Dybdeartikkel / Naturfag

Refleks 7 for karikert om Copernicus og Galilei

Bjørn Are Davidsen

Publisert 9 februar 2023

Fagsjekk har tatt en nærmere kikk på de to samfunns- og naturfagsbøkene “Refleks” for syvende trinn. Serien om læreboken «Refleks 7 Naturfag» fortsetter her i del 2.

Forrige artikkel viste at første kapittel hadde en mangelfull behandling av sentrale konsepter som «kunnskap» og «vitenskap». Når kapittelet også gjentar kjente myter om kirke og vitenskap, fortjener det en mer utfyllende behandling.

Konklusjonen er at læreboken som alt for mange ender med en for karikert gjengivelse av hendelsene omkring Copernicus og Galilei på 15-1600-tallet, dessverre mer egnet til å skape fordommer og forvirring enn opplysning og forståelse.

Noe henger sammen med et pedagogisk grep. Refleks 7 forsøker i stor grad å drive et narrativ ved å sette opp kirken som antagonist til Copernicus’ og Galileis vitenskapelige utforskning av verdensrommet. Den hevder at «prestene og paven i den mektige katolske kirken likte også modellen der jorda lå i midten av universet. I Bibelen sto det nemlig at jorda står stille. Jorda og menneskene var sentrum i Guds skaperverk» (s. 9).

Myten om tro i konflikt med vitenskap

Dette er bakteppet når Refleks 7 skriver at Copernicus oppdaget at «modellen hans [var] mye riktigere enn svarene som fantes i Bibelen» (s. 19).

Bildet forsterkes når læreboken hevder videre at «prestene og paven og mange vitenskapsfolk var uenige» med Galilei, fordi hans «tanker talte mot Bibelen» (s. 11), og mange «mente at Bibelen ga svar på alle spørsmål» i tillegg til at «Bibelen sa at jorda står i ro» (s. 24).

Det etterlatte inntrykket for elevene er tydelig: Bibelens funksjon var å forklare mekanikken i slike naturlige fenomener, men dette ble utdatert og erstattet av vitenskapelig forklaringer.

Ser vi på hva som ble sagt i historiefaget på 18- og 1900-tallet, er det mulig å forstå hvor slike fortellinger kommer fra. Samtidig kan dagens vitenskapshistorikere sammenfattes til at dette er karikert og feilaktig. Enigheten er så stor at vi kan si at det utgjør en myte som ikke burde undervises i lærebøker.

Denne teksten handler derfor om hvordan vi bedre kan forstå hendelsene med Copernicus og Galilei. Er de gode eksempler på en gammeldags, bibeltro kirke som kommer i konflikt med de fremvoksende naturvitenskapelige metodene?

Geosentrisme med god grunn

Det krever plass å gi et riktigere bilde, men jeg skal gå inn på en del av dette her. Enda mer astronomiske detaljer finnes i «Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen»?

Det er Nicolaus Copernicus (1473-1543) og Galileo Galilei (1564-1642) som er mest kjent for å ha utbredt ideer om heliosentrisme – modellen som beskriver at jorden gikk rundt solen. Den som først fant den rette modellen var imidlertid Johannes Kepler (1571-1630), uten at Galilei tok hensyn til den i sitt arbeid.

Den rådende vitenskapelige modellen på 1500-tallet var den ptolemeiske oppkalt etter astronomen Ptolemaios (100-168) fra Egypt. Han tok utgangspunkt i en aristotelisk forståelse av himmellegemenes plassering og brukte datidens beste beregninger til å sannsynliggjøre at solen gikk rundt jorden, som lå i ro i universets sentrum i tråd med den rådende oppfatningen.

I ettertid vet vi naturligvis at en slik jordsentrert, geosentrisk modell er feil, men siden den samsvarte med observasjoner og regnestykker, var det vanskelig å tenke en bedre. Derfor holdt de fleste lærde seg til denne, inkludert dem som jobbet i kirken. Når Copernicus og Galileis syn lenge var i mindretall, var det med god grunn.

Copernicus skrev selv:

«Når et skip seiler på et stille hav, synes det for de reisende som alt utenfor beveger seg i et fast mønster i forhold til skipet. De tror rett og slett at de selv og alt på båten er i ro. Så det kan lett skje på jorden at man kan tro at hele universet beveger seg i en sirkel [mens jorden er i ro][1]

Copernicus utviklet i hovedsak en matematisk modell, som ennå ikke kunne støttes av astronomiske observasjoner. Det fantes dessuten kritiske innvendinger mot en heliosentrisk modell. Kanskje var den viktigste manglende observasjon av det som kalles stjerneparallakse: Dersom jorden beveger seg rundt solen, bør stjerner som er lengst unna til ulike årstider vises i andre vinkler mot stjerner som er nærmere. En slik observasjon ble imidlertid ikke gjort før Friedrich Bessel i 1838.

Et annet problem var hva som skulle få kloden til å rotere. Ifølge datidens aristoteliske fysikk, hvor alle ting søkte vertikalt nedover mot et sentrum, ville derfor enhver horisontal bevegelse kreve en direkte årsak. Hvis kloden både spinner rundt sin egen akse og roterer rundt sola, ville man tenkt at denne bevegelsen snart ville stoppet opp, uten en vedvarende kraft som virket på den. Loven om treghet, som viste at objekter i bevegelse, uavhengig av retning, ville forbli i bevegelse dersom ingenting virket mot dem, ble først demonstrert av Newton (1643-1727), altså en god stund etter.

Dette var opplagte og solide grunner som allerede de antikke grekerne hadde for å forkaste en heliosentrisk modell. Før Newton fantes heller ingen ny fysikk som kunne forklare hvordan et så tungt objekt som jordkloden kunne bevege seg i stabile sykluser rundt sola.

Debatten hadde naturligvis ikke stoppet med grekerne, men pågikk gjennom middelalderen. Noe handlet også om farten vi alle ville ha om jorden både snurret rundt seg selv og gikk rundt solen.

På 1300-tallet presenterte eksempelvis filosofen John Buridan et argument om at dersom jorden roterte, ville vi forvente at en pil som ble skutt rett opp i lufta, ville ha flyttet seg en viss distanse når den landet igjen.

Dette var et argument Galilei måtte adressere for å skape troverdighet om hans egen modell med en roterende jordklode. Ammunisjonen for å gjøre dette fikk han fra Buridans egen elev, Nicolas Oresme, som løste det hele ved å si at både bueskytteren og pilen tar del i klodens rotasjon. De beveger seg like raskt i samme retning som jorden.

Da Copernicus skulle utfordre det ptolemeiske systemet, var han fullt klar over de gode argumentene mot hans egen posisjon. Han arbeidet likevel videre, med hjelp fra kirken. I starten fikk han økonomisk støtte til arbeidet av sin onkel Lucas Watzenrode (1447-1512), biskop av Ermland.

Selv om han vegret seg for å publisere notatene sine, oppfordret sentrale kirkelige personer som kardinal Nicolaus von Schönberg (1472-1537) og en av de neste biskopene i Ermland, Tiedemann Giese (1480-1550), ham til å sirkulere idéene. Kardinalen tilbød også å dekke kostnadene til utgivelse med sine egne midler.

I stedet for å bli holdt tilbake av en kirke med Bibelen i hånd, ble Copernicus motstrebende dyttet fram.

Planet som beveger seg i episykler, samtidig som den roterer rundt et sentrum. Modell: Dhenry, Wikimedia Commons.

Når han fortsatt nølte, var grunnen at modellen på flere områder var mindre egnet enn den eksisterende. Copernicus klarte aldri å hamle opp med datidens ledende versjon av den ptolemeiske modellen, slik den fremsto hos Georg von Peuerbach. Den kopernikanske teorien hadde ikke empirien på sin side, og var unødig komplisert. Den brukte dobbelt så mange episykler, hvor hver planet beveger seg i små sirkler rundt sitt eget sentrum samtidig som den roterer i større sirkler om et større sentrum. På toppen av det hele, ble hver planet fremstilt som å rotere rundt sin egen akse.

Copernicus’ heliosentrisme virket å ha tapt konkurransen i hans egen levetid. I en undersøkelse blant tusenvis av astronomer og lærde i Europa, var det frem til år 1600 bare ti personer som støttet en heliosentrisk teori.[2]

Galilei var i en annen situasjon. Han var en kjent professor og kunne på starten av 1600-tallet benytte det nylig oppfunnede teleskopet og observere Venus’ faser. Galileis innovasjon var å samle løse tråder hos naturfilosofer forut for ham selv og trekke inn nye observasjoner, slik at han kom frem til en modell som samsvarer langt bedre med solsystemet slik vi kjenner det i dag.

Men den hadde også svakheter. Galilei avviste Keplers modell med elliptiske planetbaner til fordel for sirkulære, og endte dermed med feil modell. Han kom ikke bedre ut når hans argumenter om solflekker og tidevann ble kritisert, sistnevnte med rette.

Da Galileis modell skulle opp til vurdering i 1616, fantes, litt avhengig av hvordan man regner, minst ni konkurrende modeller, noen i flere ulike former.[3]

For å kommentere prosessen, kan vi lese i et brev som den ledende kardinalen Robert Bellarmino skrev til Paolo A. Foscarini, en lærd munk som nylig hadde begynt å utforske Copernicus’ ideer:                                Foto av Kyler Boone på Unsplash

«Hvis det fantes en sann demonstrasjon av at solen befinner seg i verdens sentrum og jorden i den tredje himmelen, og at solen ikke kretser rundt jorden, men jorden kretser rundt solen, så ville man måttet fortsette med stor forsiktighet i å forklare delene av Skriften som fremstår motstridende, og snarere si at vi ikke forstår dem heller enn at det som er demonstrert er falskt. Men dette er ikke en ting som kan gjøres med hastverk, og for min del vil jeg ikke tro at det er slike bevis før de er vist meg».[4]

Fremstående representanter for kirken hadde altså majoriteten av naturvitere på sin side, men var åpne for Galileis forslag. Konklusjonen av vurderingen i 1616 ble likevel at det ikke fantes tilstrekkelig sikre bevis for heliosentrisme.

Galilei ble derfor i 1616 pålagt å ikke presentere sin modell som objektivt faktum inntil videre. Det holdt ikke at Galilei påsto at dersom premissene hans var sanne, ville konklusjonen være sann. Han måtte utfordres til å faktisk demonstrere at premissene var sanne.

Den politiske Galilei-affæren

En intens debatt fulgte. Presteskap og naturfilosofer var å finne både blant motstandere, som presenterte velbegrunnede argumenter mot Galilei sine ideer, og hos dem som forsvarte ham. Blant sistnevnte var kardinal Maffeo Barberini, den fremtidige Pave Urban VIII og en nær venn av Galilei på denne tida.

Derfra ble situasjonen betydelig forverret. Vi forstår mer av å se på den politiske situasjonen i Europa på starten av 1600-tallet. Reformasjonen fra 1517 hadde satt preg på samfunnet, mens den katolske kirkes påfølgende motreformasjon fremdeles var aktiv.

Et av stridsspørsmålene var lekmenns autoritet til å kunne bestemme bibeltolkninger. Til forskjell fra Copernicus og Kepler, kunne ikke Galilei unngå fristelsen å gå dypt inn på teologenes territorium.

Mens protestanter langt på vei mente alle måtte få tolke Bibelen, enten man var amatør eller akademiker, la den katolske kirken på sin side vekt på at dette måtte skje ved teologiske eksperter i kirkens ledelse – kardinalene.

For kirken var det umulig ikke å se Galileis adferd som et forsøk på å undergrave deres egen autoritet. Samtidig var han en høyt respektert fagperson på sitt felt. I stedet for at Galilei skulle fortelle hvordan Bibelen skulle forstås på haltende grunnlag, utfordret Barberini, som nå var blitt pave, ham til heller å skrive en bok som fremstilte styrker og svakheter ved de ulike astronomiske modellene, men uten å hevde at den heliosentriske var bevist. Galilei var ikke vond å be, og publiserte i 1632 verket “Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo”, oversatt til «Dialog over de to store verdenssystemer».

I løpet av disse tiårene hadde den kopernikanske revolusjonen fått større innpass i kirken. Jesuitter brukte flittig teleskoper til å finne støtte og kritikk mot Copernicus’ ideer. Men i Galileis bok var det svært klart at hans egen modell kom sterkest ut. Ikke nok med det. Galilei skapte dessuten en karakter i boka ved navn Simplicio (italiensk: «den enkle», noe som kunne oppfattes som «idiot») som fikk pavens egne argumenter plassert i sin munn.

I tillegg til den åpenbart grove personlige fornærmelsen, anså paven at Galilei hadde brutt et løfte fra 1616 om å ikke fremholde modellen sin som objektivt faktum før den var tilstrekkelig demonstrert. Det førte til at paven i 1632 trakk tilbake sin støtte og lot inkvisisjonen føre saken om hvorvidt Galilei hadde brutt løftet sitt. Inkvisisjonen fant ut at det stemte, og året etter ble Galilei dømt til husarrest i villaen sin i Firenze for sine ni siste leveår. Men Galilei var aldri i noen reell fare for ytterligere straff, og fra villaen kunne han motta besøk og skrive hovedverket med hans største vitenskapelige bidrag til fremtidens fysikk.

Bibel med jordklode i sentrum?

Vi forstår altså at det fantes en levende vitenskapelig debatt på denne tida, ikke på tross av, men langt på vei på grunn av, kirkens bidrag – både som institusjon og som samling av utdannede individer. Hvor kommer da Relevans 7 sine påstander fra?

Som tidligere nevnt er det enkelt å finne grunner til at samtidens lærde mente Bibelen kunne forstås til å plassere jordkloden i ro i midten av universet. Det var helt normale tolkninger av astronomiske observasjoner og bibelske tekster. Hvis elever i dag skal forstå hva som skjedde, bør de lære om den viktige konteksten, ikke bare påstander om at «mektige katolske kirken likte også modellen der jorda lå i midten av universet».

Kardinal Bellarmino skriver eksempelvis i ovenfornevnte brev til Foscarini at han mente kirkefedrene og hans tids bibelkommentatorer var samstemte i at solen er på himmelen, hvor den går rundt jordkloden, mens jorden er i ro i sentrum av universet. Bellarmino siterer blant annet Salomo i Forkynneren 1,5, hvor det står «Solen går opp, og solen går ned, så lengter den tilbake til stedet der den går opp».[5] Dette høres mistenkelig ut som en beskrivelse om at det er sola som beveger seg, ikke jorda. Flere skriftsteder kunne vært trukket frem, som i Salme 93,1 hvor det står at «Verden står fast, den skal ikke rokkes».

Bibelen har imidlertid en rik billedbruk og må som alle tekster tolkes. Kunne Salomos og salmens beskrivelse vise et perspektiv, slik vi fremdeles snakker om soloppgang og -nedgang i dag, til tross for at vi vet at det ikke bokstavelig sett er solen som går opp og ned? Slike tolkninger hadde Nicolas Oresme vært en forkjemper for 250 år tidligere, og Bellarmino vurderer selv denne tanken. Han skriver om et skip som reiser ut fra kysten, hvor det fra skipet ser ut som at det er kysten som beveger seg vekk fra kysten, snarere enn vice versa. Men Bellarmino konkluderer med at mens personen på skipet vet at denne tolkningen er feil, finnes ennå ikke tilsvarende gode grunner for å si at denne tolkningen er feil.[6]

Bellarmino er også mannen som i 1616 erklærte Galileis skriverier for å være «filosofisk tåpelige og absurde, og formelt kjetterske». Den andre delen av sitatet høres ut som en støtte til forslaget om at Bibelen hadde forrang over observasjoner i slike spørsmål. Dette må imidlertid forstås i kontekst av første del, som viser til den overveldende naturfilosofiske (vitenskapelige) konsensusen. Formuleringen «formelt kjettersk» er dessuten ment som en motsats til «direkte kjettersk». Man kunne ikke uten videre dømmes for noe som bare var kjettersk formelt, det måtte være kjettersk reelt.

Det er selvsagt ingen grunn til å forsvare Den katolske kirkes praksis overfor kjettere på denne tiden, og ikke bare fordi det er så lett å tolke alt som skjer i lys av det. I realiteten var kirken åpen for å endre syn på vitenskapelige områder, når det var gode grunner. Bellarmino sa seg som tidligere nevnt villig til å endre mening ved tilstrekkelig demonstrasjon. Det bør dermed ikke forstås som en dogmatisk samtalestopper, men snarere et signal om at kirken ikke uten videre kunne endre sine tolkninger – uten bevis – til fordel for en marginal teori, slik Galilei nærmest krevde.

Den skitne midten

Hvilket grunner har vi videre for å tenke, slik Relevans påstår, at «den mektige katolske kirken likte også at modellen der jorda lå i midten av universet» fordi det viste at «jorda og menneskene var sentrum i Guds skaperverk»? Det er en vanlig myte at Copernicus nedgraderte mennesket på denne måten. Vi har nemlig ikke gode grunner til å tenke at det å bli flyttet fra «midten» var en nedvurdering i det hele tatt. Det er heller ikke støttet av noen samtidige kilder. Vurderinger om verdi har lite å gjøre med geografisk plassering. Det er ingen logisk sammenheng mellom å være billedlig i sentrum og være bokstavelig i sentrum.

Man kan like fullt hevde at et gjennomgangstema i Bibelen er at mennesket ikke befinner seg bokstavelig i sentrum, men snarere at vår verdi er overraskende på tross av vår plassering og størrelse, som i Salme 8,4-5: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?»

Da Aristoteles (384-322 f.Kr.) beskrev jorden i ro i sentrum av universet, var det som et sentrum alle ting søkte mot, tilsvarende hvordan vi omtaler gravitasjon i dag. Men dette viste ikke jordkloden viktighet, men snarere dets simpelhet. Det var ikke her de lyse og opphøyde tingene, de som søkte oppover mot Gud, befant seg. Den jødiske filosofen Maimonides (1135-1204) beskrev at «for universet (…) jo nærmere delene er til sentrum, jo større er deres skittenhet, deres soliditet, deres treghet, deres dunkelhet og mørke, fordi de er lenger vekk fra de høyeste elementer, fra kilden til lys og klarhet».[7]

Den kristne filosofen Thomas Aquinas (1225-1274) fulgte opp med å skrive «i universet er jorden – som alle sfærer omringer, og som, for sin plass, ligger i sentrum – den mest materielle og groveste av alle objekter».[8] Tidlig på 1300-tallet, i Dantes kjente diktverk Den guddommelige komedie, plasserer han de verste delene av infernoet i midten av jordkloden, helt i sentrum av universet. Andre, som Giovanni Pico della Mirandola (i 1486) og Michel de Montaigne (i 1568) beskriver jordkloden som plassert blant ekskrementer og skitt, i den verste og mest livløse delen av universet, langt fra de himmelske sfærene.

Det er derfor mer naturlig å tenke motsatt, at Copernicus (og Galilei) oppgraderte menneskets plassering ved å fjerne det fra sentrum. Her tar Relevans’ forfattere direkte feil. Skulle noen teologer hatt et ønske om å koble menneskets verdi til vår bokstavelige plassering i universet, ville det i så fall vært mer attraktivt å følge Copernicus enn Ptolemaios.

Misvisende påstander

Kirken hadde på denne tiden en rik tolkningstradisjon, allerede over 1000 år tilbake, for å la vår beste kunnskap om det man kalte «naturens bok» informere lesningen av Bibelen. Den bokstavelige tolkningsnøkkelen ble ansett som minst viktig i denne tradisjonen. Galilei henviste selv til kirkefedre som Origenes, Basilios og Augustin til støtte for sine tolkninger.

Dermed var det ikke overraskende at sentrale menn i kirken var villige til å endre mening, når bevisene var gode nok. En ny og marginal modell uten god støtte fra fagpersoner, ga liten grunn til å endre syn.

Det er lett å forstå ønsket om å skape litt dramatikk for å drive progresjonen i en lærebok. Imidlertid må det støttes med en tilstrekkelig faglig lesning av kilder. Dermed blir det svært misvisende for elevene når Relevans-forfatteren forsøker å bruke alt dette til å utbre et narrativ om kirkens kamp mot vitenskapen, representert ved Copernicus og Galilei.

Det er lite egnet til annet enn å utbre fordommer og en mangelfull forståelse av hvordan man kommer frem til noe sant eller sannsynlig om historien. Vi vet mye om hvordan elementer fra Galilei-fortellingen, fra få år etter hendelsene og frem til i dag, har vært forsøkt benyttet som retorisk skyts i teologiske og politiske uenigheter.

Men vi vet også mye om hvorfor dette ikke stemmer.

For Copernicus og Galilei bør fremstillingen legge vekt på at de møtte både støtte og motstand, av ulike grunner. Den viktigste motstanden skyldtes at kirken i utgangspunktet befant seg på den godt etablerte vitenskapens side, men de fikk likevel støtte fra høytstående medlemmer av geistligheten.

En skole som skal skape forståelse av hendelser i historien, må gjøre sammenhengen tydelig. Skal man si noe essensielt om kirken, må det være at den støttet vitenskapen, ikke at den motarbeidet den. Elevene bør dermed få se hvilken avgjørende betydning middelalderkirken hadde, ikke minst gjennom dens rolle i etableringen av de moderne universitetene og i å kultivere det filosofiske jordsmonnet som ga grobunn for vitenskapelige metoder.

Fag som handler om vitenskapshistorie, bør forholde seg seriøst til vitenskapshistorikere. En av disse er John Heilbron som understreker at «Den romersk-katolske kirke ga mer økonomisk og sosial støtte til astronomien i løpet av seks århundrer, fra tiden man for alvor gjenoppdaget antikkens lærdom i senmiddelalderen, helt frem til opplysningstiden, enn noen andre, og sannsynligvis alle, institusjoner».[9]

Hvor mange elever vil sitte igjen med et slikt inntrykk etter å ha lest dette kapitlet i Relevans 7?

Daniel Joachim Kleiven er siviløkonom og har master i filosofi.

Litteratur

Bellarmino, R. (1615). Letter to Paolo A. Foscarini.

Copernicus, N. (1563). De revolutionibus orbium coelestium (Om verdenshimmellegemenes bevegelse).

Danielson, D. R. (2009). That Copernicanism demoted humans from the center of the cosmos. I R. L. Numbers (Red.), Galileo Goes to Jail and Other Myths About Science and Religion. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Galilei, G. (1632). Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialog om verdens to hovedsystem).

Heilbron, J. (1999). The Sun in the Church: Cathedrals as Solar Observatories. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Holm, S (2021). Den innbilte konflikten – Om naturvitenskap og Gud, Veritas Forlag.

Erik Mogstad, Maren Klemetsen Grindstad, Eirik Lyngvær, Ragnhild Lyngved Staberg og Ingrid Spilde Hosteland:Refleks 7, Naturfag, Elevbok, Naturfag for barnetrinnet, Gyldendal 2022

Westman, R. S. (2011). The Copernican Question: Prognostication, Skepticism, and Celestial Order. Berkeley: University of California Press.

Takk til Taylor Flowe på Unsplash for fremhevet foto.

Noter

[1] De revolutionibus orbium coelestium (Om himmellegemenes bevegelser), 1543

[2] Westman, 2011

[3] Holm (2021) har identifisert minst 9 modeller, men de viktigste er nok de følgende.

  1. Ptolemeisk: Geosentrisk, med stasjonær jord.
  2. Gilbertsk: Geosentrisk, med roterende jord.
  3. Herakleidisk, eller den capellanske: Geo-heliosentrisk. Merkur og Venus roterer rundt sola, mens resten roterer rundt jorda.
  4. Tychonisk: Geo-heliosentrisk: Sol og måne roterer rundt jorda, men alt annet roterer rundt sola.
  5. Ursinsk: Tychonisk, men med roterende jord.
  6. Kopernikansk: Heliosentrisk, med rene, platonske sirkelbaner og haugevis av episykluser.
  7. Keplersk: Heliosentrisk, med elliptiske planetbaner.

[4] Brev til Paolo A. Foscarini, 1615

[5] Alle bibelsitater er fra 2011-versjonen.

[6] Brev til Paolo A. Foscarini, 1615

[7] Danielson, 2009, s. 53.

[8] Danielson, 2009, s. 53.

[9] Heilbron, 1999

Les videre

Bli kjent med forfatter av prisbelønte læreboka «Innføring i fysikk» med Reidun Renstrøm. Vi spør hvorfor mange lærebøker bruker usikre kilder? Her får du bakgrunn for boka, om fysikkens historie og kontekst for nye teorier, og om Kopernikus og Galileis nye heliosentriske verdensbilde med sola i sentrum for planetenes bevegelser vs. antikkens etablerte modell med jorda i sentrum.

Mest populære innlegg

Copernicus og Galilei i kikkerten

21 mai 2024

SNL oppdatert om Copernicus

20 mars 2024

Eirik Newth bommer grovt i jakten på sannheten

23 mars 2022

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.