Det var et talende brudd med antikken at keiser Justinian stengte Platons gamle akademi i Athen i år 529. Nå starter middelalderens mørke.
I hvert fall i følge en rekke læremidler og mye populærvitenskap i noen generasjoner. Men dette stemmer ikke med hvordan historikere i dag leser kildene.
For det første handlet dette ikke om filosofen Platons akademi fra 300-tallet f.Kr.
Allerede på 200-tallet e.Kr. delte filosofihistorikeren Diogenes Laërtios akademiets historie i tre: «Det gamle akademiet» (fra 387-266 f.Kr.), «det midterste» (neste drøyt hundre år) og «det nye» som romerne la i grus i 86 f.Kr..
Etter plyndringer av barbarer på 200- og 300-tallet var Athen kraftig redusert. Selv om byen var langt mindre enn Alexandria og Konstantinopel, underviste man fortsatt i filosofi. Et fjerde akademi kom likevel ikke før over fire hundre år etter forrige. Det var dette nyplatonske som ble stanset i 529.
Grunnen var ikke et generelt forbud mot gresk filosofi, men i stor grad et oppgjør mot spådomskunst. Slik historikere som E. J. Watts forklarer forbudet, var det spisset både mot at ikke-kristne skulle «undervise i filosofi», «tolke astronomi» og «kaste terninger».
Bekymringen var ikke at førkristne filosofer som Platon eller Aristoteles var på pensum, men at det var så mye annet. I stedet for å holde seg til etikk, logikk og naturkunnskap, drev akademiet også med ritualer der man manet frem guder, teurgi.
Å «tolke astronomi» var ensbetydende med astrologi, som sammen med terninger ble brukt til å finne livsskjebner.
Keiseren så ikke mildt på saken: Man påkalte guder. Man stolte på terninger. Man spådde død. Sådde noen tvil om hvor lenge han selv eller andre prominente romere hadde igjen å leve, kunne det føre til uro.
Dermed ble en rekke astrologer og andre som leverte spådommer dømt til å få hendene kuttet av og bli fremvist offentlig på kameler.
Det så imidlertid ikke ut til at lærekreftene som hadde forlatt Athen og reist til Persia fryktet dette så mye. Allerede i 532 var de tilbake i østromerriket etter et kort og frustrerende opphold hos perserkongen.
Det akademiske gresset var ikke grønnere på den andre siden.
Antikkens lærdom ble uansett ikke borte med nedstengingen av akademiet i Athen. Hellenistisk kunst og litteratur, eller filosofer som Platon og Aristoteles, ble ikke forbudt. Nyplatonske læresteder fortsatte i Konstantinopel, Antiokia og Aleksandria også etter 529.
I det latinsktalende Vest-Europa oversatte og kommenterte kristne tenkere som Boethius (477-524) og Cassiodorius (485-585) vitenskapelige og filosofiske verker. De laget også lister som sikret at viktige verk på latin, inkludert oversettelser, ble bevart – og lest. Isidor av Sevilla (560-636) skrev en leksikalsk ordbok med sitater og oppsummeringer av en vid bredde av antikkens lærdom. Hans Etymologiae var sentral i mange århundrer, også i norske klostere.
Forbudene rundt år 400 gjaldt først og fremst mot å ofre til de gamle gudene, noe de fleste filosofer uansett hadde sluttet med for lengst. Lærde på denne tiden var i stor grad nyplatonikere og ikke polyteister.
Dermed bør det ikke overraske at vi finner fremtredende nyplatonikere også etter 529. Flere var klart kritiske til kristen tro, ikke minst Simplicius (480–560) som hadde vært sentral nettopp i Akademiet i Athen frem til 529. Da han vendte tilbake til Justinians østromerrike, antagelig Syria, skrev han flere svært omfattende verker, dels som følge av en lang disputt med Johannes Philoponus (490-570).
For på denne tiden finner vi også betydelige kristne naturfilosofer. Den viktigste på 500-tallet var nettopp Philoponus, en skarp og original tenker som utfordret Aristoteles og på noen områder foregrep Galilei med tusen år.
Senere skulle han få mer gjennomslag i arabiske enn greske og latinske kulturområder, muligens fordi han gikk så hardt ut mot Aristoteles og etter sin død møtte teologisk kritikk. Likevel ville Philoponus undret seg stort om han fikk hørt han var i middelalderens mørke.
Litteratur:
H. J. Blumenthal: 529 AND ITS SEQUEL: WHAT HAPPENED TO THE ACADEMY?, Byzantion, Vol. 48, No. 2 (1978), side 369-385, Peeters Publishers.
Alan Cameron: THE LAST DAYS OF THE ACADEMY AT ATHENS, Proceedings of the Cambridge Philological Society, NEW SERIES, No. 15 (195) (1969), side 7-29, Cambridge University Press.
E. J. Watts: City and School in Late Antique Athens and Alexandria. University of California Press, 2006, s. 128-138.
(Takk til Mike Labrum bilde fra Unsplash)
