Ressurser

Hvem oversatte antikkens verker fra gresk til arabisk?

Bjørn Are Davidsen

Publisert 10 juni 2021

Fortellingen er kjent: I en periode i middelalderen ble antikkens vitenskap først og fremst videreutviklet i arabiske områder. Dermed nevner mange lærebøker med rette at vi fortsatt bruker arabiske ord som algebra, kube, grad og mange andre.

Men så begynner det å bli mer uklart. For hvem var det som gjorde det mulig å videreutvikle antikkens vitenskap ved å oversette tekster til arabisk?

I mange læremidler og mye populærvitenskap finner vi en ganske lik historie. På den ene siden hører vi at de kristne fortrengte eller bekjempet antikkens kunnskap, på den andre at muslimene så verdien og reddet tekstene.

Dermed ble de bevart og kunne formidles når de kristne var blitt modne for dem i renessansen.

Noen fremstiller dette ganske nøytralt: «For europeerne innebar møtet med folk fra de arabiske områdene også en gjenetablering av kontakten med greske tekster som hadde blitt borte fra vesten i de kaotiske hundreårene etter Vestromerrikets fall» [1].

Andre slår mer på stortromma. Vi fikk ikke bare tilgang på gamle tekster via araberne, det kan til og med fremstå som at man først nå ble oppmerksom på at det i det hele tatt fantes greske filosofer i antikken: «Europeerne ble kjent med de greske filosofene som hadde levd i antikken, via det arabiske kunnskapssenteret». [2].

«I dag vet vi at vi kan takke lærde muslimer for at de studerte og tok vare på tekster skrevet av blant andre Eratosthenes og Aristoteles. Et hovedsete for dette var Bagdad i dagens Irak. Bakgrunnen for renessansen i Europa på 1300-tallet var blant annet at gamle, greske tekster var blitt bevart av intellektuelle i Asia i flere hundre år». [3]

Da Marte Michelet satt i Dagbladets debattredaksjon i 2008 formidlet hun samme historie:

«Mens det de siste tiåra har vært utbredt blant historikere å mene at den vestlige sivilisasjonen ikke ville oppstått hvis ikke det hadde vært for arabere og muslimer, hevder Gougenheim at det bare er en myte at Europa «fikk tilbake» den greske antikkens filosofiske og vitenskapelige arv fra muslimske lærde som hadde tatt vare på de antikke tekstene i en periode da europeerne hadde glemt dem helt». [4]

Uttrykket «arabere og muslimer», presiseres altså av Marte Michelet til muslimske lærde. Hva som ville blitt bevart uten oversettelser til arabisk er ikke tema i min dybdeartikkel.

I første utgave av Perspektiver fra 2013 kunne vi også lese at «I mange år har vi lært om hvordan arabiske, altså muslimske, vitenskapsmenn tok vare på tekstene fra det antikke Hellas. Disse tekstene av Aristoteles og andre filosofer blei forbudt, glemt og brent i Europas tidlige kristne periode. I opplysningstidens spede begynnelse kunne europeiske vitenskapsfolk gjenfinne kunnskapen fordi den var bevart i islamsk kultur» (min uthevelse).

Som bildet til høyre viser, finner vi tilsvarende påstander i lærebøker helt tilbake til 1800-tallet.[6]

Muligens har altså over hundre årskull av elever i norske skole lært at kristne i motsetning til araberne (underforstått muslimene) ikke bare glemte den antikke arven, men aktivt motarbeidet den.

Selv om en lærebok fra 2021 formulerer det rundere, er tankespranget fra “araberne” til “muslimene” kort, så lenge man ikke understreker noe annet:

«Det var gjennom lærde miljøer i Syria at araberne fikk kjennskap til den greske kulturarven. Denne kulturarven ble oversatt og videreutviklet». [2]

For hva slags lærde miljøer var dette?

Spørsmålet er nærliggende når en annen lærebok utgitt på basis av læreplanverket i Kunnskapsløftet hevder at lærde «muslimer oversatte også antikkens verker fra gresk til arabisk, noe som seinere kom europeerne til nytte under renessansen» [7].

At det skal ha vært muslimene som oversatte til arabisk, fremgår også av populærvitenskap som når Illustrert Vitenskap Historie i 2016 skriver om den store medisineren Galens verker.

«130 av den selvsikre grekerens verk ble i år 855 gjenoppdaget og oversatt – til gammelsyrisk og arabisk – av den lærde muslimen Ibn Ishaq».

Slike tekster kan vanskelig leses på andre måter enn til at vi har bevart antikkens vitenskap takket være muslimske oversettere, mens den ble sørgelig forsømt av kristne.

Hva slags miljøer var det i Syria?

Setningen vi siterte noen avsnitt over fra en lærebok fra 2021, avslutter en lengre forklaring:

«Alexandria skal ha vært et senter for gresk og hellenistisk kultur i antikken. Byen skal ha hatt det største biblioteket i verden. Derfra gikk impulsene til det nærliggende Syria, som var den islamske kulturens sentrum det første århundret imperiet eksisterte. Det var gjennom lærde miljøer i Syria at araberne fikk kjennskap til den greske kulturarven». [2]

Syria kalles altså for den islamske kulturens sentrum. Noe som igjen gjør det nærliggende å tro at oversettelsene ble gjort av muslimer.

Heldigvis er andre nye lærebøker mer nyanserte: Det er «hevet over tvil at de store islamske kunnskapsentraene som Kairo, Bagdad og Damaskus tiltrakk seg kunnskapsrike kristne, jøder og zoroastere fra alle hjørner av riket» [8].

Dette understreker flere viktige forhold.

For det første at «arabisk» ikke er det samme som muslimsk. Det enorme arabiske imperiet bestod av en rekke ulike folkeslag og religioner. Noe annet ville vært underlig, siden det var jødiske, persiske, buddhistiske og kristne områder – inkludert Syria – som araberne hadde invadert. Og nettopp fordi erobrerne lenge var i klart mindretall, fikk deler av statsadministrasjonen fortsette, eller ble bygget opp på nytt.

I regi av lærde jøder, kristne, zoroastere og andre.

For det andre understrekes at det ble bygget opp lærdomssentra som tiltrakk seg kunnskapsrike av ulike bakgrunner. I senantikken hadde man steder som NisibisEdessaJundishapur og det keiserlige biblioteket i Konstantinopel, for å nevne noen. Med arabisk som fellesspråk i kalifatet og et pretisjetungt senter i Bagdad, kunne man samles og kommunisere på tvers, ikke minst ved tekster alle forsto, muslimer og kristne, jøder og buddhister.

Oversettelsene startet for alvor med papirproduksjonen araberne lærte av kinesiske krigsfanger i 751. Det gjorde det enklere og langt rimeligere å masseprodusere tekster enn på pergament.

Første større bølge av oversettelser kom på initiativ fra den muslimske kalifen Al-Mansur (714-775), etter å ha flyttet hovedstaden fra Damaskus til Bagdad i 762.  I starten var han mest interessert i persiske og indiske tekster om astronomiastrologi, matematikk og medisin, men han sponset også oversettelser av de to sentrale greske tekstene, Ptolemaios Almagest og Evklids Elementer.

I denne tiden hadde kalifene i stor grad Østromerriket med hovedstaden Konstantinopel som rival – og forbilde. Mye handlet om prestisje, inkludert tilgangen på lærde, selv om leger var etterspurt uansett. Når man gradvis bygget opp i Bagdad det store biblioteket som skulle bli kalt Visdommens Hus, var det naturlig at mange lærde reiste dit.

Men hvem var de?

På Cappelen Damms nettsider for RLE-boka 8-10 om viktige historiske hendelser i islam ser vi igjen at dette utelukkende knyttes til islam:

«Under abbasidene ble kalifatet flyttet fra Damaskus til Bagdad. Bagdad var en kosmopolitisk by, og under abbasidene fikk vi en islamsk storhetstid når det gjaldt vitenskap, kultur og filosofi. De greske filosofer ble oversatt til arabisk, og det var under dette dynastiet «Tusen og en natt» ble skrevet

Samtidig var ulempen med et fellesspråk at muslimer i liten grad hadde behov for å lære seg andre nasjoners språk. Dermed var det stort sett andre, ikke minst jøder og kristne, som behersket gresk, syrisk og arabisk.

I motsetning til hva læreboken vi siterer over forteller, er det – satt på spissen – riktigere å si at muslimer ikke oversatte antikkens verker fra gresk til arabisk.

Syriske kristne

En av de viktigste oversetterne var altså som nevnt over Hunayn ibn Ishaq (808-73), fra dagens Irak. Både fordi han var tidlig ute og fordi han oversatte mye, både til syrisk og via syrisk. Når vi ser at navnet på latin er Johannitius, er det mulig å forstå at bakgrunnen er en annen enn hva Illustrert Vitenskap Historie vil ha det til.

Fra Hunayn ibn-Ishaq-manuskripet av Isagoge. Public domain.

Hunayn oversatte Platons Timaios, Aristoteles Metafysikk, og svært mange andre, alt i alt 116 verker. Så mange at det er uklart om noen har oversatt flere. Så produktiv at araberne kalte han for Oversetternes sjeik.

Men aldri for “den lærde muslimen”.

Ikke fordi legen Hunayn ibn Ishaq (808-837) ikke var uvanlig lærd, men fordi han ikke var muslim. Noe nettopp hans svært så aktive oversettelsesarbeid burde gi mistanke om, var han syrisk kristen, fra en nestoriansk kirke.

Hunayn var svært viktig for fremveksten av arabisk medisin og vitenskap. Hans inngående kjennskap til gresk, persisk, syrisk og arabisk gjorde det mulig både å oversette for første gang og korrigere eldre oversettelser av medisinere som Galenos og Hippokrates, filosofer som Platon og Aristoteles og astronomer som Ptolemaios. Hunayn skrev også 36 verker selv, inkludert en omfattende bok om øyet og optikk.

Og han stod i en lang kristen tradisjon. [9] Han hadde gått i lære hos Yuhanna ibn Masawaih (777–857), leder for et sykehus i Bagdad og livlege for fire kalifer. Yuhanna hadde selv skrevet om alt fra øyensykdommer (oftalmologi) til spedalskhet og anatomi, basert på disseksjon av aper.

På sin side var Yuhanna elev av Jabril ibn Bukhtishu (død 828/29), også han syrisk kristen og lege for den berømte kalifen Harun al-Rashid, kjent fra eventyrsamlingen 1001 natt. Også Jabril skrev medisinske verker og bidro til å utviklingen av vitenskap i Bagdad ved også å skaffe greske tekster og finansiere oversettelser.

Som vi ser, var ikke Hunayn først på banen – og heller ikke sist.

En av hans mest betydelige etterfølgere var Abu Bishr Matta ibn Yunus (870- 940). Abu Bishr spilte kanskje en enda viktigere rolle i formidlingen av Aristoteles, ikke minst ved å grunnlegge den aristoteliske skolen i Bagdad. Der underviste han blant andre den betydelige muslimske filosofen Al Farabi og den kristne Yahya ibn Adi (893-974). Også sistnevnte oversatte en rekke tekster av Platon og Aristoteles.

I stor grad er var det ved Hunayns oversettelser og verker at arabisk fagterminologi festet seg. Han fikk samtidig god hjelp av sønnen Ishāq ibn Hunayn (830-910), nevøen Hubayš Ibn al-Hasan, al-A‘sam al-Dimašqī (død 888) og kollegaen Isa Ibn Uahya. Hundre år senere underviste en annen kristen, navnebroren Abu Sahl ‘Isa ibn Yahya al-Masihi, den mest innflytelsesrike muslimske filosofen, Avicenna (980-1037).

Hunayns sønn Isḥāq oversatte så viktige verker som Evklids Elementer og Ptolemaios’ verk om astronomi, Almagest. Begge fikk enorm betydning for matematikken i den arabiske kultursfæren. Selv om de som nevnt var oversatt av andre, var det Ishaqs oversettelser som ble standardutgaven, Almagest dels bearbeidet av astronomen Thābit ibn Qurra (826-901).

Det er liten grunn til å gå mer i detalj enn dette eller nevne også jødiske, buddhistiske, zoroastiske, muslimske eller andre oversettere. Men for mange av antikkens tekster, er det først og fremst syriske kristne som skal takkes for at de ble bevart.

Da mange opprinnelige greske verker igjen begynte å bli tilgjengelige i Vest-Europa fra slutten av 1000-tallet i latinske oversettelser fra arabisk, sto i stor grad igjen flerspråkelige jøder og kristne bak. I tillegg fikk man også stadig større tilgang til greske utgaver fra Østromerriket. Det var ikke underlig om opprinnelig greske tekster oversatt til latin fra arabisk via syrisk, kunne bli klarere ved å korrigeres eller oversettes på nytt fra greske utgaver.

Antikkens greske tekster kom til Vest-Europa i flere trinn. Noen var oversatt på 500-tallet og tilgjengelig hele veien, som Platons Timaois og Aristoteles’ logiske verker. Andre kom gjennom en lengre reise som i stor grad begynte med oversettere fra gresk til arabisk, dels via syrisk. Nå kom de igjen via jøder og kristne – fra arabisk til latin.

Som i den arabisktalende verden skapte det en stor og lærd tradisjon – på fellesspråket latin. Det skulle ikke gå lang tid før det ble vitenskapens språk, tross greske og arabiske låneord.

Litteratur:

D’Ancona, Cristina i The Stanford Encyclopedia of Philosophy: Greek Sources in Arabic and Islamic Philosophy (2009, oppdatert 2017)

Heum, T., Martinsen K. D., Moum, T. og Teige, O.: Alle tiders historie Vg2-Vg3, Cappelen Damm 2020.

Gutas, Dimitri: Greek Thought, Arabic Culture – The Graeco-Arabic Translation Movement in Baghdad and Early ‘Abbasaid Society (2nd-4th/5th-10th century), Routledge 1998

Madsen, P., Killerud, I., Roaldset, H., Hansen, A., & Sæther, E.: Perspektiver. Historie Vg2 og Vg3, Gyldendal forlag, 2013, 2. utgave 2021.

Mavroudi, Maria: Translations from Greek into Latin and Arabic during the Middle Ages: Searching for the Classical TraditionSpeculum Volume 90, The journal of the Medieval Academy of America, Number 1January 2015

Nordberg, Nils Håkon og Grønlie, Anne: Historie på tvers – historieverk for vg2, Argus forlag 2021

Strindhaug, Jon og HaagensenPetter: Makt og menneske Geografi 8, Damm & Sønn, 2008.

Wikipedia om Graeco-Arabic translation movement

Noter:

[1] Nordberg og Grønlie (2021), side 163

[2] Madsen, Killerud, Roaldset, Hansen & Sæther (2021), side 112.

[3] Strindhaug og Haagensen (2008), s. 14.

[4] Marte Michelet i Dagbladet, 03.05.2008. Hun oppgir ingen kilder til at det var «utbredt blant historikere» å mene at den vestlige sivilisasjonen ikke en gang ville oppstått uten lærde muslimer.

[5] Aslak Sira Myhre som sitert i Madsen, Killerud, Roaldset, Hansen & Sæther (2013), side 559. Dette er heldigvis fjernet i 2021-utgaven.

[6] «Under sine erobringstog lærte araberne den greske videnskap at kjende, og mange khalifer gjorde meget for at utbrede den i sitt rige. Arabiske lærde studerede og oversatte gamle græske skrifer; rundt om blev der oprettet arabiske høiskoler og biblioteker. Araberne blev for en tid det første videnskabsfolk, og selv fra kristne lande reiste man til Spanien for at studere hos dem». Det er ingen tvil om at det med «araberne» menes «muslimer» når det videre fortelles at «Deres religion forbød dem at afbilde levende væsener». (A. Kjær: Lærebog i historie – verdenshistorie – kirkehistorie – Norges historie, 2., forøgede udgave af «Lærebog i historie» for folkeskoler, amtsskoler og middelskoler, Kristiania 1899, side 71).

[7] Heum, Martinsen, Moum og Teige (2020), side 89

[8] Grønlie og Nordberg (2021), side 163

[9] D’Ancona (2017 [2009]): «After the Arab conquest of Damascus (635) and the whole of Syria (636), the Christian intellectual communities living under the Umayyad Caliphate (661–750) continued to assimilate Greek philosophy and science, focusing in particular on the Aristotelian logical corpus together with its Neoplatonic introduction, namely, Porphyry’s Isagoge. This tradition of learning (Gutas 1983; Brock 1993; Hugonnard-Roche 2004; 2007; 2009; 2011) lay in the background of many of the Christians of Syria who took part in the translation movement fostered by the early ʿAbbasid Caliphate (Watt 2004, Janos 2015). Albeit superseded in number and importance by the translations into Arabic, translations into Syriac continued even amidts the growing translations into Arabic, in the ʿAbbasid capital of Baghdad».

Bilde
Takk til Sergiu Vălenaș på Unsplash for hovedbildet

Mest populære innlegg

Julespørsmål: Er juletreet en førkristen tradisjon?

30 desember 2020

Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen?

30 september 2020

Julespørsmål: Valgte de kristne 25. desember fordi romerne allerede feiret Solen den dagen?

15 desember 2020

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.

Relaterte ressurser

Dybdeartikkel

Konspirasjonsteori uten kilder

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Refleks 7 for karikert om Copernicus og Galilei

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Sofie for mye i feil verden

Bjørn Are Davidsen