Norges største friluftsmuseum Maihaugen byr også i sommer på det de kaller en “herlig tidsreise – tettere på vår rikholdige historie enn kanskje noe annet sted”. En promovideo om gapestokkens historie viser imidlertid at det kanskje ikke er like tett på alle steder.
Når Maihaugen nå etter kritikk av Fagsjekk lover å trekke videoen, kommer de altså enda tettere på vår rikholdige historie.
Dessverre er det lett å la fordommer styre budskapet. En kort promovideo gir fort emosjonelle reaksjoner.
Dess kortere man skal si noe, jo mer unyansert kan det bli, og med tydeligere misvisning.
Her er temaet altså gapestokk og skamstraff. Dette fremstilles ikke som en bagatell, men som svært strengt.
Det vil dermed overraske om det ikke oppfattes som et eksempel på hvor ille kristningen var for folk flest, spesielt kvinner.
Videoen på 36 sekunder knytter ugifte gravide til gapestokk, og det helt “fra kristningen”. Det etterlates ingen tvil om hvor dette foregikk – foran kirken.
Inntrykket av dramatisk endring formidles i en tung og uforsonlig tone.
Før kristningen gjaldt toleranse, etterpå var det lite nåde.
Dramatiseringen bygger på at å påføre ugifte mødre skamstraff ikke bare var tilfeldig, en slags ettertanke når man først hadde en gapestokk, men grunnen til at den i det hele tatt fantes.
Poenget blir ekstra tydelig når videoen i siste del føyer til at bruken mange hundre år senere ble endret til å gjelde mindre forseelser, “småting som bannskap, uro i kirka og gateuorden”.
En av feilene er altså at man forlot en angivelig opprinnelig bruk av gapestokk som skamstraff for ugifte gravide. Når det sies at bruken endret seg til straff for småting, er det også underforstått at dette med ugifte mødre var en betydelig sak.
Er logikken at gapestokk opprinnelig ble brukt for store ting, bør det være interessant å se hva de faktisk var. Vi kommer tilbake til det.
Først skal vi se nærmere på videoen i sin helhet.
Lite overlates til fantasien når den åpner med spørsmålet “Du vet kanskje hva en gapastokk er, men vet du hvordan den ble brukt?”.
Svaret er tydelig: “Gapestokk var skamstraff helt fra kristninga av Norge. Straffen var ydmykende og ga dårlig rykte og eksisterte som straffemetoden i landets lover. Det var i utgangspunktet en straff for folk som drev med leiermål, altså sex og barnefødsler utenom ekteskap. Straffen bestid i å stå fastbundet en eller flere søndager på rad i kirketiden på kirkebakken. Der var det gjerne mye folk, siden det var kirkeplikt”.
Promovideoen slutter så med denne angivelige endringen: “Fra 1700-tallet endret det seg sakte til å bli straffen for småting som bannskap, uro i kirka og gateuorden. Ordningen ble avviklet i 1846”.
Budskapet er ikke til å misforstå, men uten grunnlag i kilder.
Et sted vi kan finne disse er i Maihaugens egne skrifter. En bred artikkel av Sigurd Grieg i Maihaugen 1957-60 (side 21-50), bekrefter mistanken om at videoen ikke bare mangler kilder til det meste, men er i strid med dem.
Etter spørsmål om videoen på Facebook takket signaturen Maihaugen og viste til mer utdypende informasjon:
“Bjørn Are Davidsen, takk for riktig presisering! Du har helt rett i at det var mye større variasjon i overtredelser enn det som kommer fram her. I dette raske 30-sekunders formatet har innholdet blitt noe upresist, fordi vi har så få ord til rådighet. Lenken fra Maihaugens årbok som du har delt, utdyper temaet. Mer utdypende informasjon finnes også i foredraget under”.
Jørn Øyrehagen Sundes foredraget var godt, men handlet ikke om gapestokker, eller at de spesielt ble brukt som skamstraff for kvinner
Dermed er vi tilbake til Maihaugens egne skrifter. Sigurd Griegs gjennomgang med bred henvisning til kilder og historikere bekrefter at gapestokken var kjent i middelalderen, men gir ellers lite støtte til promovideoen. I lys av Griegs artikkel fremstår den historieløs og enøyd.
På mange måter forteller den en motsatt historie. Gapestokker i ulike varianter ble opprinnelig tatt i bruk for forhold som strakte seg fra tyveri til bedrageri, men ble normalt brukt for mindre forseelser som ikke ga grunn til fengsel eller direkte fysisk avstraffelse.
“Gapestokken var en skamstraff for mindre forseelser, oftest i forholdet mellom tjenestefolk og husbond, men straffen ble også nyttet som politi- straff ved overtredelse av prisforskrifter og liknende. Den som skulle straffes, fikk på forhånd beskjed om hvor mange timer han eller hun skulle stå i gapestokken, for eks. en halv time to dager i trekk eller to timer på en søndag før eller etter gudstjenesten” (Grieg, side 21).
Det er til og med slik at det er usikkert om det var en gapestokk foran denne kirken.
“Da Anders Sandvig gjenreiste Garmokirken i 1921 anså han det som en selvfølge at det skulle være en gapestokk utenfor kirkegårdsporten. Likevel hadde han intet bevis for at Garmokirken hadde hatt gapestokk, og heller ikke visste han hvordan en slik gapestokk hadde sett ut” (Grieg, side 21).
Det er heller ingen tvil om at gapestokker kan spores tilbake til middelalderen. De hadde lite å gjøre med kristningen, selv om man var bevisst på at de ikke skulle gjøre fysisk skade.
Imidlertid er det helt sikkert at kvinner som ble gravide utenfor ekteskapet ikke ble straffet.
“I den første riksdekkende loven, Magnus Lagabøtes Landslov av 1274, ble leiermål
definert som utenomekteskapelig seksuell aktivitet. En mann som gjorde seg skyldig i dette
måtte betale bøter til den mannen som var ansvarlig for kvinnen. Leiermål var dermed først og fremst et familieanliggende, og kvinner kunne ikke bli straffet for dette forholdet” (Forstrøm, side 10).
Lenge var det altså kun barnets far som ble straffet, og da ikke med gapestokk, men bot. Han måtte til og med betale erstatning til kvinnen han rett og slett hadde ærekrenket ved å gjøre henne til ugift mor.
På 16 og 1700- tallet kom imidlertid lover og ordninger som forverret kvinnenes stilling. Mens de før var blitt sett på som ofre, ble nå også de dømt – og med strengere straffer enn bot.
Når vi likevel finner bruk av gapestokker i middelalsderen, er det fra lenge etter kristningen og for helt andre forhold enn å bli gravide utenfor ekteskapet. I England som hadde vært kristent siden slutten av 500-tallet er ikke gapestokker omtalt før i 1266, noe Grieg oppfatter som tidlig.
“I England omtales gapestokker allerede i 1266 i Edvard I’s (1239— 1307) Statute of the Pillory» hvori gapestokken ble instituert som straffe- redskap for mindre forseelser. Man la stor vekt på å konstruere dem slik at delinkventene ikke tok skade av å være anbrakt i dem. Det samme gjaldt stokkene som bruktes som straff i mere alvorlige tilfeller” (Grieg, side 22).
I middelalderens Norge er noe som minner om gapestokk bare omtalt én gang:
“Første og eneste gang vi i norske middelalder- lover får høre om «å ligge i stokken», altså en egen form for gapestokk (fig. 6 og 9) er i Haakon V Magnussons udaterte Borgret, antagelig fra 1300-årenes begynnelse, hvori det fastsettes straff for å heve sine våpen mot noen i sinne” (Grieg side 28).
Dette er en disiplinærstraff knyttet til et ordensreglement for kongens livvakt og følge av krigere, hirden. Vi snakker altså om straff for menn som bryter et militærreglement, noe som kan sammenlignes med å havne i kakebu i Forsvaret i dag.
Bruken ble utvidet etter reformasjonen, men var ikke vanlig før 16- og 1700-tallet. Selv om man forsatt ikke ønsket den som en fysisk skadelig straff, er det ingen grunn til å være naiv, særlig ikke i de to århundrene den ble brukt mest.
“Myndigheten regnet i 1600- og 1700- årene ganske koldblodig med at den som ble satt i gapestokk ville bli utsatt for pøbelens forhånelser eller annen overlast” (Grieg side 26).
Dette kunne imidlertid også gå motsatt vei: “Men folks stemning hadde lett for å slå om, og det hendte ofte at delinkventens hatt ble anbrakt ved hans føtter og at den ble fylt med småpenger, mens han sto der” (Grieg side 26).
Bruken var utstrakt og grunnen enkel: Offentlige tjenestemenn fikk betalt for hver person.
“Man kunne bli satt i gapestokk for mangt og meget. Bysvennene fikk i Christian Kvarts dager 4 skilling for hver person de satte på pelen intet under at gapestokken stadig var opptatt. Man kunne komme i gapestokken for å banne og sverge, for å tappe øl under høymessen eller å arbeide mens presten sto på prekestolen. Meget av dette var hva vi i dag ville kalle småforseelser, for eks. overtredelser av torgordningen” (Grieg side 26).
Og det er nå vi også kommer til gravide utenfor ekteskapet.
“Men det var en annen gruppe av gapestokk-gjester som ikke var fullt så uskyldige. Tyvene ble utstilt sammen med tyvekoster, eller det kunne være ruffersker og skjøger. Sedelighetsforbrytelser av enhver art ble jo i 1600- og 1700-årene straffet uforholds- messig strengt” (Grieg side 26).
Likevel tok det tid i Norge før dette også handlet om mer vanlige ugifte mødre, selv om dette ikke var mer skammelig enn å ha for mange faddere ved dåp.
“Gapestokk ble etter forordningen av 24. oktober 1739, som også var gjeldende
i Norge, brukt som straff hvis borgere og bønder hadde invitert flere enn 5 par
faddere til barnedåp og videre overfor ugifte kvinner som hadde fått barn” (Grieg side 26).
Dette hele skyldes en rettsutvikling i kjølvannet av reformasjonen. Det som i middelalderen var oppfattet som umoral og en del av hva kirken selv kunne håndtere – ofte mildt – kom nå inn i normal strafferett, og langt strengere. Mye praksis var tildels ubehjelpelig og hjerterått, selv det som var ærlige forsøk på offentlig oppdragelse eller irettesettelse fra kongen i København som nå kontrollerte kirken.
Samtidig var det fortsatt svært mye likt og ulikt av «småforseelser». Å bli gravid utenfor ekteskapet var bare ett av mange forhold, og nok ikke det mest typiske selv på denne tiden.
Skal Maihaugen lage en promovideo om gapestokk bør man basere den på reelle forhold og gode kilder. Den som først ble laget er ingen “herlig tidsreise – tettere på vår rikholdige historie enn kanskje noe annet sted”. I stedet bygger den på fantasi og fordommer.
En bruk av gapestokk overfor ugifte som er gravide er verken den mest opprinnelige, den viktigste eller mest vanlige. Det eneste området videoen treffer er årstallet for når bruken tok slutt.
Det er dermed flott at Maihaugen har trukket videoen. Samtidig er den sett av så mange tusen at man tydelig bør oppklare feilen.
Litteratur
Forstrøm, Eirin: “Han lovede hende Ægteskab…” – Straffeforfølgelsen av kvalifisert leiermål i Norge 1875-1904 og avkriminaliseringen av dette forholdet i 1902. Masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen, Våren 2012.
Grieg, Sigurd: Gapestokk, Maihaugen 1957-60 (side 21-50)
Fremhevet bilde av Garmo stavkirke er tatt av Bjørn Are Davidsen, en ivrig gjest på Maihaugen.
