Bakgrunnen er artikkelen i SNL det ondes problem, senest oppdatert 12. august 2020.
Der står det i siste avsnitt at “Kristendommen tilbyr ingen løsning på det ondes problem. Guds forhold til det onde forblir et mysterium. I nyere kristen teologi blir det lagt vekt på at Gud er nærværende også i lidelsen og går inn i kampen for det gode mot det onde. Slik demonstrerer Gud sin kjærlighet til menneskene og skaperverket.”
Christian skriver videre at “Selv kan jeg si meg enig i mye her, men jeg syntes den første setningen treffer dårlig. De sier først at kristendommen tilbyr ingen løsning på det ondes problem, men kommer deretter med flere argumenter som er eventuelle løsninger på det ondes problem. Gøy å høre hva dere tenker.”
Tilbakemelding
Hei Christian!
Vi er sikkert enige i at dette ikke handler om at SNL har “feil” eller noe slik, men om at vi har å gjøre med et felt der det er ulike vurderinger. Det ondes problem tilhører flere fag, som teologi og religionsfilosofi, og handler både om lidelse forårsaket av mennesker (knyttet til ondskap, unnfallenhet og uvitenhet) og av naturen (knyttet til sykdom, ulykker og katastrofer). I disse fagene er det noen som mener at dette ikke har noen løsning, mens andre faktisk har foreslått løsninger.
Mye er her avhengig av hva man oppfatter er problemet, og hva slags svar eller hjelp man er ute etter. Handler dette mest om hvordan vi skal tenke – logisk – om dette, eller om hvordan vi skal hjelpe når noen har det vondt? Handler det om logikk eller om at jeg selv har det vondt akkurat nå? Eller er det et ønske om å definere hva ondskap er og om noe slik finnes?
Hvis spørsmålet er hvorfor og hvordan vi bør hjelpe andre, er det mange svar og ikke minst motivasjon å hente i Bibelen og kristen tro (og selvsagt andre steder). Dette er det imidlertid ikke lett eller naturlig å drive fagsjekk på, enten man er opptatt av personlige eller politiske svar.
Samtidig er det viktig å understreke at det ikke kun er gudstroende som har noe å gjøre rede for på dette området. Alle mennesker og livssyn må forholde seg til lidelse og hvorfor vi bør hjelpe.
3 påstander
På det tankemessige område er det vanlig å skjelne mellom tre påstander.
1: Lidelse gjør en god og allmektig Gud til en selvmotsigelse
2: Lidelse gjør en god og allmektig Gud usannsynlig
3: Siden vi mangler forklaring (teodicé) på hvorfor det er lidelse, kan vi ikke tro på en god og allmektig Gud.
Det er skrevet mye om hver av disse. Svært forenklet er det slik at de seneste tiårene har en rekke religionsfilosofer argumentert for at det ikke er mulig å vise at lidelse gjør Guds eksistens til en logisk selvmotsigelse, blant annet fordi man da må vise at Gud ikke kan han noen grunn til å tillate lidelse. [1]
Det andre problemet er om det er usannsynlig med en god og allmektig Gud når summen av lidelse er så stor. Også her er det vanskelig å vise at dette faktisk er usannsynlig, fordi sannsynlighet her handler om størrelser som vanskelig kan tallfestes. Videre er det ikke enkelt å vurdere dette uten hensyn til argumenter for at Gud finnes. Det er også et spørsmål om det gir mening å snakke om “summen av lidelse”, siden ingen (muligens unntatt Gud, om Gud finnes) faktisk opplever en slik sum av lidelse.
Det tredje spørsmålet er det som kalles for teodicé – altså forsøk på finne gode nok grunner til at Gud tillater lidelse. Dette er en viktig diskusjon, men den endrer ikke konklusjonene fra de to første punktene: Lidelse gir ingen rasjonell berettigelse til å avvise Guds eksistens.
Det finnes til og med gode forsøk på forklaringer eller fortellinger om hvorfor Gud tillater lidelse. En av disse handler om at en verden med rom for frihet (altså ikke deterministisk) både for natur og mennesker gjør lidelse nødvendig eller i hvert fall mulig, og kan realisere flere og andre typer verdier enn om det kun hadde eksistert en verden uten lidelse.[2]
Konklusjon
Oppsummert: SNLs vurdering treffer nok ikke helt. Kristen teologi og religionsfilosofi ser flere mulige løsninger på det ondes problem, men det er ingen enighet om hvilken forklaring som er best.
NOTER
[1] Fordi ateistiske filosofer mente det var “direkte irrasjonelt” å tro på en god og allmektig Gud når det finnes ondskap, forsvarte Alvin Plantinga i God, Evil and Freedom, Eerdmans (1973) at det ikke er logisk selvmotsigende (dette har fått bred aksept også blant ateistiske filosofer som William Rowe).
[2] Når vi vurderer en forklaring på eller fortelling om hvorfor Gud tillater lidelse, er det ikke nødvendig å vise at den er sann, kun at den er logisk mulig. Finnes det minst én logisk mulig forklaring, vet vi at forklaringer er mulige. Det er dermed ikke ment å si det er fasitsvaret eller ta bort alvoret eller behovet for empati når f.eks. Eleonore Stump presenterer “en sjelsutviklende theodicé” i Wandering in Darkness: Narrative and the Problem of Suffering, Oxford University Press (2010). Det taler ikke nødvendigvis mot en god Gud at vi i møte med farer og lidelse har mulighet til frihet og personlige utviklingsmuligheter knyttet til bl.a. tapperhet, tålmodighet og tilgivelse (i stedet for en fiks ferdig fasitverden uten mulighet for feil og farer). Se også diskusjonen og videreutviklingen av Swinburne, Ward, Griffin og Hygens teodicéer i Atle Ottesen Søviks avhandling The Problem of Evil and the Power of God, Menighetsfakultetet (2009 – bok på Brill (2011)). En forkortet versjon finnes i “Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og i mot”, Atle Ottesen Søvik og Bjørn Are Davidsen, Cappelen Damm Akademisk (2013), side 184-99.
(Takk til Emily Morter på Unsplash for bildet)
