Det er flott å se at NRK etter Fagsjekks kritikk har rettet podcasten «Universet og oss» i serien Burde vært pensum, slik Maria Hammerstrøm poster på sin blogg AstroMaria.
«Etter å ha gått gjennom kritikken, har vi kommet fram til at vi retter opp i det vi anser som rene faktafeil ved å klippe bort noen enkeltsetninger fra episoden. Det gjelder myte 4 og 5. Vi har også kuttet pavens ondsinnede latter når han møter Galileo – episoden har et fantastisk lyddesign, men jeg er enig i at den latteren ble i overkant. Oppdatert versjon av episoden skal ligge ute nå.»
Myte 4 var altså at Kopernikus «først rett før han døde lot seg overtale av en kompis til å publisere teorien sin, for det var ikke godt å si hvordan kirken ville ta det. De hadde jo brent folk på bålet før».
Myte 5 var at Galilei fryktet paven vil «kaste ham på et bål så både han og ideen hans brenner opp».
Mens det ikke er noe i kildene som tyder på at verken Kopernikus eller Galilei var redd for dette.
Ni myter
Når ikke alle ni mytene Fagsjekk påpekte ble rettet, er grunnen ulikt syn på om de faktisk er feil. Det er samtidig godt å se at Maria Hammerstrøm er åpen om at at hun flere steder er upresis og kan misforstås også der NRK ikke retter.
Fagsjekk vurderer likevel å komme tilbake til mer detaljer, ikke minst fordi podcasten fortsatt gjenspeiler utbredte oppfatninger hos mange i dag, også i skolen.
Det mest slående er nok likevel valg av kilder. Mens Fagsjekks oppslag oppga rundt 15 referanser til litteratur av vitenskapshistorikere, er kun én av de tre referansene i svaret fra en fagperson i vitenskapshistorie.
Ikke helt presist
Sitatet fra Store norske leksikon er fra en religionshistoriker. Første setning er riktig, siste feil:
«Den katolske kirken var positiv til at mennesket ved hjelp av sin fornuft kunne få mer viten om Guds skaperverk, og så på vitenskap som et supplement til teologien. Paven fordømte allikevel vitenskapelige teorier som sto i strid med kirkens lære.»
På mange måter er dette blitt et munnhell etter over hundre år med konfliktmyten. Dermed trenger man ikke nevne hvilke paver og når det skjedde, hvilke vitenskapelige teorier det handlet om, eller en gang hva som menes med begrepet teori.
For mange er en «teori» en «antagelse» eller «oppfatning», mens uttrykket vitenskapelige teorier ikke handler om at noen bare foreslår noe (selv om det etterpå skulle vise seg å være riktig), men om hypoteser og modeller med god støtte av data og som har bestått sin prøve etter å ha blitt forsøkt avkreftet av tester.
For å si det litt finurlig er det i det perspektivet en dårlig vitenskapelig teori at noen pave har fordømt en vitenskapelig teori.
Konfliktmyten
Bakteppet for slike formuleringer kalles ofte konfliktmyten og slo gjennom på slutten av 1800-tallet. Dessverre ble ikke mangelen på – og misbruket av – kilder avslørt for alvor før hundre år senere. Bryan Magees Filosofi – tenkningens historie gjennom 2500 år oppgir da heller ingen kilder til en eneste fagartikkel eller lærebok i vitenskapsistorie.
Det er beklagelig siden så mye henger sammen med konflikttesen om «krigen» mellom kirken og vitenskapen som, slik Hutchings og Ungureanu viser i Of Popes and Unicorns, har lurt verden i 150 år.
Dermed overrasker det ikke at Magee selv går rett i mytefella og påstår at (myte 4) «Copernicus fryktet kirkens vrede og motstand. Han utsatte derfor publiseringen av sin bok om himmellegemenes baner – der han forslo at planetene beveger seg rundt solen – til kort før sin død i 1543» (side 65).
Men som Maria understreker, er dette altså en myte – og behørig fjernet fra podcasten. At Magee likevel viderefører den gir et et hint om å sjekke også hans øvrige behandling av vitenskapshistorie.
Ragnar Fjellands Universet er ikke slik det synes å være mangler ikke fagbakgrunn innen vitenskapshistorie. Det er imidlertid vanskelig å se at han har jobbet med kildene når Fjelland uten kommentar eller fotnote bare viderefører myten om at «Jorden som universets sentrum garanterte også menneskets spesielle stilling i skaperverket».
Vi ser tilsvarende i hans artikkel Science without God der han kritiserer Dawkins og andre som tar vitenskap til inntekt for å avvise religion. Fjelland oppgir heller ikke her kilder til at “The Church no doubt saw that the heliocentric system undermined man’s special status in the order of the universe” (side 87). I teksten lener han seg til Bertholt Brechts politiske skuespill om Galileo fra 1938, og ikke til nyere vitenskapshistorisk litteratur enn 1990-tallet. Dermed verken drøfter eller imøtegår han Danielsons artikler fra 2000-tallet om denne myten.
Oppsummering
NRK og Maria Hammestrøm skal ha stor takk for å ha gjort podcasten mer presis ved å ta bort flere av feilene. Samtidig er evalueringen av episoden for lite basert på vitenskapshistorikere og for mye på litteratur som selv viderefører myter uten relevante kilder.
Podcasten er blitt bedre, men egner seg dessverre fortsatt ikke som pensum.
Litteratur
Danielson, D.R. (2001). The great Copernican cliché, Am. J. Phys., Vol. 69, No. 10, October 2001
Danielson, D.R. (2003). Copernicus and the Tale of the Pale Blue Dot, http://faculty.arts.ubc.ca/ddaniels/PALEBLUE.RTF
Fjelland, R: Science without God, i Øyen, S.A., Lund-Olsen, T., Vaage, N.S. (2012), side 87-100
Hutchings, David & Ungureanu, James C. (2021): Of Popes and Unicorns: Science, Christianity, and How the Conflict Thesis Fooled the World, Oxford University Press
Magee, B. (2010/1999): Filosofi – tenkningens historie gjennom 2500 år, Cappelen Damm (fra engelsk utgave 1999)
Øyen, S.A., Lund-Olsen, T., Vaage, N.S. (2012) Sacred science: On science and its interrelations with the religious worldviews, Wageningen Academic Publishers
