Litteratur og Media

Eirik Newth bommer grovt i jakten på sannheten

Bjørn Are Davidsen

Publisert 23 mars 2022

I middelalderen

  • Ble sykehusene stengt, “fordi prestene fortalte at folk bare kunne bli friske ved å be til gud”
  • Ble Akademiet i Athen stengt etter 800 år fordi keiseren mente filosofenes lærdom var hedensk
  • Trodde mange kristne at jorden var flat og teologer lurte på om kvinner hadde sjel
  • Lurte teologene på hvor mange engler som kunne danse på en nålespiss

Dette er bare et lite utvalg av hva vitenskapsformidleren Eirik Newth hevder er sant i sin bok om Jakten på Sannheten. Ser vi etter, oppdager vi at ikke noe stemmer. Alt er eksempler på det vi kan kalle myter, i betydningen noe vi tror uten belegg i kilder eller forskning.[1]

 Eirik Newth er astrofysiker, forfatter, foredragsholder og frem til 2015 programleder i det populærvitenskapelige radioprogrammet Superstreng på Kanal 24, første nasjonale program i Norge med podcast. Newth er også kjent fra andre sammenhenger, som da han høsten 2006 fikk 5.-plass i “Skal vi danse”.

Dessverre snakker vi ikke om få og spredte unntak. En bok som handler om å jakte etter sannheten, skyter stadig bom. Om ikke annet viser det hvor vanskelig det er å treffe blink hvis brillene har feil fokus og siktet er skjevt.

Boken er ikke lett å etterprøve når den farer over svært mange og helt ulike forhold. Newth må selvsagt få formidle som han mener fenger best, men blandingen av trivielle og banebrytende oppdagelser blir iblant pussig. Det er uklart hva en jakt på sannhet har å gjøre med at det blir vanlig å drikke te i Kina i år 700, mens europeerne først får smake drikken på 1600-tallet. Hvorfor er det viktig hvem som oppdaget Island? Er det en stor oppdagelse når man i England for første gang begynner å holde kaniner for matens skyld i 1176?

Og hvor mye forventes at leserne undersøker likt og ulikt av påstander? Newth er uansett lite behjelpelig med kilder, selv ikke til det som er tydelig i utakt med vitenskapshistorikere. Er det hentet fra ukjent og revolusjonerende historieforskning? Bygger det på overfladisk populærvitenskap? Noe han har snappet opp i familieselskaper? Personlige meninger?

Vi bærer alle på forestillinger vi ikke kommer på å undersøke. Vi oppfatter dem som selvsagte og logiske. De sitter godt fast i bakhodet. Dette gir to store utfordringer. Vi står i fare for å spre feil uten vitende og vilje. Vi sliter med å akseptere at det vi sprer er feil.

For dess fastere feilene sitter i bakhodet, jo vondere kan det gjøre å pirke i dem. Og enda vondere å fjerne dem.

Det blir ikke enklere om de inngår i bærende fortellinger som ligger til grunn for mye av hva vi ellers tenker og tror. Newth synes å forstå vitenskapshistorien som en kamp mellom tro og vitenskap. Dette farger hans formuleringer og fremstilling, utvalget av fakta, hva han sier og ikke sier – og hvilke feil som formidles usjekket.

Skal jeg søke sannhet, hjelper det å mistenke at jeg ikke alltid kjenner den. Tenker jeg virkelig kritisk, etterprøver jeg også det jeg ikke kommer på at kan være feil.

«Det viktige er at du aldri tror at noe er sant, bare fordi andre sier at det er sant»

Det er dermed forbilledlig at Newth på side 3 oppfordrer oss til å gjøre forsøkene han skriver om, slik at vi kan se om han skriver sant. Han ber oss også søke på nettet eller snakke med noen vi tror kan dette: «Det viktige er at du aldri tror at noe er sant, bare fordi andre sier at det er sant».

Derfor har vi tatt ham på ordet. Målet med denne dybdeartikkelen er både å gi lesere en guide til boken og gi forfatter og forlag innspill til viktige forhold som som må rettes eller informeres om, f.eks. ved en nettside som kan bidra til bedre jakt på sannheten.

I hvert fall ønsker vi i Fagsjekk å justere vår kritikk, der den ikke holder vann.

Boken har fått rosende omtale og varm mottagelse. Den oppfattes som svært god. Men også gode bøker kan inneholde feil, selv når forfatteren brenner for forskning og formidling. Og dess bedre forfattere er til å formidle stoff, jo viktigere å unngå myter og misvisninger som sprer feil og fordommer.

For ikke å si å informere om dem og rette opp.

Ikke minst har skolen et ansvar for å utruste til et kritisk forhold til nettet, læremidler og populærvitenskap. Lærere og elever som har brukt Newths bok oppfordres dermed til å gå gjennom den på nytt.

Hvor mye av det han sier stemmer? Hvilke feil er typiske? Hva kommer det av at forfatteren og så mange lesere ikke har oppdaget dem?

Noen feil i første utgave ble rettet

Etter at det ble oppdaget noen feil i første utgave moderniserte Eirik Newth i en ny utgave språk og rettet småfeil, «tall for fødselsår, dødsår og viktige historiske hendelser slik at de stemmer med det vi vet i 2016».

I tillegg vedgår  han at “teksten inneholdt flere avsnitt om den kvinnelige matematikeren Hypatia. Ifølge kildene jeg brukte i 1996 ledet hun det berømte biblioteket i Alexandria i Egypt før hun ble drept i 415 e.Kr, samtidig med at biblioteket ble ødelagt. I dag knyttes ikke Hypatias død til ødeleggelsen av biblioteket, og disse avsnittene er derfor tatt ut».

Dermed ble dette prisverdig nok fjernet. Samtidig gir det grunn til ettertanke. Hvordan  arbeidet Newth med kildene i 1996?

Hovedforfatteren av denne dybdeartikkelen jobbet på den tiden selv med historiske myter, inkludert feilaktige fortellinger om Hypatia. Det var basert på forskere fra i stor grad 1980-tallet – og ingen av dem knyttet Hypatia til biblioteket eller hevdet at det ble ødelagt i år 415.

Flere av dem gjorde tvert i mot et nummer av hvor lett det var å falle for myter om Hypatia.[2]

Det er dermed i beste fall ufullstendig hvis Newths poeng er han bygget på faglige kilder i 1996, men at historikere i ettertid har oppdaget noe nytt slik at i dag «knyttes ikke Hypatias død til ødeleggelsen av biblioteket».

Dessverre er det altså vanskelig å etterprøve Newths arbeid, når han ikke oppgir kilder. Det er likevel nærliggende å tenke at noe bygger på Carl Sagans Kosmos, basert på en populær TV-serie og gitt ut på norsk i 1981.

Sagan var en strålende formidler og etablerte nok hos mange en modellmakt. Han var imidlertid som Newth astrofysiker, ikke historiker. Heller ikke Sagan oppgir kilder til det han skriver i kapittel 13 om biblioteket i Alexandria eller Hypatia, eller det angivelig tusenårige fraværet av vitenskap som han tegner for perioden fra Hypatia til Columbus i 1493.

Med Hypatias død og tapet av det aleksandrinske bibliotek (Sagan legger ødeleggelsen av «de siste levningene» til etter Hypatia) begynner det Sagan kaller The Dark Ages («Den mørke middelalder» i oversettelsen): «Det årtusenlange tomrommet midt i diagrammet representerer en skarpt avgrenset epoke da menneskene forsømte store muligheter».[3]

Det er imidlertid ingen støtte for slike påstander i nyere faglitteratur. At Sagan var en glimrende astrofysiker, betyr ikke at han var det samme som historiker.

Selvsagt ønsker ikke Newth å skrive feil eller villede noen. Han fremstår forbilledlig interessert i tilbakemeldinger. Men feilene som ble oppdaget antyder dessverre også noe annet: Det historiske stoffet var ikke godt nok undersøkt før første utgave. Og det som ble meldt av feil førte ikke til en grundig nok gjennomgang før andre utgave.

Det er interessant hvis det ikke er kommet mange tilbakemeldinger om feil fra vanlige lesere, lærere, oversettere og forlag i mange land, for ikke å si juryen bak Brageprisen og Kulturdepartementets pris.

Kan noe ligge i at boken fremstår som så kritisk reflekterende at leserne tror de ikke trenger å gjøre det selv? Altså at den i stedet for å stimulere til kritisk tenkning, oppleves som så kunnskapsrik, at man ikke kommer på å etterprøve detaljer og tendenser?

Resultatet er at feil som den angivelige flatjordstroen i middelalderen ikke er blitt korrigert. I stedet er de blitt stående uimotsagt og blitt styrket i snart tre tiår.

Og det for en stor leserkrets i altså 22 land. For slike bøker liker mange å lese. De er gode julegaver. De er et funn for lærere. Det er nok vanskelig å finne et skolebibliotek som ikke har Jakten på sannheten.

Vitenskap eller etterpåklokskap?

Resten av artikkelen skal handle om to forhold som dessverre svekker formidlingen i boken. Den ene er at Newth i for stor grad vurderer historiske oppdagelser i etterpåklokskapens lys. Den andre er at det er alt for mange tendensiøse feil.

For det første er det altså en stor svakhet at Newth så mange steder foretrekker det vi litt populært kan kalle etterpåklokskapens lys (også kalt “Whig history”), eller mer falig kalt presentisme.

Satt på spissen: Heltene er ikke de som tenkte mest vitenskapelig i sin tid, men de som gjettet best ut fra hva senere vitenskap har vist.

Dermed omtaler Newth teorier som vi i dag synes er merkelige, har glemt eller forkastet, som om man burde ha ment at de var merkelige da de ble lansert. Når mange likevel aksepterte dem, etterlatter boken inntrykket at grunnen ikke er gode argumenter, men inkompetanse, fordommer, politikk eller religion.

Slik historikeren Lynn Hunt forklarer er presentisme “en form for litterær og historisk analyse som gjør bruk av samtidige ideer og perspektiver for å fremstille eller fortolke fortiden. Mange moderne historikere prøver å unngå presentisme i arbeidet sitt fordi de mener det fører til en skjev presentasjon av emnetilfanget. De tror at man må nærme seg fortiden med ideene og perspektivene fra den tiden i tankene om man virkelig vil forstå fortiden” (etter norsk oversettelse her).

Dette er en vanlig felle i historieskrivning, som også norske historikere som Kjeldstali og Sandmo kritiserer.

Brahe og det heliosentriske system

En slik typisk tendens på etterpåklokskap ser vi ikke minst i omtalen av Tyco Brahes (1546-1601) geoheliosentriske modell. Newth avskriver den med at den var komplisert og at få astronomer lot seg overbevise. Her synes det som om Newth tenker at den tidens astronomer må ha tenkt i takt med dagens astronomer som jo enstemmig avviser den.

Forholder vi oss i stedet til kildene, ser vi at mange astronomer på den tiden lot seg overbevise av Brahes modell. Christopher Graney (2015) har dokumentert hvordan vitenskapens logikk og data lenge gikk mot Kopernikus’ heliosentriske modell.

Newths perspektiv hindrer ham i å se at det var gode vitenskapelige grunner for det i samtiden. Galileis planetobservasjoner stemmer nemlig akkurat like godt med Brahes som med Kopernikus’ modell slik f.eks astrofysikeren Øystein Elgarøy får frem i Store Norske Leksikon.

Observasjonene av stjerner på 1600-tallet derimot taler mot Kopernikus og for Brahe. Det gjorde at hans modell ble foretrukket i flere tiår etter Galileis død.

For ifølge Brahes modell er det ikke parallakse ved observasjon av stjerner. Hvis jorden går rundt solen vil en stjerne være i litt forskjellig posisjon på himmelen når den observeres om høsten, sammenlignet med om våren. Det er fordi vi ser en stjerne fra litt forskjellig vinkel avhengig av hvor vi er i banen rundt solen. Imidlertid kunne man ikke se en slik parallakse på 1600-tallet og den ble faktisk ikke påvist før av Bessel i 1838.

Riktignok ble et annet fenomen, som også skyldes jordens bane rundt solen, aberrasjon, observert av presten Bradley i 1729, nesten to hundre år etter Kopernikus. Så lang tid tok det før man hadde observasjoner som entydig sa at jorden går i bane rundt solen og at Kopernikus dermed hadde rett i det. Bradleys oppdagelse er forøvrig så viktig at Newth burde hatt den med i sin ganske detaljerte gjennomgang i siste del av boken, selv om hans profesjon ikke skulle nevnes.

Da Galilei døde i 1642 var det imidlertid gode, vitenskapelige grunner til at Brahes modell fortsatt sto sterkt. En solsentrert modell begynte likevel gradvis å bli anerkjent fra 1660-tallet, og for alvor akseptert etter at Newtons teorier i 1687 på avgjørende måter støttet solens sentrale rolle i solsystemet.

En annen utfordring er at et slik presentist-perspektiv får det til å se ut som om det kun var to aktuelle modeller på denne tiden: Antikkens geosentriske modell med jorden i sentrum og en helisoentrisk, altså med solen i sentrum.

I virkeligheten var det langt flere modelltyper og Brahes modell representerer en tredje klasse der noen planeter går i bane rundt solen. Innenfor hver klasse kan en ta med om også jorden roterer, om det er sirkulære eller elliptiske baner osv.

Gjør vi dette, ser vi at det er mulig å sette opp minst ni forskjellige modeller.[4]

Et enten-eller-perspektiv mellom kun to modeller er også i Galileis bok fra 1632, Dialog om de to verdenssystemene der verken Keplers elliptiske baner eller Brahes system er med. Dette snevre perspektivet bidro til at Galilei i liten grad påvirket utviklingen av astronomien, i motsetning til inntrykket man kan få av populærvitenskap og mange lærebøker i skolen.

For i motsetning til hva Newth hevder var det vanskelig for datidens astronomer og matematikere å ta Galileis argumentasjon på alvor. Det bør ikke være enklere i dag. Ved siden av tvilsom argumentasjon som at tidevannet viste at jorden beveget seg, brøt Galilei med samtidens observasjoner (parallakseproblemet), hans modell var feil (sirkelbaner og ikke ellipser) og han underslo modeller som hadde mer aksept (Brahes og Keplers).

Det er forståelig at en populærvitenskapelig bok for ungdom må forenkle. Men når man forenkler, er det fare for å overse viktig forhold eller motsi seg selv. Kanskje er det grunnen til at det vitenskapsfilosofisk er noe selvmotsigende i Newths samtidige bruk av på den ene siden vekten på observasjoner og eksperimenter og på den andre det som kalles Ockhams barberkniv for å skjære bort mer kompiserte modeller enn den “enkle” teorien til Kopernikus.

Observasjoner, eksperimenter og trosforestillinger

Hvilket kriterium er det egentlig Newth ser som det vitenskapelige?

Det er lite tvil om at den endelige testen er observasjoner og eksperimenter. Ockham kan brukes som et verktøy under en kreativ fase for å komme på og evt. forkaste hypoteser, men bekreftelsen er alltid via observasjoner.

Newths bruk av Ockhams barberkniv for å eliminere Brahes modell, er derfor vitenskapsfilosofisk feil. At det dessuten nettopp var mangel på observasjon som favoriserte Brahes modell, viser hvor galt det kan gå hvis Ockhams barberkniv får styre.

Kanskje er det klareste eksemplet på presentisme Demokrits tanker om atomer, altså partikler han mente var de minste byggeklosser i naturen. Newth hevder at denne «tanken minner mye om moderne vitenskap, og fremdeles kaller vi de minste «byggeklossene» i naturen for atomer». Han fortsetter med at siden atomene fulgte sine egne lover kunne ikke gudene påvirke dem: «Derfor betydde ikke gudene noe i naturen».

Dette stemmer imidlertid dårlig av flere grunner. Det er noen generasjoner siden fysikere forstod atomer som udelelige partikler. Vi ser igjen utfordringen i å tolke fortiden i lys av dagens kunnskap. Da fysikere på 1800-tallet kalte noe for atomer – fra gresk atomos som betyr udelelig – var begrepet nettopp inspirert av Demokrits forestillinger. Imidlertid viste det seg at atomene bestod av en rekke mindre («subatomære») partikler kalt elektroner, protoner, neutroner.

Kunne vi reddet Demokrits ære ved å bytte navn på disse til atomer? Ikke lenge. For videre forskning viste at protoner og neutroner selv besto av enda mindre elementærpartikler, kalt kvarker.

Men hva med i stedet kalle disse for atomer? Bortsett fra at det er en dårlig idé stadig å bytte navn, vet vi ikke om vi i jakten på sannheten senere finner enda mindre partikler eller andre forhold som vi kan oppfatte til «byggeklosser» i naturen.

Inntil vi igjen finner nye.

Kort sagt bygger ikke tanken om udelelige byggeklosser opprinnelig på observasjoner. Den er en trosforestilling lånt fra gjetningen til en gresk filosof for godt over 2000 år siden.

For Demokrit drev ikke med vitenskap, men filosofi. Han ønsket å fjerne seg fra at tilfeldige guder styrte naturen og erstattet denne med en forklaring som minner mest om klinkekuler. All endring skyldes at atomer kolliderer og spretter fra hverandre. Dette skjer imidlertid rent tilfeldig, uten underliggende lover – også det som skjer i våre hoder.

Når Demokrit ikke fikk stor aksept i samtiden, var det fordi hans tanker var umulig å demonstrere og syntes å underminere rasjonalitet og vitenskap. For hvis alle våre tanker er bestemt av kollisjoner utenfor vår kontroll, er det umulig å vite om de er riktige.

Fortellingene i bakhodet

Der er mulig å gjøre ulike valg av perspektiver, selv om en bok om vitenskap bør unngå tilnærminger som kan gi for store misforståelser om vitenskapelig arbeid i perioden man skriver om.

Det stiller seg imidlertid annerledes om konkrete påstander om hva man mente var sant og usant, gjorde og ikke gjorde.

Det kan være flere grunner til at bøker bommer, tildels påfallende mye. På samme måte som det kan være mange grunner til at feilene ikke blir arrestert. En viktig grunn er nok litt enkelt sagt hva som ligger i bakhodet. Kanskje skyldes mye en stor fortelling som for alvor festet seg i andre del av 1800-tallet. Dermed har mange generasjoner vokst opp med å høre om en mørk middelalder og kirkens lange kamp mot vitenskap.

Et slik grunnleggende perspektiv kan, bevisst eller ubevisst, påvirke hvilke anekdoter og påstander om fortiden som oppfattes som troverdige.

Hva som går under radaren av feil og problematiske perspektiver er en nyttig pekepinn på hva forlag og forfatter oppfatter som helt opplagt sant. For siden det er tidkrevende å sjekke påstander, gjøres det først og fremst der man er usikker.[5]

Resultatet kan bli det motsatte av en jakt på sannheten. I stedet for å stimulere kritisk tenkning, forsterkes feil tenkning.

Det ender fort i en ond sirkel. En rammefortelling om veien bort fra fortidens mørke styrer ordbruk og påstander, mens disse på sin side styrker rammefortellingen. På samme måte kan tendenser som noen gudstroendes avvisning av evolusjonslæren i dag, bekrefte troen på gudstroendes uvitenskapelighet i fortiden.

Uansett årsak er Newth er påfallende kritisk til gudstro. Dette farger ordbruk, eksempler og personomtaler. Det etterlatte inntrykket er at tro og vitenskap er motsetninger og fiender.

Men dette er altså i strid med moderne oppdagelser i jakten på sannheten om fortiden. Dessverre er veien også på dette området lang fra forskning til populærvitenskap. Feil som enkelt kan avsløres gjengis selv om mange lenge har påpekt dem.[6] At selv miljøer som er skeptiske til kirke og gudstro synes dette er ille, antydes også av at det er over ti år siden jeg selv ble bedt om å drøfte utfordringen i Humanetisk Forbunds tidsskrift Humanist.[7]

Når det kommer respons på slik kritikk, er den stort sett hyggelig. Men selv om man kan vedgå feil, er det vanskelig å se at lærebøker og populærvitenskap er blitt flinkere til å unngå eller avsløre og belyse feil og myter.

Noen ganger kan det virke som man ikke tar inn over seg tyngden i kritikken. Man oppfatter i stedet felene som tilfeldige unntak. Som glipp uten større betydning, ikke som en grunnleggende utfordring for hvordan man tenker om fortiden og hva man formidler av sterotypier til barn, unge og voksne om personer, tanker, idealer og tro.

Ødelegger gudstro for forskning?

Når jeg legger såpass vekt på dette, er grunnen at Newth gjør det. Advarsler mot gudstro er et bærende poeng i viktige deler av boken. Allerede i innledningen kan vi lese at «Gudstro har betydd mye for menneskene, og er fremdeles viktig for mange. Men et problem med å tro på guder er at folk ofte nøyer seg med den forklaringen som religionen gir».

En slik formulering viser to store utfordringer.

For det første legger Newth altså opp til en klar motsetning mellom gudstro og forskning. Hvordan kan ungdom som leser boken tro noe annet enn at hvis de skal være med på noe så bra og spennende som vitenskap, må de holde seg unna gudstro?

For det andre viser aldri Newth at poenget stemmer – empirisk. Han oppgir ingen kilder til en slik måte å begrunne mangel på forskning. Han lager ingen oversikt over hva banebrytende forskere han omtaler har trodd på.

Dermed ser ikke leserne at langt de fleste av dem han nevner faktisk hadde nettopp en ganske bevisst gudstro.

Egyptere og solforskning

Innledningen fortsetter i samme tone når Newth sier at egypterne mente «det nyttet ikke å forske videre på Sola i Egypt, for alle visste at den var Ras øye».

En slik argumentasjon er besnærende, men historieløs. Newth oppgir da heller ingen kilder til egyptere som har begrunnet manglende forskning med noe slik. Han drøfter heller ikke om de som tror på en mytologi nødvendigvis oppfatter den som bokstavelig sann eller i motsetning til noe «vitenskapelig». Han konkluderer uten evidens.

For slik astronomen Anthony Aveni argumenterer for i Star Stories: Constellations and People (2019), kan myter først og fremst handle om kulturers behov for mening og etisk veiledning, om poetiske fortellinger som styrker båndene som holder innbyggerne sammen.

Ja, egypterne forsket ikke videre på solen, men det kan også skyldes mangel på måleinstrumenter og forståelse av hvilke lover dette kunne handle om.

For det er krevende å forske på solen. Hva skal man forske med uten teleskoper eller temperaturmålere? Hva skal man forske ? Størrelsen? Avstanden? Solflekker? Om solen er bebodd? Hvor varm den er? Hva som gjør så høye temperaturer mulige? Hvor gammel den er? Hvor gammel den kan bli? Hvordan den er blitt til?

At dette er vanskelig ser vi av tiden forskningen har tatt, selv med relativt moderne måleinstrumenter.  Viggo Hansteen ved UiOs Institutt for teoretisk astrofysikk understreker at selv en så banebrytende astronom som William Herschel (1738-1822) med full rett kunne mene at sollyset kom fra et tynt, varmt skylag og at solflekker var hull ned til kjøligere områder.[8] Dermed var det ikke utenkelig at disse områdene var befolket av solboere.

Hansteen forklarer for ordens skyld at han ikke gir «dette eksempelet for å gjøre narr av Herschel, men for å illustrere hvor usedvanlig vanskelig det er å danne seg et riktig bilde av virkeligheten når de relevante fysiske lovene er ukjente. Og de ble først kjent gradvis i løpet 1800- og første halvdel av 1900-tallet». [9]

Dette handlet om alt fra termodynamikkens lover til forståelsen av at solen var en enorm konsentrasjon av gass holdt sammen av tyngdekraften og med en energikilde basert på fusjon i kjernen.

Sagt på en annen måte: Dette kunne ikke egypterne funnet ut av, uansett hva de måtte ment om Ras øyne og solen.

Alt er vann

En slik negativ fortelling farger også delkapitlet Alt er vann, om hvordan de første greske filosofene tenkte. Igjen understreker Netwh forskjellen han ser mellom tro og vitenskap. Når han hevder at «[e]n religion krever som regel at alle er enige», legger han dermed opp til at dette gjelder på alle områder, også vitenskapelige. Det synes å være en fremmed forestilling at man kan være like god jøde, kristen eller muslim enten man støtter Newton eller Einstein, Lamarcke eller Darwin, Planck eller Bohr. Det er ikke slik at kristne trosbekjennelser handler om astronomi, biologi eller jordens alder.

Newth hevder i samme spor at «siden det står i Bibelen at Gud skapte verden på seks dager, mente mange kristne at det var unødvendig å finne ut hvor Jorda og livet på den kom fra». Newth diskuterer verken om det finnes andre forklaringer på at det tok tid før noen forsket på dette, uansett hva man trodde, eller forklarer hvorfor kristne likevel forsket på det når moderne geologi begynte å gi muligheten.

I Newths fremstilling er gudstro først og fremst noe mørkt og hemmende:

«På denne måten ødela gudstroen mye av nysgjerrigheten til menneskene». Ikke bare fordi man mente det «ikke nyttet» og dermed ble for passive, nei, man ble aktivt holdt nede: «Ofte ble folk som ikke trodde på gudene straffet, og det gjorde også sitt til at de holdt tankene sine for seg selv.»

I stedet for å trekke frem kilder eller evidens som støtter dette, forsterker han inntrykket. Ikke nok med at det er ille å tro på guder, det blir enda verre om du er kristen. For da må du «også godta det som står i Bibelen, selv om mye av det virker rart eller galt».

Newth presenterer det nærmest som et ultimatum. «Hvis du vil tenke som en forsker, er det annerledes. Da må du stille alle slags spørsmål, og finne dine egne svar».

Underforstått: Det er enten eller. Du kan ikke være kristen og tenke som en forsker.

Newth stiller ikke “alle slags spørsmål” ved denne konklusjonen. Det er altså vanskelig å se at han tenker som en forsker.

Lesere som gjør det, vil nok få lyst til å rekke opp hånden. De som ser nøyere etter, vil oppdage at det Newth presenterer gir grunnlag for et motsatt bilde. For gudstroende forskere var viktige både i antikken og senere, i alt fra premisser for vitenskap til banebrytende oppdagelser.

Newths oppdagere er som regel gudstroende

I boken trekker Newth frem rundt 230 naturvitere, oppdagere og oppfinnere, de fleste fra før år 1900. Kun unntaksvis nevnes hva enkelte tror på. Det hadde vært ganske uproblematisk i en bok som ikke gjorde noe stort poeng av gudstro. Men i stedet for å si noe om hvor inspirerte oppdagere – selv i relativt nyere tid som med Volta, Faraday, Maxwell, Marconi og så videre – kunne være av gudstro, gjør Newth altså et stort poeng av hvor ødeleggende gudstro er.

Det er selvsagt ingen grunn til å hevde at det ikke kan være eller aldri har vært spenninger mellom tro og fornuft, eller mellom ulike typer oppdagere og de som tror på etablerte sannheter. Det er aldri enkelt å bryte med det man opplever som selvsagt, når forskning kommer på sporet av noe annet, særlig ikke før det foreligger god evidens.

Vitenskap er Uncommon Sence, slik Cromer (1993) forklarer.

Men det er heller ingen grunn til å la være å nevne at mange oppdagere ikke bare har hatt en gudstro, men vært inspirert av den. Før moderne tid kunne vitenskap til og med vært vanskeligere uten å tro på en rasjonell Gud som hadde skapt et ordnet og fornuftig univers det var mulig å utforske.

Nettopp fordi greske naturfilosofer begynte å tenke seg vekk fra en natur styrt av guder med ulike agendaer og i stedet søkte en bakenforliggende guddommelig eksistens, ble det mer interessant å se etter faste prinsipper i naturen. Slike perspektiver ble over tid forsterket av jødiske, kristne og arabiske tenkere, nettopp fordi de trodde på en Gud bak skaperverket, selv om rammebetingelsene kunne skifte dramatisk med filosofier og folkevandringer, kriser og katastrofer.

Dermed overrasker det ikke at langt de fleste banebrytende oppdagere Newth trekker frem, nettopp trodde på noe gudommelig i eller bak naturen – enten de var grekere eller romere, arabere, kristne eller andre, levde for tusen eller hundre år siden.

Dette er imidlertid vanskelig å se av Newths tekst. I stedet nedtones deres bakgrunn, noen ganger ganske påfallende. Vi ser dette når han skriver at “Den tyske akademikeren Nikolaus av Cusa hevder at verdensrommet er uendelig, at stjernene er soler og at det rundt stjernene kretser planeter bebodd av fremmede vesener” (side 107).

Leserne må dessverre ut på nettet for å oppdage at denne akademikeren var katolsk kardinal og en sentral kristen tenker.

Et annet eksempel er når Newth forteller at “Den romerske kvinnen St. Fabiola oppretter det første offentlige sykehuset i Vest-Europa” i år 390 (side 105). “St.” er imidlertid ikke en forkortelse for navnet “Stefania” eller noe slik på en tilfeldig romersk kvinne, men handler om Sankt Fabiola, altså en kristen helgen.

Uansett hvor mørk man mener middelalderen er, er det liten tvil om at Newth for det meste etterlater sine lesere i et mørke om hva oppdagerne han nevner faktisk står for. Vi ser dette også når han forteller at “Dansken Nicolaus Steno mener at fossiler er forsteinede rester av eldgamle dyr og planter”, uten å forklare at denne dansken som levde fra 1638-86 var kristen og ble katolsk biskop.

Det føyer seg altså inn i rekken når Blaise Pascal (1623-62) som var “banebrytende” og “oppfinner en regnemaskin” kun omtales som “den franske filosofen”. Få lesere vil ane at han skrev svært så tankevekkende betraktninger om kristen tro, nedfelt i verket kalt nettopp Tanker, forbilledlig gjengitt av Gyldendal forlag for noen tiår siden.

Jakten på feil

Dessverre er ikke Newths bok like forbilledlig. Utfordringene er flere enn at noe nedtones eller ikke nevnes. Begynner man først å stusse på påstandene, tar det ikke lang tid før man finner flere. Det tar mye plass å gå i detalj på feilene. Vi rekker likevel å berøre tjue (og 18 mer detaljert) som viser hva en bedre jakt på sannheten kunne tilført boken.

1: Kirken stengte ikke sykehusene 

Mange av feilene skyldes nok den mørke rammefortellingen. For det er ikke bare i innledningen Newth legger vekt på at gudstro ødelegger. Tvert i mot forsterkes inntrykket når han hevder at kirkens store makt gjorde at sykehus ble stengt da Romerriket ble borte, “fordi prestene fortalte at folk bare kunne bli friske ved å be til gud” (side 16).

Svært få lesere vil oppleve dette positivt. Har de ikke et mørkt bilde av kirken og kristen tro fra før, får de det nå.

Jakter man på sannheten, ser man et motsatt bilde. For nettopp kirken opprettet noe langt på vei nytt: offentlige sykehus, hospitaler. Dette skjedde selv i økonomiske nedgangstider som i kjølvannet av vestromerrikets oppløsning.

Hospitalene var gratis – av nåde (gratia) – og ment for fattige,  mens antikkens sykehus først og fremst hadde vært for de rike.

Der det var god nok økonomi, som i østromerriket, opprettholdt man sykehus med kompetente kirurger og medisinere, i tilegg til å bygge nye hospitaler i tilknytning til klostre og katedraler.[10]

2: Gresk forskning og filosofi tok ikke slutt da Akademiet i Athen ble stengt i 529

Bokens bilde av kristne blir ikke lysere når vi på samme side kan lese at i “år 529 ble Akademiet i Athen stengt, og gresk forskning og filosofi tok slutt”

Som behandlet på Fagsjekk ble ikke det nyplatonske akademiet (relativt nyetablert, ikke Platons gamle) stengt i 529 fordi keiseren var “motstander av filosofenes lærdom, som han mener er hedensk” (side 96). Ja, det ble stengt, men grunnen synes ikke å ha vært at man underviste i “antikkens filosofi”, men i magi og spådomskunst, selv om det riktignok var en del av antikkens tenkning.

Flere andre læresteder, blant annet i Alexandria, fortsatte å undervise i antikkens filosofi.[11]

3: I middelalderen trodde man ikke at jorden var flat

En lakmustest på om en forrfatter viser god kjennskap til middelalderen, er å sjekke hva som sies om synet på jordkloden. Hevdes som Newth at “mange kristne begynte å tro at jorda var flat”, feiler man testen.

En bok som handler om jakten på sannheten bør tvert imot gjøre et stort poeng av at dette er en myte. Det vil vært lærerikt for ganske mange, enten de skriver populærvitenskap eller underviser i skolen.

4: Historikere snakker ikke om den mørke middelalderen 

I følge Newth kaller enkelte de 800 første årene perioden etter at “Romerriket ble borte” for ikke noe mindre enn “«den mørke middelalderen», fordi de mener at et slags mørke senket seg over hele Europa”.

For Newth handler dette mørke ikke minst om de tre punktene over, som altså er feil. For historikere er dette et begrep som ikke brukes, bortsett fra i betydningen ukjent, som de tidlige delene av perioden der vi har lite kilder, som England etter at romerne evakuerte øya rundt år 410.

Det betyr ikke at vi bør overdrive hvor lys en så lang og omskiftelig periode var, men også her bør vi forholde oss til forskere på feltet som Grant (2008) og Lindberg (2003).

Historikeren Ralph Raico oppsummerer dette kort og greit: “Stereotypien om den mørke middelalderen skapt av renessansehumanister og opplysningsfilosofer er selvsagt forlengst forlatt av forskere”.

5: Det var ikke 800 mørke år etter Romerrikets fall.

Newth ser likevel mørkt på perioden fordi det var et dypt kunnskapsfall etter at “Romerriket ble borte”, og kobler dette til at nå “fikk den kristne kirken stadig mer makt” (side 57). “I Hellas dukket det opp prester som fortalte at folk skulle konsentrere seg om å bli gode kristne, og ikke kaste bort tiden på å fundere over hvor alle ting kom fra.”

Ja, Romerrikets gikk i oppløsning i vest, men østromerriket fortsatte – i og utenfor Hellas. Der tok man vare på mye av den antikke greske arven, også i økonomiske nedgangstider etter store pestbølger, kriger og invasjoner.

Ja, ikke alle prester likte antikk filosofi, men de fikk ikke gjennomslag.

I vest var det nettopp fordi kirken i stor grad oppfattet seg som en fortsettelse av Romerriket at man tok vare på så mye romerske tekster på latin. Selv om det lenge var svært begrenset hva av det greske tekstmaterialet som var oversatt, fortsatte kloster- og katedralskoler å undervise i de syv frie kunster fra 500-tallet, slik Palmer (2016) beskriver. Den karolingiske renessansen rundt år 800 styrket denne utdannelsen og nye reformer i de neste århundrene bidro til fremveksten av universitetene på 1100-tallet.

6: Det var ikke noe forbud i Europa mot å lære av araberne, enten det gjaldte regnekunst eller astronomi.

Påstanden om dette er ikke bare feil, men følger Newths svartmaling når han hevder at “I det kristne Europa ble nemlig araberne sett på som Djevelens medhjelpere, og det ble sagt at all deres kunnskap kom fra Helvete” (side 20).

Når det tok tid å ta i bruk titallssystemet var grunnen ikke noe kirkelig forbud, men at regnskapsførerne brukte kuleramme og at null ikke lett lot seg representere der. I Firenze ble arabertall forbudt av bankene i 1299, fordi 0 fort kunne forfalskes til 6 eller 9.

Sifferet null ble forøvrig brukt uten problemer av pave Sylvester II rundt år 1000 og arabertall var langt fra uvanlig i Europa på 12-1300-tallet, inkludert Algorismus i den norske tekstsamlingen Hauksbók.

7: Man finner nysgjerrige gudstroende i klostrene 

I stedet for å revurdere påstanden i innledningen om at gudstro fører til mangel på nysgjerrighet, hevder Newth at eksemplet med den blide broder Tuck fra Robin Hood-fortellingene viser at “mange slags mennesker søkte seg til klostrene, ikke bare de troende.  Slik var det også for alle dem som var nysgjerrige” (side 23). Dermed blir ikke klostrenes lærdom tatt til inntekt for noe positivt om gudstroende, men for at det må ha vært andre enn “troende” der, og også “nysgjerrige”.

Hvordan kan vi vite dette, for å spørre som en nysgjerrig? Vel, kanskje ikke ved å ta legenden om Robin Hood som en god kilde, eller tenke at en blid eller krigersk munk ikke kan være kristen. Ser vi nøyere på hva som skjedde i klostrene oppdager vi at dagene var sentrert rundt kristen tro, med hyppige messer, bønner og meditasjoner over kristne tekster – i tillegg til tilgangen på mer allmenne leksika, bøker om naturfilosofi og andre typer kunnskap.

Munkenes egne rekster er i stor grad utdypninger av tro, tanke og praksis – og mange av de mest lærde presenterte også gudsargumenter. Det finnes mer logiske konklusjoner enn at mange av disse likevel bare var “nysgjerrige” og ikke gudstroende.

8: Bøker var dyre, men ikke “farlige”

På samme side hevder Newth at “Bøker kan være farlige. Noen av munkene som leste de greske filosofenes bøker, begynte å tenke på nye måter. De hadde hørt at det som sto i Bibelen var den eneste sannheten. Men av Aristoteles fikk de vite at menneskene kunne finne sannheten selv ved å studere naturen”.

Newth skriver igjen uten belegg. Han redegjør ikke for hvor han det fra at munkene hadde hørt at “det som sto i Bibelen var den eneste sannheten”. Han nevner ikke at selv om det kom mange flere verker på 1100-tallet, brukte klostre i hele middelalderen som nevnt i punkt 5 tekster fra antikken og senere, til tross for at bøker før boktrykkerkunst og papir var svært dyre og en tålmodighetsprøve å lage.

Leserne får dermed ikke vite at munker leste romeren Plinius den eldre (24-79, død av gasser utenfor Pompei), Boethius (477-524), Cassidorius (ca. 490-583) eller Isidor fra Sevilla (560-636) som skrev middelalderens mest populære leksikon, for bare å nevne en håndfull.

Vi vet at slike tekster, inkludert leksikonet Plinus skrev, lenge før vikingtiden var tilgjengelig for munker som Bede (672-735) da han oppdaterte og korrigerte Plinius om tidevann.

9: Bacons forskning skremte ikke paven

Lesernes får ikke et lysere syn på gudstroende når Newth hevder at Roger Bacons ideer om forskning “skremte lederne i den kristne kirken”. For han mente rett og slett at man “måtte finne ny kunnskap ved å utføre eksperimenter”.

Det er uklart hvor Newth har slike påstander om skremte ledere fra. Den eldste kilden vi har om at Bacon i det hele tatt fikk noen problemer er fra åtti år senere, hevder feilaktig at han var «doktor i teologi», og sier kun at han ble arrestert for «suspekte nyvinninger» – hva nå det er. Ingen andre kilder sier noe om arrestering eller fengsel.

Det vi vet om reaksjoner på hans syn på vitenskap og teknologi, antyder det motsatte. For pave Klemens IV oppfattet ham som en spennende naturfilosof. Bacons oversikt fra 1268 over tekniske vidundere er skrevet nettopp på oppdrag fra paven.

Hvis Bacon var omstridt kan det skyldes hans støtte til endetidspredikanten Joakim av Flora som mente kirken måtte gi bort alt den eide for å følge Kristus. Dette var helt klart høyst suspekt for kirkens ledere. Bacon kan dermed ha blitt fengslet etter at Klemens døde og ikke lenger kunne beskytte ham, men vi mangler altså klare kilder.[13]

10: Kirken lurte ikke på om kvinner har sjel

Newth treffer heller ikke når han hevder at teologene “lurte også på om kvinner i det hele tatt hadde sjel” (side 25). Dette er nok basert på en moderne myte det ikke finnes snev av kilder til, om at kirken først ga kvinnen sjel på kirkemøtet i Nikea.

Siden både mann og kvinne er skapt i Guds bilde, kvinner og menn ble døpt fra første dag i kirkehistorien og vi alle i følge Paulus er like for Gud, er det en underlig påstand at  teologer lurte på dette.

Muligens skyldes myten en satire på 1500-tallet der Valentius Acidalius (1567-85) parodierte en dårlig argumentasjonsform ved å hevde at det ikke står direkte i Bibelen at kvinnen har sjel. Hans tekst ble prompte avvist av teologen Simon Geddicus (1551-1631) uten mye humor.

Teologer “lurte” ikke på dette, men svarte altså kontant ja.

11: Teologene lurte ikke på hvor mange engler som kunne danse på en nålespiss

Newth fortsetter med en ny myte. Nei, teologene forsøkte ikke “å finne ut hvor mange engler som kunne danse på en nålespiss”. Myten er mest kjent fra en satirisk kommentar fra Isaac D’Israeli (1766-1848), men kan ikke spores lenger tilbake enn 1600-tallet. I polemisk protestantisk stil anklager William Sclater (1575–1626) middelalderens katolikker for å være opptatt av kuriøse spørsmål som englers antall, om de kan være «in one place at one time; and how many might sit on a Needles point; and six hundred such like needlesse points». Sclater skjuler ikke at han driver med ordspill når han kobler «Needles point» til «needlesse points».

12: Disseksjoner var ikke forbudt

Disseksjon som fremstilt i La Grande Chirurgie av Guy de Chauliac, 1363. ©Musée Atger, Faculté de Médecine, Montpellier, France/Bridgeman Images.

Det finnes ingen kilder som viser noe forbud i middelalderen mot “å skjære opp døde kropper”, men det stemmer når Newth sier at “det hadde vært blant de gamle grekerne”. Dermed var det ikke veldig imponerende at “Leonardo gjorde det likevel” (side 27), selv om han møtte motstand fra etterlatte som mislikte at noen skar i deres kjære.

Newth tillegger likevel kirken et slik forbud og mener det skyldes at man “så på mennesket som et helt spesielt vesen”, der “selv det å tegne en menneskekropp var en forbrytelse. Da kan du tenke deg hva de syntes om tanken på å forske på ekte, nakne kropper. Det lille som legene visste om kroppen, kom stort sett fra bøkene til Galenos og fra tegningene til Leonardo da Vinci”.

Det er vanskelig vite hvor man skal begynne. For det var altså ikke noe forbud. Mondino av Luzzu (1270-1326) skrev lærebok om anatomi – Anatomia – og utførte disseksjoner i Bologna fra i hvert fall 1315. At man likevel gjorde få fremskritt, skyldtes for stor respekt for fortidens imponerende mestre. Det ble ikke bedre av at man ikke kunne reprodusere tegninger nøyaktig i minste detalj før boktrykkerkunsten. Ingen leger brukte Leonardos tegninger, siden de ikke var offentlig tilgjengelige. Dette endret seg med Vesalius og nettopp boktrykkerkunsten.

13: Antikkens legekunst hadde sentral plass ved middelalderens universiteter

Det er flott at Newth trekker frem kvinners rolle, ikke minst som leger. Kanskje blir det likevel litt på siden i en bok om jakten på sannheten å nevne at det ble forbudt for kvinner i Hellas å helbrede syke, selv om de i årtusener hadde “hatt kunnskaper om medisinplanter og teknikker for å spjelke bein, stelle sår og dempe feber og smerte” (side 13).

For dette var ingen unik kunnskap for kvinner. Vi kjenner ikke til store oppdagelser som burde vært nevnt. Og slike forbud gjaldt etterhvert flere enn kvinner. Senere i historien fikk heller ikke prester lov til å være leger. Bakgrunnen var et ønske om behandling i regi av profesjonelle fremfor amatører.

Historien om kvinner som jordmødre er ikke helt slik Newth forteller: “Legen Agnodike kjempet mot forbudet, og hun klarte å ordne det slik at kvinner fikk lov til å være jordmødre – leger som hjelper til ved fødselen.”

For dette synes å bygge på moderne myter. Det er vanskelig å forstå Agnodike som mer enn en legende. Vi har spor etter jordmødre lenge før hennes tid – og kvinnelige leger.

Newth gjør likevel et nummer av at “det gikk mer enn 2200 år før kvinner fikk utdanne seg til vanlige leger. De som ville bli leger, ble isteden «kloke koner», som brukte de gamle legekunnskapene. Helt fram til begynnelsen av forrige århundre var det ofte kloke koner folk gikk til når de ble syke”.

Ja, det tok lang tid før kvinner fikk bli leger. Men det var ikke slik at «kloke koner» nødvendigvis hadde noe ønske om et langt, prefesjonelt legestudium. Antagelig handler mer som i dagens alternativmiljøer om å dekke behov man ikke opplever at leger dekker, fra omsorg til håp i “alternative” medisiner.

Nå er disse 2 200 årene en sannhet med modifikasjoner. Også her overser Newth viktige forhold knyttet til klostere. For vi har litteratur fra middelalderen av lærde kvinner om nettopp medisinplanter og behandlinger, slik Genz (2010) understreker i en bok om abbedissen Hildegard av Bingen (1098-1179). I følge Store norske leksikon hadde hennes klostre “store urtehager til medisinsk bruk”. Hun fikk “ry som sin samtids største lege” og hennes “bok Causæ et curæ («Årsaker og behandlinger») studeres flittig i våre dager”.

Likevel er nok hennes samtidige Trota fra Salerno, “Magistra Medicinae”, mer betydeligselv om vi vet lite om hennes liv. I følge senere kilder var hun utdannet lege og spesialist i kvinnesykdommer. I undervisning og verker som Trotula viderførte Trota sin kunnskap og bidro dermed til å forbedre behandlingen av kvinner i generasjoner.

Det betyr ikke at det alltid var så mye å hente fra antikkens medisin, selv om den hadde en sentral plass ved universiteter, ikke minst i Salerno. For medisinfaget var frem til 1800-tallet basert på en feil tanke om ubalanse i kroppsvæskene, slik at mye behandling handlet om årelating for å gjenopprette balansen. Dermed kunne bønn, “kloke koner” og alternativmedisin i en rekke tilfeller ha bedre effekt enn å gå til leger, eller i det minste være mindre skadelig.

14: Copernicus var ikke redd for kirkens reaksjoner på hans modell

Newth lener seg igjen til en utbredt myte når han skriver som om Copernicus fryktet kirkens reaksjoner. Renstrøm & Renstrøm forklarer i en gjennomgang at “Myten har ingenting med den virkelige historien å gjøre. Tvert imot var støtte og oppmuntring fra menn i sentrale posisjoner i den katolske kirken avgjørende for at verket utkom. Allerede i 1514 oppfordret pave Leo 10. Copernicus om å utgi sin nye modell for solas årlige bevegelse fordi den kanskje kunne danne grunnlag for en bedre kalender». Copernicus nølte likevel og endte med å avslå fordi «han ikke hadde foretatt de nødvendige beregningene”.

Det tok nesten 30 år før Kopernikus var såpass fornøyd at han ønsket å utgi verket, og det ble da også dedikert til paven. Hvis Kopernikus fryktet noe, var det andre astronomers kritikk, ikke kirken.

15: Mennesket ble ikke degradert av ikke lenger å være i midten av universet

Oppdagelsen av at jorden ikke var i sentrum kalles ofte den kopernikanske vending. Nesten like ofte fremstilles dette som en oppdagelse der det gikk opp for kirken og folk flest at vi likevel ikke var så viktige.

Imidlertid ser vi ikke noe slik sjokk på Copernicus’ eller Gailileis tid, slik Fagsjekk tidligere har tatt opp. De første tegn til en negativ kobling til vår verdi ser vi først når satirikerne Cyrano de Bergerac og Bouvier de Fontenelle i andre halvdel av 1600-tallet gleder seg over at det nye verdensbildet jekker oss ned, «ydmyker menneskets forfengelighet» som de formulerte det.

Noe de sikkert mente var en passende melding til deres publikum ved det franske hoffet.

Leser vi tekster fra antikken, middelalderen og renessansen, oppdager vi rett og slett at jorden har lavest verdi i universet, lengst unna de himmelske områdene. Det var slett ingen ære, men der man kunne finne alt som var stygt og simpelt. Og det ble verre dess nærmere sentrum.

En av Copernicus’ støttespillere, matematikeren Rheticus (1514–1574), kunne dermed skrive at «Jordkulen er blitt opphøyet, mens solen har steget ned til universets midtpunkt». Også Keplers og Galileos skrifter viser at de mente at jorden nå fikk høyere verdi – uten at de knyttet det til menneskets verdi.

16: Ingen ble henrettet for sine astronomiske meninger

Newth hevder at når “filosofen Giordano Bruno” ble brent i Roma i år 1600 var det for hans astronomiske tanker: “Det Bruno hadde gjort, var å si at universet var uendelig stort, at Sola bare var en av mange stjerner, og at det gikk planeter rundt de andre stjernene også.”

Historikere avviser imidlertid bildet av Bruno som martyr for vitenskap og moderne tanker. I følge Store Norske Leksikon gjaldt ikke anklagen “hans forsvar for det kopernikanske verdensbildet, men hans teologiske meninger”. Det hører med at Bruno var mystiker, ikke astronom (den gang kalt matematiker). Han hadde “intet konsekvent filosofisk syn, bidrog ikke til å utvikle nye teorier om universet, og var en klar motstander av «matematikerne». De fleste av hans tanker har magiske og animistiske røtter; hans åndshistoriske tradisjon er hermetismen, som i stor utstrekning lå til grunn for tidens okkulte vitenskaper”.

Skal man si noe om Bruno i en bok om oppdagelser og jakten på sannheten, bør man i stedet legge vekt på at han avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. I god nyplatonsk ånd søkte Bruno heller i sitt indre, ved intuisjon og tenkning. Han tilhører mer renessansens esoteriske tradisjon enn noen vitenskapelig, mer opptatt av indre syner av et uendelig antall besjelede  og planeter enn av hvordan vårt solsystem var bygget opp matematisk.

Tanken om et uendelig verdensrom ser vi også som nevnt hos en anerkjent kardinal på 1400-tallet, Nikolaus av Cusa – som verken ble fordømt eller fengslet.

Newth mangler også dekning når han hevder at “En annen filosof med slike meninger ble også brent” hvis poenget er å si at dennes meninger om astronomi var årsaken til at han ble brent, og oppgir da heller ikke noe navn.

17: Frankrike vedtok ikke noen lov mot å si at sola er i sentrum

Newth presenterer en mindre kjent myte når han (med utropstegn) slår fast at “i Frankrike ble det vedtatt en lov som sa at man kunne bli dømt til døden for å si at Sola sto i sentrum av Solsystemet!”

Han forteller ikke når en slik lov ble vedtatt og hvem som skal ha vært ansvarlig. Tross jakt på kilder og fagartikler (som denne og denne) om mottagelsen av heliosentrismen i Frankrike har det heller ikke lykkes Fagsjekk å finne noe grunnlag for dette.

Dette understreker enda en gang utfordringene ved Jakten på sannheten. Påstander fremmes uten presisjon, kilder og etterprøvbarhet, alt for ofte ser det ut som noe Newth har i bakhodet uten selv å ha tatt seg bryet med å undersøke.

18: Kirken innrømmet ikke først i 1992 at at Copernicus og Galilei “hadde hatt rett hele tiden”

Newth hevder også at “Først i 1992 innrømmet den katolske kirken at dommen mot Galilei var gal, og at Kopernikus og han hadde hatt rett hele tiden. Det kan ta tid før sannheten vinner fram, men den gjør det som regel, til slutt”.

Her blander han kortene. Ifølge vitenskapshistorikeren Maurice Finocchiaro (2005) publiserte katolske forfattere med kirkelig aksept i løpet av 1700-tallet 254 verker som støttet Galileo (mer presist Keplers modell og Newtons matematikk), i stor grad i tråd med utviklingen blant astronomer flest.

I 1757 trakk paven dekretet fra 1616 som forbød bøker som sa at solen stod stille og jorden beveget seg, men glemte å ta Galileis bok ut av listen, muligens fordi den ikke lenger var relevant. Slik Atle Næss forteller i sin Galilei-biografi gitt ut på Gyldendal, endte det med at en firkantet regelrytter fikk sterk kritikk fra paven tidlig på 1800-tallet:

“I 1820 ville en professor ved universitetet i Roma trykke en lærebok som gjorde rede for det kopernikanske system uten å betrakte det som en hypotese – et syn som da selvsagt i lang, lang tid hadde vært enerådende i fagkretser. Men en nidkjær kirkelig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, under eksplisitt henvisning til dekretet fra 1616. Det høyst bisarre skjedde at Det hellige embete måtte gripe inn og sørge for at boka ble trykket, ved å true med represalier mot de kreftene som hindret utgivelsen av en tidsmessig lærebok!”

Pave Pius VII sørget dermed for at læreboken ble trykket og la til at ingen i fremtiden skulle forby noen å fremme Copernicus sin teori, selv om forbudet mot Galileos bok ikke var fjernet formelt før 1837.

I 1992 handlet det ikke om at den katolske kirken vedgikk at Galileo hadde hatt rett. I stedet ønsket man å se nærmere på årsaken til rettssaken og søke å dra lærdommer for å unngåå motsette seg den frie søken etter sannhet.

Av plassgrunner stanser vi gjennomgangen av feil her, selv om det er mer å ta tak i. Det gjelder også rent trivielle som at den moderne sykkelen ble oppfunnet av “engelskmannen Stanley” (rett navn er John Kemp Starley) eller feil som er oppdaget etter at boken gikk i trykken. For det er nå klart at kirken ikke forfalsket bevis mot Galilei, men han som i ettertid selv dekket over og mildnet noen svært skarpe uttalelser som bidro til rettsprosessen.[12]

Også kunsthistorien fremstilles kuriøst

I tema etter tema etterlater Newth inntrykket av kristen tro til noe ødeleggende. Kapitlet om renessanen åpner med at italienske kunstmalere gjorde en stor oppdagelse “på begynnelsen av 1400-tallet”. Ja, malere tok i bruk perspektiver på en annen måte, men kunsthistorikere vil likevel forundres over at bilder før dette “var flate og livløse sammenliknet med den virkelige verden”, men at dette ikke betydde så mye fordi de fleste “forestilte Jesus, jomfru Maria eller andre kristne motiver, og det viktige var at bildene fikk fram det kristne budskapet” (side 26).

Ambrogio Lorenzettis (1290-1348) allegorier over godt og dårlig styre (her om hvordan førstnevnte får landskap til å blomstre) på et veggmaleri fra 1338 i Siena, viser at middelalderkunst kunne ha mange slags motiver og stiler. Bildet er i public domain.

Lesere kan vanskelig forstå annet enn at kristen tro ikke bare ødela for jakten på sannheten, men for kunst og skjønnhet. I stedet for realisme og livsglede, måtte middelalderens mennesker nøye seg med flate og livløse kristne motiver.

I realiteten er det nok Newth som gir et uvanlig flatt og livløst bilde av middelalderens mangfoldige kunstuttrykk.

Kirken bekjempet ikke antikkens kunnskapsarv

Mer enn kunsten endret seg i renessansen. For Newth er perioden “veldig viktig” for jakten på sannheten. Og igjen er kirken i fokus:

“For det første betydde kirken mye mindre enn før. Selv om det ble bygd mange kirker i Europa på denne tiden, var det visdommen til de ikke-kristne grekerne som ble beundret. Og selv om de kristne fortsatt forsøkte å hindre forskere og filosofer i å tenke fritt, ble det ikke så strengt som i middelalderen”.

Det betyr selvsagt ikke tankefrihet i dagens forstand, men man var langt mer åpen enn moderne myter om den “mørke middelalderen” vil ha det til.

Det er som antydet over en svært tendensiøs påstand at man kun så det som stemte med Bibelen som sant. Den kan vanskelig forstås på andre måter enn at man tok avstand fra antikkens kunnskapsarv, siden den ikke var direkte bekreftet i Bibelen. I realiteten la som nevnt kloster- og katedralskoler stor vekt på logikk og lærdom, inkludert en rekke verk av tenkere som ikke var kristne.

Nettopp uenigheten med deler av filosofenes verker, bidro til å utvikle både logikken som fag og evnen til å diskutere og utfordre andre måter å tenke på. Antikke filosofer hadde en sentral rolle i utviklingen av kristen tenkning, og ikke bare i den omfattende bruken av Aristoteles som hos Thomas Aquinas.

Det er lange røtter til en slik kobling. En så toneangivende kirkefader som Augustin (354-430) mente ikke at vitenskap var farlig eller skadelig. Tvert i mot understrekte han over tusen år før Galilei og nesten femtenhundre år før Darwin hvor viktig det var å følge kunnskap man holder for sann ut fra «fornuft og erfaring», altså vitenskap:

«Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring».[14]

For Augustin er det ikke noe mindre enn «en skammelig og farlig sak om en ikke-troende hører en kristen som taler tull om disse emnene ut fra skriften». Det skaper «en pinlig situasjon, der folk oppdager så stor uvitenhet hos en kristen at de ler av og latterliggjør det hele». De har god grunn til ikke å tro en som «tar feil på et område som de selv kjenner godt» eller på Bibelen «hvis de tror at disse sidene er fulle av feil om fakta som de selv har lært av erfaring og sin fornuft»?

I motsetning til hva Newth påstår som regelen for kristne var ikke Augustins ideal å «godta det som står i Bibelen, selv om mye av det virker rart eller galt», men å lese Bibelen informert av vitenskap.

På samme måte bør man skrive vitenskapshistorie informert av vitenskapshistorikere.

(Takk til professor Sverre Holm ved Fysisk Institutt på UiO for viktige deler av teksten om presentisme). 

Noter

[1] Ordet «myte» er her brukt om en (ofte utbredt) feiloppfatning, som at vikinghjelmer hadde horn. Ordet brukes annerledes i religiøse eller litterære sammenhenger, der de gjenspeiler dypere sannheter eller støtter større fortellinger. Slike myter hos Newth gjenspeiler nok hans egen større fortelling så mye at han i for liten grad kommer på å undersøke dem.

[2] “‘Filosofiens rettmessige herskerinne’ – Hypatia fra Alexandria” av Kari Vogt, i Vogt (1982). Se også Dzielska (1996).

[3] Sagan (1981), side 335

[4] Holm (2021), side 132.

[5] Filosofen Morten Fastvold gjorde en god ryddejobb på Human-Etisk Forbunds landsmøte i 2015 med foredraget Humanistiske myter – Kunsten å sjekke en god historiehttps://humanist.no/2015/12/humanistiske-myter-kunsten-a-sjekke-en-god-historie/, besøkt 30.04.2021.

[6] Som Didrik Søderlind i Da jorda ble flathttps://forskning.no/historie-vitenskapshistorie/2008/02/da-jorda-ble-flat og Jorda har alltid vært rund!https://forskning.no/historie-vitenskapshistorie-planeter/2008/02/jorda-har-alltid-vaert-rund, 13. juli 2005. Disse ble også større oppslag i Aftenposten.

[7] Bjørn Are Davidsen: Mørkets makt: hvorfor faller vi så lett for myter om kristendommen?Humanist 2/2010, s. 50–67.

[8] Ved siden av å oppdage planeten Uranus, studerte han Melkeveisystemet for å finne størrelsen og kartla 2 500 stjernetåker. Hershcel var for øvrig en aktiv kristen og organist i kirken. Som vi skal se for en rekke forskere, var hans gudstro en viktig inspirasjon. Når han forsket på stjernene, var det nettopp fordi han mente de var skapt. Han gikk så langt som å si at «den astronomen som ikke tilber Gud, må være sprø» – «the undevout astronomer must be mad».

[9] Viggo Hansteen: Solens hete hemmeligheter, NRK 01.03.2004, https://www.nrk.no/kultur/solens-hete-hemmeligheter-1.1656197.

[10] Miller (1997).

[11] Watts (2006), s. 128-138. Se også Fagsjekks mytekalender om dette.

[12] Se (Camerota, Giudice, & Ricciardo, 2019) og omtale i (Abbott, 2018).

[13] Lindberg (1995), s. 60–79. Det kan også ha vært medvirkende at Bacons holdt en ganske aggressiv tone overfor meningsmotstandere, slik en professor i middelalderfilosofi, Theodore Crowley, forklarer i Britannica. Det virker i hvert fall ikke som han tok skrekken av noe fengselsopphold, for hans siste verk fra 1292 viser ingen mildere tone.

[14] Augustin: Den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, bok I, kapittel 19.

Relevant litteratur 

Abbott, A. (2018): Lost Galileo letter reveals he tried to dodge Inquisition. Chance find shows astronomer softened his heretical claims-then lied about his edits. Nature, 561(7724), 441-442.

Amundsen, Darrel W. (1997): Medicine, Society and Faith in the Ancient and medieval Worlds, Johns Hopkins University Press.

Camerota, M., Giudice, F., & Ricciardo, S. (2019). The reappearance of Galileo’s original Letter to Benedetto Castelli. Notes and Records: the Royal Society journal of the history of science, 73(1), 11-28.

Christie, Thony (2010): Galileo’s great bluff and part of the reason why Kuhn is wronghttps://thonyc.wordpress.com/2010/11/12/galileo%E2%80%99s-great-bluff-and-part-of-the-reason-why-kuhn-is-wrong/ på vitenskapshistoriebloggen The Renaissance Mathematicus.

Cromer, Alan (1993): Uncommon Sence – The Heretical Nature of Science, Oxford University Press

Crowe, Michael J.  (2001): Theories of the World – From Antiquity to the Copernican Revolution, Dover Publications.

Danielson, Dennis R. (2001): The great Copernican cliché, Am. J. Phys., Vol. 69, No. 10, October 2001

Danielson, Dennis R. (2003): Copernicus and the Tale of the Pale Blue Dothttp://faculty.arts.ubc.ca/ddaniels/PALEBLUE.RTF

Dzielska, Maria (1996): Hypatia of Alexandria, Harvard University Press

Fastvold, Morten (2015): Humanistiske myter – Kunsten å sjekke en god historiehttps://humanist.no/2015/12/humanistiske-myter-kunsten-a-sjekke-en-god-historie/

Ferngren, Gary B: Medicine & Health Care in Early Christianity, Johns Hopkins University Press, 2009.

Ferngren, Gary B. & Larson, Edward J. (2000): The Conflict of Science and Religion, fra Encyclopedia of the History of Science and Religion, Routledge .

Finocchiaro, Maurice A. (2005): Retrying Galileo, 1633–1992, University of California Press

Freely, John (2012): Before Galileo. The Birth of Modern Science in Medieval Europe. New York, London, Overlook Duckworth.

Genz, Randi G. (2010): Hildegard av Bingens urtehage – Hildegards bruk av legende planter og ville vekster i middelalderens tradisjon, Pax forlag

Graney, C.M. (2015): Setting aside all authority: Giovanni Battista Riccioli and the science against Copernicus in the age of Galileo: University of Notre Dame Press.

Grant, Edward (2001): God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press.

Grant, Edward (2008:. The Foundations of Modern Science in the Middle Ages. Their Religious, Institutional, and Intellectual Contexts. Cambridge, Cambridge University Press.

Green, Monica H. (2001): The Trotula: An English Translation of the Medieval Compendium of Women’s Medicine, University of Pennsylvania Press

Hannam, James (2009): God’s Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. London, Icon Books.

Holm, Sverre (2020): Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen?.Fagsjekk 30.09.2020

Holm, Sverre (2021): Den innbilte konflikten – om naturvitenskap og Gud. Veritas forlag.

Hunt, Lynn (2002): AGAINST PRESENTISMPerspectives on History (American Historical Association) May 1, 2002

Kjeldstadli, K. (1999): Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget: Universitetsforl.

Lindberg, David C. (1995): Medieval Science and Its Religious Context, Osiris, Vol. 10, No. 10.

Lindberg, David C. (2003): The Medieval Church Encounters the Classical Tradition: Saint Augustine, Roger Bacon, and the Handmaiden Metaphor, i Lindberg og Numbers, When Science & Christianity Meet, University of Chicago Press.

Miller, Timothy S. (1997): The Birth of the Hospital in the Byzantine Empire (Supplement to the Bulletin of the History of Medicine), Johns Hopkins University Press.

Newth, Eirik (2016): Jakten på sannheten (2. utgave). Gyldendal.

Numbers, Ronald L. (2009): Galileo Goes to Jail. And Other Myths About Science and Religion. Cambridge, Massachusetts og London, Harvard University Press.

Næss, Atle (2001): Da jorden stod stille – Galileo Galilei og hans tid, Gyldendal

Palmer, Michael (2016): Shaping Lives, Shaping Culture: The Story of Liberal Arts Education in the Middle Ages 1, i Paul W. Lewis and Martin William Mittelstadt (eds.), What’s So Liberal About the Liberal Arts? Integrated Approaches to Christian Formation, Eugene, Pickwick Publications, 23-42.

Pascal, Blaise (1974): Tanker, Mesterverk fra verdenslitteraturen, Gyldendal.

Renstrøm, Redidun & Renstrøm, Therese (2020): Innføring i fysikk, Universitetsforlaget

Sagen Carl (1983): Kosmos. Universitetsforlaget.

Sandmo, E. (2015). Tid for historie: En bok om historiske spørsmål (2. opplag ed.): Universitetsforlaget

Slagle, Jim (2013): The Myth of Mortification: The Cosmic Insignificance of Humanity and the Rhetoric of “Copernican Revolutions”, Theology and Science, 11:3, 289-303.

Watts, E.J. (2006): City and School in Late Antique Athens and Alexandria. University of California Press.

Fremhevet bilde
Takk til Krissana Porto på Unsplash

Mest populære innlegg

Vitenskapsmuseet vinkler ikke vitenskapelig

14 desember 2023

Lurt av en arkeolog på NRK?

18 september 2023

Fra en kul vikingtid til en mørk middelalder?

12 mai 2022

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.

Relaterte artikler

Populærvitenskap

Vitenskapsmuseet vinkler ikke vitenskapelig

Bjørn Are Davidsen

Populærvitenskap

Konspirasjonsteori uten kilder

Bjørn Are Davidsen

Film og TV

Lurt av en arkeolog på NRK?

Bjørn Are Davidsen