Jeg er nok ikke alene om å senke de kritiske brillene i møte med læremidler – eller NRK. For er det noe sistnevnte har god tradisjon for, så er det å bruke seriøse forskere, også lenge etter at skolefjernsynet skulle støtte grunnskolen.
Vil du lære kritisk tenkning? Se på YouTube!
Du vet hva du får med History og Discovery Channel, for ikke å si YouTube eller Assassin´s Creed: Normalt verken forskning eller fotnoter.
Er du ikke forsiktig, kan det trigge en skummel interesse for historie. Bare å holde seg unna, om du ikke vil bli bitt av basillen.
For her mangler ikke sensasjoner. Avsløringer kommer på løpende bånd. Og de åpner for noe enda mer spennende: kritisk tenkning.
Med rette briller avdekker du overdrivelser. Spekulasjoner preller av. Du ler når normale forskere latterliggjøres. Du blir ikke med i svevet når du hører at “Har vi hatt besøk av aliens? Da kan de ha hjulpet med å bygge pyramidene!”
Dess verre avsender, jo lettere blir du kritisk.
Men hva når avsenderen er seriøs? Har et godt rykte. Bruker solide fagfolk.
Da bør du passe deg ekstra godt.
Jeg er nok ikke alene om å senke de kritiske brillene i møte med læremidler – eller NRK. For er det noe sistnevnte har god tradisjon for, så er det å bruke seriøse forskere, også lenge etter at skolefjernsynet skulle støtte grunnskolen.
Og, ja, på deres eget fagfelt er det sjelden grunn til å rekke opp hånden. Situasjonen er annerledes for avstikkere eller når forskere skal krydre stoffet med noe de ikke har jobbet med.
Da kan selv den dyktigste bygge mer på tanker i bakhodet enn grundige studier.
La oss ta et eksempel om ett av de mest spennende temaer for tiden: vikinger.
Kongestoff om vikinger
Det stort sett strålende Vikingkongene fra Ringerike åpner med at vi er blitt kritiske til gamle sannheter som er basert på usikre kilder: “I vår tid er mytene møtt med faktisk kunnskap”.
Listen er lagt. Vi forventer kunnskap og ikke synsing basert på gamle sannheter.
Og det får vi, i all hovedsak. Vi møter fremragende arkeologer som Arne Emil Christensen. Historikeren Tore Skeie oppsummerer forskning på Olav den hellige og Harald Hardråde.
Flott illustrert med film og bilder, grafikk og animasjoner.
God formidling forenkler og fremhever, uten myter og misvisninger. Vi får tillit til forskere som vet hva de snakker om. Nettopp da er det lett å tilgi noen uklarheter, men dessverre også å overse feil.
Kristne treller fra klostrene?
Forenklingen blir i overkant når det synes som alle kristne kvinner vikingene røvet allerede var slaver i irske klostre, slik at de bare fikk “nye herrer”.
Det hadde truffet bedre bare å si at vikingene hentet kristne treller fra Irland – enten man røvet dem fra klostre, tømte landsbyer eller handlet med andres krigsfanger. Noen klostre hadde ufrie kristne slaver, man pavene var stadig tydeligere på at det ikke var lov.
Til gjengjeld stemmer det godt at deres tro kunne påvirke norrøne kvinner.
Sier man først så mye, bør det også sies noe om hva slags påvirkning. Ja, de ble “personlig påvirket av den kristne tro og kultur”, men hva trakk dem?
Kjærlighetsbudskapet? Kvinnesynet? Kvitekrist?
Vikingene gjorde ikke Norge til en moderne stat
Det er god dekning for at “vikingenes kontakt med omverdenen” satte fart på utviklingen av Norge og kristningen, “alt dette som peker fremover i tid”, slik det sies rundt 47 minutter.
Det kan imidlertid forvirre når dette følges opp med at det “er gode grunner til at vikingene fikk mye av æren for at Norge ble en moderne stat – sett i forhold til den tiden de levde i”.
Ja, det er fristende å kalle alle norrøne for vikinger, siden perioden kalles vikingtiden. Imidlertid treffer det langt bedre å se det som etterhvert skjedde som et brudd med dette.
At Norge ble et sentralkongedømme med verdier basert på kristenretten, innvarsler en ny tid. Skriftskulturen kommer med tilgang til Bibelen og antikkens tekster, skoler, romerrett og så videre.
Folket er fortsatt norrønt, men vi er ikke lenger i vikingtiden.
Norge ble en moderne stat takket være impulser fra andre kulturområder. Ja, det var våre egne som hentet det hjem. Vi ble på mange måter kristnet innenfra, men vikingene fant ikke på det selv.
Slike uklarheter trekker imidlertid ikke programmet ned. De er lite å rekke opp hånden for.
Men så kommer en setning det ikke er godt nok grunnlag for i arkeologisk materiale.
Arkeologien forteller ikke om et dårligere kvinnesyn
Ja, funnene som omtales av en kvinnegrav gir god dekning for at hun var rik og mektig – muligens også involvert i den religiøse kulten. Det er imidlertid et sprang å bruke dem til å si at kvinnene – allment – hadde “en vesentlig mer sentral rolle i vikingtiden enn etter at kristendommen ble etablert som statsform” (51 minutter).
Noe som viser at kritisk tenkning kanskjer er spesielt viktig når du ikke kommer på at du har bruk for den. Hadde dette vært History Channel, ville mange fulgt ekstra godt med: Støtter argumentasjonen virkelig konklusjonen?
NRKs dokumentarer stiller forståelig nok i en annen klasse. Dermed kan problematiske påstander gå under radaren. Vi stoler på forskerne. De har funnet spor i graver: “To damer får med seg det rikeste utstyret vi har noe sted”. For den ene så rikt at arkeologene “tror hun må ha vært sjefen, “både dronning og yppersteprestinne”.
Så kommer noe som graven ikke forteller, men arkeolog Arne Emil Christensen likevel legger til: “Det er vel ingen tvil om at kristendommen med en basis i Middelhavskulturene har et helt annet kvinnesyn, og at kvinners posisjon blir dårligere med kristendommen”.
Det er tvert imot stor tvil om dette. Sagt en annen måte: Forskere er ikke enige. Stadig flere synes å si det motsatte: Kristningen førte til en bedring for de fleste kvinner.
Merk at påstanden ikke bygger på arkeologisk argumentasjon. Begrunnelsen er en annen: Kristendommen har en “basis i Middelhavskulturene”.
Dette er kort sagt en generalisering, noen vil kanskje si fordom eller ensporet analyse. I stedet for å vurdere spekteret av kulturer rundt Middelhavet, eller om kristen tro på enkelte områder brøt med noen av disse, sauses alt sammen.
Ble virkelig ikke noe bedre?
Fremstillingen styrkes ikke av mangel på analyse av den gamle norrøne kulturen. Hva gjorde den så god for kvinner – som ikke var dronninger?
Skal man si noe kvalifisert om dette, kan det hjelpe å løfte blikket opp av gravene.
Marit Synnøve Vea, leder av Avaldsnes-prosjektet, legger i «Kjærlighet og ekteskap» vekt på at i overgangsfasen mellom hedendom og kristendom, ble kvinnene «enda mer synlige i det offentlige rom enn de hadde vært før. Og det var kvinner, ikke menn, som først aksepterte kristendommen».
Muligens rett og slett på grunn av kristne treller, slik NRK-programmet er inne på.
Vea spør om de ble tiltrukket av kristendommens forbud mot å sette ut barn. For i «alle kulturer og til alle tider, har det viktigste for kvinnene vært å beskytte sine barn».
Ble det virkelig ikke verre for noen kvinner etter kristningen?
Jo, de på toppen, dronninger og høvdingfruer, kan ha fått det verre. Samtidig fortsatte det å være rike og mektige kvinner, selv om dronninger ikke lenger var yppersteprestinner.
Det store flertall, fra treller til fattige, fikk det bedre, tildels veldig mye bedre. I et samfunn der muligens 20-30 prosent i noen områder var treller, var dette helt fundamentalt. Forholdene ble ikke dårligere for kvinner av idealet om å hjelpe fattige, noe som ble en plikt i Magnus Lagabøters landslov i 1274.
Nå kom også helt nye institusjoner, fra hospitaler til klostre. Syke og gamle fikk hjelp på en helt annen måte. Kvinner i klostrene lærte å lese. Noen ble også ledere der, abbedisser, en ny og respektert posisjon.
Norge hadde fem nonneklostere i middelalderen, fjerdeparten av alle klostre var altså for kvinner.
Ser vi samfunnet ovenfra eller nedenfra?
Vi har i generasjoner, og ikke bare i marxistisk inspirert forskning, vurdert samfunn nedenfra – hvordan “folk flest” hadde det, bønder, arbeidere og så videre. I spørsmålet om kristningen har imidlertid mange overraskende ofte brukt et ovenfraperspektiv.
I stedet for å se etter forbedringer på bunnen, har man solidarisert seg med toppen. I stedet for bredden har man sett på spissen.
Uansett hvor man leter, er det ikke lett å finne områder som faktisk ble verre. Kvinner kunne arve sin manns eiendom. De fortsatte å delta på tingene. Dokumenter om rettssaker før 1370 viser ingen forskjellsbehandling på rettens område.
Slik rettshistorikeren Tine Berg Floater forteller, kunne «gode menn» som skulle godkjenne dommene, like gjerne være kvinner. Alle som eide en kvart gård eller mer hadde møterett når rettssaker skulle avgjøres på tinget, enten eieren var kvinne eller mann.
Noe som ofte hevdes at ble verre, handler om arverett. Man ser at Landsloven av 1274 kun gir kvinner tredjeparten av arven til brødrene. Det høres skjevt og urettferdig ut, men var en klar forbedring. I Gulatingsloven der mye bygget på det førkristne samfunnet, hadde sønner arvet likt, mens døtre kun fikk arv når de ikke hadde brødre. Statistisk skjedde det i rundt femteparten av familiene, men med Landsloven fikk altså alle kvinner nå rett til arv.
I følge professor Randi Bjørshol Wærdahl ved Institutt for historiske og klassiske studier på NTNU hadde kvinner i middelalderens Norden viktige rettigheter:
«I de norske lovene står det for eksempel helt klart at kvinner kan arve fra sine foreldre allerede fra 1100-tallet og 1200-tallet, og spesielt i det nasjonale lovverket som kom i 1270-årene.
Med arv, og spesielt med retten til å arve og eie land, kom også makt. Spesielt utøvde adelskvinner det som kan kalles myk makt.»
Når kvinner ikke arvet like mye som brødre, var grunnen at så mye handlet om land og gårdsbruk, fremfor penger og løsøre. Når kirken påla kvinner å gifte seg langt utenfor familien, satt det langt inne at hun fikk med seg gårdseiendom. Man så det som naturlig at kvinner som ble del av en ny familie med jord andre steder fikk mindre enn sønner som skulle føre slektens eiendom videre.
Else Mundal understreker i «KVINNER I VIKINGTID» at «Kristendommens kvinnesyn var faktisk ganske sammensatt og hadde neppe berre negative følger for det norrøne kvinnesynet. At kyrkja i prinsippet hevda monogamiet, måtte t.d. verke mest positivt».
Nye idealer ga bedre liv for kvinner
Slik Mary-Ann Manninen går gjennom i masteroppgaven «Ble Norge et mykere samfunn i andre halvdel av 1100-tallet?», endret kristne idealer folks liv. Når «barna og deres verdi ble opphøyet, må dette være betegnende for resten av samfunnet». Norge ble «et mykere samfunn i andre halvdel av 1100-tallet». Den «kristne kjærligheten ble en viktig samfunnsbærer».
Perspektivet er ikke nytt. Det var tydelig også da historikeren Bjørn Bandlien for over tyve år siden ble intervjuet om kjærlighet og ekteskap i norrøn middelalder. Kristningen var et positivt brudd. Idealene ble snudd på hodet. Ætten og æren var ikke lenger i fokus, men individer og kjærlighet.
Nå måtte mann og kone frivillig si ja, noe man mente burde speiles i lovgivningen. Ekteskapet ble livslangt. Flere har tatt dette til inntekt for noe negativt: Kvinners tilgang på skilsmisse ble borte.
Men den hadde i stor grad vært knyttet til ære. Kjærlighet var gradvis begynt å handle om følelser. Tidligere skulle den ikke finnes før ekteskapet. Kvinnens far hadde rett til å gifte bort datteren. Var mannen bra nok, ville kjærligheten og anerkjennelsen vokse frem – hos kvinnen.
Elsket mannen henne, var det et tegn på svakhet, ifølge Bandlien.
Klarte ikke mannen å vinne sin kones kjærlighet, hadde hun rett til skilsmisse. Hennes anerkjennelse var en kilde til symbolsk makt. Den betydde mye for mannens ære. Og det sa ikke lite.
Å tape ære var noe av det verste som kunne tenkes.
Kjærlighet var en kamp om ære og kilde til kaos. Forførte en mann en kvinne som ikke var hans, kunne det hevnes med drap.
En grunn til at kvinner så tidlig støtter kirkens idealer, var nok ønsket om en mindre voldelig kultur. Den hyppigste dødsårsaken blant unge menn på Island var æresdrap som følge av kjærlighetsdikt.
En kvinne kunne miste tre til fire ektemenn og kjærester før hun var 30.
Fra starten av 1200-tallet ble idealet at mann og kone elsket hverandre. Mannen kunne ha kjærlighetssorg uten å bli æreløs. En kilde til kamp og kaos, drap og blodhevn var fjernet.
Skal man si at noe ble bedre eller verre fra en periode til en annen, må man søke et helhetsbilde. En grav kan fortelle sin historie, ikke hele historien.
Skal vi si noe om kvinners posisjon, må vi ikke bli lurt av dronninggraver.
Sagt på en annen måte: Du kan også lære kritisk tenkning av NRK.
Litteratur:
Bazilchuk, Nancy: Allerede på 1100-tallet hadde nordiske kvinner flere rettigheter enn kvinner lenger sør, 08. mars 2022
Floater, Tine Berg: Lov og rett i MA – Rettssystem og rettssaker fra Oslo ca 1300, Gamlebyen historielag, Skriftserie nr 1, 2003.
Holta, Anne Lise: Nordens tidlige nonneklostre – 1100-tallets og 1200-tallets nonneklostre i Nordens kirkeprovinser, Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, Høsten 2018
Manninen, Mary-Ann: Ble Norge et mykere samfunn i andre halvdel av 1100-tallet? Masteroppgave i historie våren 2014, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo
Mundal, Elsa: Bakgrunnen for kvinnesynet i den norrøne kulturen i Coleman, Nancy L. og Løkka Nanna: KVINNER I VIKINGTID, Scandinavian Academic Press, 2014
Næss, Margrét Helgadóttir: Kjærlighet og ekteskap i norrøn middelalder, intervju med Bjørn Bandlien i Kilden 18. februar 1999
Vea, Marit Synnøve: Kjærlighet og ekteskap
Bazilchuk, Nancy: Allerede på 1100-tallet hadde nordiske kvinner flere rettigheter enn kvinner lenger sør, forkning,no 08. mars 2022
