Hva godkjenner Gyldendal forlag at deres lærebokforfattere skriver? Vi undersøker læreboken Gaia 7 – samfunnsfag for barnetrinnet og dette er et av spørsmålene vi stiller oss.
For tiden debatteres om Gyldendal forlag har gjort en forsvarlig jobb med kildesjekk for Marte Michelets bok Hva visste motstandsbevegelsen? Så langt har kritikken vært skarp, også fra etterkommere av flere som er omtalt i boken, og ikke bare fordi innvendinger og spørsmål fra forlagets konsulenter kan ha blitt overprøvd.
En av kommentarene er at “Når vi kjøper en sakprosabok fra et velrennomert forlag, forventer vi at arbeidet er gjort rett og redelig”.
Vi skal ikke se på kritikken av Michelet her, men vurdere forlagets jobb med en lærebok som har vært mye brukt i over ti år og fortsatt brukes i noen skoler i 2020: Gaia7 – samfunnsfag for barnetrinnet.
Fagsjekk undersøker påstander
For å gjøre dette relativt fokusert og oversiktlig, skal vi se på bare to sider (60 og 61). Vi presenterer hver enkelt påstand, vurderer om de stemmer og er relevante for temaet – naturvitenskapens utvikling på 15- og 1600-tallet.
Disse to sidene inneholder 28 påstander. Ikke alle er like viktige, men de danner samlet en større fortelling som deler av et puslespill. Bildet kan bli like feil om mange eller bare noen brikker er feil, irrelevante eller satt sammen skjevt. Skal elevene både unngå å lære direkte historiske feil og få en god nok forståelse av temaet, må vi vurdere hver enkelt brikke og helheten.
Påstand 1:
| «Gjennom mer enn tusen år hadde kirken sett jorda som verdens midtpunkt. Kirkens lærde menn mente at sol, måne, stjerner og planeter beveget seg i regelmessige baner rundt jorda, slik greske astronomer hadde fastslått på 200-tallet» (side 60). |
| Ja, kirkens lærde forholdt seg seriøst til vitenskap. Det har vært typisk gjennom historien, selv om det kunne ta tid før teorier sto så sterkt at det var grunn til å støtte dem. At det senere viste seg at de greske astronomene tok feil, er altså ikke noe kirken kan stilles til ansvar for. Datidens lærde mente imidlertid ikke at alle planetene gikk i regelmessige (sirkelbaner) rundt jorda. En av middelalderens modeller var den herakletianske der de innerste planetene Merkur og Venus gikk rundt solen. [1] |
Konklusjon: Stemmer stort sett, men kunne vært mer presist for ikke å etterlate et feil inntrykk.
Påstand 2:
| «Kirken så dette som et bevis på at Gud hadde skapt en ordnet verden, der alt hadde sin rette plass» (side 60). |
| Litt uklart hvorfor dette er med. Det virker som om læreboken legger opp til at kirken bygget noe av sin posisjon eller prestisje på en astronomisk modell. Ja, at universet hadde en orden ble sikkert brukt i enkel forkynnelse eller kommunikasjon (uten at Gaia 7 oppgir samtidige kilder), men naturfilosofene brukte andre argumenter når de skulle demonstrere Guds eksistens (som Thomas Aquinas «fem veier»). |
Konklusjon: Burde vært mer presist og utdypet hvorfor læreboken tar med dette. Det er misvisende hvis elever får inntrykk av at dette var viktig som en trosmessig begrunnelse for kirken.
Påstand 3:
| «Etter kirkens lære styrte Gud og englene verden oppe fra Guds himmel, som hvelvet seg over alt Han hadde skapt» (side 60). |
| Igjen burde det vært forklart hvorfor dette er noe å nevne. Ja, kirken mente at Gud befant seg “over” den skapte verden, men det var metafysisk som den høyeste eller mest grunnleggende virkelighet. Det var ikke i fysisk forstand, uansett hvor mange millioner kilometer man regnet med det var over jorden. Gud var ikke plassert på samme måte som planeter og stjerner i en astronomisk modell. I noen folkelige forestillinger, diktverk som Dantes Guddommelige komedie og muligens i noe forkynnelse, var Gud anskueliggjort i den ytterste kretsen, Empyreum, men ikke i astronomien eller naturfilosofien som er hva læreboken snakker om (“hvelvet seg over”). I kristen tenkning og argumentasjon som hos Thomas Aquinas var Gud like mye til stede overalt, som alle tings opphav og opprettholder, men uten å ha del i det skaptes essens. [2] |
Konklusjon: Treffer dårlig. Elever kan få inntrykk av at Guds plass i tilværelsen var et astronomisk spørsmål. Dette kan ikke forsvares i en lærebok.
Påstand 4:
| «Den polske astronomen Nikolaus Copernicus (1473-1543) var også prest» (side 60). |
| Mer presist var han sekulærkannik, en av mange typer lærde som var ansatt av kirken. Han arbeidet i mange år som domherre i Frauenburg, men at han skal ha vært prest (i betydningen en som holdt messer, mottok skriftemål og så videre) er en av “de merkeligste mytene i vitenskapshistorien“.[3] |
Konklusjon: Stemmer ikke i betydningen elever flest legger i ordet “prest”. Copernikus hadde ansvaret for økonomistyringen og virket som lege for de andre som arbeidet for bispedømmet.
Påstand 5:
| «Men han brukte mye tid på å studere stjernehimmelen» (side 60). |
| Copernicus hadde mye tid til vitenskap nettopp fordi han ikke virket som prest. Siden Kirken var svært interessert i astronomi og annen vitenskap, var den nøye med å forholde seg til dem som var utdannet i dette. Det var uansett ingen motsetning mellom å være teolog eller prest og opptatt av stjernehimmelen. |
Konklusjon: Stemmer, med et forbehold. Bruken “men” står i en sammenheng der kirken anklages for å bekjempe vitenskapen og kan dermed gi elevene feil inntrykk av hva kirkens medarbeidere kunne eller var oppmuntret til å arbeide med. Når Copernicus kunne bruke mye tid på astronomi, var det ikke til tross for at han var ansatt i kirken, men fordi han var det.
Påstand 6:
| «Copernicus kom fram til at jorda ikke sto stille, men beveget seg rundt sola, sammen med andre planeter» (side 60). |
| Skal man komme frem til noe innen astronomien (og altså ikke bare presentere en alternativ modell), må man vise ved data og beregninger at modellen er bedre, og at det ikke er tunge og ubesvarte argumenter imot. Selv om Copernicus mente at hans modell var bedre og ga en enklere regnemodell, slet ham med å vise det. Den viktigste grunnen var at han fortsatt beskrev planetenes baner som sirkulære. Dermed måtte også Copernicus innføre tilleggshypoteser (episykler og annet) for å forklare hvorfor planetene ikke fulgte hans rene modell. [4] |
Konklusjon: Stemmer ikke at han “kom fram til” dette, modellen var hans personlige mening. En slik formulering gir elevene feil inntrykk av hvordan naturvitenskapelige teorier utvikles og aksepteres. Meninger må støttes av data og argumentasjon, og vises å være en bedre løsning enn alternativene.
Påstand 7:
| «Men han gjorde ikke oppdagelsene sine kjent før i 1543, det året han døde» (side 60). |
| Copernicus oppdaget ingenting, men laget en alternativ modell. Han gjorde teorien kjent for venner og kollegaer i verket Commentariolus allerede i 1514. Paven fikk høre om den nye modellen i 1533 og kardinalen Nikolaus von Schönberg, ba Copernicus i et brev 1. november 1536 innstendig om å publisere den på en mer omfattende og grundig måte og tilbød seg til og med å betale for utgivelsen. Copernicus nølte likevel i noen år til, antagelig fordi han ikke ville bli gjort til latter av andre astronomer, hvis ikke hans modell og beregninger var overbevisende nok. [5] |
Konklusjon: Helt feil.
Påstand 8:
| «Det var få som tok Copernicus alvorlig» (side 60). |
| I hans levetid var både paven og kardinaler interesserte. Dette var imidlertid ganske avansert matematikk, slik at utgivelsen var for spesielt interesserte. Boken ble lest mye 1500-tallet, antagelig spesielt p.g.a. de omfattende tabellene den inneholdt med astronomiske data og beregninger. [6] Det var imidlertid ikke mulig å avgjøre om hans modell var riktig før det kom mer presise data med teleskopene to generasjoner senere og med Newtons fysikk enda noen generasjoner senere. Før det, var den bare en av flere mulige modeller, og den viste seg å være feil. Planetene gikk i ellipsebaner, ikke i sirkler. |
Konklusjon: Helt feil. Copernicus ble tatt alvorlig, men primært som en interessant regnemodell.
Påstand 9:
| «Luther var blant dem som gjorde narr av ham» (side 60). |
| Dette bygger på noen få setninger i en uhøytidelig bordtale, ikke et teologisk verk. Det stammer videre fra hele fire år før Copernicus publiserte sin grundige analyse i 1543 (støttet av to lutheranere). Interessant nok nevner ikke Luther engang Copernicus i bordtalen, men dette handler sannsynligvis om ham, siden det var godt kjent at han stod for dette. Hadde Gaia 7 hatt rett i at Copernicus ikke gjorde oppdagelsene sine “kjent før i 1543” (Påstand 7 over), ville det altså vært umulig at det handlet om ham. Den mest anerkjente versjonen av sitatet er fra Lauterbach og viser at det for Luther handlet om dem han mente var for ivrige etter å imponere med pussige påfunn som bryter med vanlige tanker. [7] Det er tydelig at dette for Luther er en raritet som han avfeier med humor og “sunn fornuft”, før han til sist slenger på et bibelvers. Han leverer ingen analyse av noen astronomisk modell og det er ingen spor av at han var opptatt av dette, verken før eller senere. |
Konklusjon: Stemmer, muligens, men faglig irrelevant. Gaia 7 forklarer ikke elevene hva en slengbemerkning i en bordtale har med astronomihistorie å gjøre. Lærebokens omtale av en spøk i et uoffisielt verk er tendensiøs hvis målet er å si hva lutheranere mente om astronomi på 15-1600-tallet.
Påstand 10:
| «Men italieneren Giordano Bruno (1548–1600 skrev en bok der han støttet Copernicus» (side 60). |
| Bruno var ingen astronom, men støttet som mystiker det han syntes passet med hans panteistiske syn der himmellegemene var guddommelige. Siden Solen var den største guddom vi kunne se, var det naturlig at den var i sentrum. Bruno forstod ikke Copernicus’ matematikk og spilte ingen tolle i vitenskapshistorien på 1500-tallet eller senere.[8] |
Konklusjon: Misvisende, hvis læreboken ønsker å si noe relevant om vitenskapelige diskusjoner. Hva en mystiker mente av religiøse årsaker uten vitenskapelig argumentasjon, hører ikke hjemme i et kapittel om astronomihistorie.
Påstand 11:
| «Bruno påsto til og med at universet – verdensrommet – var uendelig. Verden hadde ikke noe midtpunkt, skrev han, og det var ikke noe opp eller ned i universet (side 60). |
| Ja, i hans panteistiske verdensbilde var universet guddommelig og dermed uendelig. Følgelig også uten midtpunkt eller noe opp og ned. At verdensrommet var uendelig, mente forøvrig også den anerkjente katolske kardinalen Nicolaus fra Kues på 1400-tallet i blant annet De Docta Ignorantia, uten å bli utestengt av kirken, fengslet eller henrettet. |
Konklusjon: Irrelevant. Hva en mystiker mente av religiøse årsaker uten vitenskapelig argumentasjon, hører ikke hjemme i et kapittel om astronomihistorie.
Påstand 12:
| «Slike tanker kunne ikke kirken godta, og Bruno ble brent på bålet» (side 60). |
| Som mystiker og panteist stod Bruno for svært mye kirken ikke kunne godta. Det var ikke nødvendig å trekke inn noe astronomisk i tillegg, og enda mindre siden man der manglet formelle vedtak til over 15 år senere. [8] |
Konklusjon: Misvisende. Hva en mystiker ble dømt for av religiøse påstander, hører ikke hjemme i et kapittel om astronomihistorie.
Påstand 13:
| «Tyskeren Johannes Kepler (1571-1630) klarte å regne ut hvordan planetene beveget seg rundt sola» (side 60). |
| Ja, siden Kepler i motsetning til Copernicus og Galilei frigjorde seg fra forestillingen om sirkelbaner, og i stedet tegnet dem som ellipser, fikk han en modell som kunne stemme med observasjonene. |
Konklusjon: Stemmer.
Påstand 14:
| «Han viste også at bevegelsene vannstanden langs kysten – flo og fjære- kommer av at månen trekker til seg vannmassene i havet» (side 60). |
| Kepler gjorde dette og fikk støtte av mange, inkludert paven, mens Galilei tvert imot mente det beviste at jorden beveget seg. Slike feilaktige argumenter var blant grunnene til at han ikke fikk gjennomslag for at hans modell var bevist. |
Konklusjon: Stemmer, men læreboken burde satt dette som en kontrast til Galileis feilaktige argumentasjon.
Påstand 15:
| «Først tidlig på 1800-tallet godtok den katolske kirken at Copernicus og Galilei hadde hatt rett» (side 61). |
| Siden begge hadde feil, var det ingen grunn til at kirken skulle at de hadde rett i deres modeller. Til gjengjeld aksepterte kirken at solen var i sentrum og Keplers modeller med ellipsebaner, akkurat som de fleste andre vitenskapsinteresserte autoriteter tidlig på 1700-tallet .[10] At Copernikus og Galileis verker frem til rundt 1820 stod på listen over bøker katolikker ikke hadde lov til å lese, skyldes en formalitet. Man hadde glemt å fjerne dem fra listen og paven ryddet opp da han ble gjort oppmerksom på det. [11] |
Konklusjon: Stemmer ikke.
Påstand 16:
| «Jeg tror ikke det finnes et sterkere hat i hele verden enn uvitenhetens hat mot vitenskapen Dette skrev Galilei til en venn i 1612» (side 61). |
| Ja, og det er vanskelig å finne noen som er uenige i dette, enten man leter blant astronomer, paver, kardinaler eller andre vitenskapsinteresserte. Det var derfor kirken var så opptatt av å forholde seg til astronomer og matematikere når de vurderte Galileis forslag til modell. |
Konklusjon: Irrelevant. Antagelig nevnes dette fordi lærebokforfatterne tror det er en kommentar til kirkens holdning. I såfall burde læreboken vist ved sitater fra vitenskapshistorikere eller paven, kardinaler eller andre at kirkens ledelse faktisk næret “uvitenhetens hat” (som er et svært sterkt uttrykk) mot vitenskapen. Mener læreboken at kirken ikke næret et slikt hat, burde den sagt tydelig fra for ikke å skape eller forsterke fordommer hos elevene om dette.
Påstand 17:
| «Den italienske fysikeren og astronomen Galilee Galilei (1564–1642) konstruerte en stjernekikkert» (side 61). |
| Ja, i likhet med flere andre. Galilei var ikke den første som gjorde dette (det skjedde i Holland minst ett år før hans første kikkert), selv om hans i en periode var den som forstørret mest. Disse første kikkertene var et stort gjennombrudd, men viste seg fort for dårlige til gode observasjoner siden de baserte seg på spredelinser der synesfeltet blir for lite (som på en teaterkikkert). Det har langt større relevanse at Kepler oppfant den astronomiske kikkerten, hvor okularet består av en samlelinse. |
Konklusjon: Stemmer, men læreboken bør forklare relevansen med å nevne dette.
Påstand 18:
| «Gjennom den så han himmellegemer ingen for hadde sett» (side 61). |
| Ja, han så blant annet at Jupiter hadde måner, dagen før Simon Marius (1573–1625), gjorde samme oppdagelse. |
Konklusjon: Stemmer, men Galilei var ikke alene på banen.
Påstand 19:
| «Galilei forsto at verdensrommet måtte være uendelig» (side 61). |
| Nei, man kan ikke “forstå” det av å se i et teleskop, og det er heller ikke slik at dagens astronomer støtter at universet er uendelig. Universet – tid og rom – har en historie tilbake til Big Bang og utvider seg fortsatt. Det Galilei faktisk kunne se var at himmelegemene lenger ut en vår månes bane ikke var fullkomne, bl.a. siden det var fjell og kratere på månen og også noen planeter hadde måner. Dette brøt med det klassiske aristoteliske skillet mellom en fullkommen himmelverden fra månens bane og utover, mens det var en ufullkommen verden fra månen og ned til jorden. |
Konklusjon: Stemmer ikke.
Påstand 20:
| «Men motstanderne hans ville ikke bli overbevist» (side 61). |
| Galileis meningsmotstandere var kvalifiserte lærde opptatt av vitenskap og argumentasjon. De så at han manglet bevis og brukte feil bevis, som at tidevannet viste at jorden beveget seg (ref. Påstand 14). Det var også et stort problem at teorien virket falsifisert fordi man ikke så noen endring i vinkelen til fiksstjernene sett fra de motsatte ytterkantene av jordens lange bane om solen (parallakseproblemet), se en tidligere gjennomgang på Fagsjekk. Selv om Galilei viste seg å ha rett i at jorda gikk i bane om solen, tok han feil i at dette handlet om sirkelbaner. |
Konklusjon: Stemmer ikke. Hans meningsmotstandere kunne ikke bli overbeviste av en feil modell presentert med feil argumenter der viktige innvendinger ikke var besvart.
Påstand 21:
| De nektet å se i kikkerten, og inkvisisjonen fastslo at læren om jordas bevegelse var meningsløs og kjettersk» (side 61). |
| Ingen nektet å se i kikkerten. Man kunne uansett ikke bruke den til å observere at jorden beveget seg. Galileis kritikere i og utenfor kirken støttet seg ikke til uvitenhet, men til datidens fagmiljøer – en slags fagfellevurdering. Skolerte astronomer fortalte at Galileis modell manglet bevis og hadde flere store problemer. Hans hovedargument for at jorden beveget seg var tidevannet og det mente mange fra Kepler til paven – som i dag – at heller skyldtes månen. Det var ikke vanskelig å fastslå at det var meningsløst og formelt sett heretisk å hevde at Galileis modell var sann. Dette hadde ikke støtte av astronomer og stred med et kirkelig vedtak om at det solsentrerte verdensbilde kunne fremmes som en regnemodell, men ikke som sannhet. Samtidig understrekte kardinal Bellarmine (1542-1621) i 1615 da han hadde ansvaret for kirkens relasjon til Galilei at hvis den nye modell ble demonstrert å være sann, ville kirken akseptere det. [12] Da en slik demonstrasjon kom for Keplers modell (ikke Galileis) noen generasjoner senere, aksepterte astronomer og kirken denne. |
Konklusjon: Helt feil.
Påstand 22:
| «Resten av livet ble Galilei passet på av inkvisisjonen, og 1633 ble han tvunget til å knele ned foran en forsamling av kardinaler» (side 61). |
| Han ble ikke «passet på» i den forstand at noen fulgte ham rundt eller satt vakt utenfor døren. Kardinal Bellarmine krevde at Galilei ikke presenterte sin modell som sannheten, kun som en regnemodell. Når han likevel syntes å bryte med dette i Dialog om verdens to hovedsystemer, en bok som også ble oppfattet som et usaklig angrep på paven, ble han kalt inn til en rettssak der han som alle anklagede måtte knele da dommen ble lest opp. Til tross for svært urolige tider under motreformasjonen og 30-årskrigen, satt den nå 70 år gamle Galilei ikke en dag i fengsel under rettssaken, men fikk egen leilighet i en ambassade. Den endelige dommen var husarrest på hans eget gods. |
Konklusjon: Stemmer, men tatt ut av sammenhengen.
Påstand 23:
| «Galilei måtte først erklære at han ikke lenger trodde på det Copernicus hadde skrevet» (side 61). |
| Ja, som sannhet, siden den modellen manglet bevis og hadde store problemer. |
Konklusjon: Stemmer, men tatt ut av sammenhengen.
Påstand 24:
| «Dessuten måtte han love å tro på alt kirken lærte, og fortelle inkvisisjonen om folk som kunne mistenkes for kjetteri» (side 61). |
| Ja, en god katolikk var forventet å holde seg til kirkens lære (som normalt ikke handlet om astronomi) og hjelpe kirken med å veilede folk som avviste eller ikke forstod denne læren. Vi er imidlertid ikke kjent med at verken dommen eller andre kilder forteller at Galilei skulle overvåke noen eller rapportere til kirken. |
Konklusjon: Svært fortegnende på hva som foregikk.
Påstand 25:
| «De store naturforskerne på 1500- og 1600-tallet stod nokså alene» (side 61). |
| Det var ganske mange av dem, slik vitenskapshistorien Tony Christie viser i sin serie om fremveksten av moderne astronomi (så langt 50 omfattende poster med langt flere navn, den første starter med Jacopo d’Angelo (c.1360–1411)). De publiserte mye i mange land og ble stort sett bejublet i og utenfor kirken. |
Konklusjon: Stemmer dårlig og etterlater helt feil inntrykk.
Påstand 26:
| «Verken den katolske kirken eller protestantene godtok oppdagelsene deres» (side 61). |
| Siden datidens teologer var godt informert om vitenskap, kunne de ikke godta en ny astronomisk modell før den var bredt vitenskapelig akseptert. Dette handlet ikke om å “oppdage” noe, men om å vise at det ikke bare stemte med observasjoner og data, men var den beste matematiske og fysiske modellen. Som i dag kunne mange foreslå mye, og selv blant seriøse astronomer ble syv ulike modeller diskutert på starten av 1600-tallet. En av kritikkene mot Galilei varat den ikke også diskuterte Tycho Brahes (1546-1601) modell som mange også i kirken støttet. Der gikk planetene i bane om solen, og solen selv rundt jorden. |
Konklusjon: Tatt ut av sammenhengen. Elevene får igjen helt feil inntrykk både av historien og av hvordan vitenskapelige gjennombrudd skjer.
Påstand 27:
| «Lærde folk trodde på hekser og engler og var lite villige til å endre på det de engang hadde lært» (side 61). |
| Læreboken forteller ikke hva dette har å gjøre med astronomiske modeller. Muligens forsøker man å si at siden lærde var «overtroiske», var det ikke rart at de ikke aksepterte vitenskap. Eller kanskje er tanken at det må være enten eller, engler eller at solen er i sentrum. Slike perspektiver stemmer imidlertid ikke med samtidens kilder. Tvert imot var datidens lærde stort sett overbeviste kristne opptatte av åndelige spørsmål, som Kepler og Newton. Mange forteller at de ble inspirert av sin tro til å drive vitenskap. De sto i en tradisjon som uttrykte at Gud hadde ordnet skaperverket etter mål og tall, slik at det fantes naturlover man kunne studere og finne gode matematiske modeller for. |
Konklusjon: Dette har ingen ting å gjøre med astronomihistorien. Skal man snakke om tro og vitenskap, er det mer sakssvarende å vurdere ut fra alminnelig faglitteratur om europeiske forskeres kristne gudstro på 1600-tallet bidro til at de så på vitenskap som mulig og så viktig.
Påstand 28:
| «I disse århundrene ble det satt i gang en enorm forfølgelse av hekser i størsteparten av Europa. Mer enn 50 000 mennesker – flest kvinner – ble brent på bålet i løpet av ca. 200 år» (side 61). |
| Læreboken forteller heller ikke her hva dette har å gjøre med astronomiske modeller. Trolldomsprosessene foregikk ikke i “størsteparten av Europa”, men stort sett i utkantområder som tyske småstater (rundt halvparten av dødsdommene) og Finnmark, lengst unna kirkelige sentralmyndigheter. Det var i stor grad sekulære myndigheter som stod bak rettsprosessene og dødsdommene. Forskere snakker normalt om under 50 000 henrettede, ikke over. Mange ble kvalt før de ble brent og en rekke ble hengt. |
Konklusjon: Læreboken er upresis og forklarer ikke relevansen for astronomihistorien.
Oppsummering:
Gaya 7 er ingen lærebok som Fagsjekk kan anbefale på dette viktige temaet. Hadde bare to-tre av påstandene vært feil eller misvisende, ville det vært grunn til bekymring. Når over 20 av 28 påstander er feil eller misvisende, gir læreboken ingen tillit til Gyldendals evne til kritisk tenkning eller kildesjekk.
(Takk til Greg Rakozy på Unsplash for bildet)
Kilder:
Annibale Fantoli: Galileo – for Copernicanism and for the Church, Vatican Observatory Publications, 1996
Maurice A. Finocchiaro: Retrying Galileo – 1633-1992, University of California Press, 2005
Owen Gingerich: The Book Nobody Read: Chasing the Revolutions of Nicolaus Copernicus, Penguin books 2005.
James Hannam: God’s Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science, Icon Books 2009.
Dagny Holm, Jens Fredrik Nystad, Ole Røsholdt og Anne-Elisabeth Utklev: Gaia7 – samfunnsfag for barnetrinnet. Elevbok. Gyldendal, 2008.
Atle Næss: Da jorden stod stille – Galileo Galilei og hans tid, Gyldendal 2001
Gustav Teres: The Bible and Astronomy, Springer 1999
Noter:
[1] Også kalt den capellanske modellen (etter Martianus Capella rundt år 400), tegnet i flere manuskripter allerede på 1000-tallet. Se Bruce S. Eastwood: The Revival of Planetary Astronomy in Carolingian and Post-Carolingian Europe, Routledge, 2017
[2] Se Thomas Aquinas: Summa Theologiae, First Part Question 8. The existence of God in things. Thomas understreker at ” God is in all things; not, indeed, as part of their essence, nor as an accident, but as an agent is present to that upon which it works” og at “God is above all things by the excellence of His nature; nevertheless, He is in all things as the cause of the being of all things”.
[3] John Farrel: How We Know Copernicus Wasn’t A Priest. “But the founder of the heliocentric model of the solar system never said Mass, and he never heard confessions. As historian Edward Rosen wrote in his book, Copernicus and His Successors, Copernicus “never called himself a priest throughout the seventy years of his life (1473-1543). Neither his friends nor his enemies, neither his close associates nor his distant acquaintances, ever referred to him as a priest.” [Chapter 6]”
[4] Slik SNL forklarer trodde Copernicus “på et lite, kuleformet univers; han trodde at planetene beveger seg om Solen i sirkulære baner med jevn hastighet, og siden denne hypotesen ikke kan forklare observasjonene, innførte også han eksentriske sirkler og episykler“.
[5] Den ateistiske historikeren Tim O’Neill ser dette som en av de store mytene om vitenskapshistorien: THE GREAT MYTHS 6: COPERNICUS DEATHBED PUBLICATION.
[6] Slik Gingerich viser i sin spennende analyse av de utgavene vi har bevart av de to utgivelsene av Copernicus på 1500-tallet, var han lest av mange astronomer og andre lærde, antagelig mest av interesse for tabellen med astronomiske data og beregninger.
[7] Donald H. Kobe: “Copernicus and Martin Luther: An encounter between science and religion”, American Journal of Physics, March 1998, Volume 66, Issue 3, s. 190-196. Se også “Luther And Science”, Donald H. Kobe – http://www.leaderu.com/science/kobe.html. Lauterbachs Luther-sitat lyder slik på norsk: “Det ble nevnt en viss astrolog som ønsket å bevise at jorda beveger seg og ikke himmelen, sola og månen. Dette ville vært som om noen kjørte i en vogn eller et skip og forestilte seg at de stod stille mens bakken og trærne flyttet på seg [bemerket Luther]. Slik er det her også. Alle som ønsker å bli ansett som flinke må støtte noe som ingen andre tror på. Han må finne på noe selv. Det er hva denne karen gjør som ønsker å snu hele astronomien på hodet. Selv når vi kommer på dette området tror jeg på den hellige skrift for Josva kommanderte solen til å stå stille og ikke jorden”.
[8] Slik vitenskapshistorikeren James Hannam skriver er listen over hva Bruno ble dømt for borte, men “De som forestiller seg at Bruno var en martyr for vitenskapen antar at hans støtte av at jorda beveget seg, og av at universet var uendelig, stod på listen. Det er umulig. Som vi skal se i neste kapittel [om Galileo], ble ikke kopernikanisme erklært som heresi før i 1616 og tanken om et uendelig verdensrom var bare et ekko av kardinal Nicolaus fra Kues. Begge oppfatningene ble diskutert i inkvisisjonens dokumentasjon, men det beviser på ingen måte at de dermed formelt sett ble ansett som heretiske” (Hannam, side 309).
[9] Tim O’Neill ser dette som en annen av de store mytene om vitenskapshistorien: THE GREAT MYTHS 3: GIORDANO BRUNO WAS A MARTYR FOR SCIENCE: “This means that if Bruno had been condemned for heliocentrism in 1599 it would be because heliocentrism had been ruled as being contrary to scripture and therefore at least formally heretical.
But this poses a problem for anyone wanting to claim Bruno was condemned for proposing a heliocentric cosmos. If the Roman Inquisition had ruled this was formally heretical in 1599, why did Cardinal Bellarmine put the question to assessment during Galileo’s later trial in 1616? Not only would the precedent ruling have been there from just 17 years earlier, but Bellarmine himself had prosecuted Bruno’s trial. After all, this was what happened in 1633 when Galileo came before the Inquisition again – they referred to the 1616 precedent. So did Bellarmine simply forget all about the Bruno trial?
The only logical conclusion is that Bellarmine put the issue of heliocentrism to assessment in 1616, because there had been no formal ruling on it in 1599. Bruno had clearly been questioned about it in relation to his many other weird and radical ideas, but it was obviously not one of the things he had been condemned for, or this would have set a legal precedent to be used in 1616.”
[10] Matematiker og pater Luigi Guido Grandi (1671-1742) publiserte Til forsvar for Galileo med kirkens godkjennelse i 1712. I løpet av 1700-tallet ble 254 verker som støttet Galileos arbeider publisert av akademiske og kirkelige forfattere. I 1744 ga professorene i Padua ut hans hovedverker, med følgende tekst på første side fra inkvisisjonens leder: ”Dette verket er ikke i strid med kirkens teologiske og moralske lære” (Teres, side 305-306, en mer inngående drøftelse i Finocchiaro, side 126-138). Samtidig var man nøye med å si at dette kun måtte tas som en hypotese (Fantoli, side 497). I 1757 ga Benedikt XIV beskjed om å trekke tilbake dekretet som generelt sett forbød bøker som forkynte at solen stod stille og jorden beveget seg (Finocchiaro, side138-139).
[11] En tidligere bok på Gyldendal forteller helt riktig at “I 1820 ville en professor ved universitetet i Roma trykke en lærebok som gjorde rede for det kopernikanske system uten å betrakte det som en hypotese – et syn som da selvsagt i lang, lang tid hadde vært enerådende i fagkretser. Men en nidkjær kirkelig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, under eksplisitt henvisning til dekretet fra 1616. Det høyst bisarre skjedde at Det hellige embete måtte gripe inn og sørge for at boka ble trykket, ved å true med represealier mot de kreftene som hindret utgivelsen av en tidsmessig lærebok!” (Næss, side 238, se også Finocchiaro, side 193-221)
[12] “Hvis det ble demonstrert at solen var i sentrum av universet og jorden i den tredje sfæren, og at solen ikke gikk rundt jorden, men at jorden kretset om solen, ville det være nødvendig å gå omhyggelig frem for å forklare de avsnitt i Skriften som syntes i strid med dette, og vi ville heller si at vi ikke forstod dem enn å si at det som var blitt demonstrert var feil. Men jeg tror ikke det finnes noen slik demonstrasjon, ingen er blitt vist meg”, oversatt fra sitatet hos Luca Arcangeli: At the Roots of the 1616 Decree: Robert Bellarmine’s Letter to Paolo Foscarini
