Det er ikke uvanlig å høre at Andreas Vesalius er en av vitenskapens mange martyrer. Han skal angivelig ha blitt dømt til døden av inkvisisjonen i 1564, bl.a. for å ha sagt at kvinnen ikke kunne være skapt av mannens ribben, fordi menn ikke manglet noen.[1]
Kun spanskekongens inngrep reddet ham. Han måtte som bot dra på pilgrimstur til Jerusalem. På vei hjem forliste skipet, og han døde.
Men til tross for at man kan lese tilsvarende fremstillinger på forskning.no, er og blir det en myte. Den blir ikke sannere av å ha vært presentert på websider tilknyttet universitetet i Oslo og eldre bøker om anatomi og disseksjoner.
Ja, Vesalius revolusjonerte anatomien, men at kristne mente mannen manglet et ribben, er meningsløst. Det er derfor ikke uventet at påstanden aldri knyttes til konkrete sitater fra teologer eller man unnlater å nevne at flere enn lærde hadde sett skjeletter før 1500-tallet.
Obduserer man noen kilder, ser man at Vasalius døde under en pilgrimstur, uten å være forfulgt av inkvisisjonen. Når det likevel dannet seg rykter om det motsatte, var det basert på at diplomaten Hubert Languet hevdet at Vesalius hadde obdusert en adelsmann mens denne fortsatt var i live. Dermed endte det i dødsdom, som kongen fikk omgjort til en pilgrimsreise.
Det hadde vært forståelig med en dom for å skjære opp levende mennesker, men påstanden har ingen støtte i noen andre kilder og har vært avvist av historikere siden biografen O’Malley undersøkte dette på 1950-tallet.
At keiser Karl 5. og senere sønnen Filip 2 ansatte Vesalius som lege i den spanske inkvisisjonens hjemland, antyder tvert imot liten fare for forfølgelse. Når et oppslag på forskning.no likevel ikke bare gjengir myten om Vesalius og inkvisisjonen, men stusser over at «Hans synspunkter nådde forbausende fort en stor utbredelse», bygger det på en tro på at disseksjoner var forbudt og at empirisk vitenskap på 1500-tallet var farlig og hadde liten sjanse for å bli spredd.
Kilder som datidens lærebøker og tegninger viser imidlertid at det minst fra slutten av 1200-tallet ble foretatt disseksjoner av menneskekroppen ved italienske universiteter.
Forståelsen av den menneskelige anatomi ble dermed gradvis mer avansert de neste to hundre år, selv om gjennombruddet ikke kom før boktrykkerkunsten gjorde det mulig å reprodusere nøyaktige tegninger.
Det var dette som åpnet for Andreas Vesalius’ banebrytende verk på 1500-tallet – hans kunnskap kunne ikke bare spres i store opplag, den kunne etterprøves basert på nøyaktige tegninger.
Uten at den spanske inkvisisjonen eller andre blandet seg inn.
Kilder
David Lindberg: The Beginnings of Western Science, 2007, s. 348
Danielle Jacquart: Anatomy, Physiology, and Medical Theory. I David C. Lindberg og Michael Shank (red.), The Cambridge History of Science, vol. 2: Medieval Science, s. 590-610. Cambridge, Cambridge University Press.
C. Donald O’Malley: Andreas Vesalius’ Pilgrimage, Isis Vol. 45, No. 2 (Jul., 1954), s. 138-144, The University of Chicago Press.
Fotnoter
[1] Kristendommen og kunnskap. Denne siden sier nok mer om opphavsmannen og kunnskap. Så langt har vi vist at
– Augustin ikke mente at vitenskap var skadelig
– Biskopene ikke var analfabeter
– Paven ikke forbød studier av fysikk
– Paven ikke forbød all befatning med kjemi
– Vesalius ikke ble dømt til døden for å si at menn og kvinner har like mange ribbein
