Gode intensjoner er ikke nok når Thorvald Steens lange essay “Året som forsvant” får fremtredende plass i Klassekampens bokbilag 9. september. I følge ingressen har “historiske romaner mulighet til å avdekke historiens hvite felter” og “Det fjerde korstoget er et slikt hvitt felt”.
Dessverre avsløres nok mer Steens hvite felter.
Prosjektet er ambisiøst. Sjangeren mangler ikke farer og feller. Dess hvitere man oppfatter et felt, jo mer fristende å tegne fritt.
Fallgrubene blir ikke færre om man oppfatter seg i etisk ærend der mørkekreftene skal avsløres. Er hensiktene hellige, er det ikke alltid så nøye med middelet. I det minste kan det ubevisst føre til å ta for lett på research – og gjøre kritikk vanskelig.
Hvem ønsker å betvile velmenende oppdagere som baner vei til skjulte hemmeligheter i folkeopplysningens ærend?
Steen kan skrive knakende gode historier, men har ikke frikort til å forlate historien. Det blir ikke bedre når det dessverre gjøres på måter som kan skape eller forsterke forvirring og fordommer.
Man avdekker ikke historiens hvite felter ved å avsløre sine egne. Historiske romaner, læremidler og populærvitenskap blir ikke mer informerte av tunnelsyn, blindfelter eller fri fantasi.
Det blir ikke bedre når Steen også faller for en klassisk konspirasjonsteori.
Konspirasjonsteori uten kilder
I god oppdagertradisjon gir Steen ordet til en eksotisk helt, en gresk munk på reise i Istanbul, tidligere Konstantinopel. Munken får troverdighet når han kan forteller ned på nærmeste dato at bystaten Venezia erobret Konstantinopel «9.-12. april 1204».
Grepet gjør det lettere å overse en konspirasjonsteori – uten detaljer. For munken får fortsette med at «Pavene i Roma, Europas ledende krefter, har gjennom århundrer trukket et glemselens slør over hendelsen i 1204».
I stedet for å vise kritisk sans, blir det for Steen årsaken til at han ikke selv har lært om dette: “Ingen av mine lærere på skolen eller professorer i historie eller idéhistorie på universitetet har lært meg noe som helst om Det fjerde korstog”.
Norske skoler og universiteter er altså uvitende ofre for pavens renkespill. Steen tror på ramme alvor på den mørke fortellingen om Kirkens spill bak kulissene.
Pavene har ikke bare klart å styre historien, men å skjule det. Skal man ta Steen på alvor har de vært mektige nok til å bestemme pensum i høyst protestantiske Norge.
En slik fremstilling er verdt en roman, selv om mye da må bli fantasy. For det er ikke småtterier Steen indirekte sier om læreres, universiteters, presse eller populærhistorikeres motiver og muligheter i noe land.
Inntrykket er at knapt noen har kjent til dette, før Steen trekker vekk sløret. Som en tryllekunster løfter han kaninen opp av flosshatten. Uten ham hadde 1204 fortsatt vært året som forvant.
Det fjerde korstog er mye omtalt
En sterk påstand om at noe har vært skjult, er ukjent og et hvitt felt, kan fort bekreftes om man undersøker tekster. Det skal godt gjøres at noe som ikke er omtalt, dukker opp i nettsøk i bibliotekene.
Dokumentaren om den heroiske oppdager som etter en stabasiøs reise planter flagget i bakken, mister troverdighet hvis det er midt i et trikkespor.
For heller ikke her har Steen gjort en god nok jobb. Dette er enda ett av hans egne hvite felter, selv om det nok ikke kommer en historisk roman om det.
For det såkalte fjerde korstog, plyndringen av Konstantinopel i 1204, er omtalt i en rekke fagbøker, læremidler, populærvitenskap og romaner.
Nasjonalbibliotekets søketjeneste på nb.no gir hundrevis av treff. På 1800-tallet 108, og det vokser voldsomt på seg. Fra og med tiåret Steen ble født, er det 274 treff, selv om noen riktignok er i ulike utgaver av samme bok.
Vi finner det i alt fra bestselgere som Grimberg (fem sider i bind 8) via Poul Hoffmann til Sissel Lange Nielsens roman Gralen (Aschehoug 1980). Islam vokser frem (Gyldendal 1970) har en norsk lærer, rektor og skoleinspektør i redaksjonen og innledes av en rektor fra Oxford.
Det fjerde korstog skjules verken i Norbys Historiske tids-tabeller til brug i høiere skoler (1882) eller i Daae og Petersens Lærebog i verdenshistorien fra 1864 (fire sider).
Ønsket man virkelig kontroll over verdenshavene i 1204?
Troverdige fremstillinger, krever mer enn riktige datoer. Man må forstå historisk sammenheng, regimer som er involvert og faktorer som økonomi og økologi, allianser og spenninger, kultur og religion.
Sagt på en annen måte bør historiske romaner ikke si at Spanias oppdagelse av Amerika var viktig for romfarten.
Dermed styrkes ikke Steens fortelling når den greske munken påstår at erobringen av Konstantinopel var et middel til «kontroll over verdenshavene».
For det første lå byen ved Middelhavet og hadde lite kontroll over andre hav enn tilgangen til Svartehavet. For det andre er det i beste fall uklart hvordan europeiske makter kunne klart å seile på verdenshavene i 1204, over to hundre år før portugiserne fikk gode nok skip til å våge seg langs kysten av Afrika.
Var det et korstog?
I populærvitenskap snakkes ofte enkelt om Det fjerde korstog, men det kan likevel forvirre mer enn det forklarer. Når Steen også kobler det til paven, kan det forvirre enda mer. Det virker rett og slett som om han tror dette var et korstog.
Men det var det altså ikke. Det sier mye om hva som ligger i bakhodet om middelalderen hvis man automatisk tenker korstog når man reiste for å erobre byer. I realiteten hadde erobringen av Konstantinopel ikke noe å gjøre med av paven. Man reiste heller ikke ut for å vinne tilbake Jerusalem som igjen var på muslimske hender.
Man endte med noe ganske motsatt: å angripe og plyndre en kristen by.
Ja, noe handlet om franske riddere på korstog, men de kom aldri så langt. De skyldte Venezia penger for leie av skip, og utsatte korstoget for å gjøre opp for seg. I tjeneste hos den godt over 90 år gamle dogen Dandolo i allianse med sønnen av en tidligere keiser, Alexios IV, reiste de i stedet mot kristne i øst.
Som Steen med rette understreker, endte det i en fryktelig historie.
Han er imidlertid langt fra den første. Munchs Illustreret Verdenshistorie fra 1849 legger ikke skjul på at korsfarerne “hadde hjemsøgt Byen med Plyndring, Mord, Brand og alle Ødelæggelsens Skrækkeligheder” og i “sit vilde Sekthad endog havde Skjændet Kirkerne” (side 642).
13. april 1204 – dagen etter siste dato hos Steens munk – var “av de svartere dagene i kulturhistorien. Etter en serie intriger i månedene før, inkludert forsøk fra bysantinsk hold på å lure seg unna avtaler, for ikke å si misforståelser, uhell og påtente branner som la store deler av byen øde, endte det denne dagen i full katastrofe. Ved siden av drap og voldtekter som under alle hærtokter, ble ufattelige mengder av oldtidens arv ødelagt” (Davidsen (2010), side 130).
Ødeleggelsene varte i tre dager.
“En brann la enda mer av byen øde. Bronsestatuer fra Atens storhetstid ble smeltet om, marmorskulpturer fra antikke mestere knust. Tusen år med keisergraver ble ranet for gull, silke, perler og edelstener. Hagia Sofia ble tømt for kostbarheter, og av det store keiserpalasset var bare ruiner igjen. De fire bronsehestene på den store hippodromen ble sendt til Markuskirken i Venezia. Uerstattelige manuskripter ble flammenes rov. Selv om kristne kan frikjennes for å ha ødelagt biblioteket i Aleksandria, tok man godt for seg i Konstantinopel. Enkelte hevder at det kan ha gått like mye tapt av antikk litteratur og historiske verdier denne dagen som i hele den øvrige middelalderen. Bare det materielle utbyttet tilsvarte mange ganger statsinntektene for Europa forøvrig” (Davidsen (2010), side 130-31).
Hva paven tenkte?
Han kom ikke for å gratulere. Korsfarere og dogen ble lyst i bann. Det er dermed høyst uklart hvor Steen har det fra at Roma fikk “betydelige mengder” av byttet, hvis han med det mener paven.
Likevel er det altså «pavene i Roma» Steen gir skylden for nedvurderingen av østromersk, bysantinsk, kultur. Imidlertid finner vi dette mest i protestantiske land.
Kanskje var det mest avgjørende en glitrende fortellerstemme, mer presis historikeren Edward Gibbons (1737-94) også antikatolske Decline and Fall of the Roman Empire. Når Steen siterer en annen historiker, W.E.H. Leckys (1838-1903) avsky for bysantinerne i hans History of European Morals (1869), er det i klar britisk tradisjon. Steen ville truffet bedre om han hadde gitt skylden til «opplysningstidens tenkere».
Nei, Paven skulle ikke godkjenne alle oppdagelser
Steens forsøk på fylle ut det han tror er hvite felter i historien mangler verken grelle farger eller forvirring. Kanskje er det underligste og samtidig mest typiske når han sier at patriarken i Konstantinopel mente at «forskere fikk sine ideer eller åpenbaringer direkte fra Gud. Patriarken grep derfor ikke inn når de gjorde nye funn. Paven derimot skulle godkjenne hver oppdagelse».
Tanken om et slags pavelig patentkontor er en uvanlig tøvete variant av 1800-tallsmyten om en lang konflikt mellom kirken og vitenskapen, en tese historikere for lengst har forlatt.
Den blir ikke mer troverdig når Steen løst viser til Charles Singer, en historiker fra første del av forrige århundre.
Middelalderen var en tid med mange slags fremskritt, men vi har ingen kilder til oppdagere eller oppfinnere som ba paven om godkjennelse. Det er trist, for det ville gitt langt bedre grunnlag for å vite når noe ble oppdaget og av hvem, fra kompass til briller.
Selv uten krav om pavens godkjennelse, vet vi likevel noe. Det er nok av kilder til at vestlige tenkere som Jean Buridan foregrep treghetsloven med en teori om impetus eller at Thomas Bradwardine viste man kunne beskrive fysisk bevegelse matematisk.
Oppsummering
God historie krever mer enn gode intensjoner. Thorvald Steens forsøk på å vise historiske romaners mulighet til å “avdekke historiens hvite felter” faller kanskje ikke som Konstantinopel i 1204, men det er ikke langt unna.
Steen har også tidligere drevet historieformidling. Det er ikke vanskelig å finne sterk kritikk av den i fagblader. Artikkelen i Klassekampen styrker dessverre ikke tilliten til hans historieskrivning, i og utenfor romaner.
Litteratur
Davidsen, Bjørn Are (2010): Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø. Luther forlag.
Grimberg, Carl (1960): Korstogstiden: Historiens folk og riker, bind 8. Cappelen forlag.
Lindberg, David C. (2003): The Medieval Church Encounters the Classical Tradition: Saint Augustine, Roger Bacon, and the Handmaiden Metaphor, i Lindberg og Numbers, When Science & Christianity Meet, University of Chicago Press.
Munch, P.A. (1849): Illustreret Verdenshistorie. Dzwonkowski
Nicolle, David (2011): The Fourth Crusade 1202–04: The betrayal of Byzantium. Osprey Publishing.
Numbers, Ronald L. (2009): Galileo Goes to Jail. And Other Myths About Science and Religion. Cambridge, Massachusetts og London, Harvard University Press.
Phillips, Jonathan (2005): The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople. Penguin books.
Vestrheim, Gjert: Thorvald Steens historier (om Thorvald Steen: Historier om Istanbul, 3. utg., Schibsted, Oslo 2011), Klassisk forum 2012:2 93-101.
Fremhevet bilde av Jacopo Tintorettos maleri er fra Wikimedia Commons.
