Dybdeartikkel

Liedman i skyggen av mytene

Bjørn Are Davidsen

Publisert 10 november 2022

Sven-Eric Liedmans Den moderne verdens idéhistorie – I skyggen av fremtiden er en moderne klassiker, først utgitt i Sverige i 1997. Den norske utgaven fra 2013 har nyskrevet innledning og oppdatert forord. Ikke uventet er den pensum på idéhistorie ved Universitetet i Oslo og anbefales stadig for alle med interesse for tankene og diskusjonene som har ført oss dit vi er.

Fagsjekk kan istemme mye av dette. Liedmans bok er engasjerende og opplysende. Det er dessverre ikke til hinder for at den også er skjemmet av skygger. Det gjelder ikke bare hans egen erkjennelse av at vi lever i “opplysningens skygge” (side 486), en metafor for hvordan ulike perspektiver på og fra opplysningstiden har formet selvforståelse, tanker og politikk, men i skyggen fra mytene.

For våre tanker om nettopp opplysningstiden, henger sammen med synet på fortiden, ikke minst antikken, middelalderen og renessansen, forholdet mellom tro og tanke, ideer og litteratur, makt og motmakt.

Dermed er det nok greit å ha i bakhodet at Liedman selv lenge har vist stor sympati for kommunismens mest innflytelsesrike tenker Karl Marx og har skrevet en omfattende biografi om ham. Den moderne verdens idéhistorie er likevel langt unna et festskrift for marxisme. I blant kan det tvert i mot virke som Liedman lener seg bakover for å unngå beskyldninger om det.

Hard og myk opplysning

Det viktigste av Liedmans grep er å skille mellom det han kaller hard og myk opplysning. For den harde opplysningen, det som kan måles og veies, teknologi og naturvitenskap, har opplysningstidens spådommer om fremgang slått til. Samtidig tok tenkere som Nicolas de Condorcet (1743-94) feil i at dette automatisk ville gjøre oss lykkeligere.

Slik Liedman forklarer kan ikke våre valg bestemmes av en matematisk formel der «alles lykke» er høyeste gode. Urettferdighet og ondskap består tross teknologiske og vitenskapelige fremskritt, og noen av dem skapes eller forsterkes til og med av dette.

Den myke opplysningen handler om det etiske, det subjektive, om vurderinger som ikke kan måles. Vi er i kunstens verden, litteraturens, samfunnsfag og humaniora. Her er det ikke enkelt å bli enige om hva som er fremskritt, eller hvordan den kan nås.

Kan vi som en så sentral moderne tenker som Habermas ønsker få en myk opplysning via en informert, offentlig samtale? Eller har vi slik en postmoderne som Lyotard synes å forstå kastet vrak på opplysningsprosjektet? Det er innbilning å tro at vi styres av idealer som ærlighet og objektiv rasjonalitet der vi er enige om fakta. Nei, i en postmoderne tilstand gjelder det subjektive, å være pågående og appellere til alternative former for rasjonalitet.

Liedman drøfter kort sagt temaer som ikke vil bli mindre viktige og avgjørende fremover.

Samtidig må vi stille spørsmål om grunnlaget for en del av tankene bak forståelsen av opplysningstiden og prosjektene som springer ut av den. Hvor mye hører enkeltepisoder hjemme i en større sammenheng fremfor å være mer tilfeldigheter vi overtolker? Hvor godt treffer fremstillingen av personer, tanker og hendelser? For det er vanskelig å se at vi bør feste stor lit til konklusjoner basert på myter og misforståelser.

Dessverre er det en god del slike hos Liedman. Hva forteller det at mange myter er blitt så selvfølgelige at selv dyktige fagpersoner ikke kommer på å sjekke dem?

Det hadde vært et spennende tema for en bok om moderne idéhistorie.

Liedman rydder og roter

Liedman skriver engasjerende med forfriskende vinkler. Han klarer å ha flere tanker i hodet på én gang, selv om han har bakgrunn som marxist. Det er flott å se at han rydder godt opp i noen myter, samtidig som han understreker hvor mye tenkning og ideologi som ble påvirket og skapt ved oppdagelser i astronomi og geografi, geologi og biologi. Ikke minst gjennom tolkninger av disse oppdagelsene, for ikke å si ettertidens myter om dem, der han selv løfter frem flere.

Men dessverre overser han kanskje enda flere og roter dermed til deler av fremstillingen. I en bok som strekker seg over lang tid og mange temaer overrasker det lite at han ikke treffer like godt hele veien. Selv om han leverer den beste drøftingen gitt ut på norsk av europeisk idéutvikling siden 1600-tallet – og av vår forståelse av den, ender dessverre Liedman med å videreføre myter.

La oss starte med ryddingen.

Liedman rydder i myten om middelalderens mørke

Liedmann understreker at bildet av «den lysende kunnskapens seierrike kamp mot den gamle mørke troen» er både «misvisende og forenklet» (side 286). Han etterlater ikke tvil om at middelalderens tenkere var høyst rasjonelle, enten de jobbet med naturfilosofi (“vitenskap”) eller teknologi. Han har så stor respekt for Augustins filosofi at den norske undertittelen er basert på hans forklaring for 1600 år siden om at “historien utspiller seg i skyggen av fremtiden (side 13). Liedman forstår at mekaniske urverk begynte å bli avanserte allerede på 1200-tallet, og viser hvordan de i senere århundrer på mange måter bidro til å forme synet på naturen.

Som vi skal se, er det dessverre ikke til hinder for at Liedman andre steder lener seg mot forestillinger som ligger til grunn for eller er skapt av troen på middelalderen som en mørketid, der kirken forstyrret utviklingen av vitenskap og samfunn.

Liedman rydder i myten om en stor jord i et lite univers

Det er også en viktig rydding når Liedman understreker at man var godt kjent med astronomen Ptolemaios’ (100-160) beregninger og dermed at universet var enormt stort.

Dette var ikke tilfeldig kunnskap forbeholdt noen få utvalgte. Den lå til grunn for utdannelsen i tusen år. Som en av de syv frie kunster var astronomi på 1400-tallet pensum for studenter ved nær 80 universiteter.

Dessverre virker det ikke som pensum er like godt kjent i dag når den norske utgaven både har en trykkfeil og regnefeil når den sier at “fiksstjernehimmelen var 2000 [SIC] jordradier, om lag 190 millioner kilometer, unna” (Side 72). Liedman har nok skrevet 20 000 radier, og med Ptolemaios beregnede radius på 6 000 km (den reelle er 6 370), blir avstanden 120 millioner kilometer. Muligens stammer “190” fra at Liedmans “120” opprinnelig var skrevet for hånd og blitt feillest.

Selv om 190 millioner kilometer er langt unna universets reelle størrelse, er det slik Liedman viser mye større enn hos mystikeren Jakob Bøhme, en skomaker uten akademiske kunnskaper: “Mennesker har alltid trodd at himmelen var flere hundre eller tusen mil borte fra jorden, og at Gud bor i himmelen” (side 72), altså under en tiendels promille av middelalderens og renessansens astronomi.

Slik astronomen Erik Høg skriver i flere analyser av dette, fant man mer mytiske fremstillinger i diktning. I Dantes Guddommelige komedie oppholder Gud og englene seg rent faktisk bortenfor fiksstjernene. “Dette naive og svært populære synet på kosmos ble ikke delt av teologene som mente at Gud er allestedsnærværende”.

På mange måter var det dette folkelige bildet som fikk et skudd for baugen av den nye astronomien og dessverre har farget ettertidens syn på middelalderens astronomi.

Samtidig uttrykker nok dette også en reell endring i opplevelsen av virkeligheten, slik Liedman trekker frem:

“Middelalderens univers, i alle sine varianter, hadde vært rikt på innhold – det hadde vært meningsfullt slik en tekst er meningsfull. Med Newton ble universet dekket av det samme ensformige rutemønsteret: et absolutt rom” (side 75).

Liedman rydder i myten om at vi mistet vår privilegerte plass

Liedman viser samtidig at effekten i starten var tildels motsatt av hva det har vært vanlig å tenke:

“Likevel ble Copernicus’ revolusjon ikke oppfattet – slik Darwin eller Freuds revolusjoner senere skulle bli – som en degradering av mennesket. Tvert imot! I det eldre verdensbildet var jorden enestående i den forstand at den var alene i sin skrøpelighet og synd. Det var bare på jorden, eller rettere sagt under månens sfære, det fantes forgjengelighet og forråtnelse. Under menneskets føtter lå, som hos Dante, helvete. I Dantes univers er det djevelen som befinner seg i universets sentrum” (side 75).

Dermed kunne presten og naturfilosofen John Wilkins (1614-72) fortelle at “den vanligste innvendingen mot det nye systemet var at det opphøyde mennesket for mye – ut over vår sanne plass i universet”.

Liedman gjør i det hele tatt en forbilledlig innsats i å rydde i myter og vandrehistorier, enten vi snakker om Calvin (side 77) eller at det vi ofte kaller “kart” fra middelalderen var ment å navigere etter (side 82-83). Han nevner imidlertid ikke hva man faktisk brukte, enten praktiske reiseguider som itinerarium eller svært avanserte portolanske sjøkart fra 1200-tallet, eller hvor nøyaktige noen av disse kunne være.

Allerede fra 1200-tallet brukte sjøfarere ganske nøyaktige portolanske kart som dette fra midten av 1300-tallet. (Britisk Library, Public domain)

Hvor mye kan idéer være avgjørende i historien?

På andre områder sier nok Liedman i overkant for lite som når han skriver som om 30-årskrigen først og fremst var en religionskrig (side 437). Riktignok tar han forbehold om at det også var “avgjørende politiske og økonomiske årsaker til denne tidens religionskrig” men legger til at “religion styrte mange tanker, preget mange beslutninger og var den avgjørende årsaken til mange tiltak”.

Enten Liedman tenker som marxist eller ikke, er det interessant at han i samme setning nevner to typer avgjørende årsaker, både økonomiske/politiske og ideologiske. Normalt vil en materialistisk historiker holde seg til førstnevnte. Det er likevel forståelig at han ser en del av det som skjedde i denne perioden som “mørke eksempler på den religiøse intoleransens herjinger innen kristendommen”.

Samtidig nevner han ikke at enkelte protestantiske og katolske land i perioder var allierte under 30-årskrigen. Han kommer heller ikke inn på at mange av landene hadde kjempet mot hverandre i ulike typer kriger før reformasjonen og fortsatte med nye kriger uten religiøse begrunnelser på 17- og 1800-tallet.

For idéhistorikere flest må det være viktig å se på hvordan skiftende idéer og ideologi har vært brukt til å fremme konflikter mellom samme stater. For en som lener seg mot Marx er det ikke mindre viktig å vurdere i hvor stor grad idéene er grunnleggende motiver og i hvor stor grad de er overbygging på underliggende faktorer.

Deter samtidig tankevekkende at han ikke i samme grad nevner kristendommen som en positiv faktor i det han kaller toleransedoktrinen som vokste frem i kjølvannet av 30-årskrigen. For denne er i stor grad knyttet til kristne tenkere som John Locke som ser sammenhengen mellom religiøs toleranse og politisk frihet. Det blir ikke mindre tankevekkende når Liedman understreker at dette er i motsetning til tenkere som Thomas Hobbes, “kineserne og mongolene”, selv om det for sistnevnte også handlet om andre typer behov i en historisk utvikling (side 438).

Mytene som blir stående

Liedmans bok er på nesten 555 sider (inkludert 70 sider med noter og register). Den er lesverdig, rydder opp i mange myter og viser at verken opplysningstiden eller historien siden middelalderen lar seg sette på en formel eller er spesielt rettlinjet.

Samtidig viser allerede innledningen at Liedman aksepterer noen av mytene bak en ganske standard fortelling om veien fra en irrasjonell religiøs fortid til en rasjonell sekulær nåtid. Når han fremmer flere faktoider, altså noe som høres ut som fakta, men ikke er det, mister han muligheten for flere kritiske perspektiver i drøftingen av det som i skyggen av nettopp Lyotard ofte kalles metafortellinger.

Ett sted vi ser dette er når han skriver “allerede i det moderne verdensbildets fødsel – da det ble klart at jorden var et himmellegeme blant andre – våknet idéen om intelligente vesener på andre planeter, en tanke som i dag er like levende som noen gang” (side 52).

Å  flytte jorden opp i himmelen blant de andre planetene “ga straks opphav til en idé som har fulgt menneskeheten siden den gang: At det skulle finnes liv, kanskje intelligent liv på andre planeter. Det var Keplers umiddelbare reaksjon da han forsto at Galileo hadde oppdaget at Jupiter hadde måner” (side 81).

Liedman gjentar dette når han skriver at i Kants “endeløse og stadig voksende univers finnes det også plass for alle intelligente vesener. Det var en overbevisning han delte med de fleste naturvitenskapelig opplyste personer siden Kepler” (side 98).

Liedman er samtidig kjent med at tanken er langt eldre, som hos Epikur på 300-tallet før Kristus. Han legger til at “Lukian, en forfatter som levde i annet århundre etter Kristus, skildrer i sin Sanne historie både en månereise og en interplanetarisk krig” (side 423).

Så ser Liedman for seg et brudd. Ikke fordi kirken grep inn med sensur, men fordi man i så stor grad fulgte Aristoteles:

“Det var først og fremst aristotelismen med sitt radikale skille mellom jordsfæren og andre deler av universet, som satte en sperre mot ideer om liv andre steder i universet. Da aristotelismen i høymiddelalderen ble kombinert med kristne forestillinger om livets ufullkommenhet og syndighet, ble sperren enda kraftigere” (side 423).

Dermed var det “den kopernikanske revolusjonen som åpnet veien for nye romfantasier i stor stil” og “først Kepler som begynte å snakke om liv på andre planeter” (side 424).

Dette er altså fjerde gang Liedman trekker frem dette. Det er nevnt igjen og igjen fra innledning til avslutning. Er det ett tema han er klinkende klar på, så er det altså dette.

Og det er helt feil.

Ja, Aristoteles avviste at det var mulig med “flere verdener”, men nettopp fordi teologer og naturfilosofer i høymiddelalderen i så stor grad var begynt å lene seg til ham, kom det sterk kritikk. For å gjøre en lang historie kort, endte det med at universitetet i Paris, der mye av debatten foregikk, med biskop Temperi i spissen i 1277 fordømte en rekke filosofiske teser som begrenset Guds allmakt. Blant disse var at det ikke kunne finnes flere verdener. Nei, Gud var helt fri til å skape så mange verdener han ville, men skulle vi vite om han hadde gjort det, måtte vi undersøke selv.

Nicholas av Cusa, malt av Meister des Marienlebens, ca. 1480. Wikimedia Commons

Dermed kom en parallell diskusjon om også liv på andre planeter og stjerner. I århundret før Copernicus finner vi dette blant ganske så lærde og sentrale skikkelser, fra kardinalen Nikolaus av Cusa til fransiskanermunken William av Vorilong.

Førstnevnte skriver at “Liv, slik det eksisterer på jorden i form av mennesker, dyr og planter, kan man anta å finne i høyere former i regionene rundt solen og stjernene. I stedet for å tenke at så mange stjerner og deler av himmelen er ubebodd og at denne jorden alene er befolket – og det med vesener, kanskje av en mindreverdig type – vil vi anta at alle regioner har beboere, som skiller seg fra hverandre i rang og som alle er skapt av Gud, som er sentrum og omkrets for alle himmelregioner.” [i]

Når Kepler på 1600-tallet skrev om utenomjordiske stod han altså i en tradisjon fra middelalderen, opprinnelig uten sammenheng med et nytt astronomisk verdensbilde. Bakgrunnen var ikke forståelsen av jorden som en planet på linje med andre, men at Gud kunne ha skapt vesener flere steder i universet. At interessen for utenomjordisk liv vokste fra 1600-tallet skyldtes nok heller at teleskoper åpnet for stadig nye oppdagelser – og nye typer spekulasjoner.

Kanskje handlet noe også om muligheten for å gå fra spekulasjon til observasjon? Kunne vi se spor av liv?

Liedman roter om Buffon

Selv om Liedmann rydder opp i flere myter, klarer han ikke å frigjøre seg fra bildet av en lang kamp mellom kirken og vitenskapen.

Det betyr ikke at det aldri har vært noen form for konflikt, spesielt rundt forskning på Bibelen som bok. Liedman ser dette ikke minst i reaksjonene på Richard Simons (1638-1712) kritiske gjennomgang av Det gamle testamente, selv om han (slik Liedman nevner) kan ha ment det som et forsvar for den katolske kirkes teologi mot det han så som protestanters overdrevne bibeltro (side 100).

Når Liedman skriver om 1700-tallsbiologen Buffon følger han imidlertid direkte en bok vitenskapshistorikere har avvist i mange tiår, Andrew Dickson Whites notoriske A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom fra 1896. Det treffer rett og slett dårlig å si at det teologiske fakultetet ved Sorbonne-universitetet i Paris reagerte så sterkt når han hevdet at det var overtro at fossiler stammet fra syndfloden, at han måtte “trekke tilbake denne og en rekke andre utfordrende påstander” (side 96).

Første bind av Buffons Histoire Naturelle kom ut i 1749, betalt av den franske kongen. Første opplag ble utsolgt på få uker, straks oversatt til flere språk og ble det mest solgte leksikonet på 1700-tallet. Buffon fikk bred støtte fra den pavestøttede jesuittordenen. Så stor at det endte med at han ble rost i fire artikler på tilsammen 100 sider i deres tidsskrift Journal de Savant.

Dessverre provoserte dette jesuittenes motstandere jansenitteneSelv om de ikke hadde støtte fra paven, krevde de høyt og tydelig verket fordømt. Ved Sorbonne forsøkte man imidlertid å holde seg i ro. Det var vanskelig å gå hardt ut mot noe publisert i kongens navn, og uansett kun kongen som kunne stanse eller sensurere utgivelser.

Jansenittene fikk imidlertid såpass mye folkelig medhør at de ansvarlige så seg nødt til å starte en formell prosess for ikke selv å bli kritisert for feil teologi. Buffon signerte på at han trakk tilbake støtende avsnitt og ikke mente noe annet enn hva kirken stod for.

Det hele var imidlertid et spill for galleriet, noe både de ansvarlige ved universitetet og Buffon forstod. Dermed endret han ikke ett ord og fortsatte å publisere gamle og nye bind til det 36. var ferdig i 1788.

Liedman roter om Galilei

Muligens er det også påvirkning fra Dickson Whites krigsmetaforer når Liedman på side 287-88 strør om seg med uttrykk som «stridene», «kirkelig vrede», «kampen», «konflikt» og «sammenstøt».

Han går uansett rett i Whites felle når han hevder at dommen mot Galilei var «mulig fordi kirken ville forby resultater den moderne vitenskap var kommet frem til» (side 287). For i strid med 1800-tallsmyten hadde ikke Galileis astronomi kommet frem til noe avgjørende vitenskapelig, slik Sverre Holm viser i en dybdeartikkel på Fagsjekk. Tvert imot var det Galilei som avviste flere forhold samtidens astronomer og andre hadde argumentert for, fra at jorden gikk i en ellipsebane til at tidevannet ikke skyldtes jordens bevegelse, men månens påvirkning.

Fagsjekk har skrevet så mye om dette andre steder at vi ikke bruker mer plass på det her.

Liedman roter om Wilberforce

Liedman treffer ikke bedre når han hevder at «i striden» om Darwin «er det ingen tvil om» at biskop Wilberforce (1805-73) «forkastet den nye teorien uten andre argumenter enn at den var uforenelig med fortellingene i første Mosebok» (side 287).

Her føyer han seg dessverre igjen inn i rekken som bare følger annenhåndsinformasjon om mottagelsen av Darwin, fremfor direkte kilder. For Wilberforce la tvert i mot i sin anmeldelse av Artenes opprinnelse i Quarterly Review i 1860, stor vekt på vitenskapelige argumenter i en lesverdig og til tider bevisst morsom tekst.

Han summerer Darwins teori i fire punkter:

  1. Vi kan observere variasjoner i avkom fra et felles opphav
  2. Mange av variasjonene tenderer til forbedringer sammenlignet med av opphavet
  3. Et løpende utvalg av disse forbedrede individene gir opphav til nye avkom som uten grenser kan få enda bedre egenskaper
  4. Det finnes en kraft i naturen som til alle tider og på alle steder gjør en slik seleksjon og  fikser og forsterker disse forbedringene.

Wilberforce forklarer videre at “Hele Herr Darwins teori hviler på om disse punktene stemmer og den går i oppløsning om bare ett av dem svikter. Derfor er det disse vi må undersøke nøye”. Han går så nøye gjennom punktene uten å nevne Bibelen eller skapelsesberetningen ett eneste sted.

Ikke bare gjør han det, han understreker at ikke noe av hans argumentasjon bygger på åpenbaring, altså på Bibelen:

“Våre lesere kan ikke ha unngått å merke at våre innvendinger har vært rent vitenskapelige. Vi har gjort det av vår faste overbevisning om at det er slik vi kan se om et argument er sant eller usant. Vi har ingen sympati med dem som avviser noen som helst fakta eller angivelige fakta om naturen, eller noe man kan utlede av disse, fordi de tror at de er i motsetning til hva for dem synes å fremgå av en åpenbaring. Vi ser alle slike innvendinger som uttrykk for en feighet som virkelig strider med en fast og velinformert tro”.

Liedman skriver altså om innhold og type argumentasjon uten å ha lest anmeldelsen. Det er vanskelig å forstå dette hvis ikke fortellingen om den store konflikten mellom tro og vitenskap lurer i bakhodet: Siden en irrasjonell kirke og kunnskapsløse teologer stadig har avvist vitenskapens funn, trenger man ikke se etter når Darwin kritiseres av en biskop.

I motsetning til Liedman leste Darwin anmeldelsen. I et brev i juli 1860 betegner han anmeldelsen som “ualminnelig dyktig skrevet”. Den plukker fram alt “som bare støtter seg til gjettverk og fremfører på en utmerket måte alle innvendinger som kan gjøres”. [ii]

Darwin endret ikke syn, men forstod i lys av biskopen at argumentasjonen måtte forbedres.

I skyggen av mytene

Også Liedman skriver ualminnelig dyktig. Han stimulerer til refleksjon og rydder godt opp i myter. Derfor er det så underlig og unødvendig at han noen steder støtter seg for mye til faktoider og gjettverk.

Dette handler i stor grad om den myke opplysningen. Skal vi forstå nåtiden og forme fremtiden, trenger vi informerte vurderinger av fortiden, av grunnlaget for våre verdier og veivalg, av hvilke forestillinger som ligger til grunn for hva vi tenker og tror.

Mener vi som Liedman at vi på noen områder er på farlige veier, er det et godt spørsmål hvor mye dagens og opplysningstidens tenkere faktisk har forstått og formørket av tankene de brøt med i oppgjørene med regimer og politiske systemer.

Kanskje finnes perspektiver og ressurser som bør hentes frem igjen? Dess mer vi ser av myter, jo viktigere å vurdere om det er noe vi har oversett av virkelighet. Kanskje kan noe bidra med kvalitative tilnærminger til vitenskap og natur som kan gjøre den harde opplysningen mindre hard. Kanskje finnes noe håndfast som kan gjøre den myke opplysningen mindre subjektiv, fra naturrett til estetikk.

Liedman bekrefter hvor vanskelig det er å unngå en alt for typisk tendens i læremidler, fra grunnskole til universitet: Man lever i skyggen av myter man ikke ser.

Fotnoter

[i] Crowe, side 8.

[ii] Darwin 1889, side 387-88.

Litteratur


Sven-Eric Liedman: Den moderne verdens idéhistorie, Dreyer 2016

Michael J. Crowe: The Extraterrestrial Life Debate, 1750-1900 (Cambridge University Press) 1986)

Francis Darwin: Charles Darwins liv og breve med et kapittel selvbiografi, bind 2, Bibliotek for de tusen hjem, 1889.

Martin Griffiths og Carlos Oliveira: On God and aliens How the extraterrestrial question affects us all, 5 April 2009

James Hannam: Comte de Buffon and the Sorbonne, Quodlibeta 21.01.2009

Sverre Holm: Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen? Fagsjekk 30/09/2020

Erik Høg (kort artikkel): THE DEPTH OF THE HEAVENS – BELIEF AND KNOWLEDGE DURING 2500 YEARS, Baltic Astronomy, vol. 12, 451–453, 2003, Received November 10, 2003

Erik Høg (dybdeartikkel): The Depth of the Heavens – Belief and knowledge during 2500 years, 20 February 2004

Alexander S. Jensen: THE UNINTENDED CONSEQUENCES OF THE CONDEMNATION OF 1277: DIVINE POWER AND THE ESTABLISHED ORDER IN QUESTION, Colloquium 41/1 2009, School of Social Sciences and Humanities, Murdoch University and Perth Theological Hall

Takk til Jeff Nissen på Unsplash for fremhevet bilde.

Les videre

Mest populære innlegg

Copernicus og Galilei i kikkerten

21 mai 2024

SNL oppdatert om Copernicus

20 mars 2024

Eirik Newth bommer grovt i jakten på sannheten

23 mars 2022

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.