Lærebok

Fordummende om kunnskap og vitenskap

Bjørn Are Davidsen

Publisert 9 desember 2022

Fagsjekk vurderer for tiden de to samfunns- og naturfagsbøkene “Refleks” for syvende trinn. I dag ser Daniel Joachim Kleiven på noen sentrale temaer i naturfag. 

Naturfagsboken «Refleks» for 7. klasse ønsker å bidra til læreplanens mål om at «elevens skal få grunnlag til å skille mellom vitenskapelig basert kunnskap og kunnskap som ikke er basert på vitenskap». Formålet er videre å gi elevene «kjennskap til hvordan vitenskapelig kunnskap utvikles» og «diskutere ut fra kunnskapen de har, og å tenke kritisk om egen og andres argumentasjon».

Det er fullt forståelig at en del komplisert stoff forenkles i en naturfagsbok beregnet på 7. klassinger, men det er likevel gode grunner til å tenke at boka ikke oppnår disse målene. I denne gjennomgangen skal vi først ta for oss en upresis og naiv fremstilling av konsepter som «kunnskap» og «vitenskap», i en fremstilling som dessverre ikke innbyr til kritisk tenkning.

For lite kunnskap om kunnskap

Når første kapittel har overskriften «Hva er kunnskap?» vil vi forvente en diskusjon av nettopp hva boken legger i konseptet «kunnskap». Det ville vært naturlig med en rask introduksjon til kjente begreper om korrespondanse – teorien om at kunnskap utgjør samsvar mellom virkelighet og tanke, eller koherens – teorien om at ulike deler av vår kunnskap burde være konsistent med hverandre.

Her er det mange argumenter, motargumenter og motargumenter til motargumentene til ulike syn, så læreboka trenger ikke å ta endelig stilling. Men noen refleksjoner om kunnskapens struktur er like fullt en minimal forutsetning for at elevene skal kunne «tenke kritisk om egen og andres argumentasjon». Slike ulike syn på kunnskap trenger heller ikke være spesielt kompliserte å presentere for syvendeklassinger.

Imidlertid forklarer ikke kapittelet hva som legges i begrepet kunnskap.

For uklar om hva vitenskap er

Det hjelper ikke at boka skjelner dårlig mellom så sentrale ord som «vitenskap» og «naturvitenskap». Vi får aldri spesifisert hva som menes med «vitenskap», til tross for at storparten av kapittelet handler om dette. Noen steder virker det som forfatteren mener naturvitenskap der målet er kvantitative studier med stor matematisk presisjon. Andre steder virker det å være snakk om vitenskap i bred forstand – som en helhet av den systematiske kunnskapen som mennesker har opparbeidet seg gjennom årtusener.

Vi blir dessuten fortalt om vitenskapsfolk «som levde for 2000 år siden», til tross for at utskillelsen av vitenskapene som spesialiserte disipliner, distinkte fra fagfelter som naturfilosofi og metafysikk, er et høyst moderne påfunn. Ordet «scientist» ser eksempelvis ikke dagens lys før William Whewell fører det i pennen i 1833.

Slike anakronismer og denne type vaghet tillater forfatteren å presentere ganske spekulative påstander uten at det er klart hvordan disse skal forstås. Vi får ikke vite så mye hvordan denne «vitenskapen» foregår, annet enn beskrivelser om at forskere er uenige, diskuterer, og at «en av metodene forskere bruker», er observasjon, hypoteseformasjon og hypotesetesting, samt at det er takket være vitenskap at vi nå tenker at sola går rundt jorda og at det finnes dyr tiltrukket av samme kjønn i naturen.

For svakt om premisser og metoder

Noen av de viktigste spørsmålene om vitenskap handler om fundament, om premisser og utgangspunkt for forskningen, og er noe det produseres mye litteratur om. Elever kan ikke forstå hva vitenskap er eller hva det forteller oss om verden omkring oss, uten å si noe om dette. Hva er eksempelvis de nødvendige forutsetningene for at vitenskap skal finne sted? Hva er relasjonen mellom kunnskap og vitenskap? Hvordan foregår vekselvirkningen mellom empiriske data og tolkning? Hvordan skal elevene kunne tenke kritisk om ulike argumenter, dersom de ikke i det minste blir presentert for dette som helt sentrale problemstillinger?

Derfor blir det desto mer uforståelig når boka hopper bukk over denne typen spørsmål, for å fortsette til en diskusjon av hvordan vi får kunnskap om solsystemet vårt. Her skal boka ha honnør for, til forskjell fra andre lærebøker, å slå sprekk på myten om at man trodde på en flat jord i middelalderen. De bruker i stedet myten som del av en innføring i hvordan selv oldtidens grekere beregnet seg frem til hvorfor kloden vår måtte være en kule.

Likevel fortsetter boka til å presentere en faktaboks hvor vi får vite at «Vitenskapen er den beste metoden vi har for å undersøke verden». Dette er nok et eksempel på at læreboken presenterer uklare påstander som «fakta», som i beste fall er veldig upresise, alt avhengig av hvordan man forstår disse vage definisjonene, og i verste fall direkte fordummende.

For hva kan det bety at «vitenskapen» er den «beste metoden» for «å undersøke verden»? Og hvorfor presenteres vitenskap her som metoden i entall, når kapittelet tidligere har pekt mot at vitenskap favner et sett av metoder?

For svakt om vitenskapens begrunnelse og bakgrunn

Videre er det avgjørende å spørre hva det innebærer at denne «metoden» skaffer oss den sikreste eller mest utfyllende informasjonen vi har om virkeligheten? For hvordan kan det stemme, når vitenskapene i seg selv er fullstendig avhengige av en rekke intellektuelle disipliner, både forut for og etter undersøkelser og observasjoner både for å kunne velge hva man vil undersøke, hvordan man vil gjøre det, hvilke målemetoder og empiriske data man finner og hvordan man etterpå kan og bør tolke disse funnene inn i en større helhet.

Hvis «vitenskapen» er ment å inkludere alle disse øvelsene, blir påstanden om vitenskap som «beste metoden» nær tautologisk sann og derfor uinteressant. Hvis ikke, er den feil.

Aktiviteten å utøve vitenskap handler også om virkelighetsforståelse og menneskesyn. Den forutsetter blant annet en filosofi som kan gjøre rede for at universet er et ordnet system, at mennesket er en rasjonell nok skapning til å tilegne seg faktisk kunnskap om omverdenen gjennom sansene sine, at vi kan beskrive denne i språk om regelmessigheter og lovmessigheter, at matematikkens objekter eksisterer som reelle størrelser som derfor kan benyttes til å beskrive naturens funksjoner, for å nevne noe.

Dermed er fundamentet for kunnskap ikke «vitenskap», men premisser som gir tillit til at vi i det hele tatt kan ha kunnskap om virkeligheten, som kan innhentes ved eksempelvis vitenskapelig utforskning. Er ikke da metoder for å utforske slike mer grunnleggende påstander en bedre kandidat til å være vår «beste» metode for «å undersøke verden»? Et forsøk på å utskille «vitenskap» fra andre intellektuelle disipliner til å være en enkelt metode «par excellence», gjør ingen elever klokere, og er en påstand som burde avlæres før elevene tar videre utdanning. Det er dessuten i slike spørsmål om fundament at elevenes kritiske evne utvikles til å oppnå læremålene, siden vi da ser på grunnleggende virkelighetsforståelser.

Perspektivet feiler

Kapittelets større fokus på vitenskapelig praksis enn grunnleggende refleksjon kunne kanskje vært unnskyldt, siden dette tross alt er en naturfagsbok, og ikke en bok om filosofi og religion. Men muligheten for å bruke dette som unnskyldning svekkes når kapittelet likevel forsøker seg på grunnlagstenkning, som i en filosofisk påstand om hvilken metode som er «den beste», samt i diskusjoner om hvorfor historiens tenkere har tenkt slik de har tenkt. Det siste settes på spissen når boka på ny forsøker å fremføre en tese som for lengst har mistet støtte blant vitenskapshistorikere. Denne kalles konflikttesen, et narrativ om at vitenskapshistorien kan gjenfortelles som en kamp mellom religion eller kirke mot vitenskap. Dermed feiler boken grovt når den bruker en diskreditert tese til å bære mye av kapittelet.

Hvordan gjør den det? Forfatteren hevder at vitenskapen hjalp Kopernikus å forstå at «modellen hans [var] mye riktigere enn svarene som fantes i Bibelen» (s. 19). Den påstanden ville utvilsomt kommet som en overraskelse på Kopernikus selv. Dette forsterkes av setninger om at «prestene og paven i den mektige katolske kirken likte også at modellen der jorda lå i midten av universet. I Bibelen sto det nemlig at jorda står stille. Jorda og menneskene var sentrum i Guds skaperverk» (s. 9). Dermed hevder boken at «prestene og paven og mange vitenskapsfolk var uenige» med Galilei, fordi at hans «tanker talte mot Bibelen» (s. 11), og at mange «mente at Bibelen ga svar på alle spørsmål» i tillegg til at «Bibelen sa at jorda beveger seg rundt sola» (s. 24).

Dette toppes på slutten av kapittelet med det ledende spørsmålet «Hva er forskjellen på vitenskap og religion? Hva gjør at de ofte har ulike forklaringer på hva som skjer i verden?» (s. 29).

Det er liten tvil om hvilke forestillinger forfatteren ønsker å formidle for de unge leserne, til tross for at presentasjonen ikke gjør oss klokere om verken vitenskap, historie, bibel eller religion. Dette til tross for at det finnes mye god litteratur om hvordan religioners tankegods har vært med på å skape det filosofiske jordsmonnet som var nødvendig for at det vi kaller moderne vitenskap skulle finne sted, mens konflikttesen har vært universelt forkastet av seriøse historikere i mange tiår.

Påstander om at datidens vitenskapelige diskusjoner kan oppsummeres med historisk misvisende påstander om at «Galileis tanker talte mot Bibelen» og «Bibelen sa at jorda beveger seg rundt sola». Hvorfor disse påstandene er misvisende, både på historisk, filosofisk og teologisk plan, fortjener en behandling i neste del av denne serien om «Refleks» for 7. klasse.

Sporer av uten å nå målet

Så hva bidrar kapittelet med til å gi elevene forståelse av kunnskap – og vitenskap? Ikke stort. Det hjelper ikke at elevene på kjøpet har blitt lært misvisende forestillinger om hvordan mennesker tilegner seg kunnskap, om hvordan vitenskapene har blitt utviklet og fungerer i en større sammenheng, eller av at vi har fått presentert noen selvgratulerende mytefortellinger.

Daniel Joachim Kleiven er siviløkonom og har master i filosofi.

Litteratur

Erik Mogstad, Maren Klemetsen Grindstad, Eirik Lyngvær, Ragnhild Lyngved Staberg og Ingrid Spilde Hosteland: Refleks 7, Naturfag, Elevbok, Naturfag for barnetrinnet, Gyldendal 2022

Bildene i denne anmeldelsen er fra Envato.

Mest populære innlegg

Religioner og humanisme – “Religion og etikk” for vg3 – del 3

27 november 2023

Religionskritikk og religioner – “Religion og etikk” for vg3 – del 2

14 november 2023

Vurdering av “Religion og etikk” for vg3 fra Cappelen Damm – del 1

9 november 2023

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.

Relaterte lærebok

Naturfag

Nei, det er ikke sommer fordi solen er nærmere jorden

Bjørn Are Davidsen

Historie

NDLA på feil bane

Bjørn Are Davidsen

Naturfag

Refleks 7 gjentar myter om Copernicus og Galilei

Bjørn Are Davidsen