Bokanmeldelse av Karsten Eig: Guds verden av Andreas Årikstad, Hermon forlag 2020.
Innledning og litt selvskryt
La meg starte med å etablere litt ethos, som en retoriker ville sagt. Litt kred. Eller godt gammeldags selvskryt, men det skal man som kjent lytte til, siden det kommer fra hjertet.
Jeg er geolog. Hovedfag på geologien i Jotunheimen, doktorgrad på geologien i Lofoten og sokkelen rundt. Jeg har studert geologi i England, Island, Færøyene, USA, Skottland, Danmark, Svalbard, Korsika, Pyreneene og Oslo-området. Altså har jeg sett en del stein. Med tolv års erfaring som petroleumsgeolog har jeg også sett en del seismikk og brønndata.
Men skal vi tro «Guds verden» av Andreas Årikstad, er alt jeg vet om geologi er feil. Å lese boken er som å tre inn i en parallell verden, et Alice-eventyrland, der alt egentlig betyr noe annet, og naturkrefter som gravitasjon ikke lenger betyr noe.
Årikstads bok minner meg om en bok jeg selv kunne skrevet for ca tjue år siden. Den gang var jeg en hardcore-ateist, kall det gjerne nyateist før nyateistene. Jeg leste de bøkene og nettsidene som fortalte meg at kirken i middelalderen hatet vitenskap, at jorden var flat og at Galilei ble fengslet for å si at den var rund og gikk rundt sola. Kvinnen fikk sjel på kirkemøtet i Nikea. Tro var pr definisjon motsatsen til fornuft, og kirken brant antikkens kunnskap i biblioteket i Aleksandria. Jesus overlevde korsfestelsen, noe som forklarer oppstandelsen. Eller han har aldri levd.
Ateist er jeg riktignok fortsatt, men med et mye mer nyansert bilde av forholdet mellom tro og vitenskap. Men, hvis jeg den gang hadde skrevet en bok om teologi og religionshistorie ville den blitt en klipp-og-lim-skolestil av ateistiske myter. En kompetent religionshistoriker hadde plukket den fra hverandre på ti minutter, men jeg spurte jo ikke slike.
Men det er noe liknende Årikstad har gjort, bare med motsatt fortegn: Han har skrevet en bok der store deler omhandler evolusjon, geologi og paleontologi, der det er åpenbart at han selv ikke kan noe om det, men har lent seg på kreasjonistisk litteratur og linker.
«Guds verden» har undertittel «Trosforsvar for ungdomsskolen» og er utformet som en slags lærebok i et tenkt kombinert KRLENSH-fag: kristendom, religion, livssyn, etikk, naturfag, samfunnsfag og historie. Boken er derfor skrevet i et enkelt språk og faglig forenklet, og det meste av den handler om religionshistorie, teologi og apologetikk, som jeg vil overlate til faghistorikere.
Jeg konsentrerer meg om de naturvitenskapelige delene (kapitlene 3-6, 13-17, 20-21). Disse er dessverre ikke bare forenklet, men fulle av direkte feil, misforståelser og absurditeter som er «not even wrong».
Årikstads bok er utgitt av foreningen Skaper. Skaper driver apologetikk for en ungjordskreasjonistisk versjon av kristendommen, der skapelsesberetningen tas bokstavelig: Gud skapte jorden på seks dager for noen tusen år siden. Så hva gjør man når geologien og paleontologien peker på en gammel jord? Man hevder at de vitenskapelige dataene egentlig støtter en ung jord. Eller i det minste kan tolkes til å passe med det.
Vitenskapsrelativisme og empirisk vs historisk vitenskap
Som mange andre kreasjonister skiller Årikstad mellom empirisk vitenskap – det som skjer i dag og kan observeres i laboratoriet – og historisk vitenskap – det som har skjedd i fortiden og studeres indirekte gjennom fossiler, bergarter, arkeologiske rester, bevarte manuskripter etc, og som derfor er åpent for tolkning (kap. 5).
Vitenskapsteoretisk er dette selvsagt relevant, men Årikstad bruker i praksis dette til en form for vitenskapsrelativisme, en åpning for å tolke fortiden slik man selv ønsker: «Selv om de fleste geologer i dag mener at jorden er svært gammel finnes det også mange geologer som mener at jorden ikke er så gammel og at lagene i de sedimentære bergartene stort sett kommer fra flommen» (s. 79).
Nei, det finnes ikke mange geologer som mener at sedimentene kommer fra flommen, i hvert fall ikke som andel av de som finnes. Kreasjonistiske geologer er i et mikroskopisk mindretall (i Norge vet jeg om en eneste), ungjordskreasjonistiske i et enda knøttere mindretall. Det er ingen reell vitenskapelig debatt om jordens gamle alder eller at sedimentene er avsatt over lange tidsrom.
Argumentet om at mange mener det ene og mange mener det andre ender til syvende og sist i en vitenskapsrelativisme, der man egentlig gir opp å besvare spørsmålet om f.eks. jordens alder eller hvordan sedimentene er avsatt. Dermed blir det heller ikke mulig for Årikstad å argumentere for skapelse, fordi et hvert argument også den veien kan avvises med at mange mener noe annet.
Skillet mellom eksperimentelle og historiske data er til dels kunstig. F.eks. er radiometriske dateringer målinger som gjøres i labroratoriet i dag, av forholdet mellom utgangs- og datterisotop. (Det kan være et element av usikkerhet i lekkasje underveis, pga. oppsprekking, men dette kan tas hensyn til ved å velge prøver som ikke er oppsprukket – først og fremst korn av det svært motstandsdyktige mineralet zirkon – og ved å teste flere par av isotoper).
Mineraler kan lages kunstig i laboratorier, for å studere de fysiske og kjemiske betingelsene de dannes under. Og sedimentære prosesser kan studeres live i naturen i dag, og ved å gjenkjenne mønstrene i disse observasjonene kan vi finne ut hvordan sedimenter ble avsatt den gang.
Uniformitetsprinsippet; et godt prinsipp
Årikstad gjør et poeng av at å studere fortiden ved å sammenlikne med i dag (s. 77), det som kalles uniformitetsprinsippet, har sine begrensinger, fordi vi ikke kan vite sikkert at de geologiske prosessene var de samme da som nå. Årikstad skriver at det «ikke finnes bevis på at de nåværende prosessene har gitt oss dagens geologiske strukturer» (s. 78). Men hva betyr det?
Med mindre Årikstad vil ende i full relativisme – hvor han heller ikke kan argumentere for noen flom – er det fornuftig å anta at de fysiske og kjemiske lovene er de samme før og nå. Hvorfor skulle de ikke være det? Det betyr bl.a. at tunge sedimenter synker fortere enn lette og krever mer energi for å transporteres, slik at f.eks. en elv vil ha samme geometri og samme mønster i sanden som er avsatt i elveløp og meandere. Det betyr at jern vil ruste til rødfarge i luft med oksygen. Det betyr at kull avsettes i sumper og at bølgeslagsmerker dannes langs strender.
Hvis man skal avvike fra uniformitetsprinsippet bør man ha en positiv, konkret grunn til å gjøre det. Og det har vi. Fysikkens og kjemiens lover har ikke endret seg, men forholdene på jordens overflate har: Alt oksygenet i jordens atmosfære er bygget opp over tid gjennom fotosyntesen. De første to milliardene av jordens tid var det ikke nok oksygen til at det ble dannet rust. Temperaturen har gått opp og ned; i det meste av jordens historie har det ikke vært is på polene, men det har også vært runder med «snowball Earths» der det har vært isbreer og dermed morener nær ekvator. Også livet selv, gjennom evolusjonen, har påvirket geologien, f.eks. er de store avsetningene av kull fra karbontiden sannsynligvis et resultat av at planter utviklet lignin og dermed evnen til å danne store trestammer. Og de store kalkavsetningene som har dannet de berømte hvite klippene ved Dover og ga navn til kritt-tiden er skallene fra enorme oppblomstringer av coccolitt-alger.
Vi vet også at det har vært katastrofer og masseutryddelser, der fra halvparten til opptil 90% av alt høyere liv har forsvunnet. Meteoritten som utryddet dinosaurene er best kjent (krateret ligger begravet under kalkstein ved Yucatanhalvøya i Mexico), men bare nest størst. Den største, på perm-trias-grensen, og som innledet mesozoikum, og den tredje største, på trias-jura-grensen, som gjorde dinosaurene til herskere ved å fjerne konkurrenter, skyldtes begge enorme vulkanutbrudd. Henholdsvis i Sibir og starten på åpningen av nord-Atlanterhavet. Slike enorme vulkanutbrudd over titusener av år, kalt Large Igneous Provinces – LIPs blant venner – skjer med ujevne mellomrom i jordens historie, men har ikke noe motstykke i dag.
Men at vi vet dette er altså resultat av konkrete forskningsdata, ikke av relativistisk spekulasjon.
Sedimentologi for begynnere
Årikstad skriver at «De fleste høye fjell i verden er laget av sedimentære bergarter, deriblant Himalayakjeden, der Mt. Everest ligger. Sedimentære bergarter er vannfiltrerte lag som er steget opp av havet, tørket og blitt forsteinet» (s. 72) og at 75% av jordens overflate består av sedimentære bergarter og at «de empiriske data er dermed overbevisende på at det meste av kloden en eller annen gang har stått under vann» (s. 79).
Det er riktig at ca tre firedel av landjordens overflate – areal, ikke volum – består av sedimentære bergarter, og at toppen av Mt Everest er marine sedimenter. Men ellers er det meste her så feil at det er «not even wrong».
Sedimenter er rett og slett partikler som flyter med vann eller vind, før de legger seg til ro, dvs, avsettes. Sedimenter kan være alt fra kampesteiner fra store ras (den største jeg har sett fra en rasavsetning fra sen jura i Skottland er på størrelse med en buss), morener foran isbreer, via rullestein, grus og til, mest vanlig, sand og leire. Jo grovere sediment, jo mer energi kreves det for å transportere det: Kampesteiner raser ned skråningen og blir der, rullestein vaskes frem og tilbake av sterke bølger, eller fraktes i elver med sterk strøm. Grus transporteres også av elver med sterk strøm. Sand følger strømmen i store elver med meandere, eller ut langs kysten, eller som undersjøiske strømmer kalt turbiditter – eller de blåser med vinden og danner sanddyner i ørkenen. Der det ikke lenger er noe særlig energi i vannet, på flomsletter eller så langt til havs at sanden har sunket, er det bare leire igjen.
Sedimenter dannes altså ikke bare i havet, men i elver, elvesletter og deltaer, i vann og sumper (kull) og i ørkener. Og de stivner ikke ved å løftes opp og tørke, men ved å begraves slik at de trykkes sammen, og også oftest forsteines, lithifiseres, ved kjemiske reaksjoner som sementerer kornene.
Kalksteiner dannes oftest på en annen måte: De er restene av skall fra milliarder av alger og plankton som har levd i vannet, og som synker til bunnen når de dør. Kalkstein kan derfor avsettes langt til havs, så lenge det er grunt vann. Kalkstein kan også bestå av f.eks. gamle korallrev eller lag av muslinger. Og salt dannes igjen ved at havvann sakte fordamper, og feller saltet ut.
Sedimenter dannes altså i en rekke forskjellige miljøer. Og forskjellige miljøer er smoking-gun beviset på at en global flom ikke kan forklare de sedimentære avsetningene rundt om i verden. De er ikke avsatt i en pen pakke fra en hendelse, som flommen jo måtte ha vært, men i forskjellige avsetningsmiljøer, som veksler mellom hav og land, mellom fuktig og ørken, avbrutt av perioder uten avsetning, og der lagene under ofte er vippet, foldet og forkastet før nye lag kommer til (inkonformiteter).
Årikstad skriver at «I Norge er det få steder med sedimentære bergarter som ikke er endret ved metamorfose (varme og trykk) og vi har lite fossilbærende bergarter. Unntaket er hovedsakelig Svalbard og et område rundt Oslofjorden» (s. 83). Litt vel forenklet, men vi lar det passere; la oss heller se på hvor komplisert geologien i Oslo-området og på Svalbard faktisk er, og hvordan disse områdene motbeviser at sedimentene er avsatt i en global flom.
Oslofeltet
Oslofeltet er et geologisk område som strekker seg fra under Skagerak, gjennom Vestfold og nordover gjennom Oslo, Nordmarka og opp langs Mjøsa. De underste bergartene i Oslofeltet er grunnfjellet, gneis og granitter (som i seg selv har en lang og komplisert historie, som vi hopper over her). Oppå disse ligger i Mjøsområdet innskjøvne sedimenter fra seneste prekambrium, inkludert tillitter, som er fossile morener fra tidlige istider. Lenger sør, fra Hadeland, under Oslo by, og ned til Grenland ligger det flekker med de sedimentene som kalles kambrosiluren, flere hundre meter av hovedsakelig skifer og kalkstein, avsatt fra midt kambrium gjennom ordovicium til sen silur. I disse er det mange fossiler av trilobitter, muslinger, samt mer sjeldne ting som sjøliljer (ganske like de vi har i dag) og store skorpioner. Det er også noen intervaller med mye koraller og kalkstein, som viser at disse sedimentene er avsatt i et tropisk hav.
En viktig observasjon fra kambrosiluren er at trilobittene i kambrosiluren varierer, dvs hvilke arter som er til stede i hvilke lag. Dette endrer seg oppover i lagene; det er betydelige variasjoner i dyrenes form og størrelse. Hadde disse sedimentene vært avsatt i en hendelse, i en flom, ville artene av trilobitter bli blandet, men de ligger pent i rekkefølge oppover i sedimentene. Dette er et smoking-gun bevis på at disse bergartene er avsatt over lange tidsrom.
Kambrosilurbergarter er i dag bare bevart som rester i Norge og Sverige, mens Gotland, Baltikum og Polen for en stor del består a slike bergarter, hvor de også inneholder oljeforekomster.
Toppen av Kambrosiluren i Osloområdet består av rød sandstein, Ringerikssandsteinen. Rødfargen kommer av treverdig jern, som viser at sanda har kommet fra et område som har vært land. (Overgangen fra marine bergarter til rød sandstein ses bra langs E16 på Sundvollen).
Årsaken er (ut fra studier fra resten av landet) at det som kalles den kaledonske fjellkjeden bygget seg opp lenger vest gjennom devon-tiden, og erosjonsprodukter ble avsatt foran den. Deretter førte kompresjonen til at kambrosiluren i Oslofeltet ble kraftig foldet, med akser orientert ca ØNØ-VSV. Den har altså over lang tid blitt deformert; og vi ser resultatet på at Fornebulandet og de fleste øyene i Oslofjorden har akser i denne retninga (sjekk google maps!).
I Oslofeltet er kambrosiluren bevart nede i et trau, en «graben», som har sunket inn, avgrenset av store forkastninger. Disse er årsaken til at Oslofjorden eksisterer. To store forkastninger går f eks langs østsiden av Bunnefjorden, og langs vestsiden av Nesoddlandet. Den østre delen av Oslo, og Nesoddlandet, består av grunnfjell, mens øyene i fjorden – bare få meters avstand i luftlinje – består av kambrosilur, f.eks Ormøya, Ulvøya og Malmøya. Kambrosiluren har altså blitt forkastet ned av store forkastninger, etter at den er foldet. Selve forkastningsplanet ses i fjellveggen på Bekkelaget. Tilsvarende forkastninger har dannet innsynkningen som danner Mjøsa.
Inn i kambrosiluren er det trengt vulkanske ganger, hovedsakelig en bergart som kalles diabas. De viser at det har vært vulkanisme etter foldingen. I tillegg har store mengder lava fra vulkaner trengt seg opp og lagt seg oppå. Disse lavaene utgjør store deler av nordre Vestfold, og av Nordmarka. Etter det igjen kom det flere runder med enorme kropper av granitt og syenitt som trengte opp og inn i kambrosiluren og i lavaen (og i hverandre), og det er «brente» soner i kontaktene mellom granitt-/syenittkroppene og kambrosiluren. På Hadeland og rundt Drammen er det dannet malmforekomster i denne kontakten. Store deler av Nordmarka og Hurumlandet består av slike bergarter, og det er årsaken til at topografien der er mye store, runde koller.
Helt til slutt har landet hevet seg etter istidene, og det meste av det som lå oppå ble skrapt vekk av isen, og det er forklaringen på at kambrosiluren bare er bevart i noen få områder.
Det er altså en komplisert rekke av hendelser, der sedimenter avsettes i forskjellige miljøer, foldes, kuttes, forkastes og får vulkanske bergarter både inni og oppå. Dermed er det umulig at dette er dannet i en lang hendelse, som en global flom ville vært.
Utsagnet om at det meste av kloden en eller annen gang har stått under vann er altså på et vis riktig (om man ser bort fra avsetningsmiljøer som ørkener), men en totalt irrelevant misforståelse som argument for en flom. «En eller annen gang» har vært mange tidspunkter i løpet av flere milliarder år, eller i tilfellet Oslofeltet, i løpet av omkring 750 millioner år.
Svalbard
Det blir enda mer komplisert på Svalbard – forklaringen under er selvsagt kraftig forenklet.
Der er det selvsagt også nederst grunnfjell, så følger sedimenter fra sen prekambrium. Blant disse finner vi igjen tillitter, fossile morener fra tidlige istider. Så følger kambrosiluren, og den kaledonske deformasjonen. Deretter følger elve- og innsjøsedimenter fra devonsk tid i store grabener, dvs innsynkninger som avgrenses av forkastninger. Forkastningene som dannet disse grabenene har så blitt reaktivert, brukt om igjen, flere ganger senere. I karbonsk tid ble det dannet nye grabener, som er fylt inn med sykluser av kull (kullet som ble drevet i Pyramiden), ørkensandstein (fordi de ser ut som og har samme kjemi som ørkensand i dag), saltavsetninger slik som dannes i havet i svært varmt og tørt klima, og kalkavsetninger. Etter disse igjen ble hele området jevnet, og oppå der ligger nye runder med kalkavsetninger og korallrev gjennom perm-tiden. Så kommer vi inn i mesozoikum, dinosaurtiden, med tykke lag med skifer, og så vekslende elvesand i gamle elveløp og skifer med fossiler fra havet (bl.a. fiskeøglene som Jørn Hurum & co jakter på) gjennom trias og jura, før det blir mer og mer sand som igjen er avsatt i elver og innsjøer, inkludert dinosaurspor, i sen kritt. Etter et betydelig brudd i lagrekka kommer landsedimenter med plantefossiler og kullet som som drives i Longyearbyen og Barentsburg. Innimellom finnes også vulkanske ganger som har trengt inn, og på Kong Karls land er det også lava.
Hele denne pakka er igjen kraftig foldet og vippet opp langs vestkysten av Svalbard pga at Svalbard ble skviset forbi Grønland. Denne vippingen skapte et trau, en skål, i det sentrale Svalbard, og oppi dette trauet, med vinkel til bergartene under, ligger grunne havsedimenter.
Nord på Svalbard finnes det også gamle vulkaner som har hatt utbrudd inntil for hundre tusen år siden, og det er fortsatt varme kilder der. Til slutt har istidene gravd ut daler og fjorder.
Vi observerer altså en rekkefølge, der sedimenter avsettes, forkastes, eroderes, får nye sedimenter oppå, vulkanske bergarter trenger inn etterpå, eller legger seg oppå. Dette kan observeres direkte fordi vi ser forkastningene som kutter gjennom, og at det ligger sedimenter oppå som ikke er forkastet. Dette skjer flere ganger. I tillegg er det foldebeltet langs vestkysten, som deformerer hele pakka der, inkludert vulkanske ganger, og derfor må ha skjedd til slutt.
Flommen kan ikke forklare lagdeling og fossiler
Årikstad skriver (s. 90) at «Forskere som tror på evolusjon vil forklare de ulike lagene med fossiler ut fra evolusjon og overlevelse. Der hvor det ligger flere dyr oppå hverandre i ulike berglaget [sic] vil det nederste dyret være det som er utviklet først og det øverste være det som overlevde lengst. Ut fra et bibelsk utgangspunkt vil det nederste dyret være det som ble begravet først og det øverste være det som ble begravet sist. Også ut fra en flommodell er det logisk å tenke at de dyrene som levde på havbunnen og i havet er de som ble begravd først. Deretter kom landlevende dyr, fugler og mennesker».
Kreasjonister som vil forklare fossiler med flommen får et grunnleggende problem: Fossilene ligger i rekkefølge oppover i lagrekka, mens en flom som varte i et år ville lagt ned et digert lag med enormt rot på bunnen, og deretter fine sedimenter oppå. Fossilene ville blitt blandet i en stor lapskaus, ikke den rekkefølgen vi faktisk ser.
Kreasjonister har derfor kommet opp med kreative forklaringer på rekkefølgen. Den vanligste er at siden vannet steg, ville dyr i havet bli begravet først, deretter dyr langs stranden, så dyr på land, og til slutt mennesker, siden de hadde flyktet inn og opp. Rekkefølgen i fossilrekka, der marine invertebrater kommer først, så marine vertebrater, amfibier, reptiler, patterdyr og til slutt mennesket er dermed bare tilsynelatende, ikke en ekte rekkefølge, men resultat av flommen.
Nope. Dette argumentet hopper over to fundamentale fakta.
For det første; selv om det, grovt sett, er riktig at de første organismene av hver gruppe dukker opp i denne rekkefølgen, er det altfor forenklet. For ikke alle organismer som lever på bunnen av havet dukker opp på en gang, men spredd oppover i lagrekka. Fordelingen av trilobitter i kambrosiluren er et eksempel. Trilobittene dukker opp ved begynnelsen av kambrium for 542 millioner år siden, er på høyden frem til devon og deretter en tilbakegang frem til de forsvinner i den store masseutryddelsen på perm-trias-grensa for 251 millioner år siden. Trilobittene eksisterte altså gjennom rundt 290 millioner år, og varierer i form og størrelse gjennom denne perioden, i stedet for alle å ligge nederst i lagpakka. Et annet eksempel er kvastinnefiskene (mer om dem senere) som dukker opp i slutten av silur (ca 420 millioner år siden) og fortsatt er her. Et tredje eksempel er teleostene, de fleste av strålefinnefiskene, som utgjør de aller fleste nålevende fisker, som dukker opp i sen trias. Et fjerde eksempel er de marine øglene (fiskeøgler, svaneøgler etc) som hersket i havet gjennom mesozoikum og så forvant i masseutryddelsen som definerer slutten på kritt.
Det er altså mange grupper av organismer som første gang opptrer i marine sedimenter fra forskjellige nivåer i lagrekka, som viser utvikling og variasjon oppover, og som i mange tilfeller så blir borte.
Dette argumentet gjelder selvsagt også landdyr, som f.eks. dinosaurene: Det fantes mange reptiler i eldre sediimenter, som ble borte på slutten av perm, dinosaurene selv viser stor utvikling og variasjon, og de blir (med unntak av fuglenen) borte på slutten av kritt. Da tar pattedyrene over. Hvis argumentet om at flommen sorterte organismene ville det bl.a. forutsatt at ingen dinosaur klarte å løpe høyere opp i flukt fra vannmassene enn de fleste større pattedyr. Noe som åpenbart er absurd, siden f.eks. dromeosaurer var bygget nettopp for å løpe raskt.
For det andre, argumentet hopper over at de marine bergartene ikke bare er nederst, men at det veksler frem og tilbake. Svalbard, beskrevet over, er et eksempel, og det er samme variasjon over hele kloden.
Polystratafossiler: Enkeltlag kan avsettes raskt
Samme side (s. 90) står det at «Noen ganger kan fossil finnes på tvers gjennom ulike lag (polystrate fossil) og noen ganger finnes det på et gitt sted bare i et eller noen få lag». Det illustreres av en fossil stump av en trestamme som står vertikalt gjennom flere lag (formodentlig fra den berømte lokaliteten ved Joggins, Nova Scotia) med bildetekst «Kan berglagene ha vokst frem gjennom millioner av år?».
Dette er et stråmannsargument. For det at lagpakka som helhet har blitt avsatt gjennom millioner, ja milliarder, av år, betyr ikke at hvert enkelt lag må være avsatt over lang tid. Tvert om, enkeltlag kan avsettes på minutter eller timer, som ras, turbiditter eller en elv som bryter over en elvebanke. Flomavsetninger avsatt i et enkelt eller i løpet av noen få år kan bli flere meter tykke. Elvedeltaer bygges opp ved at elven avsetter langs et løp, fyller inn, bryter gjennom et annet sted og fyller opp der – og noen ganger så eroderer det som tidligere er avsatt. En sanddyne i ørkenen kan flytte seg frem og tilbake på kort tid.
Premisset for spørsmålet er altså feil. Enkeltlag kan beviselig avsettes på kort tid. Men det er ikke et argument for en global flom, fordi den komplekse rekkefølgen av avsetningsmiljøer og deformasjon, som i Oslofeltet og på Svalbard, krever en lang rekke hendelser.
Å forene den observerte geologien med flommen krever altså at en fundamental naturlov som gravitasjon oppheves, slik at ikke de største og tyngste sedimentene, og dyrene, synker raskest. Den krever at dinosaurer er på spasertur på Svalbard og lager fotspor midt inne i vannmassene mens flommen pågår.
Polystratafossiler, vanligvis trestammer, er altså ikke noe problem for konvensjonell geologi. Lagene med trestammer ble ikke avsatt over flere millioner år, men over noen få titalls eller hundretalls. Disse trestammene starter på forskjellige nivåer i lagene, og går gjennom noen lag, før de kappes av. Det er altså snakk om trestammer som ble stående en stund mens avsetninger la igjen sedimenter rundt dem, før toppen brakk løs, og de ble begravet.
Mer om folder og forkastninger
Videre (s. 90); «For evolusjonsmodellen er det en utfordring når lagene ser ut til å være blandet eller snudd på hodet eller fossilene opprer i «feil» rekkefølge. Den bibelske modellen har ikke disse utfordringene fordi flommen kan ha snudd opp ned på rekkefølgen en rekke steder, samtidig som det er rimelig å anta en viss grad av system».
Oslofeltet og Svalbard gir eksempler på at lagene kan være snudd opp ned. Kompresjonen av kambrosiluren gjennom den kaledonske fjellkjededannelsen, og av vestkysten av Svalbard ved kollisjonen med Grønland, har foldet lagene, ofte slik at de er snudd på hodet, og har også skjøvet flak av sedimenter opp slik at eldre sedimenter har havnet oppå yngre. Slike overskyvninger finnes i alle fjellkjeder, inkludert i kaledonidene i Norge, der flak av grunnfjell i bl.a. Jotunheimen er skjøvet over prekambriske sedimenter og kambrosilur, som dermed er blitt skviset og derformert.
Årikstad viser også en bilde av en fold i sedimentær bergart (s. 85, som i en artikkel på Skapers nettsider viser seg å være fra Tapeats-sandsteinen i Grand Canyon). Årikstad spør retorisk om «Hvordan kan en hard stein bøyes 90 grader uten å sprekke? Dersom lagene er lagt ned over millioner av år, er det rart at alt er bøyd likt. Bøyingen må ha skjedd etter at alle de våte lagene var på plass, og før de ble forsteinet».
Folder finnes i sedimentære bergarter over hele verden, inkludert det som allerede er beskrevet fra kambrosiluren i Oslofeltet og fra vestkysten av Svalbard. Forklaringen på at bergarten ikke knekker er at selv om den umiddelbart fremstår som stiv, så er sedimentære bergarter myke i et geologisk perspektiv. Om en sedimentær bergart vil bøyes eller knekkes kommer an på hvor stiv (rigid) den er, og på hvor fort deformasjonen skjer. Deformasjonen skjer svært sakte, over millioner av år, som gjør at bergarter som ville sprukket om vi spenner dem i en skrustikke, i stedet vil bli bøyd.
Dessuten, folder som dette vil nesten alltid ha interne små sprekker, radiært på folden, som dannes nettopp fordi bergarten strekkes i «yttersvingen» av folden. Folder, sprekker og forkastinger opptrer dessuten ofte sammen, slik vi ser i Oslo og Svalbard, fordi hastigheten på deformasjonen varierer, eller når lagene er bøyd så mye at de slites av.
Hvordan lage fossiler, the true story
Kreasjonister argumenterer gjerne for at fossilene er et argument for en global flom. Årikstad poengterer at de fleste fossiler er marine (s. 86) , og at dette peker på at «det var en marin katastrofe som førte til den store fossildannelsen». Men dette hopper over at fossilene beviselig er avsatt over lang tid og vekslingen mellom marine og terrestriske avsetninger. At det store flertall av fossiler dannes i havet skyldes selvsagt at det meste av sedimentasjonen skjer der. På land er ganske riktig også risikoen for ødeleggelse ved erosjon mye større. Men dette peker ikke på noen flom. Tvert om, ved en flom ville vi forvente å finne et stort rot av marine og terrestriske fossiler blandet sammen. Nettopp fraværet av mange terrestriske fossiler viser at det aldri var noen stor flom.
Et annet argument for en flom er at fossiler krever rask begraving for ikke å bli ødelagt, særlig mykt vev, også i denne boken:
«(Bløtdyr) vil når de dør gå i oppløsning veldig fort. Du har kanskje sett en brennmanet, glassmanet eller blekksprut som er skylt i land? Den skal ikke ligge mange dager før den er forvandlet til det ugjenkjennelige. Men det finnes fossile blekkspruter. Hvordan har disse unngått å råtne når de som blekkspruten på bildet «burde blitt til en snørrklyse på et døgn»?» (s. 82) – illustrert av et bilde fra et oppslag i Dagbladet der sitatet om snørrklyse er fra den kjente paleontologen Jørn Hurum (oppslaget ligger fortsatt på nettet).
«…selv om en fisk eller liknende hypotetisk sett skulle bli dekket av et lite sandlag rett etter at den døde, ville forskjellige smådyr bore seg ned i sanden i søk etter mat og slik ødelegge fisken og de fine lagene fisken ellers ville ligge i. På land ville rev eller andre åtseletere også lukte seg frem tiil døde dyr og grave dem opp. Likevel finner vi rene kirkegårder med tusenvis av begravdde fossiler i fine lag. Det som best forklarer disse «kirkegårdene» er en stor oversvømmelseskatastrofe som den beskrevet i Bibelen» (s. 83).
Det stemmer at bløtdyrfossiler er svært sjeldne. Blekksprutene i Dagbladet-artikkelen er fra Hjoula i Libanon, som er en av tre lokaliteter i Libanon der det i svært finkornede kalksteiner er bevart en stor mengde fisk, samt krepsdyr, insekter, flygeøgler – og blekksprutene fra Hjoula som er helt unike i verdenssammenheng.
Hvis en global flom hadde begravet så mange dyr som Årikstad hevder, burde vi forventet at det fantes mange flere bløtdyrfossiler med bevart mykvev. Men de er sjeldne. Hjoula er unikt mht den detaljerte oppbevaringen av blekkspruter (i hvert fall hittil, det kan jo finnes uoppdagede lokaliteter). Det relevante spørsmålet er derfor hva som gjorde at blekksprutene er bevart akkurat i Hjoula, og hvorfor de libanesiske funnstedene har bevart så stor fauna. Sannsynligvis er årsaken at det akkurat her var et svært grunt vann med avsetning av svært finkornet karbonat, og at vannet også var rolig.
Det stemmer at det finnes mange slike «fossilkirkegårder», kjent på geologisk som «lagerstätten». Men de har svært forskjellige avsetningsmiljøer. Noen kan være avsatt i lokale flommer eller flash floods, eller ved at dyr som har druknet i en elv har blitt samlet opp i en bakevje, som ved dinosaurlagerstättene i Ghost Ranch, New Mexico og (antakelig) i Frick, i den sveitsiske kantonen Aargau. Den berømte kambriske lokaliteten i Burgess Pass i British Columbia, som ga navn til den bisarre Burgess Shale-faunaen er antakelig en undersjøisk rasavsetning, som dro med seg fossilene ned i dypet, til et miljø som var anoksisk. Messel i Hessen, Tyskland, var en dyp innsjø, anoksisk på bunnen, som også lå i et vulkansk aktivt område, som drepte dyrene med gassutslipp. Solnhofen i Bayern, der Archaeopteryx ble funnet, var en lagune inne i et rev, men delvis avsnørt fra havet slik at det periodevis ble svært salt og kanskje anoksisk i midten. Moleret i Danmark lå i et avsnørt hav, men dypet av dette havet var for en kort periode avsnørt og anoksisk. Karakteristisk for en del slike marine lagerstätten er at det var oksygen i de øvre vannmassene, der dyr levde, men at bunnen var oksygenfattig, slik at de ikke ble spist når de sank.
Det er altså helt konkrete, spesielle årsaker til at organismene er bevart i hvert enkelt tilfelle. Noen one-size-fits-all-forklaring i form av en flom passer ikke med at geologien på disse stedene er svært forskjellig.
Anoksisk er et viktig stikkord, som Årikstad ikke nevner; nemlig at havbunnen har vært isolert slik at det har vært svært lite oksygen der, som igjen har gjort at fossiler som har dødd og falt ned til bunnen ikke er spist, fordi det ikke var mulig for okysgenpustende organismer å leve der.
Anoksiske forhold hindrer også bioturbasjon i marine sedimenter; at organismer som lever på og i bunnen spiser opp de døde dyrene. Det er riktig at bioturbasjon vil forhindre bevaring av fossiler under oksygenrike forhold (med mindre organismen er hard), og bioturbasjon er vanlig å se i sedimenter, som gravespor og tunneler, som har blandet sedimenter. Men sedimenter har også noen ganger pene og tynne lag uten bioturbasjon, som da skyldes at det var for lite oksygen eller for salt til at organismene kunne trives – eller at avsetningen gikk raskt, som i et ras.
Årikstads forklaring på fossildannelse hevder altså å løse et problem som ikke finnes, med en løsning som ikke passer med observasjonene og bare skaper nye problemer.
Mykt vev fra T-rex
Et av kreasjonistenes greatest hits de senere årene er funnet av mykt vev i bein fra Tyrannosaurus rex:
«Mary Schweitzer er en kjent og nålevende paleontolog fra North Carolina State University i USA. Gjennom sin forskning på fossiler gjorde hun for noen få år siden noen helt nye oppdagelser. Schweitzer overtok ansvaret for et lårbein fra en Tyrannosaurus rex som ble funnet ved et utgravingssted. (…) Innholdet i beinet ble raskt gjenstand for undersøkelser, og det viste seg at beinmargen ikke var gjennomfossilisert. Til stor overraskelse viste det seg at vevet fortsatt var mykt inni det fossiliserte beinet. På nettet kan man se hvordan Schweitzers team drar i disse bitene og hvordan det elastiske vevet spretter tilbake når pinsetten slipper det. (…) Forskerne lurer nå på hvordan det er mulig at dette myke vevet har blitt bevart gjennom 70 millioner år. Men hva om de ikke er så gamle? Dersom de fossile dinosaurene i stedet stammer fra flommen, er det mye lettere å forklare hvorfor de fortsatt kan være så godt bevart». (s. 87)
Dette er en svært skjev beskrivelse av funnet. Det dreier seg ikke om at beinmargen fortsatt er myk, men at enkelte former for mykt vev, inkludert blodårer, er bevart, men omdannet, i små mengder i noen dinobein. Bevaringen har antakelig skjedd ved at jern i dinosaurens blod har bidratt til å omdanne vevet til mer stabile forbindelser.
Schweitzer er selv kristen og tar avstand fra kreasjonisters misbruk av funnene hennes:
«One thing that does bother me, though, is that young earth creationists take my research and use it for their own message, and I think they are misleading people about it. Pastors and evangelists, who are in a position of leadership, are doubly responsible for checking facts and getting things right, but they have misquoted me and misrepresented the data». (Biologos.org)
Drager var dinosaurer? Ja, men ikke slik kreasjonistene tror
Hvis Gud skapte dinosaurene sammen med alt det andre livet, må de nødvendigvis ha eksistert side om side med mennesker frem til flommen, og vært med i arken, siden Noa tok med seg to dyr av hvert slag. Følgelig må de ha dødd ut etter flommen og eksistert sammen med mennesker i historisk tid. Årikstad argumenterer for dette, med henvisning til forskjellige historier og legender om uhyrer fra rundt om i verden, som historier om drager – og Nessie! (s. 93).
Men dinosaurene opptrer bare i et tidsintervall, mesozoikum, og blir (unntatt fuglene) helt borte etter kritt-tiden. Dvs. de blir borte lenge før noe menneskeliknende dukker opp. Nessie er lett etter opp og ned, men aldri funnet. Kinesiske legender om drager (og drageegg) stammer neppe fra levende dyr som spruter ild, men er inspirert nettopp av fossiler av dinosaurer og dinosauregg. Hvis drager var dinosaurer og levde side om side med mennesker, hvorfor finnes ikke en eneste arkeologisk rest av dem?
Årikstad forklarer dragenes vinger bl.a. med at «noen dinosaurer var flygeøgler og faktisk hadde vinger» (s. 98). Nei, flygeøglene var ikke dinosaurer, men en helt egen gruppe reptiler, som i sin kroppsbygning ikke så ut som dinosaurer med vinger, men, forenklet, mer som reptilvarianten av flaggermus, med reptilhoder og ofte med lange kjever.
Kvastfinnefisk
Kvastfinnefiskene, de to nålevende artene av Latimeria, er siste rest av fiskene som for ca 380 til 360 millioner år siden (sen devon) forgrenet og utviklet seg til amfibier, og dermed til slutt til oss. Inntil levende fisker ble oppdaget i 1938 var de yngste fossilene fra siste del av kritt, og de var antatt utdødd i havet i masseutryddelsen som markerte slutten på mesozoikum, etter å ha vært redusert i antall siden perm-utryddelsen. Unntaket var lungefiskene. Latimeria lever i dag i spredte populasjoner i det Indiske hav og Indonesia, der lokale fiskere tidvis fanger dem, mens flertallet av verdens fisker tilhører strålefinnefiskene eller bruskfisker.
Årikstads beskrivelse (s. 88): «Ettersom fossilene av denne fisken viste at den hadde bein i de fremre finnene antok evolusjonister at den var en forløper for fisker som gikk på land og det ble tegnet kunstneriske fremføringer av denne fisken der den til og med hadde albueledd og hender på «frambeina». Det ble hevdet at finner som var i ferd med å utvikle seg til bein gjorde denne fisken i stand til å vinne kampen om overlevelse ved at den kunne krabbe seg opp fra dammer som tørket ut, til dammer som fortsatt holdt vann. Så plutselig ble kvastfinnefisken funnet i levende live, ikke i et avsidesliggende ferskvann, men i det indiske osean (…). Beina i finnene viste seg utelukkende å å være noen litt stivere styringsfinner og mye av det man trodde var kunnskap om en forhistorisk fisk måtte forkastes».
Det Årikstad ikke nevner er at rekonstruksjoner av overgangen fra kvastfinnefisk til amfibier slett ikke er kunstneriske spekulasjoner, men på faktiske fossiler. Fra trettitallet og utover er det funnet en rekke fossiler av dyr på forskjellige stadier av overgangen mellom kvastfinnefisk og amfibium. De viktigste er:
Elpistostege og Tiktaalik: Hovedsakelig fisk, men forsterkede ledd, vristbein og fingre som kunne kravle og en robust brystkasse.
Acanthostega: Fortsatt hovedsakelig fisk, med begynnende omdannelse av finnene til bein, men mangler fortsatt en vrist.
Ichthyostega: Solid skjelett som kunne bære vekten av dyret på land, finnene nesten ferdig omdannet til bein, fortsatt rester av fiske-ryggfinne.
Variasjonen mellom disse dyrene viser at overgangen neppe var en rett linje, men de representerer forskjellige grener på treet. Likefullt, dyr som er forskjellige grader av «blanding» mellom kvastfinnefisk og amfibium har altså beviselig eksistert.
Det stemmer at forskere tidlig spekulerte i at overgangen skjedde ved at kvastfinnefiskene hoppet fra vann til vann i et landskap preget av inntørking, men det er en oppfatning som for lengst er forlatt, nettopp fordi den er far-fetched. Det er mer sannsynlig at finnene utviklet seg mot bein først, hjulpet av tidevannet på grunt vann og i elvedeltaer. Fiskene brukte dette til å «gå» på bunnen eller korte turer opp ved lavvann, og til å holde seg på bunnen i strøm fra tidevann og i elver. Svømmeblæra ble så omdannet mot lunger, før de endelig gikk på land. Fisk som bruker omdannede finner til å gå på bunnen og til dels på land finnes også i dag, blant strålefinnefiskene, som slamkryper og froskefisk.
Kvastfinnefiskene forgrenet seg i flere undergrupper. Den nåværende Latimeria tilhører ordenen coelacanther i underklassen actinistia. Overgangen til amfibier tilhører den andre hoved-underklassen av kvastfinnefisk; rhipidistia, som også inkluderer lungefiskene. At Latimerias finner er nettopp forsterkede finner, og ikke proto-bein, er derfor overhodet ikke noen overraskelse.
Avslutningskommentar
Boken inneholder mange flere eksempler på feil og misforståelser om geologi og paleontologi, for ikke å snakke om evolusjon generelt. Men eksemplene i denne allerede lange gjennomgangen burde være nok til å vise at «Guds verden» ikke bare tar feil, men misforstår totalt fagfeltene den forsøker å kritisere.
Ungdommer som bruker denne boken, og deretter lar seg friste til å google temaene – eller bare sjekke Wikipedia – vil raskt finne ut at fremstillingen er gal. Hvis de da er blitt fortalt at bare en ung jord er sann tro, er det mulig at de avviser enten troen eller vitenskapen.
Hvorfor kom denne boken så skjevt ut? Jeg mistenker at Årikstad har vært så sikker i sin sak at han har stolt på beskrivelser fra kreasjonistiske bøker og nettsteder, uten å utøve noen form for kildekritikk, eller sjekke om beskrivelsene holder vann.
Det blir som om jeg skulle brukt Richard Dawkins og nettsidene til Ateistene som primærkilde til å beskrive kristendommen, eller lært medisin først og fremst gjennom litteratur fra homeopater.
En slik lærebok er det ingen grunn til å anbefale.
(Takk til Nicolas Tissot for bildet på Unsplash, fra Savoie, France)
Endringer:
29.09 – Avsnittet “Hvis en global flom hadde begravet så mange dyr som Årikstad hevder, burde vi forventet at det fantes mange flere bløtdyrfossiler med bevart mykvev. Men de er svært sjeldne, og Hjoula er unikt mht blekkspruter (i hvert fall hittil, det kan jo finnes uoppdagede lokaliteter).”
er endret til “Hvis en global flom hadde begravet så mange dyr som Årikstad hevder, burde vi forventet at det fantes mange flere bløtdyrfossiler med bevart mykvev. Men de er sjeldne. Hjoula er unikt mht den detaljerte oppbevaringen av blekkspruter (i hvert fall hittil, det kan jo finnes uoppdagede lokaliteter).”
