NRK gjør ofte en grei jobb med populærvitenskap, men i blant går det for fort i svingene i jakten på å krydre stoffet, og ikke bare når det handler om mat. Dermed er det grunn til å luke litt i Eline Johnsen Helledals ellers velsmakende oppslag En uhet potet 5.oktober 2022.
Vi skal se på to punkter:
- “Da poteten slo røtter i norsk jord for mer enn 250 år siden, mente noen at den var djevelsk. Fordi den vokste under jorda, kunne den være farlig.”
- “Kongen påla kirkene å ha en egen potetprest, som skulle opplyse både om kristendommen og landbruk.”
Kanskje er det nettopp fordi poteten er så viktig at det er så mange anekdoter om hvordan den ble tatt i bruk i Europa. Fagsjekk skal derfor vurdere disse to påstandene.
1. Man fryktet ikke poteten fordi den vokste under jorden
For 250 år siden var det mye man spiste som vokste under jorden. Ingen oppfattet at rotfrukter som gulrøtter, kålrot, rødbeter, neper eller annet var “djevelsk og farlig” fordi de “vokste under jorden”.
Her kan lærere gi elever en oppgave. Les påstanden for dem og spør om de tror den stemmer eller ikke. Be dem begrunne hvorfor de sier ja eller nei. Kommer ikke elevene på at det finnes andre rotgrønnsaker, kan læreren informere om slike og spørre om de nå tror påstanden stemmer.
For det overrasker om NRKs aktuelle redaksjon ikke har hørt om slike grønnsaker og dermed ikke aner at poteten bryter med det normale bildet. Det overrasker enda mer om man er kjent med slike rotfrukter, og likevel ikke reflekterer over forskjellen i mottakelsen.
Slik det nå fremstår sprer NRK i praksis fordommer mot bønder. De var altså så uvitende og overtroiske at de trodde grønnsaker som vokste under jorden tilhørte farlige underjordiske krefter.
Det er liten tvil om at store deler av Norge på 1700-tallet led under fattigdom og uvitenhet. Folkeskolen ble innført både for å lære kristendom og for å fremme opplysning, noe man så på som mye av samme sak.
Men uvitenheten handlet ikke om folketro på farlige planter under jorden.
Uansett var det ikke enkelt å spre ny kunnskap. Tradisjonene var mange og bønder ofte konservative. Familien hadde drevet gården i generasjoner. Hva visste teoretikere fra byen?
Folk ble syke av å spise potetplanten som korn, altså det som var over jorden. Kunne det under jorden være bedre?
Det hjalp ikke at bøndene måtte sette av egne jorder til potetdyrking til forkleinelse for korn, siden man manglet gode teknikker med vekselbruk. Man slet også med poteter som ikke egnet seg for Norge før det kom sorter fra Chile bedre tilpasset lange lyse sommerdager.
Konklusjon: Det var flere grunner til at mange nølte med å ta poteten i bruk. Det er imidlertid ingen kilder til at noen av disse handlet om at den var “djevelsk” eller farlig fordi den vokste under jorden.
2. Kongen påla ikke kirkene å ha en egen potetprest
Men hva med kongen? Var det han som reddet oss ved å pålegge alle kirker å ha en egen potetprest, slik NRK påstår?
Nei, Fagsjekk har ikke funnet noen kilder til dette heller. Tvert i mot forteller de om prester som på eget initiativ gjorde en betydelig innsats for å få lokale bønder til å dyrke poteter. Dette handlet ikke om spesialutnevnte potetprester i alle kirker, men om vanlige sogneprester i mange kirker.
Kanskje var prester først ute i Norge med poteter, uten at konger trengte å pålegge dem det. Det var uansett de med størst gjennomslag i opplysningsarbeidet.
Det er ikke enkelt å nøste opp i når poteten dukket opp i Norge. Det finnes belegg for at den ble dyrket i Vinger i Solør i 1740-årene med settepoteter fra svenske handelsmenn. Presten Jens Boye var uansett tidlig ute da han brakte potetknoller i et silketørkle fra Danmark i 1747. Ti år senere er det dokumentert at tolleren og senere byfogden i Arendal dyrket poteter på Sørlandet.
Vi vet at også sjømenn tok med seg poteter, men det var ikke enkelt å spre kunnskap i et vidstrakt land. Mange midler ble tatt i bruk. Det kongelige landbruksselskapet i København begynte i 1772 å gi premier for å dyrke poteter i Norge.
Dette var ikke nok. Stadig flere prester så at de satt på en løsning. Den handlet ikke bare om at de var sterkt motiverte til å hjelpe, men var troverdige budbringere med lang erfaring i landbruk og med nødvendig infrastruktur, kirker i alle bygder.
Teologene stod for opplysning og vitenskap
Som i middelalderen sto teologene for opplysning og vitenskap. Prestegårder delte ut settepoteter, gratis. Prestene opplyste i prekener og på kirkebakken. De plantet på prestegårdene. Ikke tilfeldig, men så synlig som mulig. Noen steder langs siste del av kirkeveien, for å vise alle hvor flott det så ut.
Allerede i 1763 kom en omfattende lærebok, Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge, skrevet av sogneprest Peder Harboe Hertzberg (1728–1802) i Finnås i Sunnhordaland.
Likevel tok det tid å endre jordbruket. Med krig, blokade og feilslåtte avlinger fulgte nye hungersår under Napoleonskrigene, spesielt i 1808–1809 og 1812–1813. Det lave næringsinnholdet i kornbasert mat gjorde folk også mer utsatte for sykdommer.
Løsningen var ikke bare opplysning og idealisme. Det betydde også mye at Stortinget i 1816 åpnet for mer brennevin. Siden poteten også der kunne erstatte korn, tok mange den ivrig i bruk. Men den var enda viktigere som mat, kokt eller i flatbrød og lefse, som komle eller raspeball. Vekselbruk med potet og korn fikk jordene til å holde seg langt bedre.
Utviklingen gikk fort. På starten av 1800-tallet dyrket man en tredjedel så mye poteter som korn, 28 000 mot 90 000 tonn. I 1835 var kornavlingen økt til 166 000 tonn, mot 261 000 tonn poteter. De neste tiårene ble det årlig dyrket dobbelt så mye poeter som korn.
Når vi hører at folk i gamle dager levde av sild og poteter, ser vi vi kanskje for oss en tradisjon tilbake til steinalderen. Men dette var en revolusjon i moderne tid. Det er en del av prestenes opplysning som reddet oss fra nye katastrofer.
Hvor mange som ble reddet er vanskelig å si. Titusener? Over hundretusen? Det er uansett grunn til å gi prestene mer ære enn kongen. Konklusjon: NRK bør rette opp begge disse påstandene.
Litteratur
Brandt, Nils: Potetprester, Landbruksforlaget, 1973
Mardal, Magnus A. – Potetprester, Store norske leksikon, 2017
Molaug, Gaute Christian: Tromøypoteten – Norges første potet, Avtrykk, 11. oktober 2017
Poteter er dyrket i om lag 8000 år, Fagforum potet, Redaksjonelt innhold, 01.04.2008
Takk til Lars Blankers på Unsplash for fremhevet foto.
