Blant kompetansemålene for norsk i VG1 er å «reflektere over hvordan tekstene fremstiller møter mellom ulike kulturer». Dermed er det interessant å ta en gjennomgang av hvordan Intertekst – norsk VG1 (Fagbokforlaget 2020) gjør dette på rundt 460 tekstsider.
Hvilke kulturer møter man? Hvordan møtes disse? Hva lærer vi av å se på denne boken som en tekst?
Nå er det vanskelig å måle hvor godt man treffer mål som ikke er konkrete. For kompetansemålene sier ikke noe om hvilke kulturmøter man skal beskrive. Ulike ungdomskulturer? Unge og voksne? By og land? Innvandrere og majoritet?
Det sies ikke en gang om vi bør møte noe som kan oppfattes som en kristen kultur, enten den tilhører en majoritetskultur eller ei.
Med ett, flott unntak: Å «gjøre rede for utbredelsen av de samiske språkene i Norge, fornorskningspolitikken og de språklige rettighetene samene har som urfolk».
Det er ikke enkelt å skrive eller vurdere lærebøker når målene i så liten grad kan måles. Likevel bør det være interessant å gjøre en vurdering av hva som er de vanligste kulturmøter. Hvilke bør med i en lærebok? Hvilke er representative?
Ved første øyekast virker det i hvert fall ikke som om religion regnes som dette. I stikkordsregisteret for Intertekst finner vi ikke Buddha, Gud, Jesus, kirke, moske, Muhammed, tempel eller en gang religion. Leter man i en temaoversikt på side 455-58 finner man likevel at “Religion, tro og tvil” er med.
Har jeg telt rett, er det 86 tekster i boken, slik at noen faller inn under flere kategorier i oversikten.
| Tema | Antall | Andel |
| Demokrati og medborgerskap | 11 | 13 % |
| Bærekraftig utvikling | 4 | 5 % |
| Folkehelse og livsmestring | 14 | 16 % |
| Religion, tro og tvil | 6 | 7 % |
| Kulturmøter | 14 | 16 % |
| Kjærlighet og forhold | 7 | 8 % |
| Oppvekst | 12 | 14 % |
| Vanskelige familieforhold | 7 | 8 % |
| Kropp, kjønn og legning | 9 | 10 % |
| Sorg, angst og ensomhet | 8 | 9 % |
| Språk | 5 | 6 % |
| Samisk språk og identitet | 3 | 4 % |
| Ondskap og brutalitet | 8 | 9 % |
Et tema som religion bør i Norge i stor grad handle om kristen tro, også innen ungdomskulturen. 25 000 deltar i 400 KFUK-KFUM-grupper landet over. NKSS har 200 lokallag og 4000 medlemmer. Rundt 35 000 konfirmerer seg i Den norske kirke hvert år, tre ganger så mange som i humanistisk regi.
Det er vanskelig si hva det innebærer for tro og tvil at rundt 70 % i Norge er medlem av Den norske kirke, men også i «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja» er et flertall i kristne trossamfunn. Dette er over dobbelt så mange som registrerte muslimer (26,2 % av dem utenfor Dnk, rundt 4 % av befolkningen).
Vi finner også buddhister (3,1 % i trossamfunnene utenfor Dnk) og hinduister (1,7 %), samt sikher (0.6 %) og jøder (0.1 %).
Skal en lærebok formidle kulturmøter, bør de største gruppene omtales, siden det i stor grad er disse som møter hverandre. Det bør også sies noe om at det er et mangfold av mindre grupper. Det bør også trekkes frem ateister og ikke bare fordi Human-Etisk Forbund har over 100 000 medlemmer.
Dermed er det interessant å se hva som er med av tekster under temaet «religion, tro og tvil». Hvordan er fordelingen? Intertekst oppgir de seks tekstene i tabellen under.
| Forfatter | Tekst | Lengde | Religiøst perspektiv |
| Jon Fosse | Trø forsiktig (dikt) | 10 linjer (kvart side) | Uklart, mange tolkningsmuligheter |
| Demian Vitanza | Dette livet eller det neste (bokutdrag) | 6 sider | Muslimsk terrorist |
| Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz | Skamløs (bokutdrag) | 2 ½ sider | Muslimsk/æreskultur |
| Yahya Hassan | BANKE BANKE PÅ (dikt) | 17 linjer (halv side) | Muslimsk (kritisk) |
| Sara Zahid | Bursdag (dikt) | 3 linjer | Muslimsk |
| Åsne Seierstad | To søstre (bokutdrag) | 4 sider | Om å bli muslim |
| TIL SAMMEN | 13 1/3 sider | 98 % om muslimer | |
Stort sett er altså det eneste som løftes frem en gruppe som – litt avhengig av hvordan man regner – utgjør rundt 4 % av befolkningen. Selv om den er større blant ungdom og ekstra stor blant barn og unge i Oslo, der 40 % nå har innvandrerbakgrunn, er det langt unna at muslimer er flertallet på norske skoler.
Uansett skulle man kanskje tro selv et fokus på muslimers kulturmøte i stor grad ville innebære at de møter andre kulturer, slik at man også kan få kristne, ateistiske eller buddhistiske perspektiver med i tekstene.
I stedet handler det mest om muslimers møte med muslimer, ofte foreldre og familie.
Noen andre møter beskrives likevel indirekte og handler mest om moral – eller umoral – som når terroristen i Dette livet eller det neste kjører ut av Bulgaria og inn i Tyrkia:
«Ved grensa der var det fullt av horer, jeg må si jeg ikke fikk så godt inntrykk av Europa på den reisen. Det er kanskje spesielt langs motorveiene og ved grenseovergangene, men likevel. Søppel, korrupsjon og horer. For å være helt ærlig var det deilig å komme inn i Tyrkia. Det finnes sikkert mye dritt der også, men ikke som vi kunne se».
For ham er kontrasten klar: Det rene islam eller det urene Europa.
I en bok som blant annet skal fremstille «møter mellom ulike kulturer» får altså «religion, tro og tvil» drøyt 13 av 460 tekstsider – i underkant av 3 %. Av dette handler alt som nevnes konkret – 98 % – om islam.
Men dette er ikke de eneste tekstene fra muslimske perspektiver i Intertekst. Det blir etter hvert mange.
En av disse er Karpe Diems oppgjør med hetsen i kommentarfeltene mot flyktninger, innvandrere og asylpolitikk i Lett å være rebell i kjellerleiligheten din, over to sider. Teksten er av de som kanskje gir det klareste uttrykket for uheldige møter mellom kulturer, for ikke å si med ukultur.
En annen tekst er fem sider hentet fra Zeshan Shakars Tante Ulrikes vei om Jamal og Mos hverdag i Groruddalen, inkludert koranskole og moskeer. Mens Sumaya Jirde Alis tekst Muslim på dine premisser? Aldri fyller fire sider.
Når kristne eller kristen tro først nevnes, er det dels indirekte og dels som kontrast til noe positivt.
Den muslimske politikeren Abid Raja skriver om sin oppvekst i et innlegg fra Morgenbladet over fire sider. Her nevner han Vebjørn Selbekk (uten at Intertekst informerer om at han er en kjent kristen) og den norske verdien «å gi folk en sjanse til», som muligens (uten at læreboken diskuterer det) kan knyttes til et kristent ideal om tilgivelse, bot og gjenoppreisning.
En av tekstene i læreboken heter Trosbekjennelse, og Intertekst forklarer (side 147) at i «dette diktet får vi assosiasjoner til truvedkjenninga som bli brukt i kyrkja», men understreker at det ikke er religiøst: «I dette diktet trur ikkje diktar-eget på ein gud, men på menneska som lever livet sitt midt i kvardagen. Det oppstår ein effektfull kontrast mellom den opphavlege truvedkjenninga og innhaldet i dette diktet».
Ja, det man ser etter her er allusjoner, altså bevisste og åpne lån fra andre tekster. Likevel kunne en analyse av virkemidler også spurt hvorfor dikteren eller leseren ser en avgjørende kontrast mellom å tro på «ein gud» og på mennesker som lever «midt i kvardagen».
Hvor mange av dem som står for en slik trosbekjennelse oppfatter dette som enten-eller? Bryr virkelig gudstroende seg mindre om sine medmennesker enn andre?
Og hvorfor er det ikke på noen måte «religiøst» å fremheve en annen tro – på mennesket?
I stedet for å stille spørsmål, bekrefter læreboken inntrykket av at valget står mellom å tro på mennesker eller Gud. Elever kan fort oppleve seg som stemplet eller sett som dårlige mennesker, enten de er kristne, muslimer eller annet: Hvor ille må ikke de være som foretrekker Gud og ikke mennesker?
I en annen av tekstene, 17. mai-tale, åpner Jakob Semb Aasmundsen (side 420) med at han er feminist, ateist og homofil. I anledning dagen trekker han blant annet frem at den evangelisk-lutherske religion ble grunnlovfestet som statsreligion i 1814. Han reagerer fordi det må ha vært underforstått at alle skulle tro på det samme:
«For meg er det å tro fantastisk vakkert, og ikke minst modig. Men at vi skal tro på samme ting? Det blir feil. Noen tror på Jesus, det gir dem mening. Noen tror på Allah, det gir dem mening. Jeg tror på mennesket, og det gir meg mening».
Kontrasten er igjen tydelig. Enten tro på noe religiøst som Jesus og Allah, eller tro på mennesket.
Det er mange tekster og avsnitt i Intertekst, men jeg finner ingen fra et erklært kristent perspektiv. Vi hører ikke om gode eller dårlige erfaringer med å vokse opp som kristen, om «kulturmøter» mellom f.eks. muslimer eller ateister, eller være kristen innvandrer og møte norske kristne.
Selv om flertallet av innvandrere i Norge er kristne.
Med forbehold om at jeg kan ha oversett noen, sier ingen av bokens tekster noe om hva det er å være kristen. I en bok som skal fremme målene i læreplanen om bl.a. å «reflektere over hvordan tekstene fremstiller møter mellom ulike kulturer», er én kultur fraværende.
Boken nevner direkte bare en som elever opplagt vil tenke er kristen – og da i et negativt lys. Under temaet fornorskning av samer (side 257-58) gjengis et sitat av prosten Andreas Gjølme som «i 1886 viser ei rasistisk haldning til det samiske folket». Det er ingen tvil om at han gjorde det, i likhet med hva også en del andre kristne, i perioder ganske mange, har gjort. Men det sier altså ikke noe om kristne i dag, noe selvsagt heller ikke læreboken hevder.
Men noe konkret burde den sagt – ett eller annet sted.
Norsk er ikke KRLE. Det forventes ikke 50 % om kristendom eller bare positiv omtale. Men det oppfyller ingen læreplan at kristen tro er så godt som usynlig eller kun negativt omtalt i en lærebok om kulturmøter i dagens Norge.
Kilder
Harald Eriksen, Karen Marie Kvåle Garthus og Anne-Marie Schulze: Intertekst – Norsk Vg1, Fagbokforlaget, 2. utgave 2020.
Foto: Takk til Ifrah Akhter på Unsplash
