Måtte man trues med sverd for å bli kristen i middelalderen?
Noen trengte nok det, selv om ikke mange da var oppriktige. Derfor la munker og biskoper vekt på at slik måtte skje frivillig.
Dette skapte konflikter. Karl den stores (742-814) brutale fremferd under krigene mot sakserne gjorde den fremste lærde i det frankiske keiserriket, munken og skolemesteren Alkuin fra York, fortvilet. Han nølte lenge med å sette Karl på plass, men endte i 796 med et skarpt brev der han trakk linjer tilbake til ingen ringere enn kirkefaderen Augustin (354-430).
Tro handler om vilje, ikke tvang. Har man ikke troen i hjertet, er det misbruk å tvinge noen til å bli døpt.
Våpen egner seg til å erobre land, ikke til å skape tro.
Karl den store ga seg ikke. Beseirede folk måtte vise lojalitet – på alle måter. Opptrådte han ikke slik en hersker måtte? Det gjaldt å sette seg i respekt. Så trassige folk som saksere endret seg ikke bare med fine ord!
Frankernes tvangskonverteringer tok ikke slutt før under Karls sønn og etterfølger, Ludvig den Fromme (778-840), som hadde Alkuin som lærer. Nettopp denne keiseren sendte de første misjonærene til Norden, der Ansgar (801-865) er den vi kjenner best i dag.
Ansgar kom ikke med våpen, men med bøker. Det fortelles at han på reisen mot vikingsenteret Birka ble overfalt og tapte over førti bøker han hadde med som gaver.
Selv om herskere så seg tjent med våpen, er det en myte at kristen tro for det meste ble spredd ved vold.
Dette er tydelig lenge før Alkuin, slik vi kan se når biskop Daniel i Winchester i år 723 gir råd til hvordan misjonæren Bonifatius (675-754) skal opptre overfor germanske stammer.
Dette er hele hundre år før Ansgar reiser til Norden. Det er to hundre år før Norges konge Håkon den gode (920-960) også får kristen opplæring i England. Og tre hundre år før Olav den hellige (995-1030) dessverre baserer seg mer på Karl den store enn Alkuin.
Biskop Daniel skriver til og med to generasjoner før vikinger begynte å angripe klostre på de britiske øyer.
Rådene handler ikke om sverd eller trusler. Daniel ber Bonifatius om å stille spørsmål og bruke argumenter, men forsiktig for ikke å skape bråk.
Hva legger så biskopen vekt på?
Først og fremst gode spørsmål som rolig og forsiktig kan avsløre at germanernes guder er for små. I stedet for å avvise troen på at gudene har foreldre og familie, skal man godta det. For det avslører at gudene ikke er mektige nok til å ha skapt universet, og – enda verre – ikke er evige.
Guder har rett og slett en begynnelse. De har foreldre og familie.
Målet er å få germanerne til å tenke selv. Gjør de det, vil de forstå at guder ligner mer på mennesker enn på Gud. For noe som står bak hele universet, enten dette er evig eller ei, må være mektig nok – og selv uten begynnelse.
Biskopen er ikke i tvil: Kun Gud er en god nok forklaring.
Han argumenterer enda mer direkte. Det er én test alle kan forstå: Ingen guder dukker opp og straffer misjonærer som velter gudebilder.
Guder som svikter sine følgere, duger ikke. Det er ikke engang sikkert at de finnes.
Biskopen er også opptatt av det gode liv. Bonifatius bør derfor legge vekt på at mens kristne land er rike, velsignet og har fremgang, kan germanerne se at de selv lever langt dårligere.
Dette har effekt. Det er starten på kirken i dagens Tyskland.
Vi kan ikke utelukke at det for noen virket mot sin hensikt. I stedet for å ønske å bli like velstående som kristne, ble de fristet til å plyndre kristne.
Kanskje enda mer dess lenger nord de befant seg.
Kilder:
Biskop Rimbert: LIFE OF ANSKAR (kapittel X)
Brev 11: Bishop Daniel of Winchester Advises Boniface on the Method of Converting The Heathen (723-4).
Alexander Scott Dessens: Res Voluntaria, Non Necessaria: The Conquest and Forced
Conversion of the Saxons under Charlemagne, Master Thesis, Louisiana State University and Agricultural and Mechanical College
