«Hva folk mener om astronomi? Det får du vite på nærmeste Standup!»
Du trenger ikke være komiker med tro på egen humor for å smile av lærebøker som bruker komedier som kilde til hva folk mener om vitenskap. Det er ikke til hinder for at Grip teksten Vg2 (s. 93) gjør dette med Ludvig Holbergs Erasmus Montanus, utgitt i 1731.
I Holbergs fortelling er bondesønnen Rasmus Berg blitt innbilsk av studier og viser det i hjembygda ved mer enn å kalle seg Erasmus Montanus (Rasmus Berg på litt tullelatin). Han slår om seg i språk bøndene ikke forstår, og foretrekker disputter fremfor praktisk arbeid.
Men det er ikke bare studenten selv som fremstilles satirisk. Også de lokale bøndene får sitt, slik læreboken forteller:
«I en diskusjon blir svigerfaren rasende over at Erasmus kan hevde at jorda er rund. I samtalen er det åpenbart at svigerfarens forestillinger er basert på overtro framfor kunnskap. Han er nemlig overbevist om at jorda er flat, og at både sol- og måneformørkelser ikke kan forklares som annet enn illevarslende tegn fra Gud. Når Erasmus legger fram sin naturvitenskapelige forklaring, beskylder svigerfaren ham for å være en kjetter, det vil si en som formidler falsk lærdom og leder folk vekk fra Gud.»
Læreboken forklarer ikke at det aldri har vært kjetteri å si at jorden er rund.
Spøk er ikke bevis
I stedet for å tenke at en komedieforfatter rett og slett kunne ha gjort dette som en spøk fordi det brøt med allmenn kunnskap, tas det til inntekt for en vitenskapens kamp mot religion:
«Denne krangelen synliggjør 1700-tallets strid mellom de strengt religiøse pietistene og de fornuftsorienterte opplysningsfilosofene».
Ja, Holberg synliggjør en strid, men den er mellom det folkelige og det faglige. Eller enda mer mellom lykkelig uvitende og de som er blitt innbilske av kunnskap.
Holberg starter med Erasmus havner som en «show off», en kranglefant som gjør narr av uvitende og kaller sin mor for en stein. Så snur han snur på flisa, slik en komedieforfatter skal. Brått er det Erasmus selv som blir et offer. Hans kjæreste bebreider ham for å være «kald og svikefull» når uviktige meninger og egen prestisje får høyere verdi enn familie og venner. Bygda oppfatter ham som en utåelelig tulling som må settes på plass.
Hva spiller det for rolla om jorden er rund eller åttekantet? Erasmus havner i et renkespill, en utpressingssituasjon der han trues med hard militærtjeneste om han ikke sier at jorden er flat.
Erasmus må velge mellom et liv i kjærlighet og nyttig arbeid, eller bli martyr for sannheter uten praktisk verdi på bygda.
«Når den først så irriterende Erasmus blir offer for svigerfarens overtro, blir det plutselig lett å få sympati med ham likevel. Erasmus er dermed en tvetydig karakter; han er kranglete og bedrevitende, men han har også rett. Slik reiser stykket spørsmål om hva kunnskap er, hva som er en klok måte å bruke den på, og om det iblant finnes viktigere hensyn enn å vinne diskusjoner.»
Skal han avsverge sin vitenskapelige overbevisning som Galilei, eller tvinges inn i hæren som fotsoldat?
Spill for galleriet
Ja, det er ikke uvanlig å bruke denne teksten som eksempel på hva noen faktisk trodde på den tiden, som om dette var en reell debatt. Det er også lett å forstå at tankene i dag kan gå i retning av Galilei, selv om Holberg skrev noen år før mytene om ham virkelig grep om seg.
Det er imidlertid enda mer nærliggende å se det som et smart spill for galleriet. Siden allmuen ikke fikk med seg latinsk tullball, måtte de få more seg over noe annet. Når alle visste at jorden var rund, var det morsomt at bønder i en pannekakeflat dansk bygd trodde hele jorden var flat.
Andre læremidler har tatt hintet. Da Historie og filosofi 1 ble oppdatert i 2018 fjernet man formuleringen fra 2008 om at det «tok lang tid før det kopernikanske verdensbildet ble allment akseptert. I Ludvig Holbergs komedie Erasmus Montanus (1722) trodde fortsatt bøndene at jorden var flat» (side 254).
Begrunnelsen var at teksten ga inntrykk av at alle ikke lenge før hadde trodd jorden var flat, mens realiteten var at ingen vi kjenner til siden vikingtiden hadde trodd dette. Teksten fra 2008 blir dermed ikke bedre av å påstå en sammenheng mellom et nytt verdensbilde og troen på at jorden var rund.
Hadde Holberg ønsket å synliggjøre en konflikt mellom «strengt religiøse pietister» og «fornuftsorienterte opplysningsfilosofer», er det lett å tro at diskusjonen om nettopp et nytt verdensbilde ville vært opplagt. For avviste ikke de strengt religiøse vitenskap, mens fornuftsorienterte aksepterte den?
Kunstig motsetning
Historien viser at det er en kunstig motsetning. Tro og fornuft har oftere gått sammen enn skilt vei. Mye moderne vitenskap er drevet frem av ganske så ortodokse kristne, fra 1600-tallsastronomer som Kepler til store fysikere som elektromagnetismens «far» Maxwell og LeMaître, presten som oppdaget Big Bang.
Det er gode grunner til at han likevel ikke erter pietistene med troen på at jorden er i sentrum. For det første var de slik SNL forklarer mer opptatt av personlig fromhet enn å avvise vitenskap. For det andre var de som drev frem opplysningsbevegelsen i Danmark-Norge i stor grad prester og pietister.
Slik universitetslektor i idéhistorie ved UiO, Thor Inge Rørvik, forklarer, var de «fotsoldatene i opplysningsprosjektet». Og det var ikke på tross av deres religion:
«Plikten til å søke kunnskap var også teologisk motivert. Det er ikke tilfeldig at kirkens folk drev med naturvitenskap, det ble en konsekvens av deres teologiske plattform. For prestene var det nærmest en plikt å beundre skaperverket. De var empiriske, samlet materiale og så etter sammenhenger og harmoni».
Vi ser dette når nettopp den pietistiske biskopen Erik Pontoppidan (1698–1764) regnes som Norges første på en rekke områder, fra geolog til nasjonaløkonom. På samme måte var Nidaros-biskopen Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) sentral da Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab ble stiftet.
I stedet for en konflikt legger Rørvik dermed vekt på at «pietismen fremelsket studiet av naturen og naturvitenskapen». Det var så viktig «å bekrefte herligheten i Herrens skaperverk» at pietismen ikke stengte døren, men «åpnet for naturvitenskap.»
Dermed synliggjør nok Grip teksten i mindre grad tankefeil og fordommer på 1700-tallet, enn blant lærebokforfattere i dag.
Litteratur
Grip teksten Vg2 av Endre Brunstad, Agnete Andersen Bueie, Mads Breckan Claudi, Elisabeth Solberg Holm, Jon Opedal Hove, Fredrik Rysjedal, Aschehoug forlag 2021.
Erasmus Montanus av Ludvig Holberg, utgitt i 1731.
Historie og filosofi 1 av Tommy Moum, Arnfinn Granmo og Beate Børresen, Cappelen Damm 2008.
Takk til Henrik Siqveland for tips om avsnittene i «Grip teksten».
