Svein Sjøbergs Naturfag som allmenndannelse (2009) har høstet mye anerkjennelse og er blitt et standardverk både i Norge, Danmark og Sverige. Bokens anliggende er først og fremst å gi lærere i naturfag et større perspektiv på faget, inkludert å se naturfagene i historisk perspektiv.
Sjøberg formidler et historiesyn som forsøker å forstå heller enn å dømme. På side 225 står det om Galileis påståtte forsøk med kanonkuler og tyngdekraft. Boken kommenterer det slik:
“Historien brukes ofte som pedagogisk eksempel på hvor «dumme» og autoritetstro folk var før vitenskapen ble eksperimentell, før man fikk den vitenskapelige metode. Da projiserer man dagens tankegang tilbake i historien. Vi ser fortiden med våre øyne, våre teorier. Da blir datidens tankegang absurd. Kanskje denne historien snarere forteller hvor sterkt våre teorier og forventinger styrer det vi kan se. Gjennom et konstruktivistisk kunnskapssyn blir historien lettere å forstå.”
Dette er et positivt trekk ved boken som svarer til idealet for dagens historieforståelse. Siden boken har så stor innflytelse, er det dermed ekstra interessant å se hvordan den selv behandler historien. Klarer Sjøberg å følge sine egne idealer?
Richard Dawkins som inspirator
Dessverre begynner varselsklokkene å ringe når en ser Sjøbergs tydelige beundring for en som ikke regnes for å være spesielt etterrettelig med vitenskaps- eller idéhistorie, den kjente biologen og ateistiske aktivisten Richard Dawkins. Sjøberg anbefaler hans bøker Gud: En vrangforestilling? (2007) og Det egoistiske genet (2002) da «både språk og argumentasjon er av ypperste merke». Siden Sjøbergs bok kom ut er Dawkins’ stjerne falmet, og stadig flere har gjennomskuet hans argumentasjon og formidling av myter om historien. En skal dermed heller ikke lete lenge for å finne ateister som tar avstand fra Dawkins.
Da Sjøberg skrev var Dawkins imidlertid fortsatt en stor helt for mange ateister. Dette kan ha inspirert Sjøberg så mye at hans eget vitenskapelige ståsted og advarselen om ikke å projisere dagens tankegang tilbake i historien som nevnt over, er blitt skjøvet i bakgrunnen. Uansett forklaring virker det i det historiske avsnittet om kirken og vitenskapen på sidene 46-50 som om Sjøberg har glemt sitt egentlige historiesyn.
Én forklaring eller mange?
Disse sidene er preget av et dualistisk historiesyn som vektlegger et brudd der en går fra mørke til lys, fra overtro til opplysning samt fra fordommer til fri og kritisk tanke. Forholdet mellom kirken og den nye naturvitenskapen sees i dette lys og fremstår derfor som en slags tautrekking mellom aktivisten Sjøberg og forskeren Sjøberg, der den førstnevnte vinner til slutt.
Dagens vitenskapshistorikere tror ikke lenger på at det er én forklaring på hvordan vitenskap vokste fram. Det var mange faktorer (Cohen 1994, Kap. 2 og Cohen, 2010, Prologue). Blant disse faktorene er forskjellige teser om en kontinuitet fra middelalderen. Dette er sentralt i Duhem-tesen som går tilbake til Paris-universitetet på 1300-tallet, og i Crombie-tesen som ser Oxford universitet på 1200-tallet som sentralt (Lindberg, 1992, kap 14 og Holm, 2021, kap 3). Et felles trekk er vekten som legges på kirkens og religionens positive rolle i utviklingen av moderne vitenskap.
Andre mulige forklaringer er Merton-tesen som ser betydningen av nye institusjoner, ikke minst det protestantiske Royal Society som en avløser av middelalderens katolske universiteter. Andre igjen vektlegger praktisk arbeid som grunnlag for vitenskap, enten det gjelder tradisjonen knyttet til alkymi og astrologi som i Yates-tesen, den fra håndverkere og praktikere som i Zilsel-tesen, eller betydningen av trykkekunsten som i Eisenstein-tesen.
Det er bare konflikttesen, som ofte gis navnet Koyré-tesen, som handler om en motsetning mellom vitenskap og religion. Sjøbergs historiedel er ensidig basert på denne.
Gravitasjon vs kirken?
Med et slikt konfliktsyn som utgangspunkt klarer Sjøberg til og med å tolke Newtons og Galileis naturlover til å bli et problem for kirken. Newtons gravitasjonslover kunne brukes både på fallende epler og på sol, måne og jord og Sjøberg legger så til «Man trenger ikke mye fantasi for å se at slike tanker kunne være farlige for kirken …». Mon tro om det ikke er Sjøbergs egen fantasi som får ham til å lage en innbilt konflikt av dette?
Riktignok kommer forskeren Sjøberg inn og forsøker å korrigere og balansere dette når han legger til at «det er kanskje riktig å nevne at både Newton og mange av de andre som deltok i den vitenskapelige revolusjonen, selv var dypt religiøse, …». Men aktivisten Sjøberg vinner til slutt for han klarer ikke å la være å legge til «… men deres tanker ble likevel oppfattet som trusler mot kirkens verdensbilde». Ingen kilder oppgis for disse påstandene. Siden det ikke finnes mye seriøse kilder å bygge på om dette, er det nærliggende å tenke at det igjen må handle om fantasi.
For Sjøberg er forklaringer i form av naturlover altså konkurrenter til Gud. Dette er et helt annet gudsbilde enn det Newton selv hadde. Selv i hans Principia (2. utgave) står følgende:
“Det er sikkert at denne verden, med en så vakker variasjon i former og bevegelser, ikke kunne oppstå fra noe annet enn den fullkomne frie viljen til Gud, som sørger for og styrer alle ting. Fra denne kilde er det at de lover, som vi kaller naturlover, har strømmet.”
Her er det ingen konkurranse mellom Gud og naturlovene. De har derimot sitt opphav i Gud og det er han som sørger for deres opprettholdelse. Naturlover er ikke selvstendige, slik de ofte presenteres i dag, men springer ut av noe mer grunnleggende. På alle andre områder av livet forventer vi en lovgiver når det er snakk om lover. For Newton er det selvsagt at lovgiveren bak naturlovene er Gud.
En lunefull Gud
Sjøberg – og Dawkins’ – gudsbilde derimot handler om en Gud som handler plutselig, og stadig griper inn mirakuløst og forstyrrer naturlovenes gang. Ut fra et slikt bilde av Gud er det forståelig at en kan få seg til å tro at det blir konkurranse med den nye vitenskapen. Til Sjøbergs forsvar skal det sies at han ikke har tatt dette gudsbildet helt ut av luften da det til en viss grad er gudsbildet til den lille minoriteten av dagens ung-jord-kreasjonister.
Likevel står et slikt syn i motsetning til vitenskapshistorien der vi ser at en tenker som Guillaume de Conches understreket at Gud er trofast og ikke lunefull. Derfor følger naturprosessene regelmessige lover. Dette er middelalderens natursyn, og de Conches levde så tidlig som ca. 1085−1154. Det er også på bakgrunn av en slik forståelse at kirken mente det er meningsfullt å utforske naturen, og at Newtons religiøsitet over fem hundre år etter de Conches ikke fremstår som noe kuriøst, men noe som bygget opp under hans vitenskap.
Å nei, ikke Bruno her også
Aktivisten Sjøberg ser dessverre ikke dette, men er så farget av konfliktsynet at han til og med er falt for den oppkonstruerte martyrmyten om Giordano Bruno. Denne er så på siden av normale faglige vurderinger at den ateistiske historikeren Tim O’Neill ser grunn til å advare mot den i sin History for Atheists. I denne fagbaserte bloggen har han bl.a. en lesverdig serie på 13 artikler med tittel “The Great Myths». Under overskriften Giordano Bruno was a Martyr for Science sier han:
“Despite the fact that he can’t be called a scientist and nothing he did was remotely like science (even by sixteenth century standards), New Atheist pseudo history desperately needs Bruno to be a martyr for science, because without him the whole “Christianity suppressed science” dogma has no martyrs at all.”
Konstruktivistisk kunnskapssyn
Forskeren Sjøberg advarte om et «konstruktivistisk kunnskapssyn» som gjør «historien lettere å forstå» som nevnt over. Likevel konstruerer aktivisten Sjøberg en sammenstilling av hvordan mennesket «degraderes». Jeg har sett flere slike lister, men aldri en med så mange som de seks punktene i denne boken:
- Kopernikus som setter solen i stedet for vår jord i sentrum
- Galilei som sier at de himmelske legemene ikke er perfekte
- Newton som formulerer et lovbestemt mekanistisk verdensbilde
- Darwins utviklingslære som tar bort menneskets særstilling i forhold til dyrene
- Moderne kosmologi som gir vårt solsystem en beskjeden plass i universet
- Livet er ikke unikt, da det i dag er «liten tvil om at det finnes liv andre steder i universet»
Dette er til dels arvet fra Freud som likevel bare hadde tre punkter: Kopernikus, Darwin og så ubeskjedent nok Freud selv, uten at Sjøberg finner plass til ham.
Det har imidlertid ingen støtte i historiske kilder at Kopernikus eller Galilei mente det de tas til inntekt for her. For universets sentrum var tvert imot det mest degraderte stedet, lengst unna Gud. De mente dermed at jorden fikk en bedre plass når den ikke lenger var i sentrum, for «jorden har bevegelse … den er ikke en søppelfylling der universets avfall og ubetydeligheter hoper seg opp» som Galilei skrev. Siden man allerede oppfattet Gud som årsaken til lovene i naturen så hverken Galilei eller Newton Gud i et annet lys etter at de kunne formulere naturlover. At man kunne finne nye lover bare understreket at universet var lovmessig.
Selv om moderne kosmologi viser et langt større univers, er det ikke noe prinsipielt nytt i forhold til hva Boethius (480-525) innså da han kunne si at «hele jordens omkrets er, slik du har lært av astronomenes beregninger, som et punkt i forhold til himmelens utstrekning». Det har alltid vært nok bare å se på stjernene en mørk kveld for å få ærefrykt for universet og innse menneskets litenhet. Boethius var forøvrig en av middelalderens mest leste tenkere og hans syn på dette godt etablert.
Den siste påstanden om liv overalt falmer også i forhold til tanker som erkebiskop Étienne Tempier i Paris formulerte i 1277, der han understreket at Gud ikke er begrenset av våre tanker og at Gud godt kan lage flere verdener. Derfor bør det ikke overraske at flere toneangivende teologer og naturfilosofer i middelalderen og renessansen mente at det fantes liv flere steder enn på jorden.
Dermed forsvinner hele grunnlaget for Sjøbergs seks punkter, kanskje med unntak av Darwins ideer, som jo fortsatt skaper en viss friksjon i enkelte kristne kretser. Det er neppe nok til å rettferdiggjøre Sjøbergs konfliktvinkling på kirken og vitenskapen.
Selv om denne artikkelen har inneholdt noen reservasjoner mot hvordan Sjøberg bryter med sine idealer om historiesyn, noe som jeg sikkert ikke er den første til å legge merke til, anbefales boken «Naturfag som allmenndannelse. En kritisk fagdidaktikk» som et godt hjelpemiddel for å gi et større perspektiv på natur- og realfag.
Referanser:
- Svein Sjøberg, Naturfag som allmenndannelse. En kritisk fagdidaktikk, 3. utgave 2009, Gyldendal Akademisk
- Sjøberg, Svein. Naturfag som almendannelse: en kritisk fagdidaktik. Klim, 2012 (dansk oversettelse ved Henrik Busch)
- Sjøberg, Svein. Naturvetenskap som allmänbildning: en kritisk ämnesdidaktik. Studentlitteratur, 2006 (svensk oversettelse ved Annika Claesdotter)
- Lindberg, The beginnings of Western science the European scientific tradition in philosophical, religious, and institutional context, 600 B.C. to A.D. 1450, 1992.
- Cohen, The Scientific Revolution: A Historiographical Inquiry, 1994.
- Cohen, How Modern Science Came into the World: Four Civilizations, One 17th-Century Breakthrough, 2010.
- Holm, Den innbilte konflikten. Om naturvitenskap og Gud, 2021.
