Ressurser

En lærebok i kreasjonisme er ikke god geologi

Karsten Eig

Publisert 22 september 2020

Kortversjon av Karsten Eigs bokanmeldelse: Guds verden av Andreas Årikstad, Hermon forlag 2020

«Guds verden» har undertittel «Trosforsvar for ungdomsskolen» og er utformet som en slags lærebok i et tenkt kombinert KRLENSH-fag: kristendom, religion, livssyn, etikk, naturfag, samfunnsfag og historie. Boken har derfor et enkelt språk og er faglig forenklet. Det meste handler om religionshistorie, teologi og apologetikk.

Denne anmeldelsen konsentrerer seg om de naturvitenskapelige delene (kapitlene 3-6, 13-17, 20-21). Disse er dessverre ikke bare forenklet, men fulle av direkte feil, misforståelser og absurditeter som er «not even wrong».

En gjennomgang av dette kan forhåpentligvis også gi en enkel innføring eller oppfriskning i geologi. En lengre og mer inngående versjon av anmeldelsen finner du her.

Boken er utgitt av foreningen Skaper som står for en ungjordsversjon av kristendommen, der skapelsesberetningen tas bokstavelig: Gud skapte jorden på seks dager for noen tusen år siden.

Så hva gjør man når geologien og paleontologien peker på en gammel jord? Man hevder at de vitenskapelige dataene egentlig støtter en ung jord. Eller i det minste kan tolkes til å passe med det.

Uniformitetsprinsippet; et godt prinsipp

Årikstad gjør et poeng av at å studere fortiden skjer ved å sammenlikne med i dag (s. 77) og at det som kalles uniformitetsprinsippet har sine begrensninger. Årikstad skriver at det «ikke finnes bevis på at de nåværende prosessene har gitt oss dagens geologiske strukturer» (s. 78). Men hva betyr det?

Med mindre Årikstad vil ende i full relativisme – hvor han heller ikke kan argumentere for noen flom – er det fornuftig å anta at de fysiske og kjemiske lovene er de samme. Hvorfor skulle de ikke det?

Dette betyr bl.a. at tunge sedimenter synker fortere enn lette og krever mer energi for å transporteres, slik at f.eks. en elv vil ha samme geometri og samme mønster i sanden som er avsatt i elveløp og meandere. Det betyr at jern vil ruste til rødfarge i luft med oksygen. Det betyr at kull avsettes i sumper og at bølgeslagsmerker dannes langs strender.

Hvis man skal avvike fra uniformitetsprinsippet, bør man ha en positiv, konkret grunn til å gjøre det. Og det har vi. Fysikkens og kjemiens lover har ikke endret seg, men forholdene på jordens overflate har: Alt oksygenet i jordens atmosfære er bygget opp over tid gjennom fotosyntesen. De første to milliardene av jordens tid var det ikke nok oksygen til at det ble dannet rust. Temperaturen har gått opp og ned; i det meste av jordens historie har det ikke vært is på polene, men det har også vært runder isbreer og dermed morener nær ekvator.

Også livet selv, gjennom evolusjonen, har påvirket geologien. F.eks. er de store avsetningene av kull fra karbontiden sannsynligvis et resultat av at planter utviklet lignin og dermed evnen til å danne store trestammer. Og de store kalkavsetningene som har dannet de berømte hvite klippene ved Dover og ga navn til kritt-tiden er skallene fra enorme oppblomstringer av coccolitt-alger.

Vi vet også at det har vært katastrofer og masseutryddelser, der opptil 90% av alt høyere liv har forsvunnet. Meteoritten som utryddet dinosaurene er best kjent (krateret ligger begravet under kalkstein ved Yucatanhalvøya i Mexico), men bare nest størst. Både den største utryddelsen, på perm-trias-grensen, og som innledet mesozoikum, og den tredje største, på trias-jura-grensen, som gjorde dinosaurene til herskere ved å fjerne konkurrenter, skyldtes enorme vulkanutbrudd, henholdsvis i Sibir og starten på åpningen av nord-Atlanterhavet. Slike enorme vulkanutbrudd over titusener av år, kalt Large Igneous Provinces – LIPs blant venner – skjer med ujevne mellomrom i jordens historie, men har ikke noe motstykke i dag.

Men at vi vet dette er altså resultat av konkrete forskningsdata, ikke av spekulasjon.

Sedimentologi for begynnere

Årikstad skriver at «De fleste høye fjell i verden er laget av sedimentære bergarter, deriblant Himalayakjeden, der Mt. Everest ligger. Sedimentære bergarter er vannfiltrerte lag som er steget opp av havet, tørket og blitt forsteinet» (s. 72) og at 75% av jordens overflate består av sedimentære bergarter og at «de empiriske data er dermed overbevisende på at det meste av kloden en eller annen gang har stått under vann» (s. 79).

Det er riktig at ca tre firedel av landjordens overflate – areal, ikke volum – består av sedimentære bergarter, og at toppen av Mt Everest er marine sedimenter. Men ellers er det meste her så feil at det er «not even wrong».

Sedimenter er rett og slett partikler som flyter med vann eller vind, før de legger seg til ro, dvs., avsettes. Sedimenter kan være alt fra kampesteiner fra store ras (den største jeg har sett fra en rasavsetning fra sen jura i Skottland er på størrelse med en buss), morener foran isbreer, via rullestein, grus og til, mest vanlig, sand og leire.

Jo grovere sediment, jo mer energi kreves for å transportere det: Kampesteiner raser ned skråningen og blir der, rullestein vaskes frem og tilbake av sterke bølger, eller fraktes i elver med sterk strøm. Grus transporteres også av elver med sterk strøm. Sand følger strømmen i store elver med meandere, eller ut langs kysten, eller som undersjøiske strømmer kalt turbiditter – eller de blåser med vinden og danner sanddyner i ørkenen. Der det ikke lenger er noe særlig energi i vannet, på flomsletter eller så langt til havs at sanden har sunket, er det bare leire igjen.

Sedimenter dannes altså ikke bare i havet, men i elver, elvesletter og deltaer, i vann og sumper (kull) og i ørkener. Og de stivner ikke ved å løftes opp og tørke, men ved å begraves slik at de trykkes sammen, og også oftest forsteines, lithifiseres, ved kjemiske reaksjoner som sementerer kornene.

Kalksteiner dannes oftest på en annen måte: De er restene av skall fra milliarder av alger og plankton som har levd i vannet, og som synker til bunnen når de dør. Kalkstein kan derfor avsettes langt til havs, så lenge det er grunt vann. Kalkstein kan også bestå av f.eks. gamle korallrev eller lag av muslinger. Og salt dannes igjen ved at havvann sakte fordamper, og feller saltet ut.

Sedimenter dannes altså i en rekke forskjellige miljøer. Og forskjellige miljøer er smoking-gun beviset på at en global flom ikke kan forklare de sedimentære avsetningene rundt om i verden. De er ikke avsatt i en pen pakke fra én hendelse, som flommen jo måtte ha vært, men i avsetningsmiljøer som veksler mellom hav og land, mellom fuktig og ørken, avbrutt av perioder uten avsetning, og der lagene under ofte er vippet, foldet og forkastet før nye lag kommer til (inkonformiteter).

Årikstad skriver at «I Norge er det få steder med sedimentære bergarter som ikke er endret ved metamorfose (varme og trykk) og vi har lite fossilbærende bergarter. Unntaket er hovedsakelig Svalbard og et område rundt Oslofjorden» (s. 83).

I den lengre versjonen av denne anmeldelsen viser jeg hvor komplisert geologien i Oslo-området og på Svalbard faktisk er, og hvordan dette motbeviser at sedimentene er avsatt i en global flom.

Flommen kan ikke forklare lagdeling og fossiler

Årikstad skriver (s. 90) at «Forskere som tror på evolusjon vil forklare de ulike lagene med fossiler ut fra evolusjon og overlevelse. Der hvor det ligger flere dyr oppå hverandre i ulike berglaget [sic] vil det nederste dyret være det som er utviklet først og det øverste være det som overlevde lengst. Ut fra et bibelsk utgangspunkt vil det nederste dyret være det som ble begravet først og det øverste være det som ble begravet sist. Også ut fra en flommodell er det logisk å tenke at de dyrene som levde på havbunnen og i havet er de som ble begravd først. Deretter kom landlevende dyr, fugler og mennesker».

Kreasjonister som vil forklare fossiler med flommen får et grunnleggende problem: Fossilene ligger i rekkefølge oppover i lagrekka, mens en flom som varte i et år ville lagt ned et digert lag med enormt rot på bunnen, og deretter fine sedimenter oppå. Fossilene ville blitt blandet i en stor lapskaus, ikke den rekkefølgen vi faktisk ser.

Kreasjonister har derfor kommet med kreative forklaringer på rekkefølgen. Den vanligste er at siden vannet steg, ville dyr i havet bli begravet først, deretter dyr langs stranden, så dyr på land, og til slutt mennesker, siden de hadde flyktet inn og opp. Rekkefølgen i fossilrekka, der marine invertebrater kommer først, så marine vertebrater, amfibier, reptiler, patterdyr og til slutt mennesket er dermed bare tilsynelatende, ikke en ekte rekkefølge, men resultat av flommen.

Nope. Dette argumentet hopper over to fundamentale fakta.

For det første; selv om det, grovt sett, er riktig at de første organismene av hver gruppe dukker opp i denne rekkefølgen, er det altfor forenklet. Ikke alle organismer som lever på bunnen av havet dukker opp på en gang, men spredd oppover i lagrekka. Fordelingen av trilobitter i kambrosiluren er et eksempel. Trilobittene dukker opp ved begynnelsen av kambrium for 542 millioner år siden, er på høyden frem til devon og deretter i tilbakegang til de forsvinner i den store masseutryddelsen på perm-trias-grensa for 251 millioner år siden.

Trilobittene eksisterte altså gjennom rundt 290 millioner år, og varierer i form og størrelse gjennom denne perioden, i stedet for alle å ligge nederst i lagpakka.

Et annet eksempel er kvastinnefiskene som dukker opp i slutten av silur (ca. 420 millioner år siden) og fortsatt er her.  Et tredje er teleostene, de fleste av strålefinnefiskene, som utgjør de aller fleste nålevende fisker, som dukker opp i sen trias.  Et fjerde eksempel er de marine øglene (fiskeøgler, svaneøgler etc.) som hersket i havet gjennom mesozoikum og så forvant i masseutryddelsen som definerer slutten på kritt.

Det er altså mange grupper av organismer som første gang opptrer i marine sedimenter fra forskjellige nivåer i lagrekka, som viser utvikling og variasjon, og som i mange tilfeller så blir borte.

Dette argumentet gjelder selvsagt også landdyr, som f.eks. dinosaurene: Det fantes mange reptiler i eldre sedimenter, som ble borte på slutten av perm. Dinosaurene selv viser stor utvikling og variasjon, og de blir (med unntak av fuglene) borte på slutten av kritt. Da tar pattedyrene over dominansen.

Hvis argumentet om at flommen sorterte organismene var riktig, ville det bl.a. forutsatt at ingen dinosaur klarte å løpe høyere opp i flukt fra vannmassene enn de fleste større pattedyr. Noe som åpenbart er absurd, siden f.eks. dromeosaurer var bygget nettopp for å løpe raskt. 

For det andre, argumentet hopper over at de marine bergartene ikke bare er nederst, men at de veksler frem og tilbake, som beskrevet fra Svalbard.

Hvordan lage fossiler, the true story

Kreasjonister argumenterer gjerne for at fossilene er et argument for en global flom. Årikstad poengterer at siden de fleste fossiler er marine (s. 86), peker det på at «det var en marin katastrofe som førte til den store fossildannelsen». Men dette hopper over at fossilene beviselig er avsatt over lang tid, og vekslingen mellom marine og terrestriske avsetninger. At det store flertall av fossiler dannes i havet, skyldes selvsagt at det meste av sedimentasjonen skjer der. På land er ganske riktig også risikoen for ødeleggelse ved erosjon mye større.

Men dette peker ikke på noen flom. Tvert om, ved en flom ville vi forvente å finne et stort rot av marine og terrestriske fossiler blandet sammen. Nettopp fraværet av mange terrestriske fossiler viser at det aldri var noen stor flom.

Et annet argument for en flom, er at fossiler krever rask begraving for ikke å bli ødelagt, særlig mykt vev, også i denne boken:

«(Bløtdyr) vil når de dør gå i oppløsning veldig fort. Du har kanskje sett en brennmanet, glassmanet eller blekksprut som er skylt i land? Den skal ikke ligge mange dager før den er forvandlet til det ugjenkjennelige. Men det finnes fossile blekkspruter. Hvordan har disse unngått å råtne når de som blekkspruten på bildet «burde blitt til en snørrklyse på et døgn»?» (s. 82) – illustrert av et bilde fra et oppslag i Dagbladet der sitatet om snørrklyse er fra den kjente paleontologen Jørn Hurum (oppslaget ligger fortsatt på nettet).

«…selv om en fisk eller liknende hypotetisk sett skulle bli dekket av et lite sandlag rett etter at den døde, ville forskjellige smådyr bore seg ned i sanden i søk etter mat og slik ødelegge fisken og de fine lagene fisken ellers ville ligge i. På land ville rev eller andre åtseletere også lukte seg frem tiil døde dyr og grave dem opp. Likevel finner vi rene kirkegårder med tusenvis av begravdde fossiler i fine lag. Det som best forklarer disse «kirkegårdene» er en stor oversvømmelseskatastrofe som den beskrevet i Bibelen» (s. 83).

Det stemmer at bløtdyrfossiler er svært sjeldne. Blekksprutene i Dagbladet-artikkelen er fra Hjoula i Libanon, som er en av tre lokaliteter i Libanon der det i svært finkornede kalksteiner er bevart en stor mengde fisk, samt krepsdyr, insekter, flygeøgler – og blekksprutene fra Hjoula som er helt unike i verdenssammenheng.

Hvis en global flom hadde begravet så mange dyr som Årikstad hevder, burde vi forventet at det fantes mange flere bløtdyrfossiler med bevart mykvev. Men de er sjeldne. Hjoula er unikt mht den detaljerte oppbevaringen av blekkspruter (i hvert fall hittil, det kan jo finnes uoppdagede lokaliteter). Det relevante spørsmålet er derfor hva som gjorde at blekksprutene er bevart akkurat i Hjoula, og hvorfor de libanesiske funnstedene har bevart så stor fauna. Sannsynligvis er årsaken at det akkurat her var et svært grunt vann med avsetning av svært finkornet karbonat, og at vannet også var rolig.

Det stemmer at det finnes mange slike «fossilkirkegårder», kjent på geologisk som «lagerstätten». Men de har svært forskjellige avsetningsmiljøer. Noen kan være avsatt i lokale flommer eller flash floods, eller ved at dyr som har druknet i en elv har blitt samlet opp i en bakevje, som ved dinosaurlagerstättene i Ghost Ranch, New Mexico og (antakelig) i Frick, i den sveitsiske kantonen Aargau. Den berømte kambriske lokaliteten i Burgess Pass i British Columbia, som ga navn til den bisarre Burgess Shale-faunaen er antakelig en undersjøisk rasavsetning, som dro med seg fossilene ned i dypet, til et miljø som var anoksisk. Messel i Hessen, Tyskland, var en dyp innsjø, anoksisk på bunnen, som også lå i et vulkansk aktivt område, som drepte dyrene med gassutslipp. Solnhofen i Bayern, der Archaeopteryx ble funnet, var en lagune inne i et rev, men delvis avsnørt fra havet slik at det periodevis ble svært salt og kanskje anoksisk i midten. Moleret i Danmark lå i et avsnørt hav, men dypet av dette havet var for en kort periode avsnørt og anoksisk. Karakteristisk for en del slike marine lagerstätten er at det var oksygen i de øvre vannmassene, der dyr levde, men at bunnen var oksygenfattig, slik at de ikke ble spist når de sank.

Det er altså helt konkrete, spesielle årsaker til at organismene er bevart i hvert enkelt tilfelle. Noen one-size-fits-all-forklaring i form av en flom passer ikke med at geologien på disse stedene er svært forskjellig.

Anoksisk er et viktig stikkord, som Årikstad ikke nevner; nemlig at havbunnen har vært isolert slik at det har vært svært lite oksygen der, som igjen har gjort at fossiler  som har dødd og falt ned til bunnen ikke er spist, fordi det ikke var mulig for okysgenpustende organismer å leve der.

Anoksiske forhold hindrer også bioturbasjon i marine sedimenter; at organismer som lever på og i bunnen spiser opp de døde dyrene. Det er riktig at bioturbasjon vil forhindre bevaring av fossiler under oksygenrike forhold (med mindre organismen er hard), og bioturbasjon er vanlig å se i sedimenter, som gravespor og tunneler, som har blandet sedimenter. Men sedimenter har også noen ganger pene og tynne lag uten bioturbasjon, som da skyldes at det var for lite oksygen eller for salt til at organismene kunne trives – eller at avsetningen gikk raskt, som i et ras.

Årikstads forklaring på fossildannelse hevder altså å løse et problem som ikke finnes, med en løsning som ikke passer med observasjonene og bare skaper nye problemer.

Avslutningskommentar

Boken inneholder mange flere eksempler på feil og misforståelser om geologi og paleontologi, for ikke å snakke om evolusjon generelt. Men eksemplene i denne allerede lange gjennomgangen burde være nok til å vise at «Guds verden» ikke bare tar feil, men misforstår totalt fagfeltene den forsøker å kritisere.

Ungdommer som bruker denne boken, og deretter lar seg friste til å google temaene – eller bare sjekke Wikipedia – vil raskt finne ut at fremstillingen er gal. Hvis de da er blitt fortalt at bare en ung jord er sann tro, er det mulig at de avviser enten troen eller vitenskapen.

Hvorfor kom denne boken så skjevt ut? Jeg mistenker at Årikstad har vært så sikker i sin sak at han har stolt på beskrivelser fra kreasjonistiske bøker og nettsteder, uten å utøve noen form for kildekritikk, eller sjekke om beskrivelsene holder vann.

Det blir som om jeg skulle brukt Richard Dawkins og nettsidene til Ateistene som primærkilde til å beskrive kristendommen, eller lært medisin først og fremst gjennom litteratur fra homeopater.

En slik lærebok er det ingen grunn til å anbefale.

En lengre versjon av denne anmeldelsen finnes altså her.

(Takk til Nicolas Tissot for bildet på Unsplash, fra Savoie, France. Bildet fra Alta Canyon ertatt av Bjørn Are Davidsen)).

Endringer:

29.09 – Avsnittet “Hvis en global flom hadde begravet så mange dyr som Årikstad hevder, burde vi forventet at det fantes mange flere bløtdyrfossiler med bevart mykvev. Men de er svært sjeldne, og Hjoula er unikt mht blekkspruter (i hvert fall hittil, det kan jo finnes uoppdagede lokaliteter).”

er endret til “Hvis en global flom hadde begravet så mange dyr som Årikstad hevder, burde vi forventet at det fantes mange flere bløtdyrfossiler med bevart mykvev. Men de er sjeldne. Hjoula er unikt mht den detaljerte oppbevaringen av blekkspruter (i hvert fall hittil, det kan jo finnes uoppdagede lokaliteter).”

Mest populære innlegg

Julespørsmål: Er juletreet en førkristen tradisjon?

30 desember 2020

Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen?

30 september 2020

Julespørsmål: Valgte de kristne 25. desember fordi romerne allerede feiret Solen den dagen?

15 desember 2020

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.

Relaterte ressurser

Dybdeartikkel

Konspirasjonsteori uten kilder

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Refleks 7 for karikert om Copernicus og Galilei

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Sofie for mye i feil verden

Bjørn Are Davidsen