishandling synes ikke å ha vært vanlig i middelalderen (se kommentar lenger ned), men noen slike saker ble ført for retten. Selv om man ikke kunne få skilsmisse, var det mulig å bli separert og slippe å bo sammen.
Å romantisere fortidens mennesker er like problematisk som å male så svarte bilder at de ikke kaster lys over hva som faktisk skjedde.
Litteratur:
Coudert, Allison : JUDICIAL DUELS BETWEEN HUSBANDS AND WIVES, Notes in the History of Art Vol. 4, No. 4 (Summer 1985), side 27-30 , The University of Chicago Press
Dittmar, J.M., Mitchell, P.D., Cessford, C., Inskip, S.A:. Robb, J.E,: Medieval injuries: Skeletal trauma as an indicator of past living conditions and hazard risk in Cambridge, England, 25 January 2021
Henningsen, Gustav (1984). Fra heksejagt til heksekult – 1484-1984, Gyldendal Nordisk forlag, 1984.
Price, Brian R.: From Iudicum Dei to Combat d’honneur – Morphology of Trial by Combat in the Middle Ages, 2007
Skoda, Hannah: Did medieval divorce by combat ever happen?’, BBC History Magazine February 2023, p.42
Dispelling Some Myths: Divorce by combat, Tastes of history, 19. juli 2023
KOMMENTAR:
I følge Dittmar etc. 2021 er det lite som tyder på at det var mye partnervold i middelalderen: «Some, including Hanawalt (1986) have argued against the commonly held belief that spousal abuse was common (see Hanawalt, 1986). Research on coroners’ rolls showed that spousal homicide, albeit an extreme form of spousal abuse, was very uncommon (Butler, 2001: 63; Hanawalt, 1986) with only 0.7% of felonies involving an individual committing a crime against a member of their family (Hanawalt, 1986). This is further supported by data derived from rolls from the manorial courts which list very few cases (2%) that detail disputes between members of the same family (Hanawalt, 1986: 208; Hanawalt, 1976: p. 309). Much more frequently, these sources show husbands and wives working together towards common goals. The skeletal evidence from this study provides support for this argument as very little evidence of domestic violence was observed. However, it is likely that the vast majority of intimate partner violence will have gone undocumented as only the most severe cases of abuse would have appeared before the courts (Butler, 2007). Typically, domestic disputes were viewed as a community matter and were addressed by members of the family or neighbors (Hanawalt, 1986). As such, reconstructing an accurate picture of abuse and maltreatment during the medieval period remains challenging.»
