Læreboken Perspektiver fra 2021 påstår at da Galilei vendte teleskopet mot himmelen kunne han «observere at Kopernikus’ teorier stemte». Dette er ikke bare feil, det var umulig. Galilei kunne bare observere at Venus og månene på Jupiter hadde faser på samme måte som jordens måne, ikke at jorden beveget seg rundt solen.
Det var flere grunner til det. For det første passet observasjonen flere av samtidens astronomiske modeller. Fasene betydde ikke annet enn at en modell der (særlig) Venus og Jupiter gikk rundt jorden (som i antikkens geosentriske) var feil, ikke at Kopernikus’ modell der alle gikk rundt solen (den heliosentriske) nødvendigvis var korrekt.
For den modellen som hadde mest støtte av samtidens astronomer var Tycho Brahes modell. Det gikk planetene gikk rundt solen, mens solen på sin side gikk rundt jorden – som stod stille (den geohelisentriske modellen).
Slik blant andre en lærebok på universitetsnivå av Renstrøm & Renstrøm (2020) understreker, var Brahes system på dette området “ekvivalent med det kopernikanske».
Samtidig tydet det man kunne se i teleskopet rett og slett på at Kopernikus tok feil. For hadde han hatt rett, bør vi se at stjernene flyttet seg litt fra vår til høst (det som kalles stjerneparallakse), hvis jorden faktisk går rundt solen siden den da vil være på motsatte sider av banen om solen.
Derfor stemte Brahes modell langt bedre med observasjonene. Den var altså mer empirisk, mer vitenskapsbasert enn Galilei og Kopernikus som var i strid med hva vi kunne se i teleskopene.
Skulle deres modell der jorden gikk rundt solen likevel stemme, måtte stjernene være så ufattelig langt unna at det ikke var mulig å observere noen forskjell. Det oppfattet man på denne tiden med rette som en adhoc-løsning, funnet på for å få teorien til å stemme.
Et så stort univers var slik Renstrøm & Renstrøm viser «både unødvendig og uøkonomisk». Når Kopernikus likevel forsøkte å løse det på den måten, var det altså ved et «ikke-vitenskapelig» argument.
I tillegg stred det mot hva man kunne se med egne øyne – og i datidens teleskoper. En optisk effekt (diffraksjon) gjorde at stjernene fremstod alt for store (Graney, 2009). Det var i datiden rimelig å anta at de skulle være omtrent like store som solen, men måtte i såfall være ganske nær oss. Men da burde vi kunne se forskjeller på hvor de var, hvis jorden faktisk var på forskjellige sider av solen.
Noe slik kunne altså verken Galilei eller andre astronomer se, verken på hans tid eller i mange generasjoner etter.
Hvis det var noe Galilei kunne observere, var det altså at jorden ikke beveget seg.
Når Keplers solsentrerte modell med planetene i ellipsebanner (og ikke sirkler, som hos Kopernikus og Galilei) likevel var allment akseptert et par generasjoner etter Galilei, var grunnen at det stemte med Newtons nye fysikk og med observasjonene av planetene.
Til tross for at vi ikke fikk gode nok teleskoper til å observere stjerneparallakse før Bessel i 1838.
Litteratur
Graney, C.M. (2009). Objects in Telescope Are Farther Than They Appear: How diffraction tricked Galileo into mismeasuring distances to the stars. The Physics Teacher, 47(6), 362–365.
Madsen, P.A., Roaldset, H., Hansen, A.B., Sæter E. (2021). Perspektiver, Historie vg2.vg3. Gyldendal
Reidun R., Renstrøm T. (2020): Innføring i fysikk, Universitetsforlaget 2020
