Læremidler kan ikke si alt, men det de sier må være riktig. Dermed er det trist at Norsk Digital Læringsarena (ndla) viderefører myten om at mens antikkens skrifter ble tatt vare på av arabiske lærde, ble de ødelagt i den kristne verden.
En video (se nederst) om islams historie forteller at “Mange av antikkens skrifter ble reddet av en arabisk interesse for antikkens kunnskap, mens man i den kristne verden gjerne ødela dem isteden”.
Det sies altså ikke at man uheldigvis ødela noen ved uhell, eller at det var for lite økonomi til å ta vare på alt, men at man gjerne ødela dem. Elever vil altså lære at dette var regelen fordi den kristne verden ønsket å ødelegge antikkens kunnskap.
Dessverre ser vi igjen at slike myter om historien er helt opplagte sannheter for alt for mange som lager læremidler. Man kommer ikke på å undersøke, men bare deler som en selvsagt sannhet at den arabiske kulturen var interessert i antikkens kunnskap, i direkte motsetning til den kristne.
Hvordan bør man som lærer forholde seg til slike påstander?
For det første er det bra at elevene møter dem, slik at de lærer om mytene og kan bli utfordret til kritisk tenkning, også om læremidler.
Samtidig er det for det andre slik at antagelig få elever spontant stiller spørsmål ved en slik påstand. Den har ikke noe å gjøre med resten av videoen og sammenfaller med hva mange er vant til å tenke, etter alle bestselgere, dataspill, TV-serier og populærvitenskap som skildrer en “kristen verden” som frykter og bekjemper vitenskap. Dermed kan det være viktig å trekke frem påstanden og utfordre elevene til å undersøke om den stemmer.
Hvilke skrifter ble ødelagt? Hva var grunnen? Hvem tok vare på dem? Hvorfor?
For det tredje kan påstanden brukes til å utfordre mytene vi i dag har om historien på denne tiden. Hva skyldes slike myter? Har elevene noen eksempler?
For her er det en rekke forhold som videoen ikke nevner.
Den kanskje mest grunnleggende er at det nettopp er “den kristne verden” som er grunnen til at “den arabiske” fikk tilgang til disse skriftene i det hele tatt. Kristne keisere og munker hadde allerede tatt vare på tekster i biblioteker og klostre i flere hundre år – og fortsatte å gjøre det i århundrene etter. Kristne syrere i områdene muslimene invaderte på 600-tallet stod for svært mange av oversettelsene av tekstene, som omtalt i Hvem oversatte antikkens verker fra gresk til arabisk?
Når tekster likevel gikk tapt, skyldes det i stor grad uhell (som brann), katastrofer (som jordskjelv) og invasjoner (som de arabiske). Noe skyldtes også for dårlig økonomi til nye avskrifter eller til nye pergamenter, slik at gamle måtte gjenbrukes og skrives over.
Et annet poeng som underslås er at det nettopp den arabiske invasjonen utsatte så mange av antikkens verker for riskoen å gå tapt helt, og bidro til at de i så liten grad fantes i den vestlige delen av Romerriket.
Siden man snakket latin i vest og gresk i Østromerriket, var man avhengig av å oversette og dermed at noen behersket både gresk og latin. Fra midten av 600-tallet ble det imidlertid kulturveksling og reiser langt vanskeligere mellom øst og vest, ikke minst fordi man kunne komme ut for arabiske pirater.
Videre ble økonomien markant dårligere både når de rikeste områdene i øst, ikke minst kornkamrene i Egypt, ikke lenger var på romerske hender. Det ble langt mindre rom for overskuddsaktiviteter som å lese og oversette antikke verker, enn i rike byer i den arabiske verden. I stedet for en elite der mange av de dyktigste kunne konsentrerte seg om litteratur og vitenskap, var oppmerksomheten av nødvendighet rettet mot mer grunnleggende utfordringer: Hvordan skaffe mat, hvordan sikre egen og rikets økonomi, hvordan forsvare grensene?
Resultatet var bl.a. å utvikle ny teknologi som “gresk ild“, for å stanse arabernes nye angrep mot romernes hovedstad Konstantimopel.
Først med de store rikene i vest på 800-tallet (Karl den store og hans lærer Alkuin), 900-tallet (under Otto 1 og de neste keiserne i Tyskland) og 1100-tallet (spesielt Frankrike og England) kom økonomien såpass på plass at man hadde gode nok muligheter til systematisk å ta vare på, utforske og etterhvert oversette antikkens verker.
Forhåpentligvis har vi i dagens skole gode muligheter til å utfordre myter og utforske hvordan de ble tatt vare på.
Takk til Sjur Jansen for tips.
Litteratur:
D’Ancona, Cristina i The Stanford Encyclopedia of Philosophy: Greek Sources in Arabic and Islamic Philosophy (2009, oppdatert 2017)
Gutas, Dimitri: Greek Thought, Arabic Culture – The Graeco-Arabic Translation Movement in Baghdad and Early ‘Abbasaid Society (2nd-4th/5th-10th century), Routledge 1998
Mavroudi, Maria: Translations from Greek into Latin and Arabic during the Middle Ages: Searching for the Classical Tradition, Speculum Volume 90, The journal of the Medieval Academy of America, Number 1, January 2015
Reynolds, L.D. og Wilson, N.G. (2014): Scribes and Scholars: A Guide to the Transmission of Greek and Latin Literature, 4th Edition, Oxford University Press
Wilson, N.G. (2013): Scholars of Byzantium, Medieval Academy of America
Videoen fra NDLA:
Bilde
Takk til Sergiu Vălenaș på Unsplash for hovedbildet
