Dette er del 2 av en vurdering av NRKs podcast Galileo Galilei – rebelsk vitenskapsmann i serien Historiske kjendiser. I første del så vi på fageksperter og kilder, denne gang på innholdet. Første del av Fagsjekks vurdering av NRKs podcast om Galilei finner du her.
En podcast i teleskopet – Del 2
Hvilket bilde sitter lytterne igjen med? Spørsmålet stilles fordi historie forstås mot et bakteppe av kunnskap som kan variere mye. Jo mindre man kan forvente av lytteren, jo viktigere å unngå feil eller tegne et bakteppe som gir et mest mulig riktig inntrykk.
Det blir ikke mindre viktig når det er mange myter og misoppfatninger om personen og perioden.
Vi skal ikke ta dette minutt for minutt, men når relevant, oppgis tidspunkt i podcasten.
Som så ofte tar det lenger tid å rydde opp i feil og mangelfulle fremstillinger, enn å formidle dem. Det hjelper ikke at podcasten er på 57 minutter og i liten grad forklarer bakteppet, fra ordbruk til institusjoner.
Dermed er det grunn til å advare fra start: Artikkelen blir ikke kort.
Steg 3: Hva formidles?
Dessverre kan man fortsatt møte populærvitenskap om Galilei som ikke er basert på forskning fra de seneste tiårene.
Når podcasten som nevnt i første artikkel er farget av Mario Livios Galileo and the science deniers gir det en ekstra utfordring. For den er ikke bare én av mange populærvitenskapelige bøker som det ikke spiller stor rolle hvilken man velger. En spesialist på renessansens vitenskap rett og slett advarer mot den.
Heldigvis har podcasten flere kilder. Når den lener seg mot Da jorden stod stille: Galileo Galilei og hans tid av Atle Næss, blir det mindre fare for misvisning. Dessverre skjer ikke det ofte nok. Flere steder ikke bare unnlater den å nevne hva Næss sier, men hevder det motsatte.
For dårlig på bakteppet
Podcasten treffer bra på godt kjente fakta. Ja, Galilei hadde rett i at lette og tunge gjenstander faller like fort, selv om han slik podcasten også sier, antagelig ikke viste det ved å slippe dem fra et tårn.
Samtidig står også dette i fare for å bli tatt ut av sammenhengen. For selv om Galilei «hadde rett», var han ikke først – verken her eller så mange andre steder.
Det understreker en helt gjennomgående utfordring: Lyttere får ikke noe bakteppe. I blant føles manus som en fotballkommentator som verken kjenner spillere eller regler, noen ganger heller ikke drakter.
Galilei blir stående for mye alene. Han løftes ut av sin samtid. Han blir pioneren som baner vei gjennom en urskog av uvitenhet. Hva andre oppdaget, gjorde eller diskuterte, nevnes ikke. I stedet for å antyde et bredt lerret av oppegående filosofer og forskere, teologer og teleskopmakere, er bakgrunnen en mørk vegg. Det blir et kammerspill: Den lysende stjernen Galilei mot en bastion av svarte hull.
Vitenskapsmannen mot ikke bare de uvitende, men de som ikke vil vite.
Ønsker noen å vite noe i dag, vil de oppdage at flere var på banen med tanker og teleskoper. Noe av dette hadde lange røtter.
At det ikke er vekten som bestemmer hvor fort gjenstander faller, var oppdaget av Johannes Philoponus (490-570) over tusen år tidligere i filosofiens daværende hovedstad, Alexandria.
Han brøt med mange vedtatte forestillinger og gjorde nærmest karriere av å stå sterkt og tydelig opp mot den store autoriteten, Aristoteles.
Skal man først lage en podcast om rebelske tenkere, er Philoponus en klar kandidat.
Provoserende arrogant
Podcasten skal også ha ære for ikke å legge skjul på hvor provoserende arrogant Galilei kunne være. Hans vilje til å fremheve seg selv og manglende evne til å lytte fornærmet mange i en tilspisset brytningstid som ikke manglet sterke personligheter – og enda sterkere spenninger.
Mange lot seg likevel imponere av Galileis intellekt. Han hadde mektige støttespillere i den katolske jesuittordenen som arbeidet mye med vitenskap, og den styrtrike Medici-familien med bred innflytelse.
Muligens gikk det ham til hodet. Han hørte for lite på advarsler. Han la seg ut med viktige grupper. Hans påståelighet – uten gode bevis – om hva som var sant, fikk mange til å ta avstand. Det ble ikke bedre når han foreslo å endre bibeltolkninger slik at de passet med hans regnemodell.
Også jesuittene ble forsiktige. Slik podcasten etterhvert kommer frem til, fikk Galilei lov å forske og undervise, men måtte i 1616 godta ikke å drøfte, undervise eller si at det var sant at solen var i sentrum.
Galilei holder avtalen med Kirken i noen år, men når hans vitenskapsinteresserte venn Maffeo Barberini (1568-1644) i 1632 blir pave, Urban VIII, tror han seg trygg. Han får lov til å skrive en bok om astronomiske modeller, på betingelse av at han uten bevis ikke kan fremme én som sann.
Reaksjonene lar ikke vente på seg når hans Dialog om de to store verdenssystemer fremstiller hans egen som best, og ikke akkurat viser stor respekt for den som mener noe annet. Man har nok sett vennen mer munter enn da han ble gjort oppmerksom på at Galilei hadde lagt ett av hans argumenter i munnen på samtalens minst oppegående person.
Når boken kommer i 1632, blir den ikke bare en dråpe som får begeret til å flyte over, men et mageplask som gjør vondt.
Astronomien var ikke styrt av Bibelen
1600-tallets naturfilosofi har lange røtter. Selv om det vi i dag forstår som naturvitenskap ikke fantes på Galileis tid, var antikkens astronomi et fag allerede i katedralskolene, som en av de syv frie kunster (mer utdypende her). Universitetene som vokser frem fra 1100-tallet tar dette på største alvor.
Det er vanskelig å gi et godt bilde av vitenskap på 15- og 1600-tallet, uten å kjenne tidligere tenkning. Nettopp fordi få lyttere kan datidens universitetsfag på rams, burde dagens programskapere ha sett på det. Når NRK i stedet følger Sverige Radios autoritet, ender podcasten i den grunnleggende misforståelsen at «mye av pensum handler om det bibelske verdenssynet» (13 minutter).
Det er vanskelig å forstå dette på andre måter enn at astronomer stort sett ikke leste himmelen, men Bibelen. I realiteten hadde pensum i astronomi i mange generasjoner vært De sphaera (Om sfæren) fra rundt 1230, skrevet av Johannes de Sacrobosco, professor ved universitetet i Paris. Han videreførte og forenklet tidligere lærebøker basert på antikkens regnemodeller.
Det skal godt gjøres å finne bibelsitater her.
Verket var så utbredt at vi har hundrevis av kopier før første trykte utgave i 1472. Minst 84 nye kom de neste to hundre år, inkludert tillegg og kommentarer, den mest populære av Christophorus Clavius (1538-1612), In Sphaeram Ioannis de Sacro Bosco commentaries.
Frem til 1720 var det gitt ut rundt tre hundre utgaver, flest på latin, men også tysk, engelsk, fransk, italiensk, spansk og portugisisk. I regi av jesuitter ble det til og med oversatt til kinesisk.
Og den var ikke den eneste læreboken på banen i astronomi, selv om den var mest utbredt, muligens fordi den var en enkel innføring. Profesjonelle astronomer trengte noe mer avansert, og brukte ofte Cosmographia av Petrus Apianus (1495-1552).
Den beste beskrivelsen av den geosentriske modellen var gjort av Georg von Peuerbach (1423-61). Han hadde tilgang til relativt gode data, mye basert på et imponerende arbeid under kongen av Leon og Castilla, Alfons 10. den vise (1221-84), som hadde publisert de såkalte alfonsinske tabeller.
Opprinnelig var disse kopiert for hånd med alle slags feilkilder, men med boktrykkerkunsten kom de i strømlinjeformede opplag, det første i Venezia i 1483.
Det var disse Copernicus baserte seg på, selv om hans modell aldri ble så enkel som Peuerbachs.
Først med Tycho Brahe (1546–1601) ble det gjort mer nøyaktige observasjoner som ikke minst Kepler fikk så mye nytte av. Man arbeidet i det hele tatt seriøst og grundig. Store tenkere som Thomas Aquinas understrekte i hovedverket Summa Theologica at en astronomisk modell med jorden i sentrum var veletablert, men uten tilstrekkelige bevis, slik at «helt andre teorier kan forklare dette» (Del I, spørsmål 32, svar til andre innvending i artikkel 1).
På 1300-tallet diskuterte tenkere som Buridan og Oresme inngående legemers bevegelser og om jorden roterte om sin egen akse, men hadde ingen mulighet til å avklare mellom alternative løsninger. Uten avgjørende argumenter, holdt de seg til to tommelfingerregler: Hvordan det så ut fra jorden og enkle bibeltolkninger.
Før teleskopet og Newtons fysikk var det begrenset hva man hadde dekning for, hvor presis man kunne være, og hva man kunne observere. Det hjalp ikke å gjette eller foreslå, tro eller håpe, man måtte følge bevis og logikk.
Sagt på en annen måte, var realiteten den motsatte av hva podcasten legger opp til. Astronomer drev seriøst og nøye med sitt fag. Tenkere foregrep Galilei på en rekke omåder, men uten bevis var de åpne for at mange modeller var mulige. Astronomer leste ikke planetene i lys av Bibelen, men teologer leste Bibelen informert av astronomi og annen naturfilosofi.
Viste astronomien at jorden var rund, måtte Bibelen tolkes i lys av det. Det samme gjaldt for spørsmålet om jorden eller solen var i sentrum.
Luther enig med kardinalen: Følg astronomene!
Respekten for astronomi var stor. Antikkens lærde hadde med støtte av matematikk og observasjoner laget en avansert modell der solen gikk rundt jorden. Denne var videreutviklet i middelalderen, både i greske, arabiske og latinske kulturområder. Det var naturlig å lese Bibelen i lys av dette.
Selv en så bibeltroende tenker som Martin Luther understrekte i forelesninger om 1. Mosebok, at det er astronomene som må lære oss om planetenes bevegelser. For Bibelen er ikke noen lærebok i astronomi. For Luther var ikke problemstillingen at teologene skulle se etter feil i faglige fremstillinger, men det motsatte: At ikke astronomer skulle se noe galt i teologenes enkle språk om dette:
«En astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler’. Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike begreper og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi».
Katolikkene fulgte samme tradisjon. Kardinal Bellarmine (1542-1621) som en periode håndterte Galilei-saken på vegne av paven, forklarte i et brev i 1615 at hvis en modell med solen i sentrum ble bevist,
“ville det være nødvendig å gå omhyggelig frem for å forklare de avsnitt i Skriften som syntes i strid med dette. Da ville vi heller si at vi ikke forsto dem enn å si at det som var blitt demonstrert var feil. Men jeg tror ikke det finnes noen slik demonstrasjon, ingen er blitt vist meg”.
Dette brevet er også gjengitt av Livio (side 117) og burde vært nevnt i podcasten, på linje med Augustins oppfordring til å være forsiktige med å ta bibeltolkninger som naturvitenskap. Spesielt når NRK gjør et nummer av hvordan «kardinalen» som «ledet inkvisisjonen» mot Galilei opptrådte – altså nettopp Bellarmine.
SR på bommer på kalenderen
NRK skal ha ros for å droppe det merkeligste fra SRs podcast, avsnittet om arbeidet med en ny kalender som skulle erstatte den gamle romerske, julianske. Dermed slipper NRKs lyttere å høre (SR 16:10) at Copernicus nekter å hjelpe paven med kalendersystemet fordi han vet at en av kirkens «grunnsannheter er totalt feilaktig, nemlig den at det skulle være jorden som er universets sentrum». For Copernicus har «regnet ut at verden er helt motsatt».
Grunnen er enkel, en streng kirke: «Sånt kan man ikke si høyt».
Her møter vi altså ikke bare mytene om hva Copernicus visste (nei, ingen kunne vite at solen var i sentrum før langt senere) eller hadde regnet ut (nei, det er umulig).
Slik Thony Christie forklarer, er det også mange myter om kalenderarbeidet. Hadde SRs manusforfatter lest bedre i den tredje boken han oppgir som kilde, ville han fått med seg at Copernicus i siste avsnitt i forordet til hovedverket De revolutionibus forklarer at da man på pave Leo Xs (1574-1521) tid ønsket å reformere kalenderen, var problemet for dårlige målinger. Slik Copernicus selv understreker var grunnen ene og alene
Fotograf: Bjørn Are Davidsen
«at lengden på året og måneden og bevegelsene til solen og månen ennå ikke var blitt presist nok målt. Fra den tid av rettet jeg oppmerksomheten mot mer presise studier av disse emnene, etter forslag fra den meste fornemme Paul, biskop av Fossombrone, som hadde vært tilstede på de drøftelsene».
Dette handlet om at den julianske kalenderen kom gradvis mer og mer i utakt med solåret, på 1500-tallet hele ti dager. Pave Leo X jaktet etter gode løsninger. Han øynet håp med en ny modell og ba Copernicus allerede i 1514 «utgi sin modell for solas årlige bevegelse fordi den kanskje kunne danne grunnlag for en bedre kalender», slik Renstrøm & Renstrøm viser i delkapitlet Kirkens menn heier på Kopernikus.
I motsetning til hva NRK legger opp til, setter ikke paven astronomiske regnemodeller opp mot «det bibelske verdenssynet». Han er som grundige tenkere og teologer har vært i åhundrer åpne for mange muligheter. Copernicus nøler ikke med utgivelse av frykt for kirken, men fordi han er redd andre astronomer skal ta ham i feil og mangler.
Løsningen på kalenderproblemet blir uansett ikke å sette solen i sentrum, men å tenke annerledes om skuddår når den gregorianske kalenderen blir innført i mange katolske land i 1582. At den ikke skjer i Danmark-Norge før år 1700, skyldtes nok mindre at vi sliter med astronomi, enn med å tro at katolikker har noe lurt for seg.
Galilei ga ingen grunn til å endre synet på noe som helst
Når podcasten hevder at Galileis «forskning skulle slå sprekker» i Bibelens verdenssyn, er det altså ikke enkelt å få tak på hva som menes. Antagelig bygger det på en forestilling om at astronomien var styrt av bibeltolkninger og at det dermed måtte gi sjokkbølger når astronomien frigjorde seg fra kirken.
I realiteten var kirken i prinsippet åpen for å endre tolkninger i lys av observasjoner og logikk. Det satt imidlertid langt inne og krevde at noe var vist klart og tydelig nok. Noe Galilei av gode grunner aldri klarte.
Tvert i mot så astronomer flest så klare feil og mangler ved argumentasjonen, at de oppfattet hans påstander om bevis som absurde. Modellen var til og med det vi i dag ville kalt for falsifisert, motbevist. Går jorden i en enorm bane rundt solen, bør teleskoper vise at stjernene har flyttet seg litt fra vår til høst siden jorden da er på motsatt side av solen (parallakseproblemet).
Galileis svar var at avstanden til stjernene var så stor at dette ikke var mulig å se. Siden ikke noe tydet på en slik avstand, bortsett fra at det hjalp Galileis egen modell, ble det forståelig nok sett som en ad hoc-unnskyldning, uten vitenskapelig kraft.
Man fant kort kort sagt ingen vitenskapelige grunner til å endre syn.
Det skulle da også ta lang tid før astronomer flest basert på observasjoner, matematikk og fysikk støttet at solen var i sentrum. En slik modell var først vitenskapelig akseptabel når Isaac Newton (1642-1726) viste at Brahes modell var umulig fysisk. Til gjengjeld passet Keplers modell med alle planeter i ellipsebaner om solen godt med Newtons bevegelseslover.
Stjerneparallakse ble forøvrig ikke observert før Bessel i 1838, men det var da lenge siden dette hadde vært nødvendig for å akseptere at jorden gikk rundt solen.
Trodde ikke Galilei på magi?
Rundt 14:00 forsterker episoden forsterker myten om at Galilei finner opp teleskopet, men retter heldigvis (15:45) til at dette først kom fra Nederland – uten å droppe første utsagn.
Så kommer noe mer merkelig. Man finner grunn til å si at Galilei «vet det ikke er magi».
Budskapet er halvkvedet, bakteppet fortsatt ikke beskrevet. Lytteren må lese, eller altså lytte, mellom linjene. Forsøker man å si at Galilei er ekstra smart? Fornuftens lys mot kirkens overtro? At han står i fare for å bli anklaget for trolldom? Bare en frase uten dypere mening?
Her er det igjen vanskelig for lyttere å sitte igjen med annet enn det som allerede er i bakhodet. Ingen vil endre en tro på at kirken og andre vanligvis så på ny teknologi med skepsis, som «magi». Noen kan tro mer på det.
I stedet for å forklare historiske forhold, forsterkes misforståelser.
Samtidig er bakteppet her komplekst. En myte om renessansen er at endelig er tiden kommet for det rasjonelle, det ikke-mystiske, et farvel til magien. Galilei fremstilles dermed ofte som en fanebærer og pioner for vitenskap.
I realiteten er vi i en blandingsperiode. Klassisk filosofi og middelalderens strenge rasjonalitet, skolastikken, går av moten. Man dyrker følelser og fantasi, kunst og poesi. Antikkens magiske forestillinger får en ny vår og blåser vind i nyere idéer.
Tanker om det okkulte spres åpent av skikkelser som Paracelsus (1493–1541), Agrippa (1486–1538) og Bruno (1548-1600). Lokket løftes for hermetisk filosofi og ritualer fra kabbala til åndemaning. Spåmenn og astrologer som Nostradamus (1503-66) er store stjerner.
Speil, krystaller og linser blir brukt også i magiske øvelser, enten man vil spå fremtiden eller helbrede syke. Blant kjente eksponenter er John Dee (1527-1609), ikke minst med et speil som ikke ble oppfattet som mindre mystisk av å være aztekisk. Hans store kunnskap om astrologi og matematikk imponerte dronning Elizabeth 1 så mye, at han ble en av hennes rådgivere.
Det er altså mulig at noen knyttet teleskoper til magi.
Galilei var utvilsomt kjent med slike tradisjoner og drev som nevnt også med astrologi. Vi har bevart minst 19 horoskoper fra hans hånd, inkludert for ham selv og datteren.
Samtidig inspirerte ulike «magiske» forestillinger også til moderne vitenskap. Slik SNL understreker, var det en fruktbar forbindelse «mellom den hermetiske filosofi og den sterke religiøse interesse blant forskere på 1600-tallet». Vitenskapshistorikere betoner i stadig større grad «ikke-rasjonalistiske innslag og motiver i utviklingen av vestlig vitenskap som derved fremtrer som mindre dominert av «ren» fornuft enn man tidligere gjerne ville tro.»
Det er dermed feil å gi inntrykk av klare motsetninger mellom «tro» og «fornuft» i vitenskapens utvikling. Spørsmålet var ikke om teleskoper var magiske, men om man kunne tro på dem.
På mange måter motiverte nettopp ulike former for tro pionerene til å forske, ikke minst troen på en lovgiver bak naturen og dermed lover i naturen. En slik tro gjorde at man kunne stole på at det fantes logikk og lover som lot seg oppdage, utforske og beskrive.
En så betydelig astronom som Johannes Kepler (1571-1630), som i motsetning til Galilei laget en riktig modell av solsystemet, nølte ikke med å understreke dette i et brev i 1599:
«For Gud foreligger det i hele den materielle verden lover, tall og proporsjoner, sublimt valgt ut og ordnet. … [disse] lover ligger innenfor den menneskelige ånds rekkevidde. Gud ville at vi skulle erkjenne dem, da han skapte oss i sitt bilde, for at vi skulle ha del i hans egne tanker» (Stjernen og tanken, side 97).
Kepler ser fornuften som så guddommelig at det ofte oppsummeres til «å tenke Guds tanker etter ham».
Dette fremgår også tydelig av De harmonice mundi i samlingen SR som nevnt oppgir som kilde (f.eks. side 636).
Når Newton to generasjoner senere forsøker å forvandle metaller til gull, altså alkymi, er det ikke fordi han «tror på magi» som i Harry Potter og de vises stein. Litt moderne sagt drev han grunnforskning på noe han ikke kunne vite var umulig. Det skulle ta århundrer å avklare teorier om molekyler og grunnstoffer.
Uansett kan ordbruken forvirre. Magi var et bredt felt med mange tanker og tradisjoner, fra overnaturlige til naturlige. Det var vanlig å tenke at noen typer usynlige eller skjulte (okkulte) krefter var naturlig magi – uten å legge noe uvitenskapelig i det. Også speil og linser, magneter, kompasser og noe så mystisk som tyngdekraft ble koblet til dette. Samtidig kunne man observere og måle, lage avanserte teorier og regne på dem – for ikke å si stille horoskoper – uten å kunne se eller forstå kreftene bak.
Ja, Galilei visste at teleskoper ikke var magi, i den grad det var et viktig skille for ham, men sier mest om hvilken del av naturfilosofien han i likhet med kirken så det i lys av.
Rundt år 1600 visste man godt at linser i seg selv ikke var noe overnaturlig. Den arabiske og etterhvert latinske verden hadde i snart tusen år skrevet tildels avanserte tekster om optikk. En av verdenshistoriens største oppfinnelser, briller, ble gjort i Nord-Italia på slutten av 1200-tallet. I første omgang for langsynte, men to hundre år senere laget en ledende kardinal, Nicolaus fra Kues (1401-64), også konkave briller for nærsynte.
Utviklingen førte til stadig større produksjon av linser, selve forutsetningen for teleskoper. Bare sommeren 1540 ble det eksportert 24 000 briller fra Venezia til Konstantinopel (Illardi side 122).
Militære hadde stor interesse av forsøk på å bruke linser til kikkerter for å se på lang avstand. Å utvide til også å studere planeter og stjerner, krevde imidlertid bedre slip enn den som var tilgjengelig. For å unngå de verste forvrengningene, var en løsning å avgrense blikket til midten av linsene.
Selv om det krevde øvelse og erfaring å forstå hva man faktisk så, ble det ikke oppfattet som magisk.
Kirken fulgte rådende vitenskap
Når ulike varianter av teleskoper ble tatt i bruk etter mye prøving og feiling, og stadig bedre linser, gjorde mange astronomer nye oppdagelser. Galilei var tidlig ute med å oppdage at månens overflate ikke var slik man i tråd med klassisk lærdom lenge hadde tenkt ved universitetene.
Man aner igjen en polemisk brodd i podcasten når fortellerstemmen forklarer at teleskopet viste at månen «ikke er glatt i det hele tatt, slik kirken lærer bort», men «like bulkete som jorda» (15:30).
Etterlatt inntrykk er ikke til å misforstå: Dette handler ikke om fag og forskning, om eksperter og universiteter, men om hva kirken lærer bort.
Ikke rart man tenker merkelig og langt fra vitenskapelig.
I realiteten var kirken svært opptatt av å følge fageksperter som i stor grad lente seg mot antikken lærdom. Selv om tankene kan være uvante for oss, fulgte universitetene Aristoteles (384-322 f.Kr.) som imponerte med detaljerte beskrivelser på mange fagfelt.
Hans kosmologi var logisk og basert på observasjoner. På jorden så man ingen klare mønstre. Fjell og trær var ikke geometriske, og man kunne ikke regne ut hvor fugler fløy. I motsetning til dette beveget planeter og stjerner seg i forutsigbare mønstre, selv om det kunne være komplisert å finne ut av dem.
Aristoteles skilte dermed mellom en jordisk og en himmelsk verden. Fra månen og utover kunne man regne ved svært logiske og høyere vitenskaper som astronomi og geometri. Siden sirkelen var den mest fullkomne figuren, måtte planetene bevege seg i sirkler.
Før teleskopet var det ikke mulig å observere noe uperfekt blant planeter og stjerner, selv om kometer kunne skape bry. Mange, også Galilei, løste dette ved å tenke at kometer beveget seg innenfor jordens atsmosfære. Andre, som allerede omtalte Johannes Philoponus i Alexandria på 500-tallet, mente det var feil å dele universet i to deler med ulike fysiske egenskaper.
Månens overflate hadde imidlertid lite å si for spørsmålet om jorden eller solen var i sentrum. De som regnet på planetbevegelser brukte uansett ikke Aristoteles, men den ptolemeiske modellen fra noen hundre år etter hans tid.
Dette var en pragmatisk regnemodell. Fokus var himmellegemenes bevegelser, ikke deres utseende.
Galilei kunne ikke observere at solen var i sentrum
Det er riktig at Galilei oppdaget Jupiters måner (18:40) i 1610, selv om podcasten ikke nevner at Simon Marius (1573-1625) noen timer senere gjorde samme oppdagelse, uten å ta den til inntekt for heliosentrisme.
Grunnen er enkel: Det var umulig. Teleskoper kunne ikke avklare om jorden gikk rundt solen. I tillegg var det ikke slik at debatten sto mellom kun to modeller og lett kunne avgjøres ved å se etter.
I realiteten var det over ti mulige modeller i omløp, selv om ikke alle lenger var like aktuelle, slik fysikeren Sverre Holm forklarer i Beviste Gallileo Galilei at solen går rundt jorden?
Disse var fordelt på tre kategorier, avhengig av hva som var i sentrum, hva slags baner planetene gikk i (sirkler eller ellipser) og om jorden beveget seg rundt sin egen akse:
- Geosentriske modeller (jorden i sentrum)
- Geoheliosentriske modeller (jorden i sentrum, men noen planeter går i bane om solen)
- Heliosentriske modeller (solen i sentrum)
Oppdagelsen av Jupiters måner og spesielt at planeten Venus hadde ulike faser, akkurat som vår måne, kunne ikke forklares ut fra første typen modeller. Dermed holdt knapt noen astronomer, i eller utenfor kirkens rekker, seg til rent geosentriske modeller (type 1) når vi nærmer oss 1620.
Det bidro til at mange hevet øyenbrynene når de leste Galileis Dialog i 1632. Hvorfor opponerte han mot en modell de fleste allerede hadde avskrevet, slik Kepler forklarer i 1619 i første setning av De harmonice mundi (The Harmonies of the World i samlingen On The Shoulders of Giants brukt av Sveriges Radio)? Kepler ønsker der å beskrive sin egen modell som han kaller den mest korrekte, men også
«hypotesene til både Copernicus og Tycho Brahe, der begge modellene i dag er akseptert som mest sanne, og den ptolemaiske som avleggs».
Det er et svært godt spørsmål hvorfor ikke Galilei 13 år senere likevel verken diskuterer Brahes modell (type 2) eller Keplers (type 3) som ved å bruke ellipsebaner i motsetning til andre modeller ikke trenger å justeres med episykler? Det smaker juks å diskutere en opplagt dårlig modell mot bare ett alternativ. Ja, modeller av type 1 er stadig vanskeligere å forsvare, men det beviser ikke at løsningen er Galileis modell.
Det er ingen ny tanke at ikke alle planeter går rundt jorden. Over tusen år før Copernicus, Brahe og Galilei argumenterer Martianus Capella (360-428) for en geoheliosentrisk modell. I hans versjon går solen i bane rundt jorden og to planeter i rundt solen. De andre planetene går rundt jorden.
Modellen holdes ikke skjult av kirken, men finnes tvert i mot slik SNL understreker i «en av de mest brukte skolebøker frem til ca. 1200», i en encyklopedi om de syv frie kunster, Merkurs og Philologias bryllup, også kalt Satyricon. Copernicus roser da også denne modellen i De revolutionibus.
På Galileis tid er en oppdatert utgave mest anerkjent. Dette er som nevnt den danske astronomen Tycho Brahes (1546-1601) modell med de fem kjente planetene rundt solen og solen i bane om jorden som stod stille i sentrum.
Modellen gir samme planetbevegelser som hos Copernicus og er enklere enn den klassisk geosentriske. Begge må fortsatt må bruke episykler, men kan droppe ekvanter. Samtidig blir Brahes modell oppfattet som mer troverdig. Den stemmer med hva vi intuitivt observerer, som at jorden står stille, og unngår hele parallakseproblemet.
Den katolske kirken hatet ikke vitenskap
Når dette trekkes frem her, er det fordi NRK ikke gjør det. I stedet for si noe om datidens astronomi som fag og den reelle debatten om ulike modeller, nøyer man seg uten videre forklaring med at jesuittene er «den katolske kirkens spydspiss og går foran i vitenskapelig forskning» (25:25). Så kommer enda en katt ut av sekken når dette følges opp med at det «kan virke som den katolske kirken hater alt som heter moderne vitenskap, men det er bare halve sannheten».
Tonen er tydelig. Selv om det bare er «halve sannheten» er det umulig å forstå dette på andre måter enn at NRK mener Galilei drev med ekte («moderne») vitenskap og at dette var noe kirken eller deler av den hatet. Istedenfor å si at kirken ikke «lot seg helt overbevise», «var nølende», «forsiktige med å følge ham», «mente han fortsatt manglet bevis» eller tilsvarende, brukes utestemmen.
Budskapet er tydelig: Kirken er ikke styrt av refleksjon, den reagerer refleksivt. Klare tanker står mot sterke emosjoner. Er man uenig med Galilei, er det fordi man hater vitenskap.
Bibelen var IKKE lærebok i naturfag
NRKs bakteppe er ikke til å misforstå. For kirken er det ikke vitenskap som gjelder, men Bibelen. Dermed fortsetter podcasten (25:50) å snakke som om Bibelen er lærebok i naturfag:
«Bibelen er den åpenbare kilden til sannhet for jesuittene, men de lukker ikke døren til ny kunnskap, eller så lenge den ikke strider med Bibelen».
Slik Øystein Elgarøy forklarer, var flere blant jesuittene «eksperter på astronomi og matematikk». Myten dempes likevel ikke når det fortelles at de fleste av dem blir overbevist av «det de ser i Galileis kikkert» (26 minutter).
Her burde det avgjort vært satt av plass til å diskutere hva de kunne bli overbeviste om bare ved å se i teleskopet. Dessverre blir i stedet inntrykket at alle som ærlig ser etter, vil støtte Copernicus og Galilei.
Selv om Galilei gjør stor suksess foran «hele Romas elite», knytter kontakter og møter Maffeo Barberini som skal bli så sentral for ham «på godt og vondt», fremstilles det som to skarpt adskilte grupper: De som er opptatt av vitenskapelige observasjoner (= Galilei og nå også jesuittene) og de som hater moderne vitenskap (= kirkens ledelse).
Men hva blir de altså overbevist om når det faktisk er umulig å se i teleskopet at jorden går rundt solen? For det er vanskelig å forstå fortellerstemmen på andre måter enn at Galilei opplagt har rett og at alt handler om vilje til å se etter.
At fortellerstemmen til og med utelukkende snakker om å se i Galileis kikkerter, fremstår også merkelig. For jesuittene trengte ikke å se i andre teleskoper enn deres egne. En jesuitt som Christoph Scheiner (1575-1650) observerte i 1611 solflekker uavhengig av Galilei og publiserte resultatene i 1612.
Galileis teori var ikke farlig, men feil
Episoden treffer forholdene litt bedre når den forteller at Maffeo Barberini, «en fremtredende kardinal fra Firenze» blir god venn med Galilei (26:30), men til slutt blir den som «raserer hele verden til Galilei».
For nå nærmer vi oss kjernen. Stemningen fortettes når vi får høre at Galilei lenge har «båret på en farlig astronomisk teori, en teori som strider totalt med Bibelens og kirkens forklaring på vår plass i universet» (28:30). Underforstått: Vitenskap er farlig, hvis den ikke stemmer med Bibelen og kirken.
For å «forstå hva denne farlige teorien innebærer, må vi spole tia litt tilbake» (28:45). Mer presist til Copernicus som hundre år før oppdager «at en av kirkens grunnleggende sannheter er feil. I Bibelen står det at solen er i sentrum av universet».
Hvordan han oppdager dette? Han «regnet seg frem til at dette ikke stemte».
Her er det igjen bare å gni seg i øynene. De ansvarlige for en episode om en av «fedrene til den moderne vitenskapen» er så blanke på vitenskap at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.
For det var like umulig for Copernicus å regne seg frem til at solen var i sentrum, som det var for Galilei å observere det.
Podcastens fortelling blir ikke bedre av at den katolske kirken i flere generasjoner etter Copernicus, slik SNL forklarer, ikke hadde problemer med hans tekster. Man tok dem som interessante innspill, muligens nyttige for kalenderberegninger, men først og fremst som en alternativ regnemodell. Uten bevis var det da heller ikke mulig å vite om den var sann. Hevdet noen likevel det, var det enten mot bedre viten eller av andre grunner enn vitenskap.
Bibelen eller Aristoteles?
Dermed måtte det spisse seg til når Galilei begynte å påstå dette. Grunnen var ikke bare han at insisterte på at han hadde bevis, men foreslo som lekmann at kirken måtte endre sine bibeltolkninger.
Her ser vi forøvrig igjen en spenning mellom fageksperten og fortellerstemmen. Elgarøy snakker ikke om «Galilei mot Bibelen», men mot Aristoteles og det geosentriske verdensbildet.
Mens NRK tror alt handler om teologi (som synes å forstås som bokstavelige tolkninger av Bibelen), snakker eksperten om en kamp mellom vitenskapelige tradisjoner.
NRK ser ellers ikke at Galilei jobber motsatt av hvordan en forsker bør, når episoden videre forteller at han «kjenner selvfølgelig til Copernicus sin heliosentriske teori og selv om den strider med Bibelen, begynner Galilei å jobbe med å bekrefte teorien»..
For i moderne vitenskap er ikke idealet å finne alt som bekrefter en hypotese, men å se om noe kan avkrefte (falsifisere) den. Det er like viktig i forskning som i etterforskning, for å unngå bekreftelsesfeller slik Asbjørn Rachlew har vist i granskningen av justisskandaler, som Baneheia- og Birgitte Tengs-saken.
Elgarøy er fagmann og går dermed ikke i samme felle som fortellerstemmen. Han forklarer at Galilei foreslår alternative måter å lese Bibelen. Noe som var fullt tillatt, så lenge man var i en formell posisjon til å gjøre det. Imidlertid gjør en ivrig og som ofte arrogant Galilei her «noe som ikke var lov, for det å tolke Bibelen, det var forbeholdt kirkens menn» (31:00:).
Settingen er ikke enkel for noen. Det er store, politiske spenninger. I en urolig tid er det viktig å vite hvem som kan avgjøre om noe er rett eller galt, hvem som skal bestemme, enten det er over lover eller land, tanker eller teologi.
I reformasjonen som hadde begynt for under hundre år siden, var idealet at hver enkelt, uansett utdannelse og posisjon, kunne tolke Bibelen etter sin samvittighet. Over tid bidro det til en demokratisering av politikk, tro og tanke, men på kort sikt ga det blodige opprør som under bondekrigen i Tyskland, og førte til uro og splittelser i mange områder.
Den katolske kirken så av flere grunner svært kritisk på dette. Noe handlet om maktbehov, annet om ansvarsfølelse, selv om det kan være vanskelig å skille ærlige fra vikarierende argumenter. Uansett understrekte man at det krevde seriøs utdannelse og kvalifisert diskusjon å avgjøre rett og galt. I katolske områder lå dette ansvaret hos kirkens ledelse.
Her falt Galilei gjennom. Han manglet utdannelse og posisjon. Det smakte i overkant mye protestantisme når en astronom og matematiker påberopte seg å kunne tolke Bibelen. Å gjøre noe slik kunne fort bli betegnet som «formelt sett kjetteri», som ikke er det samme som reelt sett kjetteri.
Budskapet var likevel klart: Ikke gjør dette.
Bibelen må leses i lys av annen kunnskap
At podcasten er lite kjent med bakteppet, er enda mer tydelig når den uten et eneste sitat fra Bibelen eller kirken slår fast at «i Bibelen står det tydelig at jorda er i midten av universet. Å i det hele tatt å antyde at Guds ord kan tolkes på en annen måte er farlig».
I realiteten la kardinal Bellarmine som nevnt vekt på at tekster kunne tolkes på andre måter, om det var vitenskapelig støtte for det. Var slike tolkninger likevel vanskelige, er det bedre å si at vi ikke forstår teksten enn å si at vitenskapen var feil. En slik holdning ser vi over tusen år før når kirkefaderen Augustin (354-430) støtter vitenskap basert på logikk og observasjoner:
«Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring».
For Augustin er troverdighet viktig. Han er ikke begeistret når noen tolker Bibelen i strid med tydelig vitenskap.
«Da er det en skammelig og farlig sak om en ikketroende hører en kristen tale tull om disse emnene ut fra skriften».
I motsetning til hva flere myter vil ha det til, fulgte kirken opp. Man leste Bibelen fra flere perspektiver, fra allegoriske til bokstavelige. Siden all sannhet var fra Gud, kunne ikke tro og vitenskap være motsetninger. Var noe demonstrert vitenskapelig, kunne ikke Bibelen tolkes til å si noe annet. Også perioder med korstog og kjetterforfølgelser er uten kjente tilfeller med fengsling eller forfølgelse for vitenskapelig forskning.
Nettopp fordi kirken var opptatt av sannhet, ønsket man ikke å havne i forlegenhet. Derfor er den også under Galilei-saken så nøye med å rådføre seg med kvalifiserte astronomer – og åpen for å vurdere bibeltolkninger. Men ikke etter råd fra en som verken var teolog eller i kirkens ledelse.
Konklusjonen var ikke til å misforstå: Galilei manglet bevis. Hans kronargument, at tidevannet beviste at jorden beveget seg, var feil. Han svarte dårlig på hvorfor vi ikke så at stjernene flyttet seg litt fra vår til høst hvis jorden er på motsatte sider i en enorm bane rundt solen.
Kort sagt: Galileis påstand om å ha bevist at jorden beveget seg rundt solen var «tåpelig og absurd» vitenskap (naturfilosofi).
Urolig kirke i urolige tider
Podcasten treffer bedre når vi får høre at «Kirken har det siste århundret hatt store problemer med ulike lesninger av Bibelen og det har ført til en katastrofe for Den katolske kirken».
Ja, dette er en nøkkel til hele saken. Galilei hevdet ikke bare at han hadde bevist en modell som til og med var feil, men foreslo andre måter å tolke Bibelen.
Podcasten er fortsatt på sporet når den (32:00) kommer inn på at i Vatikanet «var de nok mer nervøse på den tiden og opptatt av å trygge grensene for sin makt og innflytelse».
Derimot sporer man av (34:30) ved å hevde at «i det hele tatt tenke at jorda ikke er universets midtpunkt er tåpelig, absurd og kjettersk. Det er vranglære å tro på noe annet enn Guds ord».
Man forlater igjen sammenhengen. Det er astronomene som av gode grunner oppfatter det som tåpelig og absurd når Galilei påstår han har bevist sin modell. Når han mistenkes sterkt for heresi, er det fordi han setter seg opp mot kirkens autoritet i bibeltolkninger.
Han får ikke applaus av å hevde at en ubevist hypotese er bevist og foreslå at man dermed skal endre bibeltolkninger.
Første møte med inkvisisjonen
Det er altså ikke fordomsfull uvitenhet når lederen for den romerske inkvisisjonen understreker (35:00) at på «ingen måte kan det heliosentriske verdensbilde bli presentert som sannhet». Istedenfor å forklare den vitenskapelige grunnen, forsterker NRK dramatiseringen: «Med den mørke stemmen sin har kardinalen kraft til å slå ned. Det er ikke uten grunn han blir kalt kjetternes hammer».
Vi har møtt denne kardinalen før. Dette er Bellarmine som har understrekt at han er åpen for bevis, men ikke har sett noen, så langt. Det har heller ingen andre. Galileis modell er ikke bevist og kan ikke bevises.
NRK forsøker ikke å forklare dette. Antagelig aner man det ikke. Dermed overlates vi til bilder i bakhodet. Og der skaper få ord mer grøss enn Inkvisisjonen. En totalitær makt med et utall liv på samvittigheten. Historien har knapt sett noe verre.
Slik en rekke også ateistiske historikere har pekt på, er det en sannhet med svært store modifikasjoner. Også her er det all grunn til å søke å forstå og lære av historien, uten at det må bety å unnskylde. En seriøs podcast kan uansett ikke la et ubevisst eller uklart bakteppe farge en fortelling.
Idealet bør som alltid være å se i forskernes teleskoper.
Gjør vi det, oppdager vi noe interessant: Det aldri vært noen Inkvisisjonen i entallsform og med stor I. De har vært mange, med ulike regler og praksis. Vi snakker ikke om en en sentral, kirkestyrt inkvisisjon, men store regionale forskjeller. Norge hadde ingen, og ingen andre var aktive i Norge. Den spanske var styrt av kongen og løsrevet fra Roma. Perioden i Spania på 1400-tallet med langt de fleste dødsdommene, er et klart uttrykk for nasjonal politikk.
Slik SNL forklarer er det lett å tenke feil om «Den katolske kirkes kjetterinkvisisjoner som ofte feilaktig oppfattes som en enhetlig og sentralisert organisasjon».
De var i liten grad faste institusjoner med egne bygninger og ansatte. Mange tiltalte gikk fri, de færreste fikk stor straff og generelt var dommen mildere jo tidligere man tilsto.
Mye sprang ut av lokale interesser og varierte med sted og tid. Makthavere fryktet splittelser og krig. Urokråker lå tynt an. Riker ville ikke miste regioner og inntekter. Et protestantisk England i krig med Spania viste katolske prester ingen nåde. I Frankrike ble alt man så som tilløp til borgerkrig med protestantene knust.
De ulike inkvisisjonene dømte forskjellig. Ikke uventet var mange inkvisisjoner opprettet for å bekjempe protestantisme, men var også her ofte mildere enn andre domstoler. Slik SNL forklarer, var realiteten at «flere protestanter ble henrettet som kjettere etter dom i ordinære franske domstoler alene enn i alle de tidlige moderne inkvisisjonene til sammen».
Det mest problematiske var ikke straffene, men hva man etterforsket: «farlige» meninger.
Det ender i et antiklimaks
NRK legger opp til et stort drama. Ordbruken overlater lite til lytternes fantasi: Den mørke stemmen, kraft til å slå ned, kjetternes hammer, aktører brøler, man snakker med hard tone.
Bildet er bekmørkt, på og mellom linjene: Galilei har vitenskapelig rett, men er uenig med kirken. Den frykter sannheten og er ikke interessert i vitenskapelig debatt.
Altså bare ett valg: Trykke på den store røde knappen, gni på lampen og påkalle inkvisisjonens mektige ånd.
Podcasten trenger ikke slå inn noen dører, den har gjort dem vidåpne. Den modige rebellen, vitenskapens forkjemper, har ingen sjanse:
«Men Galilei retter ryggen, strekker armene i en gest mot himmelen og prøver å forklare. Han har bevis for saken sin. Da bryter en annen kardinal i rommet inn, med hard tone brøler han ut at herr Galilei ikke har lov til verken til å undervise, forsvare eller diskutere de forbudte påstandene som sannhet.»
Lyttere som leter etter kilder for samtalen, vil bli overrasket. For det finnes ingen.
Forbudet ble notert, men vi har ingen beskrivelser av som foregikk. Manus skyldes dramaturgiske ønsker. Galilei danser etter podcastens taktstokk, retter opp ryggen og løfter armene. Han følger lydig dramatiseringens logikk, prøver seg med argumenter, men møter en som avbryter, som brøler og lar autoriteten knuse fornuften.
Resultatet er likevel uventet:
«Galilei er tydelig forvirra som om han ikke helt forstår hva som har skjedd. Når han ser på lederen av inkvisisjonen kan han ane et lite hint av irritasjon i ansiktet hans, forargelse over å ha blitt avbrutt av sin kirkebror. Så er møtet over og en slukøret Galilei vandrer ut av Vatikanets haller».
I stedet for å bryte sammen av angst, bli arrestert på flekken og kastet i fengsel, er resultatet at Galilei er … forvirret. Den grimme kardinal med den mørke stemmen, kjetternes hammer, slår ikke i bordet eller brøler tilbake når han blir avbrudt. Han strekker seg ikke lenger enn et lite hint av irritasjon.
Det hele er et antiklimaks. Logikken i dramatiseringen kollapser. Ingen slår hardt ned på Galilei, verken med brøl eller hammere. Inkvisisjonen fremstår (36:25) merkelig spak etter den strenge samtalen når podcasten nøyer seg med å si at forbudet mot å diskutere og lære vekk teorien om det solsentrerte verdensbildet er «et stort tilbakesteg» for Galilei. Det er «selvfølgelig skuffende» at «kirken ikke vil anerkjenne oppdagelsene hans».
Når det ikke settes i sammenheng, er inntrykket fortsatt at Gailei har gjort oppdagelser som det er moralsk klanderverdig at kirken ikke anerkjenner. Men det er altså ikke slik at det han og andre har sett i teleskopet underkjennes, kun hans tildels feilaktige tolkninger av hva det betyr.
Grunnen er enkel: De var verken dengang eller nå bevis for at jorden beveger seg rundt solen.
Ja, Galilei er et stabeis
Podcasten er bedre når den beskriver Galileis personlighet.
«Men som vi vet så er Galilei et stabeis som ikke bryr seg så mye om hva andre mener og for øyeblikket bjeffer inkvisisjonen mer enn den biter. For hjemme i Firenze fortsetter Galilei å utforske ideene til det heliosentriske verdensbildet, selv om han ikke fremhever det som sannheter i sin lære».
Der snur han om noen år, noe som ikke gjør det lettere for ham i en stadig verre politisk situasjon. NRK forklarer at når «storpolitikkens uforståelige vendinger har rotet det til i Europa, blir Galileis virksomhet sett på med mørke øyne».
Han øyner likevel håp når blir hans gamle venn Barberini blir pave, Urban VIII (1588-1644). Galilei tror (39:45) dette gir ny mulighet og «dediserer sin bok om kometene til den nye paven».
Den tas godt i mot (40:45), «ikke minst fordi den støtter en av Urbans tanker om at Guds veier er uutgrunnelige og at det er dårskap å tro at vi kan komme frem til sannheten om hvordan naturen fungerer».
Podcasten sier dermed at paven er åpen for Galileis astronomiske modell, selv om han tviler på at den eller andre kan bli bevist. Underforstått ser han altså ingen grunn til å endre bibeltolkninger.
Det overrasker samtidig at NRK ikke nevner at Galileis teori om kometene er helt på jordet, bokstavelig talt. I stedet for å følge Tycho Brahe som mener at kometer er i verdensrommet, plasserer Galilei dem i jordens atmosfære.
Han fremstår nettopp som et stabeis når han heller ikke kan akseptere denne av Brahes teorier.
Ingen god dialogpartner
Det kan tenkes personer som er bedre til diaologarbeid enn Galilei. Dermed er det ikke uventet at flere rekker opp hånden når han fremstiller sin argumentasjon i en dialog.
Det skal ta noen år. Galileis dårlige helse holder ham unna Roma til 1624, men når han kjenner seg frisk nok reiser han høyst frivillig og får audiens hos sin venn paven seks ganger. Urban er som mange av datidens lærde interessert i astronomi og i lang kirkelig tradisjon åpen for mange modeller. Slik NRK forklarer (42:00) ber han ikke Galilei «holde seg unna heliosentrismen, tvert i mot støtter han slike tankeeksperimenter».
Astrofysiker Øystein Elgarøy bekrefter dette (42:45): Siden man ikke kunne vite, var det «helt greit å skrive om slike ideer så lenge man ikke hevdet at de var sanne».
Man trenger ikke lese mellom linjene i denne artikkelen for å forstå at her var det kirken og ikke Galilei som tenkte vitenskapelig. Logikken var klar: Ingen modell var bevist, og kanskje var det ikke mulig å bevise noen. Skriv gjerne om alle slags modeller, men ikke påstå at noen er bevist.
Men det klarte ikke Galilei i hans Dialog over de to store verdenssystemer.
Slik podcasten forklarer (44:00) er dette en samtale mellom tre personer, Salviato, Sagredo og Simplicio. Sistnevnte er en «enkel figur som fremstilles litt dum og som klamrer seg til det aristoteliske verdensbildet».
Forståelig nok (47:00) blir dette dårlig mottatt. Paven leser boken «med et formørket blikk». Han forstår fort hva den legger opp til: «Det skinner gjennom ord for ord at Galilei mener det heliosentriske verdensbildet er det eneste riktige».
Det utvikler seg – her treffer podcasten godt – til et spill mellom to forfengelige personer. Galileis motstandere «begynner å mumle i pavens ører. De mener at karakteren Simplicio, narren med de dumme spørsmålene i Galileis bok, faktisk er basert på paven».
Dermed er det ikke vanskelig å få aksept for at Urban må slå ned på «den frekke matematikeren».
Det går som det må:
«Pave Urban tenner på alle plugger. I hu og hast kalles det sammen en komite som skal behandle Galileis bok på nytt og dommen kommer raskere enn man kan si tittelen på boka. Den lyder krystallklart, at matematikeren har brutt sensurreglene. Med det er alle gamle vennskap gått i glemmeboken og enda en gang blir Galilei nødt til å møte i Roma».
For ordens skyld, skulle noen ha glemt hva NRK sa noen minutter før, handler disse «sensurreglene» ikke om et forbud mot å beskrive det heliosentriske verdensbildet, men om å påstå at det er sant og bevist.
Det andre møtet med inkvisisjonen
Dermed er vi i januar 1633 og tilbake der historien startet. (48:20) Galilei er på vei til Roma, «alvorlig syk og plages av smerter i hele kroppen. Men sykdommen er ikke nok til å holde inkvisjonens klør unna».
NRK legger ikke noe i mellom. Kirkens menn har truet Galilei. De kommer til å dra ham i lenke til Roma, hvis han ikke finner veien på egen hånd.
«Den 68-årige matematikeren har ikke noe valg. To måneder etter at han startet reisen fra Firenze står Galilei foran inkvisisjonens menn. Han har allerede fått klar beskjed om at mangel på samarbeid vil føre til strengere avhør, altså avhør ved tortur.».
Det oppgis ikke uventet ingen kilde til at det vil føre til det. Podcasten nevner verken at utsagnet om strengere avhør er en formalitet ved alle rettssaker eller at den romerske inkvisisjonens egne regler er klare: I motsetning til ved verdslige rettssaker kan ikke gamle og syke utsettes for tortur.
Slike forhold synes ukjente for manusforfatteren:
«Kanskje skremt av trusselen om fysisk pine føyer Galilei seg for kirkens menn. Selv om han støtter det heliosentriske verdensbildet, er han motvillig nødt til å innrømme at det som står i boken er feil og etter ytterligere avhør er det klart for den urokkelige dommen».
Kravet er altså å innrømme at dette verdensbildet ikke er sant, eller altså, ikke bevist. Det er samtidig forståelig at det oppleves ydmykende å måtte si at noe han mener så sterkt ikke er bevist og dermed ikke kan sies er sant.
Det er også merkelig å snakke om «den urokkelige dommen». Inntrykket er igjen beksvart, en dogmatisk kirke, uten nåde. I realiteten ble dommen rokket på nesten med en gang, fra fengsel til husarrest.
Uansett satte Den katolske kirken seg i en situasjon det vanskelig kunne komme noe godt ut av. I ettertiden bryr få seg om nyanser eller vitenskapsteori, om hva som var hypoteser og hva som var bevist. Også i samtiden førte det opplagt til at katolske naturfilosofer ble på vakt.
Muligens fremstod det likevel mindre dramatisk enn det høres. Man nølte nok med å si hva man trodde var egentlig sant, men det synes ikke å ha bremset utviklingen, selv ikke i Italia, slik Thony Christie viser i en oversikt over en rekke andre italienske astronomer på 1600-tallet.
Det som skulle snu astronomene og dermed kirken i favør av en riktig modell, var ikke observasjoner, men først og fremst utviklingen av en ny fysikk. Når Newton nesten 60 år viste sammenhengen mellom bevegelse, masse og gravitasjon, ble Tycho Brahes modell umulig og arvtageren Kepler vant.
Galilei må bøye seg
Men podcasten er i 1633 og da ligger Galileis teori fortsatt tynt an. Han har (50:00) «vekket voldsom mistanke om kjetteri for å ha trodd på den falske læren om at solen er universets sentrum».
Som nevnt noen ganger, er en slik formulering egnet til å misforstå. Poenget er ikke hva han har trodd, men hva han har hevdet offentlig – i strid med avtalen fra 1616 – at er bevist. Hovedproblemet er ikke hans bastante tolkninger av vitenskap, men forsøket på å påvirke kirkens bibeltolkninger.
For å komme ut av dette lover Galilei «å tro på kirkens ord og bare kirkens ord». Han kan reise «opp den verkende kroppen», men vet innvendig at «de tar feil og han har rett». Han tvinges (51:00) «til å erklære at han ikke støtter den heliosentriske teorien. Det er jorda som er i sentrum og den står helt stille».
Myten som vokste
Dommen mot Galilei falt i en av Europas verste krisetider, 30-årskrigen. Siden man ikke kunne gi inntrykk av å bøye seg for noe som luktet protestantisme, valgte kirken å markere revir.
Det skulle vise seg å være en politisk bommert. Protestanter som John Milton på 1600-tallet så det som bevis på Kirkens grusomme maktmisbruk. Fritenkere og opplysningsfilosofer spredde rykter om den torturerte og fengslede Galileo. Myten om kirkens lange kamp mot vitenskapen var skapt.
Slik Finocchiaro viser (side 111ff), hevdet Domenico Bernini i 1709 at Galilei var fem år i «Inkvisisjonens fengsel». I 1755 Pierre Estève dro til i hans astronomihistorie: Inkvisisjonen hadde også revet ut øynene. For Voltaire var saken som så ofte klar. Siden Galilei hadde bevist at jorden gikk rundt solen, vansmektet han i inkvisisjonens dystre kjellere. I 1770 skrev han at syv kardinaler hatet Galilei så sterk at de dømte ham til fengsel på vann og brød. Maleren Goya, kjent for skildringer av napoleonskrigenes redsler, tegnet Galileo lenket til to steinblokker, en passende straff for en som hadde forkynt at jorden beveget seg.
En gammel mann som ikke liker å reise, må være hjemme
Podcasten holder seg heldigvis unna slike myter. Den avviser at Galilei skal ha mumlet for seg selv at jorden beveger seg, men spør (51:45) om «den gamle og syke matematikeren» som før var «feiret av mektige menn» skal «visne bort i et mørkt fangehull?»
Kanskje tror lyttere som er lite kjent med forholdene at det er en reell mulighet, men NRK oppklarer fort: «Nei, heldigvis plasseres Galilei i husarrest hos en vennlig person».
Denne «vennlige personen» er flere, inkludert hans gode venn erkebiskopen av Siena. Galilei får i rett og slett en uhørt god behandling til å være anklaget og så dømt av noen som helst domstol. Det er rett og slett besynderlig, nesten like besynderlig som at NRK ikke finner grunn til å nevne hvor enestående det er.
På mange måter lener Vatikanet seg bakover for å ta godt vare på Galilei. Han er ikke én time i fengsel. Under rettssaken veksler han mellom å gjeste den toscanske ambassaden i Villa Medici og en treroms leilighet i Vatikanet, der det verken mangler mat eller drikke, tjenere eller selskap. Uken etter dommen er han i et kloster på Piazza della Minerva med tilgang til tjener, huset og hagen. Så tilbake i ambassaden og deretter hos erkebiskopen av Siena.
Noen måneder senere gjøres dommen om til husarrest. Den tilbringes i en villa utenfor Firenze kalt «Juvelen», Villa del Gioiello, igjen med vinkjeller og tjener.
Her kunne podcasten spilt tilbake til starten der en gammel mann med smertefull revmatisme tvinges til å reise. En skrøpelig 70-åring som snart blir blind, dømmes nå til å holde seg hjemme. For en som antagelig uansett knapt ville reist, er det ydmykende, men mest symbolsk. Han kan likevel treffe datteren i et kloster i nærheten, får ha besøk av familie og venner, men ikke store fester.
Trist historie med moral
Alt dette betyr ikke at Galilei slapp med et klapp på skulderen. Dialogen ble forbudt, han måtte avsverge at jorden gikk rundt solen, og fremsi syv salmer hver uke. Det siste fikk i stedet en av døtrene lov til.
Podcasten fortsetter å tegne en trist historie, ved også å ta med livets tragedier. Galilei får besøke sin syke datter i klosteret rett ved villaen, «men ingen farskjærlighet i hele verden kan redde henne, i april [1634] dør hun av sykdommen».
Og det ender ikke der, «nok en byrde skal tynge den gamle mannen. Stjernekikkeren Galileo Galilei, mannen som har sett lengre enn noen andre i sin tid, har nesten blitt helt blind».
Heldigvis får ikke kirken skylden for dette.
Ble Galilei nektet legehjelp?
Så skjer noe podcasten ikke nevner. Galilei ber om å få reise inn til Firenze for å møte sin lege, men blir nektet. Antagelig er budskapet enkelt: Galilei skal vite hvem som bestemmer. Kirken vil ikke fremstå slepphendt eller lettlurt.
Avslører det at han likevel hadde det ille? Papirutgaven av SNL fra 1979 hevder ihvertfall at han «ble hardt behandlet helt til det siste» og «til og med nektet legehjelp». Vi kan finne tilsvarende i eldre læremidler, men det er heldigvis fjernet fra nettutgaven av SNL.
Antagelig er det som i stedet avsløres dårlig kjennskap til kilder og geografi. Muligens gjør et mørkt bilde i bakhodet at en fysiker og leksikonforfatter som Helmuth Ormestad (1913-93) ikke kommer på å undersøke. For Galilei ble ikke nektet legehjelp, kun å reise inn til Firenze. Siden villaen lå en kilometer fra sentrum, kunne legen selv komme på visitt.
Og historien slutter ikke der. Inkvisisjonen sender sin egen lege for å kontrollere. Tilbakemeldingen er klar: Galilei trenger mye behandling. Han får reise inn i mars 1638 og blir pleiet i flere måneder.
Er NRK klar for en bedre historie?
Slik NRK forteller, fortsetter Galilei å arbeide i husarresten. Siden han holder seg unna astronomien, får han tid til det som skal bli hans mest betydelige verk, Samtale om de to nye vitenskaper (1638) om mekanikken, mens til og med «unge, intelligente menn får adgang til å assistere ham med forskningen».
Det følger likevel logikken i manus når podcasten oppsummerer med at kirken ikke var klar for «Galileis skarpe sinn og innovative konklusjoner». Spørsmålet er heller om NRK er klar for en bedre historie enn myter fra opplysningstiden. For i dag har forskere med ganske skarpe sinn konklusjoner som ikke bare kan fremstå innovative, men i samsvar med kildene.
Sagt litt firkantet handler Galilei-saken om et arrogant geni med tunnelsyn som ikke bare påsto ting uten bevis, men hadde feil bevis som tidevannet – og feil modell. Så arrogant at han i Dialogen ikke bare unnlot å ta med konkurrerende modeller som Brahes som passet bedre med observasjonene enn Galileis, eller en gang Keplers riktige med planetene i ellipsebaner.
Dermed treffer Øystein Elgarøy igjen bedre når han (54:30) for det første trekker frem Galileis observasjoner, og altså ikke hans modell som banebrytende. Så kommer han til området der Galilei faktisk hadde innflytelse, som «én av grunnleggerne» (altså ikke Grunnleggeren med stor G) av moderne fysikk:
«Det store bidraget hans er at han startet en ny bevegelseslære hvor det å måle presist og komme opp med matematiske modeller som kunne beskrive målingene var sentrale elementer. Det er mer eller mindre sånn som fysikere jobber den dag i dag».
Og der burde podcasten sluttet. I stedet faller den igjen for en myte når den fortsetter med at «Galileis oppdagelser skal bl.a. føre til Isaac Newtons beskrivelser av naturlovene og legge grunnlaget for den moderne naturvitenskapen».
Dette er nok igjen basert på Livios bok som feilaktig gir ham æren for Newtons første lov, treghetsloven. Ja, Galilei kom i kjølvannet av Philoponus, Buridan, Benedetti og andre frem til at det krevde krefter å endre en bevegelse, men Newton bygget på en mer presis formulering hos Descartes som igjen hadde det fra Isaac Beeckman uavhengig av Galilei, slik Thony Christie forklarer i kritikken av Livio.
Det er rett og slett en myte at Galilei legger grunnlaget for moderne naturvitenskap. Elgarøy har rett i at han var en av flere med viktige bidrag, men på et begrenset område.
Selv om mye er avleggs, blir Galilei publisert i katolske land på 1700-tallet
Podcasten avslutter ikke mer forsonlig.
«Men der Den katolske kirken har makt forblir Galileis bok Dialog over de to store verdenssystemer forbudt i 200 år etter hans død. Først langt ut på 1800-tallet oppheves forbudet for fullt.»
Også dette er en sannhet med store modifikasjoner. Forbudet mot å trykke Galileis arbeider generelt ble opphevet i 1718, med unntak av Diaologen. I 1741 tillot pave Benedikt XIV å publisere alle Galileis vitenskapelige verker, med en lettere redigert versjon av Dialogen der det ikke blir hevdet at hans modell er rett. I et forord understrekte en kirkelig leder at verket ikke «er i strid med kirkens teologiske og moralske lære”.
I 1758 ble forbudet mot bøker som støttet heliosentriske modeller opphevdet, bortsett fra uredigerte versjoner av Dialogen og hovedverket til Copernicus. På 1700-tallet skrev katolikker flere hundre astronomiske verk med solen i sentrum.
Formelt hadde likevel Galileis Dialog siden 1633 stått på listen over forbudte bøker, men det var høyst sovende. Slik Atle Næss nevner (side 238) ville en professor i Roma i 1820 trykke en lærebok med solen i sentrum, men ble nektet av en «nidkjær kirkelig embetsmann». Da skjedde «det helt bisarre» at pave Pius VII «måtte gripe inn og sørge for at boka ble trykket ved å true med represalier mot de kreftene som hindret utgivelsen». Pius la til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å fremme Copernicus sin teori.
Selv om dette sies i en av bøkene som podcasten skal være basert på, verken nevnes det eller bidrar til å modifisere påstanden om forbudet og praktiseringen av det.
Galilei nærmest en parentes i astronomien
Næss støtter Elgarøy i at det var innen bevegelseslæren, altså det han jobbet med i husarresten, at Galilei har vitenskapelig betydning. Han er omtalt i de fleste lærebøker og populærvitenkap som astronomen som viste at jorden går rundt solen, men vitenskapshistorikere er uenige. Slik Næss understreker er hans betydning i astronomien «historisk sett nærmest en parentes mellom Kepler og Newton» (side 240).
Podcasten nøler imidlertid ikke med å plassere Galilei på tronen:
«Den visjonære GG så utover datidens snevre kunnskapsnorm. For det måtte han tåle å bli ydmyket av kirkens menn. Men som belønning har han en åpenbar plass i vitenskapens Hall Of Fame. Galileo Galilei er en av kjempene bak den moderne vitenskapen».
Dessverre fremstår en slik sort-hvitt-fremstilling mest fordummende og ikke bare fordi den så tydelig peker mot hans heliosentriske modell som var hva «kirkens menn» reagerte på. Det er vanskelig å se annet enn fordommer i uttrykk som «datidens snevre kunnskapsnorm» og det hjelper ikke at NRK unnlater å forklare hva som menes.
For normer for kunnskap handler ikke om hvem gjetter best, men hvem som tenker mest vitenskapelig.
Lytterne aner ikke at Galileis manglet vitenskapelig dekning for at hans modell var sann eller en gang den beste foreslåtte. Kirken tok feil, men forholdt seg mer vitenskapelig i diskusjonen enn Galilei.
Det hadde vært en god konklusjon på en ny podcast.
Litteratur og ressurser
Blogger:
The Renaissance Mathematicus: Vitenskapshistorikeren Thony Christie har renessansen som spesialfelt. Noen relevante bloggposter:
- The emergence of modern astronomy – a complex mosaic: Part XXVII
- Galileo’s house arrest
- Galileo’s great bluff and part of the reason why Kuhn is wrong (oppsummering av deler på norsk her)
O’Neill, T.: THE GREAT MYTHS 14: “THE INQUISITION” – MYTHS AND HISTORY, 28.02.2024
Podcaster:
Litteratur:
Amelin, O.: Det han såg fick inte vara rätt, Forskning & Framsteg, 2009-06-09
Blackwell, R.J.: Galileo, Bellarmine, and the Bible, University of Notre Dame Press, 1991
Danielson, D., & Graney, C. M. (2014). The case against Copernicus. Scientific American, 310(1), 72-77.
Danielson, D. R. (2009). That Copernicanism demoted humans from the center of the cosmos. I Numbers (2009).
Davidsen, B.A.: Gaia 7 fra Gyldendal kan ikke anbefales, Fagsjekk 4. desember 2020
Finocchiaro, M.A.: Retrying Galileo – 1633-1992, University of California Press, 2005
Finocchario, M.A.: “Myth 8 – That Galileo was Imprisoned and Tortured for Advocating Copernicanism” i Numbers (2009), side 68-79.
Graney, C.M. (2009). Objects in Telescope Are Farther Than They Appear: How diffraction tricked Galileo into mismeasuring distances to the stars. The Physics Teacher, 47(6), 362–365.
Graney, C. M. (2015). Setting aside all authority: Giovanni Battista Riccioli and the science against Copernicus in the age of Galileo. University of Notre Dame Press.
Hawking, S.: On the shoulders of giants, Running Press, 2002.
Hjelle, M. og Skinningsrud, I.: Historie for 6. skoleår, Cappelen 1977
Holm, Sverre: Beviste Galileo Galilei at solen går rundt jorden? Fagsjekk, 30. september 2020
Hutchings, D. og Ungureanu, J.: Of Popes and Unicorns: Science, Christianity, and How the Conflict Thesis Fooled the World, Oxford University Press, 2021.
Ilardi, V.: Renaissance vision from spectacles to telescopes, Philadelphia, PA : American Philosophical Society, 2007
Kepler, J.: Stjernen og tanken, Servolibris, 1961
Livio, M.: Galileo and the science deniers, Simon & Schuster, 2020
Luther, M.: Lectures on Genesis: Chapters 1-5; Vol. 1, Luther’s Works, ed. Jaroslav Pelikan, trans. George Schick, St. Louis: Concordia Publishing House, 1958, side 47.
Numbers, R. L. (Red.): Galileo Goes to Jail and Other Myths About Science and Religion. Cambridge, MA: Harvard University Press, 2009.
Numbers, R. L. og Kampourakis, K. (Red.): Newton’s Apple and Other Myths about Science, Harvard University Press, 2015.
Næss, A.: Da jorden stod stille: Galileo Galilei og hans tid, Gyldendal 2001.
Ormestad, H., Galileo Galilei, Store Norske Leksikon, 1979
Peterson.D: Flat Earths and Fake Footnotes. The Strange Tale of How the Conflict of Science and Christianity Was Written Into History, Cascade Books, 2021
Renstrøm, R. og Renstrøm T.: Innføring i fysikk, Universitetsforlaget 2020
Shea, W.R. og Arigas, M.: Galileo in Rome: The Rise and Fall of a Troublesome Genius, Oxford University Press, 2003
Sobel, D.: Galileo’s Daughter, Fourth Estate Limited, 1999
Westman, R. S.: The Copernican Question: Prognostication, Skepticism, and Celestial Order. Berkeley: University of California Press, 2011.
