Ressurser

Fagbokforlaget fremmer fordommer i barnebøker

Bjørn Are Davidsen

Publisert 20 november 2021

Det er krevende å skrive gode barnebøker, og ikke enklere hvis man ønsker å formidle kunnskap.

Tenk deg en bok som forklarer at i «vikingtiden gikk ikke barna på skolen. Når de var ca. 12 år, ble de regnet som voksne. De måtte jobbe og hvis de gjorde noe galt, kunne de komme i fengsel, akkurat som voksne». Det tar ikke mange sider før et barn dør under fødselen og moren like etter. Nå må faren betale høvdingen for at de kan komme til Valhall. Samme høst dør nesten alle når bygdas båter forliser i en storm.

Hva lærer vi om vikingtiden av dette?

Heldigvis finnes ikke en slik bok. Men bytter vi til «middelalderen», «tyskere», «Bergen», «presten», «himmelen» og «svartedauden», har vi sentrale deler av plottet i Maris hemmelighet, en barnebok fra Fagbokforlaget.

Plottet er tydelig: Middelalderen var mørk. Nordmenn var fremmedfiendtlige. Kirken ute etter penger.

Boken tilhører en serie fra 2019 på Fagbokforlaget, skrevet av Marianne Nielsen og imponerende illustrert av Elin Grøtan. Dette er lekre bøker som vil bli lest. På rundt 20 sider er de lettleste og innbydende for barneskoler og bibliotek, og som gaver til nysgjerrige barn.

Gode ambisjoner

Forlaget tenker stort: «HISTORIER I SAMFUNNSFAG gir deg innblikk i hvordan det var å leve i ulike perioder av verdenshistorien. Ti spennende historier som strekker seg fra steinalderen til renessansen tar leseren med på en magisk tidsreise.».

Nettopp fordi bøkene vil bli lest og fremstår så flotte, er det interessant å se på innholdet. Hva formidler de om hvordan det var å leve i ulike perioder? Fagsjekk.no har sett på seks av dem.

Den store jakten foregår i steinalderen, «5000 fvt.». To gutter prøver å fange en bjørn, men det går ikke helt som de har tenkt. På baksiden spørres «VISSTE DU AT menneskene måtte fange all maten de skulle spise selv? Og at det å gå på jakt kunne være livsfarlig?».

Boken treffer når det nevnes at redskap og våpen er laget av stein (selv om mye i steinalderen var laget av bein), og når mennene tegner bilder på hulevegger av «bjørner som blir jaget og drept». Bortsett fra dette og en omtale av kokegroper, kunne imidlertid en bjørnejakt like gjerne skjedd i vikingtid eller middelalder.

Det som skiller denne delen av steinalderen fra jernalderen er ikke at man driver jakt, men at man ikke driver jordbruk.

På mange måter blir fortellingen for moderne. Den relativiserer, eller – vel så ille – trivialiserer forskjeller i væremåter og verdier. Det er greit ikke direkte å skildre kannibalisme eller massedrap, men steinalderen var ikke en spennende skogstur med familie og venner.

Vikingtid uten vikinger

Blodsbrødrene tar oss med til vikingtiden, år 940: «VISSTE DU AT vikingene hadde slaver, som ble kalt treller? Og at trellene ikke var like mye verdt som andre mennesker? Hva tror du skjer når Arn får høre at bestevennen hans, trellen Torstein, skal sendes bort?».

På mange måter forskjønner boken perioden. Selv om baksideteksten sier at trellene ikke var like mye verdt som andre, peker fortellingen på voksne treller som altså er bestevenner med sine herrer og trellebarn som er det med herrenes barn. Man reiser ikke ut i viking, men for å drive handel.

Bortsett fra kniven som gjør guttene til blodsbrødre, omtales ikke våpen eller herjinger før et faktaoppslag på siste side. Ellers nevner ikke en bok som skal gi innblikk i vikingtiden hva vikinger var kjent for.

Det som skiller vikingtiden fra middelalder er ikke at man driver handel, men at man plyndrer kirker, dreper forsvarsløse eller tar dem som slaver.

Middelalder som vikingtid   

Kampen om Jerusalem foregår i 1186 (ikke 1286 som det hevdes på baksiden og på nett): «VISSTE DU AT mange ble riddere og dro til Jerusalem, det hellige land. Og at det var en ære å få være med i kamp?»

I denne første av tre bøker om middelalderen er altså kamp og død i fokus. Vi får vite at mens de kristne drepte alle da de erobret byen, gjør ikke den muslimske hærføreren Saladin det. «Han lar alle som vil forlate byen». Det fortelles likevel at Saladins menn er overlegne og «dreper alle» i slaget ved Hattin. I realiteten overlevde mange, noen også ved å flykte, men flere hundre ble halshogget og resten solgt som slaver.

Det er likevel vanskelig å se annet enn at boken formørker perioden med fokus på krig og korstog. Selv om første side foregår i et kloster og det fortelles at her «driver nonner og munker sykehus og hjelper de fattige», handler mye om hvor ille kristne var: De overfalt handelsmenn og drepte jøder og muslimer. Ikke rart muslimene kjempet imot.

Det som skiller middelalderen fra vikingtiden er ikke at det var en ære å få være med i kamp. Ære handlet i stadig større grad om individer fremfor slekter, balansert med ridderidealer som ydmykhet og å hjelpe de svakeste – verdier som bryter med vikingtiden.

Hvor mørk kan man farge middelalderen?

Dette er altså bare én av bøkene i serien. Det er vanskelig å komme unna at korstog var en del av middelalderen. Men med tre fortellinger, har man heldigvis mulighet til å gi et bredere innblikk i en tusenårsperiode.

Hva er så resultatet? Retter de to neste bøkene opp inntrykket?

Nei, perioden fremstår enda mørkere.

Flukten handler om kongssønnen Håkon som i 1216 blir reddet av birkebeinerne, «fattige bønder som kjempet mot kirkens makt». Baksiden fremhever at «VISSTE DU AT en konge og hans familie levde i konstant fare for å bli drept? Og at den største faren kom fra kirken?»

Dette er den beste fortellingen i serien, men ordbruken er dyster: «Etter en kald og strevsom natt», «Turen videre var tung, vond og farlig», «Håkon hoster stygt», «Mørket kom før de var fremme i Østerdalen».

Boken lykkes bra med å vise hvor tøft det er å rømme over fjellet midtvinters, men gir ikke innblikk i middelalderen som periode.

Som vist i innledningen blir det ikke bedre i neste bok.

Maris hemmelighet finner sted i Bergen på 1300-tallet: «VISSTE DU AT Bergen het Bjørgvin og var Norges største by på denne tiden? Og at tyskerne som bodde der ikke fikk være kjærester med norske jenter? Hvordan tror du det går med Mari og Franz som forelsker seg?».

Svaret er enkelt: Faren må betale bot. Boken renner over av mørke påstander og episoder. Barn får ikke gå på skolen og kan komme i fengsel. Et spedbarn og mor dør. Kirken krever penger for at de kan komme til himmelen. Samme høst kommer svartedauden.

Hva lærer vi om middelalderen av dette?

Kirken er alltid fienden

Heldigvis kommer lyset i neste periode. Eller gjør det?

De hemmelige papirene tar oss med til renessansen. Igjen er det kirken som løftes frem som farlig: «VISSTE DU AT MAN kunne bli kastet i fengsel eller bli drept om man trodde noe annet enn det kirken sa? Og at Galileo Galilei gjorde det likevel?».

Det legges lite imellom. «Han fikk valget mellom å bli brent på bålet eller å fornekte teorien om at jorda går rundt sola. Galileo Galilei ville ikke bli brent levende. Han underskrev en erklæring om at han var en synder som hadde påstått at jorda beveget seg rundt sola».

Vi leser at det var takket være dem som utforsket «naturens matematiske lover at vi i dag har telefoner, fly, datamaskiner og annen moderne teknologi». Underforstått: Når kirken forsøkte å stanse dette gode prosjektet er den ikke noe å samle på i noen som helst periode.

Bildet av kirken blir ikke lysere i andre deler av teksten

«Folk har begynt å tro på frihet, fornuft og framskritt. De nye tankene skrives ned ved hjelp av boktrykkerkunsten. For paven og kirkens menn er dette en utfordring. Ingen må tvile på at kirkens budskap fortsatt er det rette!».

I en faktaoversikt hevdes at Nicolaus Copernicus «beviste i 1507 at jorda gikk i bane rundt sola». I fortellingen får vi høre at selv om Galilei i teleskopet «så det samme som Kopernikus» [sic], lærer kirkens menn «at det er jorda som er i midten av solsystemet vårt. Derfor ble Galilei arrestert». Kirkens menn går rundt og arresterer folk i hjemmene, mens de leter etter funn som truer kirken. Heldigvis klarer modige barn å finne Galileis papirer, selv om de vet de kan bli arrestert og brent: «Det skal bli en bok om alt det nye Galilei har oppdaget. Kirken kan kanskje stoppe ham, men ikke tankene hans!».

Mange utfordringer

Det er mange utfordringer med disse bøkene.

Den første er en gjenganger: I stedet for å lære noe unikt om en periode i historien, lærer barn at noe som gjelder i alle perioder, er spesielle for én. Bjørnejakt og handel foregår i alle perioder. Barn og mødre døde like mye i barsel i steinalderen, bronsealderen, jernalderen, merovingertiden, vikingtiden, renessansen, opplysningstiden og langt ut på 1800-tallet. Det hanseatiske kontoret i Bergen forbød sine egne å inngå ekteskap i byen i alle århundrer. Sykdom og pest var ikke begrenset til Svartedauden.

For det andre er det stadig faktafeil eller for upresise valg.

Noen eksempler: Blodsbrødre tegner vikingenes rute til Miklagard rundt Spania og gjennom Middelhavet, mens den stort sett foregikk via Østersjøen og elvene i Russland. Om ikke annet burde boken forklart hvorfor de valgte en så alternativ rute.

Så er det direkte skivebom når Maris hemmelighet ikke bare nevner at barna i fortellingen ikke gikk på skole, men hevder at ingen barn i middelalderen gjorde det, som om dette skulle si noe sant og viktig om perioden.

I realiteten er det altså motsatt. Noe av det aller viktigste nye i norsk middelalder er at det er nå vi i det hele tatt får skriftkultur og skoler. På midten av 1300-tallet når boken foregår hadde Norge fem katedralskoler, inkludert en i Bergen, og de var nesten to hundre år gamle. Vi har også bevart et brev fra kong Olav Kyrre i andre halvdel av 1000-tallet der han ber om at unge menn blir sendt til Roma for å lære juss (kanonisk rett). Mye tyder på at første organiserte undervisning i Norge startet rundt 1080.

Selv om allmennskolen ikke kom før etter renessansen, fikk også en del fattige barn støtte av kirken til å studere i denne perioden for å bli prester, etterhvert også for å arbeide i statsadministrasjonen.

Boken treffer ikke bedre av å nevne fengsler. For de tilhører først og fremst moderne tid. Det typiske i middelalderen er at mindre forseelser ble straffet med bøter. I Norge fikk vi ikke tukthus før 1600-tallet. Det blir interessant å se om forlaget vil endre neste utgave til at det var i renessansen at «barn kunne komme i fengsel, akkurat som voksne».

Fremstillingen blir ikke mindre merkelig av at man må betale for å komme til himmelen. Muligens tenkes på avlatshandel, men den handlet ikke om komme til himmelen. Den skulle være et oppgjør for synder som allerede er tilgitt, og redusere renselsestiden i skjærsilden. Avlatshandel er uansett mer typisk for årene rett før reformasjonen, altså igjen renessansen. Her mangler det ikke myter, og det er uheldig når en barnebok henger seg på dem.

Også Flukten har pussige feil. I Store norske leksikon omtales ikke birkebeinerne som fattige bønder, men som herrer i landet «med fremtredende posisjoner i riksstyret». Det er et hedersnavn på dem som «støttet kong Sverre og hans ætt». Boken gir altså ikke et innblikk i perioden, men forsterker klisjeen om «middelalderens mørke» når den fremstiller konflikten som fattige bønder i kamp mot kirkens makt.

I realiteten handlet dette altså om ulike mektige grupper som kjempet for sine interesser. Et av de store spørsmålene var om kirken skulle være underlagt kongen eller ha selvstendighet, ikke minst til selv å utnevne biskoper.

Det hører med at samme kirke gikk tungt inn for å hjelpe de svakeste ved å bruke en fjerdedel av sine inntekter fra tienden på fattige. Slik historieprofessor Jon Vidar Sigurdsson ved UiO understreker, dannet dette et sikkerhetsnett som ikke fantes i vikingtiden.

Det unikt nye med middelalderen er ikke konflikter mellom konger og andre, men at en ny og sterk gruppe tok ansvar for de fattige.

Renessansens mørke

Påstandene i De hemmelige papirene om Kopernikus og Galilei gir et like misvisende innblikk i renessansen.

Ingen av de to beviste at jorden gikk i bane rundt solen. Den 70-årige Galilei ble ikke arrestert i sitt hjem i Firenze (slik en av tegningene antyder), men reiste på egenhånd til Roma da han ble bedt om det. Under rettssaken var han ikke i fengsel, men i en leilighet i en ambassade. Som kristen hadde ikke Galilei noe problem med å erklære at han var en synder, det var han uansett hva han mente om astronomi. Han ble ikke nektet å undervise i det solsentrerte verdensbilde, men å hevde – uten bevis – at det var sant.

Skal man formidle noe om Kopernikus og Galilei, kreves at man gjør en solid hjemmelekse. For her er det mange grøfter å gå i, og ikke bare hvis bakhodet er fullt av den for lengst avsannede fortellingen om kirkens lange kamp mot vitenskapen, slik Sverre Holm viser i Den innbilte konflikten.

Det som skiller renessansen fra andre perioder er ikke at man driver vitenskap, men at man blir så opptatt av antikkens kunst, litteratur og mystikk at malere og skribenter endrer idealer. Nye oppfinnelser som boktrykkerkunst og teleskop, øker muligheten for å oppdage nye ting og spre kunnskap – og budskap. Og dermed får vi ikke uventet propagandakrig mellom ulike aktører, nasjonale og kirkelige, fyrster og professorer, diktere og mystikere – med nye behov for etterprøving, sensur og rettssaker.

Og stadig flere, større og voldsommere kriger.

Sammenhengen blir borte

For det tredje tas reelle forhold ut av sammenhengen.

Blodsbrødre nevner ikke at treller ofte var fanger, fikk stygge navn og ble behandlet dårlig. Faren unnskylder det lille innblikket vi får i dette med at «Det er mor som bestemmer over trellene, sier far lavt og går», omtrent som om han skulle ha fått noe som tilhører kristen tid: dårlig samvittighet. Fortellingen forklarer ikke at byen de kommer til («Aldri i sine villeste fantasier hadde de forestilt seg det synet som nå møter dem, Miklagard») er Konstantinopel, hovedstaden i det kristne Østromerriket, og faktadelen viser kun til Istanbul.

Kampen om Jerusalem gir verken et treffende innblikk i middelalderen, korstogene eller datidens kriger.

Stort sett var kriger i middelalderen begrensede episoder. Krig er fryktelig i alle perioder, men store kriger tilhører først og fremst antikken, renessansen og senere perioder. Kamphandlingene under korstogene var ikke typiske for middelalderen.

Derimot var det typisk før, under og lenge etter korstogene at byer som ikke overga seg ble plyndret og mange av forsvarerne drept, enten angriperne var grekere eller romere, kristne eller muslimer.

Når Saladin ikke drepte innbyggerne i Jerusalem, var det fordi de forhandlet seg frem til å slippe fri mot løsepenger, og deretter overga seg.

Forbudet i Maris hemmelighet mot at tyskere fikk være kjærester med norske jenter kom fra tyskerne selv. Det hanseatiske kontoret forbød sine egne å gifte seg med byens borgere, fordi det ville bety barn – og dermed rett til arv. Fikk arvinger i Bergen del i verdiene i handelsstuene, ville det over tid utarme kontoret som en organisasjon for hanseatiske kjøpmenn på besøk i byen. Det hører med at dette kontoret ikke ble opprettet før etter Svartedauden.

Tydelig tendens 

Disse seks bøkene har en tydelig tendens, som viser seg både i hva man sier som er feil og hva man unnlater å si eller forklare. Mens steinalderen trivialiseres og vikingtiden forskjønnes, hviler et tungt mørke over middelalderen – og kirken i renessansen.

Dermed nevner ikke en bokserie for barn at kirken reddet mange barn fra å dø ved å forby skikken med å sette nettopp barn ut i skogen. Vi får ikke vite at man nå kan gifte seg uten at slekten trenger å blande seg inn, så lenge mann og kone sier ja. Det fortelles ikke hvordan kirkens forbud mot ekteskap mellom søskenbarn også bryter med slektens makt, slik at vi i stadig større grad oppfattet oss som individer med personlig ansvar og samvittighet. Dermed er ansvaret og samvittigheten Arn viser i Blodsbrødre enda mer typisk i middelalderen.

For her er det mye som skjer. Det er dermed trist at ingen av de tre bøkene om perioden engang antyder at kirken innførte en skriftkultur med leksika og lærebøker, skoler og romerrett. Barn får heller ikke høre om teknologiske nyvinninger i klostrene som var spredd over store deler av landet. Eller at mens nordmenn i vikingtiden reiste til Paris for å plyndre, reiser de nå for å studere,

Vi kan lage mange fortellinger som gir lærerike innblikk i hvordan det var å leve i ulike perioder.  Det er ikke lett å finne noe i denne bokserien som gjør det.

Takk til Anita Jankovic for hovedillustrasjon fra Unsplash

Mest populære innlegg

Julespørsmål: Er juletreet en førkristen tradisjon?

30 desember 2020

Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen?

30 september 2020

Julespørsmål: Valgte de kristne 25. desember fordi romerne allerede feiret Solen den dagen?

15 desember 2020

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.

Relaterte ressurser

Dybdeartikkel

Konspirasjonsteori uten kilder

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Refleks 7 for karikert om Copernicus og Galilei

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Sofie for mye i feil verden

Bjørn Are Davidsen