Det er vanlig å høre at motstanden Darwin møtte mot evolusjonsteorien i 1859 var useriøs, selv fra biskoper. Vi ser dette også i Sven-Eric Liedmans Den moderne verdens idéhistorie – I skyggen av fremtiden som er pensum på idéhistorie ved Universitetet i Oslo.
Liedman treffer dermed ikke når han hevder at det er «ingen tvil om» at biskopen av Oxford, Samuel Wilberforce (1805-73) «forkastet den nye teorien uten andre argumenter enn at den var uforenelig med fortellingene i første Mosebok» (side 287).
Her føyer han seg dessverre inn i rekken som bare følger annenhåndsinformasjon. Hva Wilberforce sa om Darwin i en kjent debatt ved Oxford 30. juni 1860 er litt uklart, siden det er ulike referater. I en lesverdig anmeldelse av Artenes opprinnelse i Quarterly Review tidligere samme år, la han imidlertid stor vekt på vitenskapelige argumenter.
Han summerer Darwins teori i fire punkter:
- Vi kan observere variasjoner i avkom fra et felles opphav
- Mange av variasjonene tenderer til forbedringer sammenlignet med av opphavet
- Et løpende utvalg av disse forbedrede individene gir opphav til nye avkom som uten grenser kan få enda bedre egenskaper
- Det finnes en kraft i naturen som til alle tider og på alle steder gjør en slik seleksjon og fikser og forsterker disse forbedringene.
Wilberforce forklarer videre at «Hele Herr Darwins teori hviler på om disse punktene stemmer og den går i oppløsning om bare ett av dem svikter. Derfor er det disse vi må undersøke nøye». Han går så nøye gjennom punktene uten å nevne Bibelen eller skapelsesberetningen ett eneste sted.
Ikke bare gjør han det, han understreker at ikke noe av hans argumentasjon bygger på åpenbaring, altså på Bibelen:
«Våre lesere kan ikke ha unngått å merke at våre innvendinger har vært rent vitenskapelige. Vi har gjort det av vår faste overbevisning om at det er slik vi kan se om et argument er sant eller usant. Vi har ingen sympati med dem som avviser noen som helst fakta eller angivelige fakta om naturen, eller noe man kan utlede av disse, fordi de tror at de er i motsetning til hva for dem synes å fremgå av en åpenbaring. Vi ser alle slike innvendinger som uttrykk for en feighet som virkelig strider med en fast og velinformert tro».
Liedman er ikke alene om å mene noe om innhold og type argumentasjon uten å ha lest anmeldelsen. Det er vanskelig å forstå at han og andre gjør dette hvis ikke fortellingen om den store konflikten mellom tro og vitenskap lurer i bakhodet: Siden kunnskapsløse teologer stadig har avvist vitenskapens funn, trenger man ikke se etter når Darwin kritiseres av en biskop.
I motsetning til Liedman leste Darwin anmeldelsen. I et brev i juli 1860 betegner han den som «ualminnelig dyktig skrevet». Den plukker fram alt «som bare støtter seg til gjettverk og fremfører på en utmerket måte alle innvendinger som kan gjøres». [ii]
Darwin endret ikke syn, men forstod i lys av biskopen at argumentasjonen måtte forbedres.
Litteratur
Sven-Eric Liedman: Den moderne verdens idéhistorie, Dreyer 2016
Francis Darwin: Charles Darwins liv og breve med et kapittel selvbiografi, bind 2, Bibliotek for de tusen hjem, 1889.
Samuel Wilberforce: Anmeldelse av Artenes opprinnelse i Quarterly Review i 1860, side 225-64.
