Det hevdes av og til at det var et sjokk for kirken og folk flest at astronomen Kopernikus hevdet at jorden ikke var midtpunktet i universet, men gikk rundt solen.
For nå ble mennesket degradert fra sentrum av skaperverket.
Tilsvarende har også vært hevdet i lærebøker. Den gamle modellen med jorden i sentrum, gjorde vår planet til en opphøyd plass, og støttet kirken i at vi var «universets selvsagte midtpunkt».[1]
Oppdagelsen av at jorden ikke var i sentrum, er dermed av flere blitt kalt den kopernikanske vending. En oppdagelse så stor at den satte alt på hodet. Det gikk opp for kirken og folk flest at vi likevel ikke var så viktige.
I hvert fall er dette slik det senere ofte fremstilles, hos filosofer som Kant på 1700-tallet og psykiateren Freud. Sistnevnte hevdet i en forelesning i 1916 at dette ble opplevd som ikke noe mindre enn en krenkelse av vår naive egenkjærlighet.
Forestillingen om et sjokk over å ha tapt vår verdighet som sentrum for skaperverket har hatt stor betydning i idéhistorien (til og med i religionskritikk), men er altså feil.
For vi finner ikke noe slik sjokk på Kopernikus’ eller Gailileis tid. De første tegn til en negativ kobling til vår verdi ser vi først når satirikerne Cyrano de Bergerac og Bouvier de Fontenelle i andre halvdel av 1600-tallet gleder seg over at det nye verdensbildet jekker oss ned, «ydmyker menneskets forfengelighet» som de formulerte det.[2]
Noe de sikkert mente var en passende melding til deres publikum ved det franske hoffet.
Leser vi tekster fra antikken, middelalderen og renessansen, oppdager vi rett og slett at jorden har lavest verdi i universet, lengst unna de himmelske områdene. Det var slett ingen ære, men der man kunne finne alt som var stygt og simpelt. Og det ble verre dess nærmere sentrum.
Det overrasker dermed ikke at diktere tenkte seg at det verste stedet, Inferno, lå i sentrum av jorden, slik Dante beskriver det i Den guddommelige komedie på starten av 1300-tallet. Samtidig så han og mange av middelalderens tenkere en kobling mellom den kosmologiske modellen og en verdensorden der Gud tilhørte den ypperste og høyeste plassen – lengst unna jorden.
I tråd med det aristoteliske verdensbildet tilhørte alt utenfor månens bane det fullkomne – og Gud og himmelen befant seg ytterst. Noen mente dermed til og med at å løfte jorden opp til å være en planet ga den større verdi.
En av Copernikus’ støttespillere, matematikeren Rheticus (1514–1574), kunne dermed skrive at «Jordkulen er blitt opphøyet, mens solen har steget ned til universets midtpunkt». Også Keplers og Galileos skrifter viser at de mente at jorden nå fikk høyere verdi – uten at de knyttet det til menneskets verdi.
Også i dag ville det vært underlig å hevde at vår verdi handler om hvor vi er i universet. Vi får ikke høyere eller lavere verdi bare fordi vi beveger oss opp eller ned. Vi vet det i dag og visste det i middelalderen og renessansen, før og etter Kopernikus.
Skal vi vurdere om menneskeverdet er truet i dag, er det ikke astronomene vi spør.
Litteratur:
Danielson, Dennis R. (2001). The great Copernican cliché, Am. J. Phys., Vol. 69, No. 10, October 2001
Danielson, Dennis R. (2003). Copernicus and the Tale of the Pale Blue Dot, http://faculty.arts.ubc.ca/ddaniels/PALEBLUE.RTF
Fodstad, L.A., Norendal, A., Minken, M., Glende, M. og Østmoe, T.I.: Moment, Vg2, Cappelen Damm, 2012.
Noter:
[1] Moment, side 52.
[2] Danielson (2001) og Danielson (2003).
Bilde:
Takk til Greg Rakozy på Unsplash
