Det er en gjenganger i læremidler at år 476 var Det Vestromerske rikets undergang, for å sitere en overskrift i «Alle tiders historie – fra de eldste tider til våre dager» for VG2-VG3 (Cappelen Damm 2020). For dette er året der «den siste vestromerske keiseren, den 16 år gamle Romulus Augustulus ble avsatt» (side 74).
Men hva bygger dette på? Skjedde det noe avgjørende det året, bortsett fra at en keiser ble avsatt?
I grunnen ikke. Dette var i høyeste grad symbolsk i et århundre der det ellers skjedde mye.
Det enorme Romerriket var av praktiske årsaker delt i ulike regioner styrt av regenter vi litt enkelt kaller keisere. Samtidig var det ikke tvil om at det kun var ett rike med en høyeste keiser, ofte betegnet som augustus, mens andre ble kalt cæsar. Opprinnelig var riket styrt fra Roma, men fra år 325 fra keiser Konstantins nye by, Konstantinopel.
Selv om læremidler kan snakke om Vest- og Østromerriket som to forskjellige ting, var Romerriket aldri offisielt delt i to (1). Det var kun ett rike. Keisere i vest var underordnet keisere i øst og måtte ha støtte både fra Konstantinopel og senatet i Roma. Flere ble da også direkte utnevnt av keiseren i Konstantinopel.
Den siste keiseren formelt utnevnt fra Konstantinopel var Julius Nepos i 474, sendt av keiser Leo I for å slå ned tronraneren Glycerius som hadde fått makten uten å være anerkjent i øst. På 450- og 460-tallet var det også perioder med keisere kun i øst, og altså ingen i vest.
Men hva så med Romulus Augustulus? Han var ikke anerkjent i øst, som holdt fast på Julius Nepos, selv om han var utvist fra Italia i 475 av Orestes, faren til Romulus. Dermed fortsatte Nepos å slå mynt som keiser frem til han ble myrdet i 480.
Bakteppet er kort sagt at i andre del av 400-tallet var det ikke lenger keisere som egentlig styrte i vest. Roma var erobret og plyndret av vestgoterkongen Alarik i 410 og enda verre av vandalene i 455. Siden Ravenna var lettere å forsvare, flyttet keisere og andre makthavere dit.
Nå var keiserne i stor grad symbolske, underlagt reelle makthavere som Orestes. Da hærføreren Odovakar avsatte Romulus i 476 tok han over regentrollen og anerkjente keiseren i Konstantinopel. Det samme skjedde da goteren Teoderek den store erobret Italia og tok over makten i 493.
Hadde noe så dramatisk skjedd som at Vestromerriket gikk under med et smell i 476 etter over tusen års historie, ville borgerne merket det på kroppen.
I stedet fortsatte alt som før.
Til tross for vekslende makthavere, stort sett østgotere, fortsatte det romerske senatet, byråkratiet og administrasjonen. Veier og akvadukter ble reparert, skolene levde og latinske skrifter ble utgitt.
Når falt så Vestromerriket?
Vanskelig å si og det skjedde gradvis. Mye hang sammen med forsøket fra Konstantinopel på å styre mer enn i navnet. Etter Teoderiks død i 526 mistet hans østgotiske kongerike stadig mer posisjon og makt. Keiser Justinian I den store benyttet anledningen med en serie invasjoner mellom 535 og 553. I kampene ble store deler av Roma ødelagt og østgoterne svært svekket. Uten dem som støttespillere var Italia et enkelt bytte da et annet germansk folkeslag, langobardene, gradvis erobret området fra nord.
Skal man peke på én avgjørende faktor, var det keiseren i øst som fikk Vestromerriket til å falle.
Noter
(1) «Conventionally, the death of Theodosius – better known to history as Theodosius the Great – marks the division of the Roman Empire into a Western and an Eastern Empire. That a formal division of the Empire never actually took place – either in AD 395 or at any subsequent point in the following decades, and that the whole concept of a partition is merely a modern construction – seems not necessarily to be common knowledge among all historians and classical scholars» (Sandberg, side 200).
Kilder
Kaj Sandberg: THE SO-CALLED DIVISION OF THE ROMAN EMPIRE IN AD 395 Notes on a Persistent Theme in Modern Historiography, Arctos 42 (2008), side 199–213.
Fremhevet bilde er tatt av Bjørn Are Davidsen i Roma i 2007.
