Vitenskapshistorie er viktig og spennende, men også overraskende. Bakgrunnen er enkel: En stor bløff. To bestselgende amerikanere, John William Draper og Andrew Dickson White, sementerte en stor fortelling om kampen mellom tro og vitenskap. Det er ingen grunn til å holde på hemmeligheten. Vi har vært narret siden 1800-tallet.
Dette kan høres bombastisk ut, men er ikke fra tvilsomme nettsteder. Seriøse historikere har tatt oppgjør med fortellingen i noen tiår og legger lite i mellom i ordbruken. En av de bedre oppklaringene er gjort av Derrick Peterson i Flat Earths and Fake Footnotes. The Strange Tale of How the Conflict of Science and Christianity Was Written Into History.
Oxford University Press nølte heller ikke med tittelen da de publiserte Of Popes and Unicorns: Science, Christianity, and How the Conflict Thesis Fooled the World, av fysikeren David Hutchings og vitenskapshistorikeren James Ungureanu.
Men den har så langt ikke latt seg rokke i populærvitenskap eller læremidler. Fortellingen om modige forskere som spredde lys i kampen mot mørket, spesielt i middelalderen og renessansen, sitter som støpt.
En av de sentrale skikkelsene er Galileo Galilei (1564-1642), men også her rekker vitenskapshistorikere stadig oftere opp hånden.
Har du lest så langt, er det rart om du ikke selv rekker opp hånden:
Ikke prøv noe revisjonisme om Galilei, da er du ikke seriøs! Alle vet da hvilken behandling han fikk av kirken!
Fortellingen er så rotfestet at det vekker mistanke når noen kommer med en annen. Man er mindre interessert i hva som angivelig er avslørt, enn i agendaen bak.
Fokus er ikke på kilder, men avsender.
Vi er rett og slett i den paradoksale situasjonen at mange er mer kritiske, for ikke å si direkte avvisende, til forskere som forsøker å rette opp feil. Mens amatører som sprer dem, går skuddfrie.
Noe skyldes nok en bekreftelsesfelle. Gode fortellinger er vonde å vende. Jo riktigere noe høres ut, jo mindre ser vi etter alternativer. Resultatet er tunnelsyn. Kilder som sier noe annet overses, omtolkes eller legges til side.
Slik filosof og livssynshumanist Morten Fastvold forklarer i hans oppgjør med denne store fortellingen, er vi «tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse».
Kritisk tenkning er vanskelig
Kritisk tenkning er aldri enkelt. Den blir ikke lettere når noe sitter i bakhodet. For det største problemet er ikke å vite hvordan man kan tenke kritisk, som hvor man skal gjøre det.
Dermed kan det hjelpe med tips til kritisk tenkning om Copernicus og Galilei . Den lengre gjennomgangen der, kan oppsummeres i tre mer generelle steg.
For å vise hvorda dette kan brukes, er nyttig med praktiske eksempler som NRKs nylig dramatiserte podcast, Galileo Galilei – rebelsk vitenskapsmann.
I denne første av to artikler tar vi Steg 1 og 2 over. Steg 3 som kommer i neste artikkel er en gjennomgang av podcasten. Det blir nok ikke helt som NRK-klassikeren «Minutt for minutt», men heller ikke langt unna.
Podcast med klar historie
Vi kan allerede nå røpe at i podcasten er klar fra start: En radikal forsker utfordrer en reaksjonær kirke. Galilei følger fakta og fornuft, kirkens ledere klamrer seg til sin tro. Rebellen har imidlertid ingen sjanse mot makten.
Det bekrefter at tro og tanke er motsetninger. Ikke rart kirken kjempet så hardt og lenge mot vitenskap!
Dramatiseringen forsterker bildet. Vi møter en gammel og skrøpelig Galilei på vei til Roma. Han liker tydelig ikke å reise, men er tvunget. Vi hører hva han tenker, kroppen verker, han er redd og oppgitt.
Ja, en gammel mann kan ha vondt både her og der. Men hva fryktet han? Hva tenkte han om andre?
Her kan alle mene sitt, men ikke lett å vite hvor man skal begynne å lete etter noe mer objektivt. Det er fristende å gå til populærvitenskap.
Paradoksalt risikerer dermed podcasten det motsatte av hva den setter seg fore. I stedet for å gjøre noe faglig, følge forskning og kilder, stoler man på tradisjonen.
Manusforfattere er ikke overraskende større spesialister på dramatisering enn forskning.
Faren er stor for at man ikke belyser fortiden, men avslører fordommer. Galilei-saken løftes ofte frem for å vise betydningen av kritisk og vitenskapelig tenkning, men fremstillinger av saken viser ofte det motsatte. For paradoksalt nok er det få steder der det er vanskeligere å observerere noe slik.
Vi håper likevel noe slik blir synlig når vi begynner med det første av stegene nevnt over.
Steg 1: Hva sier spesialistene?
Før vi hører episoden, er det greit å se hva den bygger på. Hva slags eksperter er brukt? Er manus skrevet av spesialister på temaet eller noen med annen relevant bakgrunn?
Det blinker i alarmer når NRK forteller at de bruker andres manus. Istedenfor å gå til faglitteratur seiler man over kjølen til Sveriges Radio (SR), mer presis episoden Galileo Galilei – vetenskapsrebell under dödshot i serien P3 Historia.
Kanskje aner vi likevel kritisk tenkning når NRK demper tittelen til kun Galileo Galilei – rebelsk vitenskapsmann. Samtidig er ingressen ikke til å misforstå: «Han var en av fedrene til den moderne vitenskapen, men ble forsøkt kneblet av den katolske kirken».
Heldigvis ønsker verken SR eller NRK å kneble vitenskapelig tenkning og vi kan gå kritisk gjennom podcasten.
NRK oppgir at den er produsert av Munck studios. Ansvarlig redaktør er Truls Zeiner-Henriksen, men episoden er altså basert på en podcast fra Sveriges Radio.
Har så SR brukt spesialister? Det ser ikke slik ut når det oppgis at manus er av Cecilia Düringer, pedagog og programleder, basert på stort sett populærvitenskap som omtalt i Steg 2 under.
I tillegg nevnes at «Medverkar gör också Olle Amelin, vetenskapshistoriker och landsantikvarie i Jämtland/Härjedalen». Amelin har bred bakgrunn, ikke minst som museumsdirektør, og har skrevet en populærvitenskapelig artikkel om Galilei.
Det er uklart om Amelin har vært brukt som rådgiver på manus, men hans artikkel fra 2009 om Galilei følger i stor grad det klassiske narrativet og hopper over flere sentrale poenger vi kommer nærmere inn på etterhvert. Amelin nevner ikke Tycho Brahes modell og setter dermed ikke debatten i vitenskapelig sammenheng. Han forklarer ikke at Galileis modell manglet bevis og til og med syntes motbevist. Han kommer ikke inn på kjernespørsmålet for Vatikanet i «det politiska läget med en kraftig motreformation» der ett «par år senare bröt trettioåriga kriget ut»: Hvem hadde rett til å tolke Bibelen.
Amelins rolle viser seg å være å svare på spørsmål programlederen stiller. NRK bruker astrofysikeren Øystein Elgarøy i samme rolle. Det gir håp at han uten å være spesialist på vitenskapshistorie eller perioden, tidligere har vist god forståelse av diskusjonen på 15-1600-tallet. Elgarøy er da også ansvarlig for Galileo Galilei-artikkelen på SNL der han forklarer at det var et
«problem for Galilei at hans hovedargument for at jorden er bevegelig bygget på hans egen teori for tidevann, og den var ganske opplagt feilaktig. Og selv om hans observasjoner av fasene til Venus stred med det ptolemeiske systemet, var det ikke noe bevis for det kopernikanske. Venus ville også vise et fullt sett av faser i det tychoniske systemet (se Tycho Brahe). Der går solen med de øvrige planetene i baner rundt seg rundt jorden.
Til slutt er det verdt å merke seg at uten Keplers innsikt om at planetbanene er ellipser, og ikke sirkler var ikke det kopernikanske systemet spesielt mye enklere eller mer nøyaktig enn det ptolemeiske. Galilei kjente til Keplers arbeider, men hadde ikke satt seg inn i dem, så han måtte i praksis argumentere for et verdenssystem som er feilaktig. Vitenskapen på den tiden var med andre ord ikke like entydig på Galileis side som det til tider har blitt fremstilt som.».
Konklusjon: Podcasten er kun indirekte basert på spesialister, og de er ikke oppgitt som konsulenter på manus.
Steg 2: Hva sier kildene?
Slik SR forklarer er kildene til podcasten fire bøker. Det er forståelig at en liste over verker en spesialist anbefaler om Galilei (utvidet liste her) ikke nevner norske titler, men den har heller ikke med andre SR bruker.
Med ett unntak: En advarsel mot under noen som helst omstendighet å lese Mario Livios Galileo and the Science Deniers.
SR oppgir altså at de baserer manus på fire bøker. La oss se litt nøyere på dem.
1: Galileis dotter av Dava Sobel (Galileo’s Daughter) er populærvitenskap fra 1999. Stort sett bra og grundig på 600 sider, men hopper som mye populærvitenskap over ting som ikke passer med bildet av Galilei som forkjemper for moderne vitenskap. Dermed nevner den blant annet ikke hans astrologiske tekster, selv om han laget horoskoper for sine døtre og brukte astrologi til å beskrive deres personlighet. Amelin som medvirker i Sveriges Radios podcast ser dette som en av grunnene til at den italienske inkvisisjonen begynte å interessere seg for ham:
«Galileos flitiga undervisande i horoskopställandets konst gick till och med så långt att inkvisitionen – för första men inte sista gången – började intressera sig för hans verksamhet. Astrologi var inget som kyrkan i princip motsatte sig, men att ödet verkligen var bestämt av stjärnorna var inte förenligt med kristen tro.»
Til gjengjeld oppklarer Sobel en mulig misforståelse når han i likhet med Elgarøy trekker frem at oppdagelsen av at planeten Venus hadde faser «ikke var noe bevis for Copernicus» og like gjerne kunne forklares av Tycho Brahes modell (side 74). Galilei forsto han trengte andre bevis, og trakk ulykksalig nok frem et som var feil: At tidevannet viste at jorden beveget seg. Det overbeviste ingen.
Sobel er i det hele tatt positiv til Brahe og viser bl.a. at han i motsetning til Galilei skjønte at kometer beveget seg utenfor jordens atmosfære (side 90).
2: När jorden stod stilla av Atle Næss (Da jorden stod stille: Galileo Galilei og hans tid) er populærvitenskap fra 2002. Stort sett god og mye av dramatiseringen i podcasten av Galileis indre tanker og følelser er nok basert på denne.
Slik Næss forklarer var en som ofte nevnes i forbindelse med Galilei, Giordano Bruno (1548-1600), ikke vitenskapsmann, men «fantast og filosof, en karismatisk grubler med dype røtter i magi og gamle mysteriereligioner, i sin egen forestillingsverden en ny Messias» som opprinnelig hadde måttet flykte fra Roma p.g.a. en mordanklage (side 39). Når en fengslet Bruno etter gjentatte oppfordringer nekter å trekke sine påstander, ender han på bålet. I den grad han kan kalles martyr, er det for magi, ikke for vitenskap. Domspapirene er tapt, men bakgrunnen var esoteriske forestillinger der stjerner og planeter var guddommelige og provokasjoner som å kalle Moses «en trollmann».
At Næss med Bruno viser hvor farlig det kunne være å sette seg opp mot kirken, bidrar til å gjøre en bok om Galilei ekstra spennende. Samtidig kan det føre til at hva kirken kunne gjøre overskygger hva den faktisk gjorde. Det etterlatte inntrykket nedtoner at Galilei ikke bare fikk langt mildere behandling, men positiv spesialbehandling med leiligheter og tjenere, både under og etter rettssaken.
Næss er også klar over Tycho Brahes «blandingsmodell» (side 95) der alle planetene går rundt solen, og den igjen rundt jorden. Kanskje er det likevel et tegn på at Næss ikke tar modellen helt seriøst når han kaller Brahe «den eksentriske og despotiske danske adelsmannen» (side 58). På den andre siden skjuler han heller ikke Galileis arroganse og polemiske tendens til å latterliggjøre motstandere, og fortie modeller og observasjoner i strid med hans egen modell (f.eks. side 144-45).
3: On the shoulders of giants av Stephen W. Hawking, fra 2002 er en samling populærvitenskapelige biografier før hovedtekster fra Copernicus, Galilei, Newton og Einstein. Det innledes med drøyt fire siders kommentar av astrofysikeren Hawking. At han ikke er spesialist på vitenskapshistorie, avsløres når han overser Tycho Brahe og gjentar myter som at frykten for kirken var en viktig grunn til at Copernicus ventet med å publisere sitt hovedverk. Hawking siterer også Goethes (1749-1832) feilaktige påstand om at det var «et enormt privilegium» å være i sentrum av universet. Saken blir ikke bedre av at Goethe også gir inntrykk av at Copernicus levde rett etter at man oppdaget at jorden var rund.
4: Galileo and the science deniers av Mario Livio er populærvitenskap fra 2020. En gjennomgang av en spesialist på renessansens vitenskap (Thony Christie), viser at den dessverre er «full av ganske så alvorlige historiske feil».
Christie har i mange år formidlet seriøs historie om perioden, i forelesninger og en personlig blog som veksler fra dels uhøytidelige bokanmelder til faglige artikkelserier. Hans gjennomgang av utviklingen mot moderne astronomi på 52 bloggposter går fra rundt år 1300 til man på 1800-tallet endelig kunne observere både at jorden gikk rundt solen (ved stjerneparallakse) og at jorden roterte om seg selv (ved Foucault pendel).
Det er altså ingen halvstudert røver som går gjennom Livios bok. Når han gjør det, blir han imidlertid så oppgitt over tendensiøse feil, at han ber om unnskyldning for språket i anmeldelsen. Boken er så dårlig at advarer mot den. Alle som vil sette seg inn i historien om Galilei bør holde seg unna.
Det er dermed ikke noe godt tegn at SR synes å lene seg så mye mot den.
Livio skriver på mange måter en hagiografi, en heltebeskrivelse der Galilei tross personlige svakheter oppheves til grunnleggeren av moderne vitenskap, en modig helt som blir avvist av vitenskapens fornektere, mer presis paven og kirken.
Slik Christie viser, er Livios misvisninger ikke bare store, flere er tendensiøse. Her er noen av dem:
- At Galilei var første ute med eksperimentell vitenskap (hva med f.eks. Arkimedes, Ptolemaios, Al-Haitham, Robert Grosseteste, Roger Bacon og William Gilbert?)
- At Galilei grunnla astronomien (hva med Copernicus, Tycho Brahe, Kepler og andre?)
- At Galilei grunnla astrofysikken (gjorde han noe der i det hele tatt?)
- At han var fornuftens røst som kjempet mot en antivitenskapelig kirke (en tanke «vitenskapshistorikere har brukt mye tid og krefter de siste drøyt femti år på å avkle»)
- Å unnlate å forklare at Galilei fordreide debatten, siden den på 1630-tallet ikke handlet om antikkens modell mot Copernicus. I stedet stod det mellom Brahes hybridløsning (en blandingsmodell der alle planetene i sirkelbane om solen, og solen i sirkel om jorden) og Keplers modell der jorden og de andre planetene gikk i ellipsebaner om solen.
- Å unnlate å forklare at modellen Galilei forsvarte var langt mer innviklet enn alternativene. Den kopernikanske klarte aldri å konkurrere med den ledende versjon av den ptolemeiske modellen, hos Georg von Peuerbach (1423-61). Copernicus hadde dobbelt så mange episykler, altså at hver planet beveger seg i små sirkler rundt sitt eget sentrum samtidig som den roterer i større sirkler om et større sentrum. På toppen av det hele, ble hver planet fremstilt som å rotere rundt sin egen akse.
- Å hevde at Brahes modell ikke var god vitenskap. I realiteten hadde den slik Elgarøy og andre viser faglig støtte av de aller fleste astronomer, siden den forklarte like mye og hadde færre problemer. Ikke minst svarte den på hvorfor ikke stjernene fra vårt perspektiv hadde flyttet på seg fra vår til høst hvis jorden hadde beveget seg til motsatt side av en enorm bane rundt solen (parallakseproblemet).
- Å hevde at Galilei avviste som synsbedrag Tycho Brahes argumentasjon om at jo større en «stjerneskive» (stjerner fremstår som lys med ringer rundt) så ut, jo større stjerne. Ja, stjerneskiver er synsbedrag og stjerner virker dermed alt for nærme, men Galilei brukte ikke dette argumentet.
- Å skrive i etterpåklokskapens lys, en felle historikere kaller presentisme. Feilen er å la heltene ikke være de som tenkte mest vitenskapelig i sin tid, men de som gjettet best ut fra hva senere vitenskap har vist. Man viser altså ikke hva som foregikk i perioden man skriver om, men gir inntrykk av at motstand mot ideer ikke er gode argumenter, men inkompetanse, fordommer, politikk eller religion.
- Hans sterke ønske om oppgjør med dagens antivitenskapelige grupper, gjør tidligere tiders diskusjon enda mer anakronistisk. Dermed presterer han å fremstille de som faktisk forsvarte vitenskapelig tenkning på Galileis tid, som om de kriget mot den. Dette gjelder særlig jesuittene som var mer vitenskapelige enn Galilei når de argumenterte for Brahes modell som altså var bedre støttet av observasjoner. Ved å avfeie den som uvitenskapelig, fremstår Livio selv som vitenskapsfornekter.
- Å blande aristotelisk kosmologi som tenker seg en ufullkommen jord og et fullkomment himmelrom med ptolemeisk astronomi som er en regnemodell med jorden i sentrum. At Galileis viste at månens overflate ikke var perfekt, hadde ingen avgjørende betydning for om jorden gikk rundt solen
- Å fremstille Den katolske kirken som unikt ille på sensur og ytringsfrihet. I realiteten var dette en tid med sterke og klare regler i alle land. De fleste autoriteter, sivile som religiøse, følte et ansvar for folkets ve og vel (de fleste sikkert enda mer sin egen posisjon) og dermed hva som kunne formidles i tekst eller tale. Motivet var ikke å «bekjempe vitenskap», men unngå alt man fryktet kunne skape uro, splid og strid. For Norge gjaldt dette frem til Grunnloven i 1814, i Danmark enda lenger.
For å nevne bare litt fra en grundig gjennomgang som anbefales alle som vil rydde opp i misforståelser eller lære viktige og riktige ting om Galilei og hans tid.
Livios bok har også fått positive anmeldelser, men ikke av spesialister på Galilei. Selv en ellers positiv anmeldelse, vedgår at boken er svært ensidig. Ikke bare litt ekstra farget her og der, men ved svartmaling som å beskrive «Galileis motstandere som giftige reptiler». Resultatet er at boken ikke så mye er vitenskapshistorie, som «historien om en legende». Livio får ære for ikke å legge skjul på Galileis «personlige svakheter, men ignorerer hans vitenskapelige feilslutninger».
Konklusjon: Litteraturen som brukes er verken skrevet eller valgt av spesialister. I tillegg er bøkene i stor grad populærvitenskap, og en av dem advares det spesielt mot av en spesialist på emnet.
I lys av dette skal det godt gjøres å oppklare historien om Galilei, fremfor å forsterke en fortelling vitenskapshistorikere har avvist.
Klarer NRK likevel å avsløre bløffen som gjør vitenskapshistorie så overraskende?
Mer konkret om det i del to, selv om det ikke helt blir podcasten minutt for minutt. Der kommer også en litteraturliste.
