Ressurser

Middelalderkirken – en mørkemann i norske lærebøker

Magne Fossan

Publisert 6 mai 2021

Aldri har kirken hatt mer makt enn i middelalderen. Uheldigvis for flere enn middelalderens vitenskapsmenn, var det kirken som bestemte hva folk skulle tenke. Den la seg opp i alt, undertrykket kvinner og truet alle som ikke føyde seg med evig fortapelse i helvetet. Heldigvis for oss hører denne dystre kirken fortiden til.

Lyder denne beskrivelsen kjent? Kanskje til og med helt riktig? Det kan være fordi du har lest den i en lærebok.

Beskrivelsen er nok ganske representativt for læremidler og har vært det lenge. Jeg oppdaget mange lignende i arbeidet med min masteravhandling som analyserte et utvalg på fem lærebøker i historie skrevet i fem ulike tiår.[i] Målet var å undersøke fremstillingen av middelalderens kirke og kristendom. Resultatet er ikke særlig oppløftende. Omfanget av unyanserte og misvisende fremstillinger var dessverre for stort.

Kan man forvente at lærebøker i historie gir grundige innføringer i fortidens kristne tradisjoner? Nei. En historiebok er ikke en KRLE-bok. Historiske fremstillinger av kirken danner likevel et inntrykk av kristendommen på generell basis og vår egen historie. Hvor kommer vi fra? Hvilken rolle har kristendommen egentlig hatt? Har kirken bidratt positivt i samfunnet? Eller, har kirken vært den tiende landeplage, for å låne et uttrykk fra Arnulf Øverlands religionskritikk?

Dette er viktige spørsmål for flere enn kristne eller historieinteresserte. De handler om vår evne til å forstå hverandre i fortiden og i dag. Svarene kan også si noe om vår vilje til kritisk refleksjon – også av våre fremstillinger av fortiden. Og dermed kan de avdekke noe viktig om holdninger og kunnskap i dag.

For å besvare disse spørsmålene vil jeg fremheve fire tendenser i lærebøkenes fremstillinger: (1) Religiøse momenter nedtones, (2) Kirken fremstår som en maktinstitusjon, (3) Kirken fremstilles ovenfra, (4) Kirken tillegges langt flere negative enn positive beskrivelser.

1. Religiøse momenter nedtones.

Skal elever forstå fortiden og de som levde i den, er det viktig å få kunnskap om hvordan man faktisk tenkte, hva man mente og hvorfor man gjorde som man gjorde. De fem lærebøkene jeg har sett på beskriver imidlertid i liten grad hva middelalderens mennesker trodde og hvordan de utøvde sin tro.

Selv i fagstoff om middelalderkirken utgjør kristen tro, lære og praksis stort sett sidekommentarer. Jesus og Maria nevnes knapt; helgener og frelseshåp er nærmest fraværende. Den kristne trospraksis som faktisk nevnes fremstår dessuten ikke som særlig religiøst motivert: folk fastet og bekjente sin synd kun fordi kirken påbød dette. Kristendom bunnet altså ikke i menneskers tro og egenmotivasjon, men i juridiske påbud. Det hele handlet om ytre press, ikke om mening, lengsler eller svar på spørsmål og behov.

Den marginale vektingen av kristen tro og trospraksis indikerer at lærebokforfatterne anser temaet som relativt uviktig. Elevene lærer dermed ikke å forstå fortidens mennesker ut ifra deres egen livsverden. Der et tema nedtones vil imidlertid noe annet fremheves, og det er andre sider ved middelalderkirken som lærebøkene tydeligvis mener at elever bør vite noe om.

 2. Kirken fremstår som en maktinstitusjon

Ordbruk som peker på kirkens sterke press, er gjennomgående. Lærebøkene fremhever særlig pavens og kirkeinstitusjonens makt: Kirken var en politisk makt som hevdet sine krav, kjempet mot keisermakten, igangsatte korstog og bestemte «over menneskenes sinn» [ii] og livsførsel.

Denne maktorienterte fremstillingen understrekes både ved mengden fagstoff som betoner kirkens

makt, og ved lærebøkenes ordbruk: Ved 50 anledninger beskrives kirken med maktorienterte ord som maktkravmektig, maktkamp og pavemakten. I et begrenset historisk fagstoff er antallet maktbegrep slående. Særlig paven fremstår gjennomgående som en selvhevdende og kynisk maktfyrste.

Få vil bestride at middelalderkirken innehadde stor makt. Lærebøkenes maktorienterte fremstilling gir imidlertid inntrykk av at kirken i sin essens var en maktinstitusjon – ikke en religiøs institusjon.

Elever må konkludere med at middelalderens kristendom dreide seg langt mer om makt enn om tro. Det er vanskelig å tenke annet enn at selv om mange hadde en kristen tro, skyldtes det i stor grad press.

3. Kirken fremstilles ovenfra

Blant kristne aktører fremhever lærebøkene særlig kirkens toppsjikt, paven og hans maktpolitiske posisjon. Dernest beskrives presteskapet i noen grad og ordinære kristne i liten grad. Kirken beskrives dermed ovenfra snarere enn nedenfra. Dette er kanskje naturlig. Historiebøkene beskriver store, politiske linjer, og der har nok paven spilt en større rolle enn den jevne kirkegjenger. Samtidig forsterker dette ovenfra-perspektivet inntrykket av at kirken i sin essens var pavemakten.

Det er dessuten påfallende at de ulike kirkelige aktørene fremstilles svært ulikt. Paven fremstår som en fri og aktiv aktør som «bygde sitt maktkrav», fikk «drevet igjennom» bestemmelser, «gjorde seg» til kirkens herre. [iii] Den kristne befolkningen beskrives derimot som ufrie og avmektige aktører, bundet av kirkens rammer og regler: folk måtte skrifte, betale tiende og faste «på små brødrasjoner og vann»[iv]. Dermed fremstår pavekirken som undertrykkeren; folket som de undertrykkede.

Middelalderens kristendom ble altså definert og pålagt ovenfra. En religion for makteliten og ikke for folk flest. Middelalderens ufrie mennesker måtte bare føye seg etter dette.

4. Kirken tillegges langt flere negative enn positive beskrivelser

Det må påpekes at ikke alt kirkehistorisk fagstoff i lærebøkene er normativt ladet. Dessuten nevner bøkene kirkelig diakoni og nestekjærlighet. Det er derfor ingen grunn til å svartmale lærebokforfatterne som ensidig kirkefiendtlige.

Muligens handler mye om en tradisjonell 1900-tallsmåte å fremstille historien, med modernitetens blikk. Fokus har vært på herskere og makt, ikke på folk flest. Man har ikke hatt blikk for kultur-, teknologi- og kunnskapsspredning gjennom klostre og katedralskoler. Inntrykket er at middelalderen handlet om kriger og kriser, ikke hverdag og verdier.

Dermed er det ikke uventet at det som også er av positive vinklinger overskygges av kirkens negative skussmål:

Kirken bestemte over menneskers tanke[v]; fasteregler undergravde folks helse[vi]; hverdagen ble «til stadighet avbrutt av spesielle høytidsdager»[vii]; prester kontrollerte folks seksualitet og løftet «dynene over hele Vesten»[viii]; kvinner ble ansett som mindreverdige vesen[ix]; folk levde i frykt for evig tortur i helvete[x]; paven var en kynisk maktfyrste; i grusomhet sammenlignes pavelig initierte korstog med holocaust[xi]; middelalderens kristne beskrives som skrekkslagne[xii].

Selvsagt skal ikke historiebøker pynte på historien av religionsdidaktiske hensyn. Kirken har utvilsomt sine svin på skogen. Likevel, antallet negative beskrivelser og fraværet av nyanserende fagstoff er slående. Eksempelvis fremheves frykt for helvete med ord som «torturinstitusjon», «djevelsk utspekulerte torturister», «redsler»[xiii], «evig pine», «dyster skjebne» og «grusomme pinslene»[xiv]. Himmelen og frelsen beskrives derimot ikke.

Hvorfor fremheve helvetesfrykt, men ekskludere himmelhåp? Hvorfor ikke heller kontrastere kristent håp om evigheten med frykten i norrøn tid for en miserabel skyggetilværelse i Hel?[xv] Hvorfor fremheve tyngende påbud, men ekskludere menneskers religiøse egenmotivasjon? Hvorfor fremheve kirkens makt, men nedtone kirkelig barmhjertighet, tilgivelse og nestekjærlighet? Hvor er de positive beskrivelsene av middelalderkirken, som kirkens fattigomsorg, kristen avskaffelse av blodhevn og barnedrap, og skolastikkens betydning for rasjonalitet og empirisme?

Alt i alt maler lærebøkene et tydelig negativt bilde av middelalderkirken. Elever gis ikke fagstoff eller verktøy til å nyansere dette bildet. De kan neppe gjøre annet enn å konkludere med at middelalderens kristendom var et mørkt historisk kapittel som heldigvis hører fortiden til.

Konsekvenser for norsk skole

De fire påpekte tendensene representerer kun de fem lærebøkene i mitt utvalg. Jeg hevder derfor ikke at disse fremstillingene gjenspeiles i alle nåværende lærebøker. Den nyeste boka i utvalget mitt er dessuten langt mer nyansert enn sine forgjengere: her nevnes både himmel og helvete, og kristen trospraksis gav «mot, kraft og håp i en vanskelig hverdag»[xvi].

Jeg tror likevel at de fire tendensene danner et gjenkjennelig inntrykk av middelalderkirken. Stemmer det ikke at middelalderen var en dyster tid hvor kirken bestemte over menneskers tro og tanke? Var ikke kirken en mektig institusjon som holdt sin klamme hånd rundt menneskelig frihet så vel som vitenskap? Var ikke kirkens hovedbudskap: «tro, eller brenn i helvete i evighet»[xvii]?

Lærebøkene bekrefter langt på vei dette ensidige inntrykket. Hvilke elever oppøver forståelse og toleranse for andres tro og tradisjoner ved å lese slike unyanserte fremstillinger? Man kan dessuten spørre om kristne elever opplever å bli stilt til veggs med en så negativ fremstilling av sin egen tradisjon. Opplever de å gjøres til representanter for en undertrykkende maktkirke ledet av mørkemenn? For en vitenskapsfiendtlig kamp mot frihet, kritisk tenkning og nestekjærlighet?

Et godt demokrati bygger på toleranse og respekt for annerledes tenkende og troende. Slik toleranse og forståelse oppøves neppe ved ensidige og stereotypiske fremstillinger av fortidens religiøse institusjoner og individer.

Det er enkelt å kritisere fortidens mennesker ut ifra vår egen sekulære livsverden. Historiedidaktisk dybdelæring innebærer snarere forståelse for fortidens mennesker ut ifra deres egen livsverden.

Tar kommende læreverk denne utfordringen?

Litteratur:

Aase, A. & Dyrvik, S. (2003). Portal: Eldre verdenshistorie. Oslo: Det Norske Samlaget

Abusland, Å. (2020): Døden i norrøn mytologi, fagstoff på ndla.no

Benedictow, O. J. (1995). Veier til vår tid 1: Norges- og verdenshistorie før 1850. Oslo: Universitetsforlaget.

Emblem, T., Hetland, O., Libæk, I., Stenersen, Ø., Sveen, A. & Aastad, S. (1988). Verden 1: Verdenshistorie før 1850. Oslo: Cappelen Forlag

Fossan, M. (2020). Fortellinger om kirkens makt. En kvalitativ studie av et utvalg historiedidaktiske lærebøkers representasjon av kristendommen i middelalderen, MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn, Masteroppgave Lektorprogram i KRLE/religion og etikk og samfunnsfag.

Heum, T., Moum, T. & Teige, O. (2013). Alle tiders historie: Verden og Norge før 1800. Oslo: Cappelen Damm

Moen, K. (1977). Historien i perspektiv: Grunnbok i verdenshistorie fram til 1870. Oslo: Aschehoug

(Takk til Malcolm Lightbody på Unsplash for hovedbildet, fra Canterbury)

Noter

[i] Moen, 1977

Emblem, Hetland, Libær, Stenersen, Sveen & Astad, 1988

Benedictow, 1995

Aase & Dyrvik, 2003

Heum, Moum & Teige, 2013

[ii] Moen, 1977

[iii] Moen, 1977, s. 66, 77-78

[iv] Benedictow, 1995, s. 154

[v] Aase & Dyrvik, 2003, s. 111.

[vi] Benedictow, 1995, s. 154-155

[vii] Emblem et al., 1988, s. 101

[viii] Benedictow, 1995, s. 199

[ix] Moen, 1977, s. 121

[x] Benedictow, 1995, s. 152

[xi] Emblem et al., 1988, s. 100

[xii] Benedictow, 1995, s. 195

[xiii] Benedictow, 1995, s. 152, 194-196

[xiv] Emblem et al., 1988, s. 101-102, 119

[xv] Mange norrøne ønsket en krigersk død for å komme til Valhall. Skal man snakke om kulturskifter, bør det nevnes at kristen tro også var en befrielse fra frykten for dødsriket Hel. Nå kunne alle – fra adel til treller – få et godt liv etter døden, ufortjent ved Guds nåde. Viser ikke læremidler denne kontrasten, er det vanskelig for elever å forstå at noe av det nye var en redning fra et miserabelt liv etter døden. Selv om Hel ikke var en “straff”, og det er noe ulike fremstillinger i kildene, var det ikke et sted å trakte etter:

  • “I Hel må dei døde vasse i sverd, knivar og ormegift. Her er det kaldt og mørkt, og ikkje minst vaktar den fryktelege hunden Garm over riket” (Abusland (2020)).
  • «Dødsriket blir betraktet som et trøstesløst oppholdssted for alle døde, akkurat som dødsrikene som også kjennes i andre indoeuropeiske forestillinger” (fra en kildebasert side om Norrøn mytologi).

[xvi] Heum et al., 2013, s. 75

[xvii] Benedictow, 1995, s. 196-197

Mest populære innlegg

Julespørsmål: Er juletreet en førkristen tradisjon?

30 desember 2020

Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen?

30 september 2020

Julespørsmål: Valgte de kristne 25. desember fordi romerne allerede feiret Solen den dagen?

15 desember 2020

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.

Relaterte ressurser

Dybdeartikkel

Konspirasjonsteori uten kilder

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Refleks 7 for karikert om Copernicus og Galilei

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Sofie for mye i feil verden

Bjørn Are Davidsen