I følge et oppslag på forskning.no var Norge blant Europas rikeste land på slutten av 1800-tallet.
Men var det ikke mye fattigdom – arbeidere på luselønn og så videre?
Jo, det var det. Vi var både et rikt land og hadde en stor gruppe fattige. Men vi var langt fra fattige, sammenlignet med andre land i Europa, i følge Eivind Myhre, professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo.
Han legger også vekt på at vi heller ikke var umoderne og udemokratiske, eller tilhørte en tilbakestående utkant.
Tvert i mot, i følge Myhre:
«NORGE HADDE PÅ DETTE TIDSPUNKTET VERDENS HØYESTE LEVEALDER. VI VAR OGSÅ EN TEKNOLOGISK LEDENDE NASJON, DER HAMMERFEST I FINNMARK BLE EN AV DE FØRSTE BYEN I EUROPA SOM FIKK ELEKTRISK GATEBELYSNING. DEN FØRSTE KINOFORESTILLINGEN I VERDEN VAR I PARIS, OG DEN ANDRE VAR I CHRISTIANIA I 1896.»
Det hører også med at vi var det landet der flest kunne lese – og ble ett av de første med kvinnelig stemmerett.
Hva er så grunnen til at dette bildet sitter så fast?
Én forklaring kan være det Myhre kaller tidsblindhet. Når vi ser at vi var mye fattigere den gang enn i dag, er det lett å tenke at vi også var fattigere enn andre land. Men også de var altså fattigere enn de er i dag.
Vi var ikke bare blant de rikeste landene, men også blant de mest likestilte, selv om vi også der er blitt langt bedre de seneste hundre årene.
Mye av denne likestillingen skyldes det store mangfoldet i frivillige organisasjoner, fra religiøse via fagforeninger til bransjeorganisasjoner. I mange av disse hadde kvinner en sentral rolle.
«HISTORIEFORSKEREN VED UIO DRISTER SEG TIL Å KOMME MED EN STERK PÅSTAND: PÅ SLUTTEN AV 1800-TALLET KAN NORGE HA UTVIKLET DET BEST ORGANISERTE SIVILSAMFUNNET I VERDEN.»
Noen synes nok dette er drøye påstander, i hvert fall er de ganske uventede. Norge kan da ikke ha vært rikere enn de fleste europeiske land, før oljen…?
Hvordan vil du sjekke om historikeren har rett?
