Man kan fortsatt høre påstanden om at det først var på kirkemøtet i Nikea i år 325 at kirken vedtok at kvinnen har sjel.
Selv om det begynner å bli godt kjent at dette er en røverhistorie, dukker den fortsatt opp, spesielt i likestillingsdebatten.
Dermed kunne en politisk rådgiver skrive på madam-bloggen så sent som i 2013 at “En av de store feministiske seirene var kirkemøtet i Nikea i år 325 hvor den spirende kristendommen vedtok at kvinner hadde sjel.”
Noen legger det enda senere, som Maria Berg Reinertsen i Morgenbladet 8. mars samme år: «På slutten av 1800-tallet hadde kirken innrømmet kvinnen sjel».
Ja, det er grunn til å kritisere kirken i likestillingskampen. Selv om kristne grupper som Misjonsforbundet (1884 – året før den første norske kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet), Norsk Søndagsskoleforbund (1889) og Det Norske Misjonsselskap (1904) var relativt tidlig ute, tok det tid før alle biskopene i Den norske kirke støttet kvinnelig stemmerett.
Men det betyr ikke at man bør kritisere med myter.
Som altså denne om kirkemøtet i Nikea. Forestillingen om at kirken lenge tvilte på at kvinnen hadde sjel, er så inngrodd at man ikke tar det så nøye med når det skal ha skjedd.
Vi har faktisk ganske mye kilder til hva som skjedde og ble vedtatt på dette kirkemøtet. Ingen av dem – og dermed heller ingen forskere eller fagmiljøer – hevder at kvinnen fikk sjel. Det er faktisk ingen kilder til noen diskusjon om dette fra hele kirkens historie.
Grunnen er enkel: Det var meningsløst å tvile på at kvinner hadde sjel. Dermed ble kvinner døpt fra første stund, slik vi kan lese om i Apotlenes gjerninger i Det nye testamente.
Selve begrepet sjel ble opprinnelig ikke sett på som en separat del av oss. Det betydde enkelt sagt ikke annet enn livsånde (nephesh på hebraisk), altså bare et annet ord for noe levende. Selv om deler av gresk filosofi mente at vi hadde en udødelig sjel og påvirket kristen tenkning, finner vi ingen diskusjon i antikken eller middelalderen om kvinnen har en slik sjel.
Myten er faktisk av fra nyere tid. En ung tysker, Valentius Acidalius (1567–1595), hevdet i en parodi på dem som kun støttet det som direkte er nevnt i Bibelen, at det bare er menn som har en ”udødelig sjel”.
Han ble imidlertid kraftig imøtegått. Teologen Simon Geddicus skrev straks motskriftet Til forsvar for det kvinnelige kjønn. Selv om Valentius døde like etterpå, muligens av slag etter kritikken, overlevde teksten hans fordi den ble trykket sammen med motskriftet.
Ikke alle ble like rystet over å høre at kvinner manglet sjel. Italienske adelsdamer var fornøyde, siden de da slapp å måtte være moralsk ansvarlige i møte med hoffets menn. Saken ble ikke bedre da mannsjåvinister begynte å bruke teksten.
Utglidningene gikk så langt at Valentius Acidalius’ tekst i 1651 havnet på Den katolske kirkens liste over forbudte bøker.
Realiteten er altså motsatt av ryktene. I stedet for at kirken på ramme alvor diskuterte om kvinnen hadde sjel, forbød den skriftet som benektet dette.
Kilder:
Women Are Not Human: An Anonymous Treatise and Responses, av Simon Gedik og Arcangela Tarabotti, redigert av Theresa M. Kenney, Crossroad 1998
