Det forventes ikke samme presisjon og detaljeringsgrad i lærebøker som brukes i grunnskolen og videregående, som i lærebøker som brukes i lærerstudiet.
Men at forventningene er større, betyr ikke nødvendigvis at resultatet er bedre. Dermed er det beklagelig å se at Biologididaktikk ikke viser mer innsikt i grunnleggende sider ved vitenskapshistorien. Spesielt ikke når den er laget for “fagdidaktikere, studenter og lærere som underviser i biologi, først og fremst på ungdomstrinnet og i den videregående skolen”.
Skal en bok være en “kilde til utvidet kunnskap og inspirasjon for både forskere, og lærere som ønsker å oppdatere seg”, bør den unngå feil som i følgende avsnitt:
“Den kristne kirke bidro ikke til å stimulere til naturvitenskapelig forskning. Det var først i renessansen at interessen for naturvitenskap igjen fikk autoritet og dannet grunnlag for folks syn på verden. I denne perioden gikk man fra middelalderens kirkelige livssyn til et mer individualistisk, vitenskapsbasert livssyn, med grunnlag i – og som en gjenfødelse av – antikkens idealer. På denne tiden gjenoppdaget man også Aristoteles. Hans natursyn og alle hans oppdagelser var viktige bidrag i debattene og var med på å danne grunnlaget for den moderne naturvitenskapen, inkludert biologien, som altså ble et eget fag rundt år 1800″.
Faktisk er det så mange feil, at det er vanskelig å se noe riktig i sitatet.
La oss derfor ta dette punkt for punkt. Dessverre har såpass mange lærere brukt denne boken at det er grunn til å ta dette nøye og bruke litt utestemme.
1) “Den kristne kirke bidro ikke til å stimulere til naturvitenskapelig forskning”.
En så absolutt påstand og med “ikke” i kursiv burde for det første vært belagt med kilder som viser at det er vanlig at vitenskapshistorikere avviser at kirken på noen som helst måte bidro til å stimulere til forskning. Et slik kildebelegg finnes verken i eller utenfor boken.
Tvert i mot er det blitt stadig mer vanlig å argumentere for at kirken bidro på en rekke positive måter, takket være fokuset på logikk og viktige deler av antikkens natufilosofi, ikke minst ved universitetene. [1]
Nå er det selvsagt ulike oppfatninger av hvor stort kirkens bidrag var, men at det var et bidrag er det bred enighet om. For moderne vitenskap har idémessige røtter ganske langt tilbake i middelalderen, selv om ny teknologi som boktrykkerkunsten og nye måleinstrumenter (klokker, teleskoper og mikroskoper) for alvor fikk fart på utviklingen, særlig på 1600-tallet.
Dermed er det underlig at Biologididaktikk ikke ser noen positiv betydning av lese og skriveopplæring i skoler i kirkelig regi, og at heller ikke vekten på de syv frie kunster (grammatikk, retorikk, logikk, aritmetikk, musikk, geometri og astronomi).
Eller av mange generasjoner lærde med utdannelse fra universiteter i kirkelig regi og med enda mer utdypende gjennomgang av de syv frie kunster. Og stadig flere tekster av Aristoteles og andre i bibliotekene og på pensum på 11-1200-tallet, inkludert hans naturfilosofi og biologi.
2) “Det var først i renessansen at interessen for naturvitenskap igjen fikk autoritet og dannet grunnlag for folks syn på verden. I denne perioden gikk man fra middelalderens kirkelige livssyn til et mer individualistisk, vitenskapsbasert livssyn, med grunnlag i – og som en gjenfødelse av – antikkens idealer”
Dette er imidlertid ikke bare vanskelig å forsvare, det er vanskelig å forstå, om man skal være noen smuler djevelens advokat. Hva menes med
– “interessen for naturvitenskap igjen fikk autoritet” – hvordan kan en interesse få autoritet? Det er vanskelig å finne belegg for at det ikke var noen som helst interesse for naturvitenskap, eller at den ikke hadde noen autoritet, før renessansen.
– “middelalderens kirkelige livssyn” – menes en slags kollektivistisk autoritetstro? Det skal uansett godt gjøres å vise at man ikke var opptatt av logikk eller noen former for vitenskap i middelalderen.
– “individualistisk, vitenskapsbasert livssyn” – menes virkelig at et “kirkelig livssyn” ikke baserte seg på vitenskap og/eller Aristoteles? Det skal igjen mye til å vise at noe slik ikke eksisterte i middelalderen.
– “med grunnlag i – og som en gjenfødelse av – antikkens idealer“. “Antikkens idealer” i bestemt form finnes ikke. Det er forskjell på idealene man finner hos Pythagoras, Epikur, Platon og Aristoteles, for ikke å si i mysteriereligioner, manikeisme, keiserdyrkese, nyplatonisme og den magiske tenkningen som preget så mange og så mangt. Muligens menes idealene fra Aristoteles, men mange av disse sto altså svært sentralt ved middelalderens universiteter, enten man lente seg mot thomisme eller nominalisme.
3) “På denne tiden gjenoppdaget man også Aristoteles”
Nei, deler av Aristoteles (spesialt hans logikk) var tilgjengelige hele veien, hans øvrige skrifter ble stort sett tilgjengelige på 11- og 1200-tallet – noe ikke minst Thomas Aquinas la til grunn for sin filosofi (se om thomisme i forrige punkt).
4) “Hans natursyn og alle hans oppdagelser var viktige bidrag i debattene og var med på å danne grunnlaget for den moderne naturvitenskapen, inkludert biologien, som altså ble et eget fag rundt år 1800″.
Ja, Aristoteles hadde enorm betydning – i middelalderen – samtidig som det i stor grad var bruddet med hans vitenskapelige tenkning og årsaksforklaringer som skapte moderne vitenskap.
Selv om noe av dette bruddet har vært overdrevet, bør det være et selvsagt poeng i en slik lærebok å vise at utfordringen for bl.a. Galilei ikke var at kirken avviste Aristoteles og antikkens vitenskap, men i for stor grad støttet den.
Fagsjekk har dessverre ikke sett den nye utgaven av Biologididaktikk (2019), men vi håper at feilene er rettet der.
Kilder:
Biologididaktikk, Cappelen Damm (2015), redigert av Peter van Marion og Alex Strømme for bruk på NTNU, side 30.
- The Foundations of Modern Science in the Middle Ages: Their Religious, Institutional and Intellectual Contexts, Edward Grant, Cambridge University Press (1996)
- God’s Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science, James Hannam, Icon Books Ltd (2009)
- The Beginnings of Western Science: The European Scientific Tradition in Philosophical, Religious, and Institutional Context, Prehistory to A.D. 1450, David C. Lindberg, University of Chicago Press; 2nd edition (2010)
Fotnoter:
[1] Se Grant, Hannam og Lindberg i kildelisten
(Illustrasjonen er et utsnitt av en av Vatikanets mange hyllester til antikken, Rafaels freske Atenerskolen, fra 1509-11)
