Noen hevder at vitenskap og lærdom fikk stadig dårligere kår fordi kirken fikk makt på trehundretallet. Et bevis på dette er angivelig kirkefaderen Augustin (354-430) som sa at siden vi hadde Bibelen, trengte vi ikke vitenskap.
Dermed kunne han tro at geiteblod kunne spalte diamanter, men ikke at jorden var rund. Bibelen innholdt alt vi trengte av kunnskap, og det man fant utenom var direkte skadelig.[1]
Selv om denne type tanker ikke er ukjente på religionskritiske sider – som så ofte uten kildehenvisninger – er det uventet å møte dem i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.
Men altså ikke om vesten, verken i senantikken eller middelalderen.
Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at
“mens den muslimske verden gledet seg over fornyelse, fremskritt og nye idéer, vansmektet store deler av det kristne Europa av mangel på ressurser og nysgjerrighet. Augustin av Hippo var direkte negativt innstilt til ideen om forskning og oppdagelser. “Menneskene ønsker å vite selv om kunnskapen ikke har noen verdi for dem, “skrev han. Han mente at nysgjerrighet var en sykdom.”
Frankopan kan dermed konkludere med at “De med åpne sinn, de nysgjerrige og generøse befant seg i Østen og i hvert fall ikke i Europa. En forfatter skrev at når det gjaldt ikke-muslimske land, “tok vi dem ikke med i bøkene, for vi ser overhodet ingen hensikt i å beskrive dem”. De var åndelige bakevjer.”
Det er ingen tvil om at arabisktalende områder – særlig rundt sentra som Bagdad, Kairo og Cordoba – lenge var tryggere, rikere og mer attraktive for lærde enn de latinske områdene i Europa. Det ga en god sirkel. Med flere lærde fikk man mer lærdom som tiltrakk seg enda flere lærde. Likevel burde nok Frakopan vurdert om beskrivelser av åndelige bakevjer også skyldes muslimske forfattere som vil fremheve islam.
På samme måte som han burde vurdert om det ga mening å kalle Augustin for fundamentalist.
Dessverre er det vanskelig ikke å havne i en fallgrube når man skriver om senantikken. En av de vanlige er å tro at kirkefedrenes oppgjør med antikkens naturguder, spådomskunst og magiske besvergelser var det samme som å ta avstand fra antikkens naturfilosofi.
Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.
Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med døde. For i likhet med de fleste tider besto heller ikke senantikken av nøytrale forskere – styrt av kun empiriske data.
Noen oppfattet dette til og med som mindreverdig. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket flere nyplatonikere indre syner, magi og åndemaning.
Muligens var også dette med “geiteblod” magiske forestillinger fra hans egen tid som manikeer og nyplatoniker. Men en tro på dette innebar ikke nødvendigvis å foretrekke magi fremfor vitenskap, men at man oppfattet begge som uttrykk for krefter i naturen – eller bak naturen. Hvilke krefter som faktisk var reelle, måtte prøves ut. Det er forståelig at Augustin ikke brukte tid på å teste ut alt han skriver om naturen eller historien i sine mange verk, men måtte stole på sine kilder – noen ganger med forbehold, som kanskje ikke tilfeldigvis om dette med geiteblod og diamenter der han plutselig legger til “slik de sier”. [2]
I likhet med mange med en nyplatonsk bakgrunn avviste likevel ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Han var blant ikke få kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Som han forklarte var det slik at kunne jødene ta med seg gull og sølv fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. [3]
Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.
Augustins poeng var dermed ikke at siden vi hadde Bibelen, trengte vi ikke vitenskap. Tvert i mot var det nettopp fordi vi hadde Bibelen at vi trengte vitenskap – for å forstå Bibelen og bli gode borgere.
Siden man logisk nok tenkte at all sannhet var Guds sannhet, viste klosterskoler og de senere universitetene lite motstand mot antikkens tenkere. Tvert i mot omfavnet de mye av den. Pensum var altså de frie kunstene («artium«): grammatikk, retorikk, logikk (dialektikk), musikk, aritmetikk, geometri og astronomi. Man fryktet ikke logikk og naturfilosofi, dette var tvert imot en betydelig del av pensum.
Augustin gikk dermed så langt at han advarte kristne mot å dumme seg ut ved å tolke Bibelen på måter som bommet på vitenskapen.
“Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring. Da er det en skammelig og farlig sak om en ikketroende hører en kristen tale tull om disse emnene ut fra skriften.” [4]
Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det altså ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. For Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter.
Idealet var å søke kunnskap innenfor det man så som gode rammer, med formål som bedre kalendere, verktøy og maskiner, eller simpelthen å oppdage mer av Guds sannhet. Man skilte dermed for øvrig mellom tom nysgjerrighet (vana curiositas) og god nysgjerrighet (bona curiositas).
Mens en aristoteliker som Thomas Aquinas på 1200-tallet mente at nysgjerrighet om tingene rundt oss hadde verdi i seg selv.
En mer nysgjerrig religionskritiker enn denne mytekalenderen innledet med, ville oppdaget at Augustin støttet at jorden var rund. Dermed diskuterer han ikke bare om det kan bo mennesker (“antipoder”) også på motsatt side av jorden (en debatt som er meningsløs om man mener jorden er flat), men forklarer hvordan det skifter hvor på kloden solen gir lys.[5]
(Bildet av Augustin er et utsnitt av Philippe de Champaignes maleri fra rundt 1650, i Public Domain)
Noter
[1] Kristendommen og kunnskap. Denne siden avslører nok mest om opphavsmannen og kunnskap. Så langt har vi vist at
– Augustin ikke mente at vitenskap var skadelig
– Paven ikke forbød studier av fysikk
– Paven ikke forbød all befatning med kjemi
– Vesalius ikke ble dømt til døden for å si at menn og kvinner har like mange ribbein
Flere kommer.
[2] Augustin: Civitate Dei (Gudsstaten) XXI, kapittel 4
[3] On Christian Doctrine, Book II, Ch. 40
“[Augustine] might easily have decided that all pagan Platonism was itself inextricably tied to polytheism, but he seems, rather, to have concluded that there was strictly monotheistic, proto-Christian gold to be found in the pagan writings, hidden but not essentially corrupted.” Fra John Marebon: Pagans and Philosophers: The Problem of Paganism from Augustine to Leibniz, Princeton, 2015, p. 27.
[4] Augustin: De genesi ad litteram (Den bokstavelige betydningen av Første Mosebok), I.19
[5] “[D]uring the time when it is night with us the presence of light is illuminating those parts of the world past which the sun is returning from its setting to its rising, and … thus during the entire twenty-four hours, while it circles through its whole round, there is always day-time somewhere, night-time somewhere else.” (De genesi ad litteram, I.10.21)
