Det er ikke uvanlig at læremidler og religionskritiske nettsider viser mangel på kunnskap om historie, spesielt senantikken og middelalderen. Heldigvis er det mindre vanlig å hevde at man i den “arabiske verden leste og kopierte de antikke tekster, mens man innen kristendommen helst brente dem, eller at fromme munker rablet religiøse bønner vissvass på uerstattelige antikke manuskripter”.[1]
Stemmer dette, er det ikke rart om alle “de førti fremmøtte biskopene” på kirkemøtet (konsilet) i Khalkedon i 451 “var analfabeter”. Eller at pavene i de neste århundrene skrøt av sin uvitenhet, ikke kunne gresk og som regel var “skrale i latin” – og noen kunne verken lese eller skrive.
Dermed konkluderes med at “Presteskapets “klokhet” har for det meste bestått i allmuens uvitenhet”.
Mens det synes mer presist å si at slike påstander nok heller synliggjør prestemotstanderes uvitenhet i dag.
I realiteten har vi ingen kilder til at kirken eller toneangivende kristne “helst” brant eller på andre måter bevisst ødela antikkens naturfilosofiske eller litterære tekster. I såfall ville det vært et under at noe som helst overlevde i Østromerriket (Bysants) eller det latinske Europa.
Mens vi altså har bevart så mye på gresk i Østromerriket at de som ønsket å oversette til latin i middelalderen og renessansen etterhvert i stor grad endte opp med å gå til disse versjonene (“ad fontes” – til kildene) fremfor mellomveien om arabiske utgaver. Ja, noe fantes kun i arabiske oversettelser, men det aller meste av f.eks. Aristoteles var bevart på gresk av kristne.
Vi har riktignok en tekst fra antagelig 600-tallet som kort forteller at den kristne keiseren Jovian fikk satt fyr på biblioteket i Antiokia i år 363. Men samtidig er en slik ødeleggelse ikke omtalt av de to samtidige hedenske øyenvitnene Ammianus Marcellinus (330-ca.400) og Libanus (314-ca. 393) , selv om vi har bevart mye annet de skrev kritisk om keisere og kristne.
Det er altså mulig at noen slike ødeleggelser kan ha skjedd, men de er vanskelig å dokumentere og ikke typiske.
Tvert i mot gjorde respekten og interessen for antikkens latinske skrifter at svært mye av disse ble bevart av kirken og klostrene tross økonomiske og kulturelle nedgangstider. Det var dyrt og tidkrevende å kopiere bøker og de var utsatte for vær og vind, vikinger og andre på plyndringsttokt.
Nettopp fordi bokproduksjon var så dyrt, ble en del gamle og utslitte bøker tatt i bruk til nye formål – noe som indirekte har bidratt til at vi har bevart noen tekster som ellers ville gått tapt.
Den mest kjente er den såkalte Arkimedes palimpsesten (et vasket eller renskrapet pergament for gjenbruk) . Som et resultat av en slik gjenbruksløsning kunne bysantinske munker i Jerusalem på 1200-tallet skive en liturgisk bønnetekst over en bysantinsk kopi fra 900-tallet av en bysantinsk kopi fra 500-tallet av et matematisk verk av Arkimedes (287-212 f.Kr).
Det er imidlertid ingen grunn til å tro at dette var fordi bysantinerne eller andre kristne mislikte antikkens matematikk. Tvert i mot viser bevaringshistorien i Bysants nettopp at kristne i svært stor grad tok vare på slike tekster, selv om de var av liten interesse for andre enn matematikere.
Det er uansett vanskelig å tenke seg at disse munkene fjernt fra Konstantinopel eller andre lærdomssentra visste at de satt på siste eksemplar av teksten, eller om det faktisk var det siste. De satt ikke på noen liste over hvilke tekster som fantes, og bevaring av klassiske tekster for tekstens skyld var forbeholdt rikfolk, sentrale institusjoner og lærdomssentra med god nok økonomi. Tekster går tapt på mange måter, men mye slik må ha blitt ødelagt da Konstantinopel ble plyndret og brant under det fjerde korstog i 1204.
Kilder forteller likevel at andre typer tekster bevisst ble brent, men spørsmålet er hvor mange av disse som er noe religionskritikere selv ville brukt tid og ressurser til å samle på. Det er i hvert uklart hvor stort tap det er for vitenskap og lærdom om vi ikke har bevart alle slags magiske oppskrifter, åndelig mystikk som gnostiske spekulasjoner om engler og aeoner eller arianske tekster om at Jesus ikke var født til å være Gud, men ble skapt til det.
Det hører også med at også en rekke før-kristne keisere beordret bøker om magi og astrologi brent, slik at dette var en klassisk romersk tradisjon.
Men kunne biskopene lese?
Selv om utdannelsesnivået ikke var like høyt etter at det økonomiske grunnlaget for skolevesen var borte i Vesteuropa under folkevandringstiden før og særlig etter Vestromerrikets fall, er det en myte at biskopene på Khalkedon var analfabeter. Dannelsesnivået i senantikken var ikke lavt i sin alminnelighet, og aller minst blant geistlige.
Det var for øvrig 520 biskoper som deltok, antagelig det største konsilet til da. Og hvis noe ble forventet av en biskop, så var det å kunne lese fra Bibelen og liturgiske tekster, enten de var bønner eller ikke.
En serie reformasjoner og renessanser innen kirken og stater, som under Karl den store på 700-tallet, bidro uansett til å styrke utdannelsesnivået. Ja, mye av kunnskapen om gresk forsvant i det latinske vesten, særlig etter arabernes invasjoner i Midtøsten og Europa på 600- og 700-tallet. Deres stadige piratangrep på skip og kystbyer, gjorde heller ikke kontakten med det gresktalende Østromerriket spesielt enkel eller ufarlig.
Men selv i germanske, frankiske, irske og angelsaksiske områder forble latin fellesspråket i kloster- og katedralskoler, og senere ved universitetene. Dette sikret at en latinsk lærdomskultur i det hele tatt overlevde, og kunne utvikle seg videre når økonomi og fredsstider tillot.
Skal man si noe om kirkens syn på antikkens kunnskap i første del av middelalderen, er det vanskelig å hoppe over at matematikeren, astronomen og naturfilosofen Gerbert fra Aurilliac ble valgt til pave i år 1000, Sylvester II.
(Maleriet er av det Fjerde økumeniske konsil i Khalkedon, fra 1876 av Vasily Surikov, i public domain)
Kilder:
Leo Donald Davis: The first Seven Ecumenical Councils (325-787) – Their History and Theology, Michael Glazier books, 1990, side 181
Fotnoter:
[1] Kristendommen og kunnskap. Denne siden sier nok mer om opphavsmannen og kunnskap. Så langt har vi vist at
– Augustin ikke mente at vitenskap var skadelig
– Biskopene ikke var analfabeter
– Paven ikke forbød studier av fysikk
– Paven ikke forbød all befatning med kjemi
– Vesalius ikke ble dømt til døden for å si at menn og kvinner har like mange ribbein
