En utbredt oppfatning i læremidler og populærvitenskap har vært at fornuften ikke spilte noen rolle i middelalderen. Tvert i mot sto middelalderen for det motsatte av fornuft. I stedet for å tenke logisk, måtte man følge autoriteter, ikke minst en fornuftsfiendtlig kirke.
Dermed er det ikke uventet at Naturens gjennombrudd, en fagartikkel på NDLA, understreker dette:
“Det hadde tidligere vært kirkens forklaringer som besvarte spørsmål knyttet til natur, astronomi og menneskelig utvikling. Dette godtok ikke de nye filosofene og vitenskapsmennene. De mente at all kunnskap skulle ha basis i rasjonaliteten, altså det som kunne forklares. Det var ikke lenger nok å henvise til liturgien eller til Guds vilje”.
Om ikke annet viser dette at det ikke er nok å henvise til NDLA.
Dette bommer på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal starte. De som ønsket kunnskap ble ikke henvist til “liturgien eller til Guds vilje”, men til leksika og lærebøker.
Denne kunnskapen hadde sin basis i det som kunne forklares av observasjoner, rasjonelle argumenter og det man oppfattet som troverdige kilder, selv om forklaringene ikke alltid var like riktige.
Selv om man kunne ta feil, var det ikke autoritet som avgjorde hva som var logisk.
Kanskje finner vi den klareste erklæringen hos filosofen Johannes Scotus Eriugena (ca. 810–877) som styrte skolen ved keiser Karl den skalledes (823-877) hoff i Achen:
“For autoritet kommer av ekte fornuft, men fornuft kommer sannelig ikke fra autoritet. For all autoritet som ikke støttes av ekte fornuft blir ansett som svak, mens ekte fornuft holdes sterk og urokkelig i sin egen kraft og trenger ikke å bli bekreftet av noen autoritet. For det synes for meg som om ekte autoritet ikke er noe annet enn den sannheten som er blitt oppdaget av fornuftens kraft og skrevet ned av kirkefedrene for at ettertiden skulle bruke det” [1].
Selv om Scotus Eriugena tok dette lenger enn de fleste, stod han i en tradisjon med forgjengere som Augustin fire hundre år før og Thomas Aquinas fire hundre år senere.
Når det latinske Europa over tid bidro til å fremme rasjonell filosofi og empirisk vitenskap, var grunnen i stor grad språket. Ikke fordi latin i seg selv var så avgjørende, men fordi det var så begrenset hvilke av antikkens tekster som var på latin.
Etter vestromerrikets fall i 476 var det få som behersket både gresk og latin. Filosofen Boethius (480-524) planla å oversette alt av Aristoteles og Platon, men rakk ikke stort mer enn Aristoteles’ verk om logikk. Dette var dermed den eneste betydelige del av Aristoteles som var tilgjengelig i Europa frem til 1100-tallet.
Ex.phil. på 500-tallet. Fra kapitlet om Boethius’ logikk i Chadwick (1990)
Konsekvensen var at man leste det med dess større oppmerksomhet. Logikk fikk sin naturlige plass i klosterskolenes pensum. Hvis det var noe vestens tenkere hadde kontroll på i middelalderen, var det formallogikk.
Dessverre var det mange hindre for å spre og videreutvikle antikkens kunnskaper, ikke minst stadige kriger, angrep og herjinger, lenge også fra vikinger. Deres plyndringer på 8- og 900-tallet raserte mange av klostrenes boksamlinger.
Det begynte å snu med sterkere fyrster og ble ikke verre av at stadig flere norrøne ble kristne og forstod verdien av bøker.
I noen områder lyktes man dermed ganske tidlig med en gjenoppbygging, som med matematikeren Gerbert fra Aurillac (946-1003), senere pave Sylvester II. Han fikk på plass et stort bibliotek og en skole for klassiske fag, «de syv frie kunster», fra grammatikk til astronomi – ikke uventet med stor vekt på logikk.
Selvfølgelig var det en diskusjon om hva som skulle ha det avgjørende ordet – fornuften eller teologien. Hvilken rolle hadde fornuften i teologien og teologien i fornuften?
Man ble ikke enig, men diskusjonen foregikk … logisk.
Kanskje var den viktigste neste skikkelen etter Scotus Eriugena Anselm av Canterbury (1033-1109) som inspirerte så mange tenkere i de neste generasjonene [2].
Den neste betydelige videreutviklingen av logikken i Europa finner vi hos Thomas Aquinas (1225-1277). I verker som Summa Theologica understrekte han at hvis fornuften kom frem til at Gud ikke eksisterer, måtte man leve etter dette.
Siden Gud har skapt fornuften, er det Guds vilje at man adlyder den [3].
Autoriteter som kirken – og enda mindre fyrster – lot likevel ikke fornuften overstyre alt. Ved universitetene diskuterte man frem og tilbake, til tider ganske tilspisset. Biskopen i Paris og andre gikk i 1277 hardt ut mot dem som lot Aristoteles bestemme hva en allmektig Gud kunne gjøre.
Muligens var dette en fødselshjelp for moderne vitenskap. Over tid var resultatet at man i stedet for å bestemme – logisk – hvordan ting var (= “hva Gud kunne gjøre i naturen”), måtte man undersøke og teste – empirisk.
Forsøkene på å koble teologi og filosofi ved logikk og fornuft ble en egen vitenskap, skolastikken. Det sier mye at ordet skolastisk i dag ofte forbindes med for mye logikk, noe rasjonalistisk.
For norsk skole bør det være interessant at Store Norske Leksikon forklarer at
“KJENNSKAP TIL SKOLASTIKKEN, SOM KANSKJE ER MIDDELALDERENS MEST SÆRPREGEDE BIDRAG TIL VÅR ÅNDSHISTORIE, ER VESENTLIG FOR VÅR KULTURHISTORISKE FORSTÅELSE”.
Blant mangt som kjennetegnet og formet middelalderen, kommer man ikke unna fornuften.
Kilder
Henry Chadwick: Boethius – The Consolations of Music, Logic, Theology, and Philosophy, Clarendon Press, Oxford, 1990
Edward Grant: God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001
Fotnoter
[1] Fra Periphyseon (De divisione naturae) liber primus, oversatt fra Grant (2001), s. 46
[2] “He or the thinkers in northern France who shortly followed him—including Abelard, William of Conches, and Gilbert of Poitiers—inaugurated “one of the most brilliant periods of Western philosophy”, innovating logic, semantics, ethics, metaphysics, and other areas of philosophical theology”
[3] Noe som gir et paradoks: Bør man adlyde fornuften, hvis Gud ikke finnes?
(Illustrasjon: Philosophia et septem artes liberales, av Herrada Landsbergensis, ca 1167/Hortus Deliciarum.
Lisens: Falt i det fri (Public domain))
