Jul feires på mange måter – og av mange grunner. Som en familiefest, en markering av at det går mot lysere tider, Jesu fødselsdag – eller alt sammen og mere til. Men selv om det er sant at vi feirer forskjellig, er det ikke det samme hva som sies er sant om historiske linjer eller røtter til julefeiringen – spesielt ikke i læremidler.
Så finnes det små og store saker å drive fagsjekk på. Dagens spørsmål er avgjort ikke av de større, men til gjengjeld av de vanligste, særlig nå i desember.
Juletreet
For dette handler om juletreet. Siden det har stor plass i stua, bruker vi litt plass på det her. Om ikke annet, kan det vise at mye vi oppfatter som opplagt i læremidler, ikke alltid er like opplagt i kildene.
Skolerom.no deler en ikke uvanlig oppfatning om at “Ved vikingenes juleblot pyntet menneskene husene med gran, einer, furu og kristtorn. De grønne vekstene skulle beskytte mot daudinger og onde ånder. Vikingene trodde det levde overnaturlige vesener blant grenene, og tok dem inn så de ikke skulle fryse om vinteren.”
Siden bakgrunnen var slik, er det ikke underlig at noen reagerte på dem som satte opp juletrær også i kristen tid.
Slik skolerom.no skriver videre, kommer skikken fra Tyskland. Men hvis linjene går til førkristen tid, er det underlig at det ikke var før på 15-1600-tallet at noen begynte med juletrær.
Og at skikken først kom til Norge på 1800-tallet.
Hva skjedde i mellomtiden? Hvis juletreet er førkristent, er det underlig at det ikke en gang er omtalt i Norge før i nyere tid, nesten tusen år etter kristningen.
For vi kjenner ingen som satte opp juletrær i norrøn tid. Det nærmeste som i blant hevdes er en tradisjon for å ta inn rognetrær – med rot – for å se når de begynte å få knopper. Noe som ikke signaliserte jul, men vår.
Men heller ikke denne skikken er det lett å finne kilder til lenger tilbake enn bønder i Telemark i 1850.
Juletre var ikke hedensk
Ingen norske tekster i middelalderen eller reformasjonen kritiserer juletrær som noe hedensk. Verken prester eller skogeiere saumfarer by eller bygd etter hedenske eller tjuvhogde trær.
Juletrær omtales ikke i det hele tatt før langt senere.
I Norge kom skikken i stor grad via prestegårdene på 1800-tallet. Første gang vi hører om et juletre i Norge er i 1822. Inspirert av slektninger i Danmark og Tyskland satte en familie i Christiania opp et tre i stua. Skikken bredde seg så, først i byene, gjennom prester, lærere og handelsmenn.[1]
Den norske folkloristen Olav Bø (1918-88) er klar: Ja, vi finner tidligere eksempler på pynting med grønt i juletiden, “uten at det er mogeleg å sjå samanhengen med juletreet”. [2]
Når begynte vi med juletre?
Hva er så sammenhengen vi kan se? Har vi noen kilder?
De første sporene er muligens i håndverkslaug på 1400-tallet ved Østersjøen, særlig i Baltikum. Man satte opp trær i laugshaller og pyntet med søtsaker for barn og læregutter. Selv om byer som Tallinn (1441) og Riga (1510) i dag dermed konkurrerer om å være opphavsplass til juletreet, er linjene tvilsomme. [3]
For juletretradisjonen ble ikke utbredt fra nord til sør på slutten av 1400-tallet. Den gikk fra sør til nord på slutten av 1500-tallet.
De første sikre spor finner vi i håndverkslaug Sør-Tyskland. Slike større sammenslutninger hadde ofte egne haller med plasser foran og rik anledning til å sette opp trær, inne eller ute. Kun medlemmenes barn fikk høste treet siste dag i julen (altså trettende dag), men flere borgere også utenfor laugene begynte å ta etter – i sine hjem.
Noe var nok også en protest eller et forsøk på å vinne konkurransen mot den katolske tradisjonen med storslagne juleopptog.
I stedet for å forby julen, begynte tyske protestanter å pynte trær hjemme. Barna ble gladelig med på en protestantisk jul når de visste det lå gaver under treet.
Skeptiske nordmenn
Men som enda mer omtalt under var ikke alle voksne like glade. Ikke minst var det skepsis på landet i Norge på 1800-tallet mot slike nymotens påfunn.
Én grunn var rett og slett at det manglet bartrær flere steder, både på Sørlandet og i Nord-Norge. En annen grunn var at enkelte grupper, som Læstadianere i Nord-Norge, “anså skikken for å være syndig, især det å gå rundt treet og synge”.
Også i andre landsdeler (som i Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal) finner vi eksempler på at noen så juletreeet nærmest som avgudsdyrkelse. Det var gudsbespottelse å synge salmer “omkring et pyntet tre”.
Ikke fordi man mente skikken hadde en lang hedensk fortid, men fordi noen (“de gamle var meget i mot det”) mente dette var luksus og fjas som tok oppmerksomheten bort fra det sentrale ved julen, feiringen av Jesus.[4]
Juletreet fikk slå rot
Dermed var det først tidlig på 1900-tallet at juletreet hadde fått allmenn utbredelse i Norge.
Dette er den enkle og greie historien. Skikken med å ta inn et juletre, pynte det, legge gaver under og gå rundt mens man synger sanger er en ganske moderne – og kristen – tradisjon.
Hvilket selvsagt ikke betyr at hvem som helst ikke kan sette opp et juletre av andre grunner i dag.
Men det påstås altså at historien er lenger.
Juletretradisjonen fremstilt i lærebøker
Vi ser dette når læremidler og populærvitenskap fremstiller det som om juletreet ble kritisert av kristne, fordi det var En hedensk skikk:
“Ikke alle så med blide øyne på den nye skikken. Flere mente at det var en hedensk tradisjon som ikke passet inn.”
Mens “Andre så på det grønne treet som et symbol på evig liv, som er sentralt i kristendommen. Slik ble juletreet en av de viktigste juletradisjonene våre.”
Elever som leser dette lærer altså at det kun var fordi noen heldigvis – rent subjektivt – begynte å knytte juletreet til noe kristent, at vi fikk denne gamle hedenske tradisjonen tilbake.
Elever møter dette enda mer andre steder, og ikke akkurat fra historieforskning. En rekke aviser landet over (som tilfeldig valgt, Firdaposten) delte i 2018 en artikkel fra Norsk institutt for bioøkonomi – Nibio – via ANB.
Første punkt slår igjen fast at juletreet tilhører en urgammel Hedensk tradisjon:
“Som kristen skikk synes juletreet å ha sin opprinnelse på 1500-tallet, men tradisjonen med å ta inn eviggrønne nåletrær er langt eldre enn det.
Dette er faktisk en urgammel hedensk tradisjon. De eviggrønne nåletrærne ble tilskrevet mystiske krefter siden alle andre planter visnet og landskapet så øde og dødt ut.
I den mørkeste tiden på året minnet den grønne grana om neste vekstsesong, og den beskyttet mot onde ånder.”
Kirken som gledesdreper
Som så ofte trekker man inn kirken som gledesdreper – og taktiker:
“Kirken prøvde først å forby denne hedenske tradisjonen, men uten å lykkes. Da gjorde kirken i stedet en helomvending og ga juletreet en kristen betydning. Det fungerte bedre, og den nye religionen overtok dermed den gamle tradisjonen.
I dag er juletreet en av de eldste tradisjonene vi fortsatt holder sterkt på.”
Mens den altså i realiteten er en av de nyeste, uten linjer til noe hedensk.
Likevel forteller Norges største redaksjonelle forbrukernettsted Klikk.no i 2020 at “Mange kristne nasjoner hadde forbud mot juletrær helt fram til 1640. Bakgrunnen var at det var en hedensk skikk som sannsynligvis stammer fra Egypt hvor man tok kvister/grener inn i huset rundt det som var vintersolverv. De eviggrønne kvistene var symbol på evig liv.”
Som så ofte presenteres slike påstander uten lenker eller navn på de ansvarlige bak forsøkene på å forby eller på helomvendingen (som omtalt i skolerom.no), og hvor og når dette skjedde, bortsett fra bl.a. klikk.no som sier “1640”.
Mangelfulle kilder
Det oppgis ingen historiske kilder, eller referanser til forskning. Det er dermed en til dels ganske stor jobb å nøste opp i dette.
Mye av det som sies er hentet fra engelske og amerikanske kilder, og ikke norske, danske eller tyske.
For land og kulturer er forskjellige. Det en statsleder har gjort i ett land, én gang, forteller sjelden noe allment. Det er ikke noe unntak som bekrefter noen regel.
Det vi kjenner av konkrete forbud mot juletrær henger i svært stor grad sammen med puritanske strømninger i Skottland og England, spesielt på 1600-tallet.
Det var ikke Jesu fødsel man var i mot, men fest – og katolisisme. Ikke minst var det en protestantisk oppfatning at 25.12. var en festdag den frafalne katolske kirken hadde stjålet fra romerne, en påstand fagsjekk kritiserer her.
Dermed forbød den skotske parliamentet julefeiring i 1640. Den ble ikke tillatt igjen før i 1712 og i deler av Skottland var det fortsatt ikke god tone å sette opp juletrær tre hundre år etter forbudet.
Antagelig er det denne historien klikk.no har en forvansket fremstilling av når de som nevnt over skriver at “Mange kristne nasjoner hadde forbud mot juletrær helt fram til 1640”.
Hvem var imot julefeiring?
Uansett gjorde det engelske parliamentet som det skotske i 1647, til store protester. Det ble opptøyer i flere byer, inkludert London, og ikke bare fordi man tvang butikker til å holder åpent 25. desember. Forbudet varte til 1660, når kongemakten tok tilbake tronen fra puritanerne.
I USA viste puritanerne sin forakt for julefeiring ved å arbeide på selve juledagen i 1620. De forbød da også den slags festivitas i Boston-området i 1659. Først i 1686 hadde den engelske kronen stor nok makt til å gjenopprette feiringen, selv om guvernøren i starten måtte stille med væpnet vakt.
Det hører med at også den kortlevde ateistiske Fornuftens kult i Frankrike forbød julefeiring i 1794.
Også i Den katolske kirken var man lenge skeptisk. Ikke fordi juletreet ble oppfattet som hedensk, men som en protestantisk konkurrent til katolske opptog og julekrybber.
Det er likevel mulig å se spirer til det som senere ble juletre også før Reformasjonen. Sankt Bonifatius erstattet tidlig på 700-tallet saksernes hellige eik med et bartre. Middelalderens skuespill om Adam og Eva fremstilte Livets Tre i Edens hage som et bartre pyntet med frukt.
Vi ser også dette i noen norske julesanger, enten de nevner livets tre eller “paradis grønt”.
Skikken med å ta inn greiner
Alt dette betyr ikke at det er feil at man i førkristen tid tok inn grener om vinteren.
Hus og hager, templer og andre offentlige plasser er så langt tilbake vi vet blitt dekorert med blomster og planter som ser fine ut og lukter godt.
På ulike måter har også levende trær vært et element, noen ganger ganske sentralt, i religiøs praksis. I Bibelen understrekes for godt over to tusen år siden at både løvtrær og bartrær er Guds velsignelse som skal pynte tempelområdet i Jeusalem.
“Libanons herlighet skal komme til deg
sypresser sammen med gran og buksbom,
til pryd for stedet hvor min helligdom står.” (Jesaja 60,13)
Det er ingen tvil om at det også er mange og lange tradisjoner for å hugge trær og lage gudebilder av dem. Den jødiske profeten Jeremias måtte dermed flere hundre år før Kristus understreke forskjellen på den levende Gud og døde guder.
Som han sa var gudebilder laget av trær hogget i skogen og ikke noe å være redd. De gjør ingen skade, men kan heller ikke gjøre noe godt, “ikke kan de snakke, og de må bæres, for de kan ikke gå” (se Jeremias 10, 3-5).
Konklusjon
Der er ikke vanskelig å finne levende trær i religiøs praksis eller at noen – ikke nødvendigvis i sammenheng med dette – pynter innendørs med eviggrønne grener, altså den eneste typen man bruke om vinteren.
Men ingen førkristne kilder forteller om noen som dekorerer trær midt i stua, legger pakker under og går rundt dem mens man synger.
Kilder:
Olav Bø: Vår norske jul, Samlaget, andre opplag 1970
Anu Mänd: Urban Carnival: Festive Culture in the Hanseatic Cities of the Eastern Baltic, 1350-1550, Brepols 2004.
Lily Weiser Aall: Juletreet i Norge, småskrift nr. 2 fra Norsk Etnologisk Gransking, Norsk Folkemuseum, Oslo 1953
Noter:
[1] Weiser Aall (1953) viser utviklingen basert på en spørreundersøkelse i regi av Norsk Etnologisk Gransking som kom i kontakt med flere som “husket det første juletreet i sin hjembygd”, side 3.
[2] Bø (1970), side 68.
[3] Mänd (2004), side 83-84
[4] Weiser Aall (1953), side 14
Bilde:
Takk til Robert Thiemann på Unsplash
