I følge Eirik Newths bestselger “Jakten på sannheten” (mer om feil i den her) gjorde kirkens store makt at sykehus ble stengt da Romerriket ble borte, «fordi prestene fortalte at folk bare kunne bli friske ved å be til gud» (side 16).
I realiteten er bildet motsatt, slik medisinhistorikeren Darrel W. Amundsen viser i flere studier:
“Det er ikke uvanlig å møte direkte eller indirekte påstander i moderne diskusjoner om at kirken i middelalderen var en fiende av vitenskap, særlig medisin, og avviste den som en trussel mot den åndelige helsen til de fysisk syke. Et slikt bilde er falskt.”[1]
Tvert i mot var kirken så opptatt av å hjelpe syke at man opprettet noe langt på vei nytt: offentlige sykehus, hospitaler. Dette skjedde selv i økonomiske nedgangstider som i kjølvannet av Vestromerrikets oppløsning.
Allerede kirkemøtet i Nikea i år 325 hadde bestemt at det skulle anlegges hospitaler ved alle katedraler. At man kunne gi mat og omsorg også til syke og fattige som ikke kunne betale, viste igjen helt nye idealer. Norge hadde rundt 14 slike hospitaler i middelalderen, de fleste knyttet til klostre.[2]
Dette var noe helt nytt og unikt, enten vi sammenligner med antikken eller vikingtiden. Siden hospitalene var finansierte av kirken var de gratis – av nåde (gratia) – og spesielt ment for fattige, mens antikkens sykehus først og fremst hadde vært for rike.
Disse hospitalene var på mange måter som dagens sykehjem. Noen var spesielt for spedalske, andre for pilgrimer på korte opphold, mange for gamle og uføre til de døde.
Siden det ikke alltid var så mye man kunne gjøre for pasientene, var mange stort sett bemannet med pleiere, munker og nonner, fremfor leger.
Der det var god nok økonomi, som i Østromerriket, opprettholdt man sykehus med kompetente kirurger og medisinere, i tilegg til å bygge hospitaler ved klostre og katedraler.
Hele veien, både i øst og vest, hadde rike i stor grad egne leger. Antikkens medisinske verker ble tatt vare på, selv om man i den latinske kulturen i Vest-Europa ikke hadde tilgang på like mye som i den arabiske eller gresktalende i øst.
Det betydde ikke at all behandling var god. Man hadde god kunnskap om urtemedisin og noen former for kirurgi, men før 1800-tallet bygget medisinfaget på feil premisser. Tanken var at mye sykdom skyldtes ubalanse i kroppens væsker og at løsningen ofte var årelating, noe som gjorde mer skade enn nytte.
Det er ikke tilfeldig at mange ble friskere av forbønn enn leger.
Kirken stengte ikke sykehusene. Den åpnet langt flere enn det noen gang hadde vært.
Noter
[1] Amundsen, side 192
[2] Grankvist, side 12.
Litteratur
Amundsen, Darrel W. (1997): Medicine, Society and Faith in the Ancient and Medieval Worlds, Johns Hopkins University Press.
Grankvist, Rolf (1997): Nidaros kirkes spital 700 år – Trondhjems hospital 1277-1977
Miller, Timothy S. (1997): The Birth of the Hospital in the Byzantine Empire (Supplement to the Bulletin of the History of Medicine), Johns Hopkins University Press.
Newth, Eirik (2016): Jakten på sannheten (2. utgave), Gyldendal.
