Læreboken Relevans 8 – Samfunnsfag for ungdomstrinnet (Gyldendal 2020) mangler ikke gode intensjoner og holder seg til sentrale punkter i læreplanene. Det betyr ikke at resultatet er like godt. Dessverre inneholder boken for mye feil, tendensiøse påstander og utelatelser som etterlater feil inntrykk uten en undervisning som motsier boken på flere punkter.
For å begrunne dette, er det nødvendig å sette av litt plass. Noe vil også handle om mer allmenne poenger, som kan brukes til å vurdere andre lærebøker om temaer som opplysningstiden og den franske revolusjon.
Mye skal med i læremidler, og de må male med bred pensel. Nettopp derfor er det så viktig å se hvor godt strøkene treffer. Dess bredere pensel, jo lettere kan påstander bli karikaturer og formidle eller forsterke fordommer.
Samtidig er det ikke enkelt å se dette hvis man ikke er godt nok kjent med mulige fallgruber som gjør at stoffet kan bli mer karikerte enn konstruktive fremstillinger.
Tro og vitenskap
Et område der læremidler dessverre kan blir for misvisende er det som handler om tro og vitenskap, og gudstro mer allment. I Relevans 8 er gudstro et sentralt og stort sett negativt element, knyttet til den politiske og vitenskapelige utviklingen. At kritikken av boken er skrevet av en gudstroende, har gjort det lettere å oppdage misvisende påstander om også dette.
Det skaper samtidig et dilemma: Hvordan skrive en kritikk som ikke selv blir for partisk?
For å begrense dette, har jeg vist til allmenne kilder og vanlige historikere. Historiske påstander må kunne etterprøves og belyses fra flere hold. Artikkelen løfter dermed ikke frem ett og bare ett annet perspektiv som riktig, men viser at læreboken dels er feil, dels misvisende og dels for ensidig uten alternative stemmer.
Det betyr ikke at kommentarer og innspill i denne kritikken får frem alle slags nyanser, forbehold og mulige eller viktige perspektiver. De bør likevel være tilstrekkelig til å vise at Relevans 8 svikter på for mange avgjørende punkter, selv om andre deler av boken kan holde godt mål. For rask oppsummering og konklusjon, se tabellen nedenfor.
Jeg skal vi spesielt se på fire områder:
- Gudstro og opplysningstiden
- Kirken og den franske revolusjonen
- Hvordan var styresett og rettigheter i landene kolonimaktene møtte?
- Misjon
En lærebok som ser gudstro som et tankefengsel
Læreboken maler et mørkt bilde av 1700-tallet. Gudstroen har mye av skylden:
«Nå skal vi 300 år tilbake i tid. Tenk deg et Europa preget av ufrihet, urettferdighet og store forskjeller mellom folk. Noen få er rike og bader i luksus. De aller fleste er fattige.
Samtidig er folk fanget i et slags tankefengsel. De er overbeviste om at Gud har bestemt at det skal være sterke forskjeller mellom folk. Gudstroen deres er sterk. Mange tror at det er sånn det skal være. Noen klarer å tenke annerledes. De kommer med idéer om et friere og mer rettferdig samfunn. Men de møter sterk motstand fra personer som har makt» (side 67).
Ja, århundret var på mange måter en krisetid, også i Norge. I perioder antagelig det verste siden Svartedauden, med krig, uår og sult. Men skal man forstå hva som foregikk, er det viktig å unngå éndimensjonale forklaringer.
For det er ikke slik at man verken her eller mange andre steder kan trekke ut én faktor – «gudstro» – som den eneste eller viktigste årsaken til måter å tenke og handle på, heller ikke blant “folk”. Det er mange grunner til å avfinne seg med en situasjon man opplever som håpløs, fra ren maktesløshet overfor en væpnet statsmakt til ulike måter å søke trøst og hjelp.
I det vi har kilder til av mer utdypende tanker og formuleringer, det vi litt enkelt kan kalle den politiske og filosofiske samtalen, hadde man lenge begrunnet ulikheter også med fornuften, et stykke på vei som følge av Aristoteles’ etikk med vekt på naturlig ulikhet.
Endringer i maktstrukturen
Borgerkriger, adelsintriger og lokalsamfunn utfordret maktforhold i mange land. Sterke og sentralstyrte kongedømmer vokste gradvis frem gjennom middelalderen. Samtidig hadde dette også møtt motbør. I England førte dette til «frihetsbrevet» Magna Carta tidlig på 1200-tallet, der kongen måtte bøye seg for kravet om politiske rettigheter for “frie menn” og ga kirkens frihet til selv å utnevne biskoper og å avgjøre juridiske spørsmål innen det man mente var omfattet av kirkeretten. Slike forhold gjorde at kongens utøvende makt ble begrenset.
Selv om det ble tolket på ulike måter, fikk dette frihetsbrevet stor symbolsk verdi i diskusjonene om styresett både i England og de britiske koloniene på 16- og 1700-tallet.
Styresett og begrunnelser endret og utviklet seg i takt med kirkens og borgerskapets posisjon, slik standardverk om politisk filosofi lenge har vist, også påvirket av tenkere som antikkens Platon og Aristoteles, senantikkens Augustin, middelalderens Thomas Aquinas, og Machiavelli, Hobbes og andre i tidlig moderne tid. [1]
Samtidig fantes protestantisk og katolsk opposisjon og antirojalister i toneangivende land som Frankrike og England. I sistnevnte fikk da også de i aller høyeste grad gudstroende puritanerne Karl I avsatt og til og med halshugget i 1649. Det britiske kongedømmet ble ikke gjenopprettet før i 1660.
Framveksten av embetsverket
Blant katolikker var nok jesuittordenen den tydeligste, noe som var en av grunnene til at de møtte motstand i mange land. I Danmark-Norge ble de til og med forbudt adgang til riket, noe den norske grunnloven av 1814 holdt fast på frem til 1956.
Jesuittene understrekte at kongen hadde sin makt fra samfunnet. Basert på Aristoteles og Aquinas var de motstandere av et eneveldig kongedømme av Guds nåde. Siden makten til syvende og sist lå hos folket, hadde det rett og plikt til å gjøre motstand mot og avsatte en konge som selv ikke fulgte sine plikter.
Nettopp fordi kongemakten lenge var begrenset og utfordret, kom et sterkere behov for å legitimere den. Med opplysningstiden på 1600-tallet begynte man å snakke om det opplyste eneveldet av Guds nåde, men dette ble ikke innført i Danmark-Norge før i 1660. Det holdt altså ikke å trekke inn bare Gud, man måtte understreke at styret var opplyst og med kongen som folkets tjener.
Siden dette gjaldt på alle områder, i noen land også over kirken, opplevde konger et stort ansvar for å styre stadig mer detaljert. Embetsverket vokste. Skjevheter og mangel på allmenne friheter ble forsvart med alt fra naturlige ulikheter slik Aristoteles la vekt på, til luthersk lære om å lyde staten. Lovene ble flere og dommene strengere. Som så ofte i historien tok rike og mektige seg til rette. Det er ikke vanskelig å peke på enorme forskjeller, urettferdighet og maktmisbruk.
Men dette hadde lite direkte å gjøre med gudstro. Det treffer langt fra blink å tegne et sort-hvitt bilde av denne som «et slags tankefengsel». Elever som leser dette, kan fort bli fanget av tanken om at rettferdige samfunn kun kan bygges om man forlater gudstro.
Samfunnsutvikling er å bryte med gudstro?
Dette blir ikke bedre av at det ikke konkretiseres hva som ligger i at “noen klarer å tenke annerledes“. For hva er det de tenker annerledes om? At Gud ikke finnes? At Gud tar feil? At vi ikke skal bry oss om Gud? At Gud ikke ønsker ulikheter?
Slik Relevans 8 legger frem stoffet er ikke det sistnevnte mest nærliggende.
Inntrykket kunne vært annerledes om elevene hadde blitt presentert for alternative perspektiver som den radikale skotske presten Samuel Rutherford (1600-1661) eller den enda viktigere John Locke (1632-1704).
Førstnevnte argumenterte i 1644 basert på forelegg fra antikken og middelalderen sterkt for et begrenset monarki der kongen var underlagt loven og ikke loven underlagt kongen.
Locke holdt liberale verdier høyt. Han gikk inn for at staten skulle sikre innbyggerne grunnleggende naturlige – og felles – rettigheter. Han foregrep og påvirket senere tanker om alt fra et grunnlovsbasert styre, til maktfordeling, ytringsfrihet og toleranse.
Lockes gudstro
Sikret ikke staten eller kongen borgernes grunnleggende rettigheter, hadde de rett og plikt til å finne nye makthavere.
Dette bygde på folkesuverenitetsprinsippet, altså at statsmakten skal utgå fra folket, helst via et folkevalgt styre.
Locke hadde enorm innflytelse på politisk filosofi, ikke minst på 1700-tallet. Man kommer ikke utenom Locke hvis man skal snakke om inspirasjonskilder for senere opplysningstenkere.
Og han var en så klar gudstroende at han skrev bøker om at det er logisk og rasjonelt å være kristen. [2]
Det er selvsagt ikke plass i en lærebok for ungdomsskolen å diskutere Locke grundig, men det burde vært nevnt at han ikke mente at «Gud har bestemt at det skal være sterke forskjeller mellom folk». Tvert imot, det er nettopp fordi vi alle er skapt i Guds bilde, at vi er fornuftige og har grunnleggende like rettigheter.
For Locke var gudstroen langt fra noe tankefengsel. Den var tvert imot en nøkkel til frie samfunn ved å gi grunnlag for naturlige rettigheter. Noe som også ble en klar inspirasjon på den andre siden av Atlanteren.
Fjerner Gud i sitater
Dermed blir ikke Relevans 8 bedre når den kommer til Amerika. Vi får høre at kolonistene som rev seg løs seg fra England hadde sine tanker «fra opplysningsfilosofene». I sammenhengen er det vanskelig unngå å lese dette som tanker som skyldtes at man også hadde klart å løsrive seg fra Gud.
Boken har ingen nyanser om effekter av gudstro. Noe slik er og blir mørkt og ødeleggende. Fremstillingen blir ikke mer positiv ved å fjerne Gud fra tekster som ikke bare nevner Gud løst, men som direkte begrunnelse for helt sentrale verdier.
Dermed lærer elevene at Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 slår fast at «Alle mennesker er født like» og at «Alle mennesker har noen umistelige rettigheter» (side 81, mine uthevelser).
Mens Uavhengighetserklæringen selv begrunner verdiene direkte med Gud:
«Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er skapt like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse» (mine uthevelser). [3]
Frihet og rettigheter handler om mer enn den franske revolusjonen
Relevans 8 fremstår også misvisende når den hevder at «Etter den franske revolusjonen begynte flere å tenke at også slaver hadde krav på frihet og rettigheter. De skulle ikke behandles som varer. Utover på 1800-tallet ble slaveri og slavehandel forbudt i Sør- og Mellom-Amerika, der de fleste slavene bodde. Europeiske land begynte også å forby slaveriet».
Ja, kronologisk stemmer det at flere etter den franske revolusjonen begynte å tenke at slaver hadde krav på frihet og rettigheter. Men idémessig skyldes heller ikke dette mindre gudstro. Vi finner dermed inspirasjoner og en rekke forbud mot eller forsøk på å avskaffe slaveri helt eller delvis, også i antikken, middelalderen og tidlig moderne tid, før den franske revolusjonen i 1789.
Introduksjon av likeverd i kampen mot slaveri
I Norge ble trelleholdet avviklet få generasjoner etter kristningen. Selv om noen europeiske land igjen begynte å godta slaveri med utviklingen i verdenshandelen på 1400-tallet og etter hvert det amerikanske behovet for slaver, var det stadige protester, ikke minst fra paver i tydelige og offisielle krav, første gang i 1434. Etter hvert kom det til et slags kompromiss der man godtok slaver som ikke var kristne, men dessverre ble også dette utvannet i noen land. Noen argumenterte med at det var godt for slaver å komme til Amerika, for der kunne de bli kristne – og det var fikk uansett et bedre liv enn «i jungelen».
Dermed kunne også norske biskoper på 1700-tallet støtte slavehold i Amerika. Likevel var kampen mot slaveriet i stor grad inspirert nettopp av likeverdet mange knyttet til Gud, ikke minst kristne vekkelsesbevegelser.
En viktig stemme var den britiske presten Thomas Clarkson (1760-1846) som i 1785 vant en essaykonkurranse ved universitetet i Cambridge ved å argumenterte mot slavehandelen bl.a. fordi den brøt så sterkt mot kristen tro. [4]
Han hevdet at nettopp denne troen hadde ført til at slaveriet opprinnelig var blitt avskaffet. Dermed var det en skammelig forbrytelse at man hadde begynt med det igjen. Det var ingen unnskyldning at det var for å tjene penger.
Sammen med William Wilberforce stod han i en kristen vekkelsestradisjon og fikk etter en hard politisk kamp stanset den britiske slavehandelen i 1807. Da hadde den allerede vært forbudt i Danmark-Norge i fem år.
Tro og vitenskap – sammenstøt eller sammenheng?
Fremstillingen er dessverre ikke bedre for temaet tro og vitenskap. Læreboken følger en for lengst forlatt historieforståelse ved å gi elever inntrykk av at vi fikk vitenskap i opplysningstiden fordi den ga bedre forklaringer enn Gud på hva som skjedde i naturen.
«Gjennom studiene sine viste vitenskapsfolk at naturen ikke er styrt av Gud, men av naturlover» (side 72).
Læreboken forklarer ikke at selve uttrykket «naturlover» henger tett sammen med troen på Gud som lovgiver bak naturen. Den synes ikke kjent med at klassisk kristen tro i antikken, middelalderen, opplysningstiden og i dag, nettopp er at Gud styrer naturen gjennom lovene han har lagt ned i den.
Newton om naturlovene som peker på Gud
Dermed var dette et klart premiss for den største vitenskapelige tenkeren på 1600-tallet, og en av de aller største i historien, Isaac Newton (1642-1726). Hans Principia fra 1687 la grunnlaget for de neste århundrenes utvikling av fysikk og astronomi. Antagelig har ingen andre bøker hatt mer betydning for fysikken.
Det bør dermed være lærerikt for flere enn norske elever å få vite at forordet understreker at naturlovene både stammer fra Gud og peker mot ham. Når dette står så tydelig der, må det ha vært langt fremme i bevisstheten. [5]
Selv om en lærebok for ungdomsskolen ikke har plass til alle nyanser, bør det som nevnes være riktig og ikke feil eller høyst misvisende. Dermed er det svært beklagelig at et læremiddel ikke bare konstruerer en historisk motsetning mellom troen på Gud og på naturlover, men hevder at de som nettopp trodde på en slik sammenheng viste at den ikke fantes.
Noe som ikke lar seg gjøre, selv med 2000-tallets naturvitenskap.
To bøker
Det hører med at mange snakket om Guds to bøker, Bibelen og naturen, en tanke som kan føres tilbake til tidlig på 200-tallet. Mens teologenes oppgave var å lese og forstå hva Gud sa i Bibelen, måtte forskerne forsøke å lese hva han sa i naturen, ved matematikkens språk. Galilei siterte dermed i 1615 kirkefaderen Tertullian som skrev at «Vi konkluderer med at Gud for det første er kjent gjennom naturen og mer konkret i teksten. I naturen ved hans gjerninger og i teksten ved hans åpenbarte ord».
Selv om Galilei og kirken i en periode ikke leste naturens bok likt, var begge enige om at den kunne og burde leses.
“Religiøse filosofer” studerte naturen lenge før opplysningstiden
Siden læreboken har en feil forståelse av gudstroendes syn på naturen og naturlover, blir det også misvisende at «Kirken påsto at sykdom, kuldebølger, dødsfall, tørke og brann var Guds straff når menneskene ikke oppførte seg slik Gud ville. Alle var ikke enige med kirken i dette. Noen ønsket å finne ut mer om naturen enn det Bibelen kunne forklare. For å få svar på spørsmålene sine drev disse vitenskapsfolkene med systematiske studier. Mange var opptatt av verdensrommet og naturen. De ville forklare sammenhengene i naturen».
Ja, de hendte at prester holdt moralprekener der ulykker og katastrofer ble brukt for å formane folket til å leve bedre, slutte å krangle, stjele, slåss og voldta. Mange mente at hvis vi omvendte oss, ville Gud stanse naturlige prosesser som ellers ville ført til jordskjelv. Men samtidig hadde kirkens naturfilosofer helt fra antikken lagt vekt på at vi måtte forklare det som skjedde i naturen med naturlige forklaringer. Til det brukte man ikke Bibelen, men klassisk naturfilosofi, ikke minst fra Aristoteles. [6]
Det blir ikke mer riktig å hevde at «Mange filosofer var religiøse, men de ønsket å bruke fornuften sin til å finne svar på religiøse spørsmål». Litt avhengig av hva som menes med «religiøse spørsmål», er dette igjen sterkt misvisende. Muslimske, kristne og jødiske naturfilosofer arbeidet mye med spørsmål om årsakssammenhenger i naturen. Dermed fantes det inngående studier med naturlige forklaringer på f.eks. forhold som jordskjelv lenge før 1700-tallet, også i Norge.
Geolog og prest
Et eksempel er et verk fra 1657 om Norges geologi (Geologica Norvegica) skrevet av presten ved Akershus slottskirke, Mickel Pedersøn Escholt. Dagens geologer vil ikke samstemme i alle hans forklaringer, men de er i utvilsomt forsøk på naturlige forklaringer.
Og de er ikke bare fra en “religiøs filosof”, men en prest. Det var normalt at norske prester gjorde seriøse, vitenskapelige studier. Så normalt at biskopene ikke bare støttet dette, de gikk selv i spissen.
De to mest fremtredende var Erik Pontoppidan (1698-1764) i Bergen – ofte omtalt som Norges første geolog, første ornitolog, første til å samle sagn og vår første nasjonaløkonom – og biskopen i Nidaros, Johan Ernst Gunnerus (1718–1773). Begge skrev en rekke vitenskapelige verker og Gunnerus var ildsjelen bak opprettelsen av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1760.
I stedet for at Kirken i Norge avviste naturvitenskap, påla biskoper som Gunnerus prestene å studere naturen og spre kunnskapen på folkespråket.
Diderot laget ikke det første leksikonet
Læreboken hevder også at «Mellom 1751 og 1780 ble verdens første leksikon publisert i Frankrike. Målet var å samle all kunnskap i en bok. Mange av tekstene handlet om ideer som frihet, likhet og toleranse. Kirken likte ikke leksikonet og det ble forbudt. Likevel ble det skrevet ferdig og gitt ut i smug» (side 77).
For mange elever vil det nok oppleves svært talende at disse opplysningsfilosofene ikke bare kjempet mot gudstroen, de tok mot til seg og laget verdens første leksikon slik at det boklesere endelig kunne «finne ut mer om naturen enn det Bibelen kunne forklare». Endelig kunne man formidle «systematiske studier», også om «verdensrommet og naturen», rett og slett «forklare sammenhengene i naturen».
Det er kjedelig stadig å måtte bruke ordet misvisende om en lærebok, men det er vanskelig å finne et mildere uttrykk. Dette er altså historisk feil, tøys og bom at Diderot laget det første leksikonet.
I realiteten var ikke det nye at han oppsummerte og gjorde datidens kunnskap tilgjengelig for allmennheten, men dels bruken av trykte bilder – og den politiske brodden. Reaksjonene gikk spesielt på hans polemikk mot autoritetene, i noen grad også på at han ikke krediterte katolske forskeres tekster, som fra leksikonet Dictionnaire de Trévoux fra nesten femti år tidligere.
Imidlertid var heller ikke dette fra tidlig 1700-tall det første leksikonet – langt ifra. Elever som leser Relevans 8 får altså ikke vite om oppslagsverk helt tilbake til antikken – og gjennom hele middelalderen. Søker de andre steder enn læreboken, vil de fort finne at man hadde mange slags oppslagsverk, selv om det var dyrt å produsere bøker før boktrykkerkunsten.
Blant de mest kjente er Isidores (560–636) 20-bindsverk Etymologiae som ble studert også i Norge. Det største verket er Vincent av Beauvais’ Speculum Maius (Det store speil) fra 1260, på over 32 bind og nesten fire tusen kapitler.
Vi har også kvinnelige forfattere som Herrad of Landsberg (1130–1195). Hennes Hortus deliciarum (Gledenes hage) samlet kunnskap i alt fra teologi til filosofi, med spesiell vekt på naturen, illustrert med mange hundre tegninger.
Bruk av kilder
At Diderot ikke laget det første leksikonet, betyr ikke at gudstro eller kirken i Frankrike eller andre land er hevet over kritikk. Men skal en kritikk ha relevans, må den treffe.
Dessverre synliggjør Relevans 8 det ikke uvanlige bildet i bakhodet hos lærebokforfattere og forlagskonsulenter av en sterk kamp mellom kirken og vitenskapen gjennom historien. Dermed blir dette fort hovednarrativet når man skal så si noe kort og pedagogisk om opplysningstiden – mens det i realiteten viser lite kjennskap til kilder eller nyere vitenskapshistorikere.
Muligens topper dette seg i en bildetekst det det blant annet heter at «Louis Pasteur var en fransk naturforsker. Han levde i en tid da folk hadde akseptert at ikke alt er bestemt av Gud, men at mange ting i verden faktisk kan forklares» (side 91).
Klarere kan ikke lærebokens grunnleggende misforståelse uttrykkes. At «mange ting i verden faktisk kan forklares», var som nevnt en kristen tanke fra starten. Selv om det er uklart hvor gudstroende Pasteur (1822-1895) selv var, stod han i en lang tradisjon med også katolske forskere både før og etter hans tid, inkludert Georges Lemaître (1894-1966) som bidro på avgjørende måter til Big Bang-teorien på 1920-tallet.
Kirken i Frankrike bør kritiseres, men kritikken må treffe bedre
Det er ikke plass til å se på alle problematiske sider ved læreboken. Behovet for en opprydding viser seg likevel så mange steder, at det er greit å trekke frem noen flere eksempler.
La oss fortsatt holde oss til Frankrike og revolusjonen en stund. Relevans 8 hevder at
«Prester og andre kirkefolk hadde rett til å kreve at folk flest betalte inn skatter og avgifter for alle typer tjenester i kirken, som dåp, vielse og gravferd. Vanlige folk måtte også betale for utsmykking av kirkene og lønn til des om jobbet der. Penger som ble til overs, tok prestene selv. Mange av dem ble rike» (side 78).
Elever kan vanskelig forstå dette som noe annet enn at Den katolske kirken levde på folkets bekostning uten å gi mer tilbake enn rene symbolhandlinger.
Det er ikke vanskelig å kritisere kirkelig maktmisbruk. Vi trenger ikke være naive om alliansen mellom kirkens ledelse, adelen og kongen. Samtidig er det heller ingen grunn til å presentere dette på måter som ikke bare er ensidig, men graverende feil med fare for å skape eller forsterke fordommer.
Kirkens tjenester og finansiering av disse
Derfor bør en lærebok også nevne at «alle typer tjenester i kirken» omfatter langt mer enn det mange elever i dag forstår som rene symbolhandlinger. Likevel er de det eneste som nevnes – «dåp, vielse og gravferd». Dette etterlater imidlertid et helt feil inntrykk. Som kirker i mange land stod også den franske for driften av svært mange hospitaler, skoler og andre institusjoner, inkludert støtte til fattige. Disse ble finansiert av gårdsdrift, gaver fra rike og tienden – 10 % av bøndenes produksjon – altså ikke «skatter og avgifter» på vilkårlige nivåer.
Omfanget er ikke enkelt å fastslå i Frankrike, men siden antikken hadde kirken en praksis som på flere måter kan minne om noe vi i dag ville kalt en fordelings- og velferdspolitikk. Kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte at det skulle bygges hospitaler ved alle katedraler. For å etablere og drifte slike, kirker, klostre og så videre samlet man inn midler fra alle, og fordelte en fast andel av dette igjen til de fattigste. I Norge utgjorde dette i middelalderen 30 % av kirkens inntekter. I Frankrike på 1700-tallet var nok andelen langt lavere, ikke minst fordi det var mange store, gamle og praktfulle kirker å drifte og vedlikeholde.
Ved siden av hva kirken selv gjorde, støttet også klosterbevegelser fattige. Bare en enkelt av mange ordener i Frankrike, «veldedighetsdøtrene» stiftet i 1633, hadde da revolusjonen kom 6000 medlemmer og over 400 klostre. I Paris huset de mellom 800 og 900 kvinner, og delte daglig ut suppe til 1300 av de aller verst stilte. I St. Paul-menigheten støttet de flere tusen fattige regelmessig.
Dette var imidlertid ganske usynlig for andre enn de aller fattigste. Mange i spissen for revolusjonen oppfattet kirken som en bakstreversk og unødvendig økonomisk byrde – og statskassen var slunken. Dermed konfiskerte man kirkegodset, stanset tienden og stengte klostre og hospitaler. Tross gode intensjoner, kom det i praksis likevel ingen statlig erstatning av kirkens arbeid for fattige. Selv om Napoleon etter revolusjonen støttet gjenopprettelse av klostre, var antallet de første årene redusert til under halvparten. Mens det var flere ganger så mange fattige som søkte støtte enn før revolusjonen. [7]
Det blir igjen ganske så misvisende når Relevans 8 forteller (side 89) at «Kirken ble sterkt svekket» av opplysningsfilosofene og revolusjonens «knusende kritikk» av dens «budskap om at kongen var Guds utpekte».
Myten om kirkens luksus
For det var flere grunner til at kirken var svekket. Den ble ikke bare kritisert, men bekjempet brutalt. Flere av kirkens representanter ble bokstavelig talt knust med klubber under septembermordene i 1792. Foranledningen var rent politisk: Prester nektet å godkjenne den nye grunnloven. Blant rundt 1300 ofre for massakrene i Paris var over to hundre prester, fra erkebiskoper til prestestudenter, 120 av dem i et kloster. Flere ble revet i småbiter og kastet på gaten.
Kirken og klostrene kunne sikkert gjort mer – kanskje mye mer. Man kunne og burde støttet andre enn kongen og gått inn for store reformer tidligere. Men selv om flere av kirkens ledere beriket seg, var de fleste prester fattige – og opprørte mot overklassens luksusliv. Grådighet har aldri vært noe kristent ideal og lang tradisjon for at katolske protestbevegelser mot fråtseri og luksus. Det samme skjedde under revolusjonen. Lokale prester ønsket reformer og støttet flere av kravene bak revolusjonen. [8]
Ingen slike forhold er diskutert eller en gang omtalt i læreboken. Det finnes ingen kilder. Det er ingen spørsmål som ber elevene om å undersøke selv. Læreboken hevder tvert imot og uten omsvøp det motsatte: «Penger som ble til overs, tok prestene selv».
Dette er dessverre gjennomgående på flere områder. Det er interessant å se hva som presenteres uten spørsmål, motforestillinger eller oppgaver der elever bes om å undersøke dette.
Er opplysningstidens verdier likevel ikke bedre enn andre verdier?
Relevans 8 er til tider også inkonsekvent, med for svakt blikk for sammenhenger og kontraster. Dermed kan man omtale asiatiske land positivt for forhold som er verre enn man tidligere har kritisert vestlige for.
Vi ser dette spesielt når elevene får vite at det tok lang tid før europeerne fikk overtaket i handelen i land som Kina, Japan og Korea, fordi de «hadde gode systemer for utdanning og for hvordan staten skulle styres», i tillegg til gode våpen (side 168).
Dette er tre kapitler etter gjennomgangen av den amerikanske og franske revolusjon der elevene spesielt skal jobbe med rettigheter, folkestyre og likeverd. Og to kapitler etter omtalene av lover i Norge for å sikre at også fattige ikke bare skulle lære å lese og skrive, men gå på folkeskolen i syv år.
Elevene får ikke vite hva slags styre det var i Kina, Japan og Korea eller noe om borgernes rettigheter. Læreboken kritiserer «Kirkens budskap» om at «kongen var Guds utpekte», men nevner ikke at Asias keisere i perioder direkte ble oppfattet som guder eller med guddommelig status. Dette viser manglende blikk for sammenhenger og kontraster. I stedet for å bruke samme mal som i omtalen av Europa, bytter man den ut. Etter kritikken av å begrunne kongemakt med gudstro, er det vanskelig å tro at Relevans 8 plutselig ønsker å fremstille det som bra å se keisere som guddommelige og at det betyr god styring av stater.
Hvor mange i disse rikene lærte seg å lese og skrive? Hvor mange kvinner? Fattige? Slaver? Hvor stor frihet hadde borgerne? Hvor mange hadde stemmerett? Hva med likeverd i kastesamfunn? Hva med naturvitenskap?
Relevans 8 fremhever i kapitlene om 1700-tallet at like rettigheter for alle, demokrati og vitenskap, var gode verdier. Dermed undergraver boken sitt eget budskap, hvis den fremstiller det som negativt å mene at dette var bedre verdier enn andre og dermed uheldig å fremme dem. Selvsagt er ikke dette hva som menes, men dessverre er vanskelig å lese slike avsnitt som noe annet enn en kritikk av at «de kristne europeerne» (de var altså fortsatt kristne tross opplysningstid og revolusjoner) mente dette under kolonialismen på 1800-tallet:
«De kristne europeerne mente at deres egen kultur og religion var best i verden. Mange syntes at de hadde en plikt til å reise ut og vise folk hvordan de skulle leve. Flere steder ble folk fra andre kulturer tvunget til å gi opp sin egen tro og sine egne måter å leve på» (side 173).
Dette betyr ikke at læreboken skal forsvare kolonialismen , men kritikken bør være for brutale erobringer, overgrep, undertrykkelse og andre forhold i strid med nettopp verdier som like rettigheter og demokrati. Det er ikke vanskelig å peke på hykleri og inkonsekvens i kolonimaktens egne forsøk på å begrunne og legitimere sine styrer. Jeg går ut fra at læreboken ikke ønsker å si at slavehold, kastesamfunn, underkastelse under guddommelige keisere og så videre er bedre eller like bra som i det minste erklærte verdier i Europa på 1800-tallet.
Resultatet er at elevene ikke utfordres av sammenhenger og kontraster, men får et for ensidig bilde.
Var misjon først og fremst negativt?
Elever vil ha vanskelig for å lese læreboken på andre måter enn at kontakten med Europa, inkludert misjonærer, i hovedsak var en ulykke. Inntrykket er at kristen tro ikke bare var til skade i Frankrike, men på alle kontinenter.
I hvert fall er det vanskelig for elever å unngå en slik tanke når de leser at «Kolonimaktene tilbød befolkningen, eller tvang dem til, å få opplæring i kristen tro og kolonimaktens språk og idealer. Lokale kulturer og religioner forsvant. Folk følte seg mindreverdige og maktesløse» (side 176).
Det sies riktignok også noe positivt: «Noen av disse endringene gjorde at folk fikk det bedre. For eksempel var mange misjonærer opptatt av å hjelpe folk som sultet eller led av ulike sykdommer. Mange steder fikk kolonimaktene på plass bedre og sikrere vannforsyning og helsehjelp».
Man skynder seg imidlertid å legge til at «Men mange endringer som kolonimaktene satte i gang, skapte problemer. Hovedproblemet var at mange fra kolonimakten så på seg selv som bedre, mer moderne og mer utviklet. De syntes at folk i koloniene var uvitende, og at kulturen og levemåten deres ikke var så bra» (side 175).
Lærebokens først og fremst negative bilde bekreftes av bildeteksten på samme side: «Misjonærer fra Europa jobbet hardt for å få folk i andre verdensdeler til å bli kristne. Mange brukte tvang for å nå målet sitt. De som lot seg omvende, fikk fordeler».
Utover hjelp mot sult og sykdom nevnes ingen mulige positive effekter av misjon. Dette handler ikke om at man sier for lite, men hvilket inntrykk som gis av strukturell og langsiktig betydning av misjonærers virke. Selv om det ikke er plass til å si mye, kunne man trukket frem gratis skole for fattige og kvinner, der misjonærene har gjort en enorm innsats i mange land i generasjoner. Man kunne nevnt at William Carey var avgjørende for at enkebrenning ble forbudt i India i 1829, eller at kvinnelige misjonærer var sterke pådrivere for å stanse fotsnøringen som ødela kinesiske kvinner.
Vi kan ikke overse kolonimakters rasisme, drap og plyndring. Men det er heller ingen grunn til å undervurdere misjonærer og andre kirkelige protester som Bartolomeus de la Casas sterke oppgjør med spanske grusomheter i Amerika på 1500-tallet.
Kolonialismen
Misjonærer kunne være nyttige redskaper for kolonistyret, men noen forskere peker også på en sammenheng mellom misjon og fremveksten av stabile demokratier – og motstandskraft mot kolonialismen.
I stedet for at folk slik Relevans 8 påstår «følte seg mindreverdige og maktesløse», ga deler av misjonsbevegelsen dem en sterk grunn for egenverdi. Så sterk at den ble avgjørende for utviklingen og spredningen av religiøs frihet, allmennutdannelse, trykkefrihet, aviser, frivillige organisasjoner og reformer, og la dermed til rette for forholdene som gjorde stabile demokratier mer sannsynlige. [9]
Områdene med protestantisk misjon har jevnt over fått en bedre økonomisk utvikling. De har bedre helse og lavere barnedødelighet, mindre korrupsjon og analfabetisme, og mer utdannelse også for kvinner. I en sammenheng som handler om kritikk av kolonimakten, ville det også være interessant for elevene å se at jo mer uavhengige misjonærene har vært av kolonimakten, dess mer positiv og langsiktig effekt i områdene de befant seg.
Lærere som tar opp temaet bør dermed utfordre elevene på om uheldige sider ved misjon skyldes kolonialisme og hvor mye disse to eventuelt kan skilles fra hverandre. Hvordan kan dagens former for påvirknings- og hjelpetiltak unngå å bli nykolonialisme?
Oppsummering og konklusjon
Læreboken gir selv en oppsummering i en tabell på side 90. Den handler om «Sannheter før og etter opplysningstiden og den franske revolusjon».
| Før | Etter | Kommentar fra Fagsjekk | |
| Gud | Gud er allmektig | Finnes Gud? | Opplysningstenkere flest trodde på Gud. Spørsmålet ble mer aktuelt i andre halvdel av 1800-tallet.– GIR HELT FEIL INNTRYKK |
| Statsstyring | Statsoverhodet har rett til å bestemme alt alene | Folket har rett til å bestemme | Et så absolutt enevelde kom først i andre halvdel av 1600-tallet.– DELVIS RETT, MEN FOR KORTE LINJER |
| Synet på kunnskap | Kirken forvalter sannheten og Guds ord | Mennesket må finne kunnskap gjennom studier av naturen og bruk av egen fornuft | Feil at man avviste å få kunnskap ved fornuft og vitenskap før «opplysningstiden». Det handlet lenge om både og, men på 1800-tallet ble det mer vanlig å tenke at naturvitenskap var eneste måten.– HELT FEIL |
| Menns rettigheter | Bare noe få menn har rettigheter | Alle frie menn har de samme rettigheter | Tanken har lange røtter, som i Magna Carta på 1200-tallet, men ble nå vedtatt i erklæringer og grunnlover på 17-1800-tallet.– DELVIS RIKTIG |
| Kvinners rettigheter | Kvinner har få rettigheter | Har kvinner samme rettigheter som menn? | Også her er flere impulser for viktige endringer enn «opplysningstiden», som at misjonærer stanset fotsnøring i Kina og enkebrenning i deler av India. Kvinner fikk ledende posisjoner i predikanten Hans Nilsen Hauges bevegelse rundt år 1800 og stemmerett i kristne organisasjoner før det ble allment i 1913. Først ute var Misjonsforbundet i 1884.– RIKTIG, MEN MANGELFULLT |
| Slaver og dømtes rettigheter | Slaver og dømte har få eller ingen rettigheter | Har ufrie menn, som slaver og dømte, samme rettigheter? | Misvisende å se det som resultat av «opplysningstid» og «den franske revolusjon». Noe skjedde før, noe under og annet etter, med ulike religiøse og politiske begrunnelser. Behandlingen av straffanger er fortsatt dårlig i mange land.– MISVISENDE |
Tabellen er noe bedre enn eksemplene i den mer grundige drøftingen over, men misvisningen er fortsatt stor på flere punkter. Igjen gjøres et sentralt nummer av gudstro (første rad) og forholdet mellom tro og vitenskap (tredje rad). Begge punkter brukes ellers i læreboken til å formidle misvisende sammenhenger.
Slik gjennomgangen viser kan vi ikke anbefale Relevans 8.
Oppdatering 30.9.2021:
Vi har nå fått tilbakemelding om at deler av nynorskutgaven av Relevans 8 er rettet i lys av kritikken fra Fagsjekk. Det samme vil skje med 3. utgave på bokmål. Samtidig mener forlaget at innholdet står seg godt og har god kvalitet, og nevner at det andre steder er vurdert som det beste lærerverket for ungdomstrinnet i dette faget.
Litteratur:
Emily Greene Balch: Public Assistance of the Poor in France, Publications of the American Economic Association, Jul. – Sep., 1893, Vol. 8, No. 4/5, side 9-179.
Gemma Betros: The French Revolution and the Catholic Church, History Review #68, desember 2010.
Vibeke Heidenreich og Marthe Johanne Moe: Relevans 8 – Samfunnsfag for ungdomstrinnet, Gyldendal 2020
John Henry: Metaphysics and the Origins of Modern Science: Descartes and the Importance of Laws of Nature, Early Science and Medicine Vol. 9, No. 2 (2004), side 73-114
Jeffrey Koperski: Divine action, Determinism, and the Laws of Nature, Routledge 2020
Merethe Roos og Johan Tønneson (redaktører): Naturvitenskap i norske offentligheter gjennom fire århundrer, Cappelen Damm Akademisk, 2017.
Gunnar Skirbekk Politisk filosofi, Universitetsforlaget, 1976 (2. utgave)
Timeline of abolition of slavery and serfdom (oversikt over noen typer forbud mot eller forsøk på å avskaffe slaveriet gjennom historien)
Robert Woodberry: The Missionary Roots of Liberal Democracy, American Political Science Review, Volume 106, issue 02, mai 2012, side 244-274.
Noter:
[1] Som Skirbekk (1976)
[2] John Locke: The Reasonableness of Christianity, as Delivered in the Scriptures, 1695
[3] «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness».
[4] Clarkson skriver bl.a. at «But with respect to Christianity, many and great are the arguments, that it occasioned so desirable an event. It taught, “that all men were originally equal; that the Deity was no respecter of persons, and that, as all men were to give an account of their actions hereafter, it was necessary that they should be free.” These doctrines could not fail of having their proper influence on those, who first embraced Christianity, from a conviction of its truth; and on those of their descendents afterwards, who, by engaging in the crusades, and hazarding their lives and fortunes there, shewed, at least, an attachment to that religion. We find them accordingly actuated by these principles: we have a positive proof, that the feudal system had no share in the honour of suppressing slavery, but that Christianity was the only cause; for the greatest part of the charters which were granted for the freedom of slaves in those times (many of which are still extant) were granted, “pro amore Dei, pro mercede animæ.” They were founded, in short, on religious considerations, “that they might procure the favour of the Deity, which they conceived themselves to have forfeited, by the subjugation of those, whom they found to be the objects of the divine benevolence and attention equally with themselves.”
These considerations, which had thus their first origin in Christianity, began to produce their effects, as the different nations were converted; and procured that general liberty at last, which, at the close of the twelfth century, was conspicuous in the west of Europe. What a glorious and important change! Those, who would have had otherwise no hopes, but that their miseries would be terminated by death, were then freed from their servile condition; those, who, by the laws of war, would have had otherwise an immediate prospect of servitude from the hands of their imperious conquerors, were then exchanged; a custom, which has happily descended to the present day. Thus, “a numerous class of men, who formerly had no political existence, and were employed merely as instruments of labour, became useful citizens, and contributed towards augmenting the force or riches of the society, which adopted them as members;” and thus did the greater part of the Europeans, by their conduct on this occasion, assert not only liberty for themselves, but for their fellow-creatures also.”
[5] Forordet er av en annen matematiker, Roger Cotes: «Surely, this World – so beautifully diversified in all its forms and motions – could not have arisen except from the perfectly free will of God, who provides and governs all things. From this source, then, have all the laws that are called laws of nature come, in which many traces of the highest wisdom and counsel certainly appear, but no traces of necessity. Accordingly we should not seek these laws by using untrustworthy conjectures, but learn them by observing and experimenting» (som sitert i kapittel 4 i Koperski (2020). Mer om dette finnes også i Henry (2004).
[6] Lise Camilla Ruud, Merethe Roos og Jørn Hurum (2017): Geologica Norvegia – Geologisk kunnskapsformidling i Norge på 1600-tallet, i Sann opplysning? Naturvitenskap i norske offentligheter gjennom fire århundrer, redigert av Merethe Roos og Johan Tønneson, Cappelen Damm Akademisk
[7] Emily Greene Balch: Public Assistance of the Poor in France, Publications of the American Economic Association, Jul. – Sep., 1893, Vol. 8, No. 4/5, side 9-179.
[8] The French Revolution and the Catholic Church
[9] Robert Woodberry: The Missionary Roots of Liberal Democracy, American Political Science Review, Volume 106, issue 02, mai 2012, side 244-274.
Takk til Constant Loubier på Unsplash for hovedillustrasjonen.
