Historiene er like kjente som de er opplagte. Kristne brant biblioteket i Alexandria. Teologene mente jorden var flat. Kirken forbød disseksjoner. Siden Copernicus fryktet kirken, røpet han først på dødsleiet at solen var i sentrum. Galilei så i teleskopet at jorden gikk rundt solen, men kardinalene nektet å bruke det.
Det er mindre kjent at alt dette er feil, slik Fagsjekk har belyst flere ganger og jeg nylig skrev om i Kristendommens undervurderte rolle i vitenskapens utvikling.
Dessverre er dette et område med så sterk modellmakt, at de færreste rekker opp hånden. I stedet for vitenskapshistorikere følges barnelærdom og bestselgende populærvitenskap som astrofysikeren Carl Sagans klassiske TV-serie og bok Kosmos, i Norge gitt ut på Universitetsforlaget som burde visst bedre, selv om det skjedde i 1981.
Sagan har her en tidslinje over filosofi og vitenskap fra antikken til i dag, som vist til høyre. Etter at biblioteket i Alexandria er ødelagt (noe Sagan i kjent mytestil kobler til at Hypatia drepes i år 415) blir det blankt.
Linjen er tom helt frem til Coumbus i 1493:
«Det årtusenlange tomrommet midt i diagrammet representerer en skarpt avgrenset epoke da menneskene forsømte store muligheter».
Ikke uventet fortelles at dette er “Den mørke middelalder”, selv om det settes i anførselstegn.
Da en annen astrofysiker, Neil deGrasse Tyson, laget en ny versjon i 2014, var han ikke snauere i en samtale med Nettavisen: «Hadde det ikke vært for religion, ville vi vært 1000 år mer utviklet».
Få er like bastante, men mytene så mange og utbredte at selv Norges ledende produsent av digitale læringsressurser for videregående opplæring, Nasjonal digital læringsarena (NDLA), bygger på dem.
Dermed forteller fagartiklene “Vitenskap og fornuft” og “Naturens gjennombrudd” begge om utviklingen i renessansen at «Det hadde tidligere vært Kirkens forklaringer som besvarte spørsmål knyttet til natur, astronomi og menneskelig utvikling. Dette godtok ikke de nye filosofene og vitenskapsmennene. De mente at all kunnskap skulle ha basis i rasjonaliteten, altså det som kunne forklares. Det var ikke lenger nok å henvise til liturgien eller til Guds vilje».
Forestillingen som elever i videregående møter er ikke til å misforstå. Kirken satt ikke bare på et forklaringsmonopol, dens kunnskap bygget verken på rasjonalitet eller vitenskap.
I disse artiklene deler NDLA vanlige myter om Copernicus og om teknologiutviklingen. I tillegg unnlates å nevne at naturretten fikk avgjørende impulser i middelalderen, ikke minst med Thomas Aquinas. Når man på her hopper over tusen år, fra senantikken til opplysningstiden, forsterkes en underliggende fortelling om middelalderens stillstand og mørke.
Samtidig gjør NDLA-artikkelen kunststykket å hevde noe nytt. I den mørke myten om middelalderen er det ikke uvanlig å høre at for kirken var det Bibelen som var vitenskap, men her er det rett og slett blitt liturgien.
Vi snakker ikke om en stil på ungdomsskolen. Dette er fagartikler på et ambisiøst og mye brukt nettsted for videregående, støttet av de fleste fylkeskommuner. De har vært brukt i såpass mange år, at det burde kommet en strøm av tilbakemeldinger, om lærere eller andre i norsk skole hadde oppfattet dette som feil.
Inntrykket er dermed at slike myter er gangbar mynt i norsk skole, støttet av offentlige midler. Vi ser altså at ikke bare at slike fagartikler på NDLA mangler kunnskap om forholdet mellom tro, tanke og kunnskap i historien. De viser heller ikke kjennskap til hva liturgi er.
Etter tusen år med kirke i Norge er det fristende å bruke utestemmen. For det burde være unødvendig å nevne at liturgi rett og slett er oppskriften eller rammen for gudstjenester, hvilke ord som skal brukes og handlinger som skal gjøres, spesielt foran alteret. Det er ikke bare skivebom, det er bak mål og langt ute på jordet å tro at kirken har brukt liturgien til å si noe om vitenskap.
NDLA er ikke alene om å behandle dette overfladisk. Dette er et felt som dessverre sjelden får seriøs behandling i læremidler. I stedet synliggjøres kulturelle og kompetansemessige blindfelter.
Satt på spissen: Vi lærer mindre om historien enn om bakhodet på moderne skribenter.
Når dette er sagt såpass spisst og firkantet, rekker sikkert flere enn de færreste opp hånden. Har ikke NDLA, Sagan og andre noen poenger, om vi ser bak uheldig ordbruk og dårlige diagrammer?
Var det ikke først i renessansen at vi begynte å få seriøs kunnskap og rasjonelle forklaringer?
Nei, som i dag brukte man leksika og læremidler, selv om de også dengang kunne ha feil. Blant de mest utbredte var Isidor av Sevillas (560-636) oppslagsverk Etymologiæ (448 kapitler i 20 bind) som også ble lest i norske klostere. Slik jeg tar opp i notatet Hva snakket de om på kveldene? Olav Haraldson i Rouen – dannelsesreisen som endret Norge? var naturfag på pensum i katedralskolene helt fra starten på 500-tallet, og med enda mer tyngde i det latinske Europa med universitetene på 1100-tallet.
En ruvende figur som Albertus Magnus (1200-85) understrekte i De Mineralibus at «naturfilosofens oppgave ikke bare er å godta det vi blir fortalt, men å undersøke naturlige årsaker».
Naturfilosofene opptrådte enkelt sagt med sterk rasjonalitet, selv om det kunne bli langt mer tankeøvelser, ofte svært så spissfindige, enn empiriske studier. Skikkelser som Robert Grossteste (1168-1253), Roger Bacon (1220-1292), Buridan (1301-59) og Oresme (1320-82) bidro likevel på hver sine måter til både empiriske analyser og resultater senere naturfilosofer som Galilei kunne bygge videre på.
Den mest utbredte læreboken på universitetene i senmiddelalderen, Johannes de Sacroboscos De sphaera mundi fra rundt 1230, fulgte i fotsporene til tilsvarende siden antikken og etterlot ingen tvil om at jorden var rund.
Når noen hadde spørsmål om det vi i dag kaller vitenskap, var det slike bøker og filosofer kirken henviste til.
Når det er sagt, må vi unngå å lese dagens vitenskap inn i fortidens. I århundrene etter renessansen skjedde gradvis endringer i hvordan man tenkte og praktiserte. Men selv om naturvitenskap ikke har vært en uforanderlig størrelse, var ikke endringen på 16-1700-tallet at man begynte å se etter naturlige årsaker, men stadig mer fokus kun på det som kunne måles og veies.
Også i Norge var det normalt at prester og andre gjorde vitenskapelige studier. De kunne kort sagt mer enn sin liturgi. Vi ser dette allerede i læreboken Kongespeilet på 1200-tallet.
Biskoper ikke bare støttet det, de gikk i spissen.
I opplysningstiden var den mest fremtredende Erik Pontoppidan (1698-1764) – omtalt som Norges første geolog, første ornitolog, første til å samle sagn og første nasjonaløkonom. En annen var ikke mindre aktiv, Johan Ernst Gunnerus (1718–73), ildsjelen bak Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1760.
Dessverre er det vanskelig å finne noe om dette i læremidler.
Litteratur
(Her finnes mye, dette er et utvalg av noen relevante)
Auen, Han Erik og Pedersen, Amund: “Vitenskap og fornuft“, fagartikkel på NLDA, (oppdatert 07.09.2021).
Freely, John (2012): Before Galileo. The Birth of Modern Science in Medieval Europe. New York, London, Overlook Duckworth.
Grant, Edward (2001): God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press.
Grant, Edward (2008): The Foundations of Modern Science in the Middle Ages. Their Religious, Institutional, and Intellectual Contexts. Cambridge, Cambridge University Press.
Jakobsen, Rolv Notvik (2015): Gunnerus og nordisk vitenskapshistorie, Scandinavian Academic Press
Numbers, Ronald L. (2009): Galileo Goes to Jail. And Other Myths About Science and Religion. Cambridge, Massachusetts og London, Harvard University Press.
Pedersen, Amund: Naturens gjennombrudd (sist faglig oppdatert 11.09.2018)
Roos, Merethe og Tønneson, Johan (redaktører, 2017): Naturvitenskap i norske offentligheter gjennom fire århundrer, Cappelen Damm Akademisk.
Fremhevet bilde er av Missale Nidrosiense, en enhetlig liturgisk messebok for Norge og den ene av de to første trykte bøker i landet, fra 1519. Den ble ikke brukt som vitenskap.
