I anledning fagfornyelsen ble det i fjor publisert nye lærebøker for naturfag på vg1. Cappelen Damm publiserte boken Kosmos SF (2020), og fagsjekk avdekket flere feilaktige påstander knyttet til kirkens forhold til naturvitenskap i middelalderen.
Forlagsredaktøren har nå gitt en gledelig tilbakemelding: I neste opplag blir teksten justert.
Et utfyllende svar fra forlagets historieredaktør gir likevel grunn til å tro at deler av mytene vil leve videre. For svaret henviser til læreboken i Historie og filosofi 1, som det dessverre ser ut til at heller ikke gir en riktig og balansert fremstilling.
Nedenfor følger utdrag av hva som ble kommentert – etterfulgt av en enkel fagsjekk.
«Thomas Eidsvåg har et lite poeng i at deler av den katolske kirken var opptatt av vitenskap, for eksempel var det mange intellektuelle i munkeordener som bidro til den vitenskapelige utviklingen. Men, når det er sagt: mer generelt var den katolske kirken opptatt av å forsvare det aristoteliske verdensbildet som passet som fot i hose med kirkens verdensbilde.»
Dette er imidlertid basert på misforståelser. For det aristoteliske verdensbildet var også vitenskap, basert på observasjoner og regnemodeller. Datidens naturfilosofi foregikk i et annet paradigme, og innad i kirken fant man også tilhengere av et heliosentrisk verdensbilde, uten at de så det som en utfordring for kirken. Kristne naturvitere var ikke opptatt av å forsvare et bestemt verdensbilde på bakgrunn av teologi – men heller drøfte astronomiske spørsmål og matematiske modeller i lys av observasjoner. Dermed fantes det mange i «intellektuelle munkeordener» (hva nå det er) som bidro til den vitenskapelige utviklingen.
Om kirkens holdning i Historie og filosofi 1 kan man lese følgende:
«Den aristoteliske kunnskapen passet godt inn i kirkens verdensbilde. Den ubevegelige beveger var et annet navn for Vårherre. Den hierarkiske verdensordenen fra himmelen og ned var skreddersydd for kirkens dominerende posisjon. Øverst på jorda tronet paven. I himmelsfærene var det rikelig med plass for engler og åndsmakter som teologene hadde oversikt over. Det uforanderlige himmelrommet understreket evighetsperspektivet. Planetenes sirkulære bevegelser viste Guds fullkommenhet.
Da en del lærde i renessansen begynte å kritisere den aristoteliske naturkunnskapen og kosmologien, oppfattet kirken det etter hvert som et angrep på den rette læren. Fordi teologien var blitt så nær knyttet til all annen kunnskap, var nye naturvitenskapelige teorier farlige. Hvis jorda ikke var midtpunktet i universet, hva da med hele den hierarkiske ordningen av samfunnet? Hvis planetene ikke bevegde seg i perfekte sirkler, hva da med Guds fullkomne skaperverk?
Det som var kirkens verdensbilde i middelalderen, var også naturfilosofiens verdensbilde. Rasjonell aristotelisk tenkning lå til grunn for begrepet den ubevegelige beveger, der man med bevegelse mente endring av tilstand (temperatur, posisjon, vekt, farge og så videre). Dette begrepet kunne tilskrives Gud som svar på en logisk utfordring: Hvordan forklare at noe i det hele tatt hadde begynt å endre seg i verden, hvis alle endringer var avhengige av andre endringer. Tenkte man bare at dette var en rekke uten ende, ville det alltid mangle ett ledd som ikke kunne forklares. Løsningen var en grunnleggende eksistens som kunne endre andre ting uten selv å måtte endres. «Den ubevegelige beveger» var altså ikke bare et «annet navn for Vårherre» – det var en logisk konklusjon at den grunnleggende eksistensen var Gud. Basert på et resonnement som ikke hadde noe å gjøre med om solen gikk rundt jorden eller motsatt.
Den astronomiske verdensordenen var sentral i lyrikk som hos Dante, men hadde ingen klare koblinger til kirkens posisjon i samfunnet. At det noen tiår etter Galilei kom overbevisende argumenter for at jorden ikke var «midtpunktet», betydde ikke at mennesket eller kirken mistet noen opphøyd posisjon. Tvert imot viser tekster fra antikken, middelalderen og renessansen at jordens midtpunkt i universet gav den lavest verdi, som den ufullkomne delen av universet. Å gjøre jorden til en planet, gav den dermed større verdi og var ingen degradering av menneskets rolle og verdi.
Grunnen til at man tenkte at planetene gikk i sirkelbevegelser var at man så det som en «naturlig bevegelse» som ikke trengte nærmere forklaring. Elliptiske baner var kanskje mer problematisk for tanken om perfekte sfærer og himmellegemer. Men dette var Aristoteles sitt ideal og ikke nødvendigvis kirkens, og fortsatt del av en rasjonell geometri. Derfor vakte det ingen store teologiske reaksjoner når Kepler brukte ellipsebevegelser i sin astronomiske modell.
Om Galilei skriver boken blant annet:
«Som følge av Stjernenes budbringer reiste inkvisisjonen sak mot Galilei. Prosessen ble stanset i 1616 etter at Galilei lovet å tie om den kopernikanske teorien. (…) I 1600 var filosofen, astrologen og vitenskapsmannen Giordano Bruno (1548–1600) blitt brent på bålet i Roma. Inkvisisjonen anklaget ham blant annet for å ha drevet med magi. I tillegg hadde han hevdet at universet ikke hadde noen sentrum, men var grenseløst».
Det ble ikke reist sak mot Galilei i 1616, og han ble ikke pålagt å tie om modellen. Han ble kun bedt om å ikke fremstille den kopernikanske teorien som sannhet. Bruno var en mystiker, og ingen vitenskapsmann. Det er derfor vitenskapshistorikere ikke lenger hevder han ble brent på bålet for noen astronomisk modell. Hans påstander om et grenseløst univers hadde rot i teologi og mystikk. Siden det guddommelige var uendelig, måtte universet – som var en del av det guddommelige – også være det.
«Da Galilei i 1632 publiserte Dialog om de to verdenssystemer (Dialogo dei due massimi sistemi del mondo), ble det imidlertid full konfrontasjon. Galilei hevdet at det var teologenes oppgave å motbevise det kopernikanske systemet. Han påla med andre ord sine motstandere bevisbyrden. Den provoserende manøveren vakte sterke reaksjoner. Dokumentene fra den henlagte saken kom igjen på bordet, og inkvisisjonen startet en ny prosess mot Galilei. Denne gangen ble han dømt for å fremme den kjetterske læren om at sola var universets sentrum, til tross for at han tidligere hadde lovet å tie om temaet. Under trussel om å bli brent på bålet tok Galilei offentlig avstand fra læren til Copernicus. Resten av livet satt han i husarrest. Hans siste store verk, Dialoger om de to nye vitenskaper (Discorsi e Dimostrazioni Matematiche, intorno a due nuove scienze) (1638), var en oppsummering av 30 års vitenskapelige eksperimenter i fysikk»
Det er ingen tvil om at kirken gjorde Galileo urett. Men han hevdet aldri at bevisbyrden lå hos teologene. Han oppfordret dem til å tolke Bibelen i lys av den kopernikanske modellen. En modell han selv hevdet å kunne bevise, men ikke klarte, fordi datidens observasjoner ikke ga grunnlag for det. Selv om en rendyrket klassisk modell med jorden i sentrum ikke lenger kunne forsvares, innebar ikke det at Galileis automatisk stemte. Det var bedre argumenter for Tycho Brahes modell der planetene gikk i bane om solen som på sin side gikk rundt jorden.
Kirken og samtidens astronomer argumenterte ikke teologisk mot Galilei, men vitenskapelig med blant annet med parallakseproblemet, at man ikke kunne observere endringer i stjernenes relative posisjon sett fra jordens bane, slik Sverre Holm skriver om her.
Galilei ble aldri truet om å bli brent på bålet, men ble som en formell del av forhøret opplyst om at det i verste fall kunne medføre tortur om han ikke svarte sant. Tortur ble aldri et alternativ, noe alle parter antagelig forstod siden inkvisisjonen ikke hadde hjemmel til å torturere en som var så gammel og syk.
«I historiebøkene har Galilei blitt stående som en martyr for sannheten, og romerkirken har fått stempelet som vitenskapsfiendtlig. Men en slik karakteristikk er ikke helt rettferdig. Dommen mot Galilei ble aldri offisielt erklært av paven ex cathedra og var derfor formelt ikke rettskraftig. Boka til Copernicus var forbudt kun i fire år. Så ble noen setninger omformulert, men ingen utgiver var villig til å publisere den på 300 år. Dermed ble den gamle utgaven stående på Index til 1758. Likevel har Galilei-saken vært et ømt punkt for kirken helt fram til vår tid. Ikke før i 1992 beklaget pave Johannes Paul 2. prosessen mot den store vitenskapsmannen.»
Boken skal berømmes for å løfte frem at det er feil at romerkirken var vitenskapsfiendtlig. Men dommen var rettskraftig, selv om den ikke var støttet av paven. Begrepet ex cathedra handler forøvrig om at pavens læreavgjørelser ved spesielle anledninger regnes som ufeilbarlige. Dermed hadde det trolig lite med rettsaker å gjøre, og enda mindre med Galileis, siden ex cathedra ikke ble offisiell lære før i 1870.
Boken til Copernicus ble ikke publisert på 300 år, men årsakene til dette er flere. Behovet for nye utgaver var ikke stort. For det første ble eksisterende versjoner endret ved at man limte inn nødvendige tillegg. For det andre fantes det allerede tre utgaver (siste fra 1617), slik at interesserte stort sett hadde tilgang til dem. For det tredje gjorde nye funn (fra Kepler og ellipsebanene) boken mindre ettertraktet. Og for det fjerde var det mest aksept og interesse for Tycho Brahes’ modell.
Boken ble stående på Index til 1835, og ikke 1758. Det som skjedde i 1758 var at man tillot bøker som støttet en heliosentrisk modell.
I 1992 foretok den katolske kirken en gjennomgang av man kan lære av prosessen. Her ble det nevnt hvordan paven forstod hendelsesforløpet til rettsaken, og hva man kan lære av prosessen i dag. Kirken beklaget i praksis lenge før, og det som stemte av Galileis arbeid og idéer var godtatt og anvendt lenge før 1992.
Mytene rundt Galilei er komplekse og mange. Vi finner dem i alle slags media – fra populærvitenskap til lærebøker og akademia. Derfor håper vi historieredaksjonen vil gjøre et arbeid med å kryssjekke påstandene sine med gode kilder. Best mulige lærebøker bør være i alles interesse.
Litteratur:
Finocchario, Maurice A.: That Galileo was Imprisoned and Tortured for Advocating Copernicanism i Numbers, R.L. [red]: Galileo Goes to Jail and Other Myths about Science and Religion, Harvard University Press, 2009, side 77.
Se også Finocchiaro, Maurice A.: Retrying Galileo, 1633-1992, University of California Press, 2005.
