Lærebok

Religioner og humanisme – “Religion og etikk” for vg3 – del 3

Stig Tore Aaberg, NLA Høgskolen/Damaris Skole

Publisert 27 november 2023

Vi avslutter serien om «Religion og etikk» for vg3 fra Cappelen Damm. Første del er her og andre del her.

ANDRE RELIGIONER

Noen felles trekk i framstillingen av religionene gjør det naturlig å se dem samlet før de kommenteres hver for seg.

Som påpekt for metodekapittelet mangler et overordnet analyseverktøy som setter fenomenene i en klar faglig ramme for beskrivelse, sammenligning, kritisk tenkning og drøfting. Dermed blir framstillingene ikke så mye mer enn gode beskrivelser. Det gjelder i ulike grad for alle religionene.

Jødedommen (s 55) er kanskje det mest oversiktlige kapitlet, selv om noen begreper kunne vært forklart mer, f.eks askenasiske og sefardiske jøder.

Kapitlet om islam er en ryddig presentasjon, men ett aspekt som mangler om trosartiklene, er troen på forutbestemmelsen. Det er neppe med overlegg, men et så sentralt element i mange muslimers virkelighetsforståelse og hverdag bør være med.

I avsnittet om etikk savnes en introduksjon til begrepsparet halal vs haram. Det hadde vært nyttig for å forstå hvorfor det kan være vanskeligere for noen muslimer å være pragmatiske i en del spørsmål enn mange oppfatter med sekulære øyne.

Et trekk er at utfordrende debatter som elever kjenner fra media i liten grad aktualiseres. Det gjelder f.eks karikaturstrid, dikusjonen om hijab og koranbrenning. De nevnes, men det inviteres ikke til dialog.

Her skal det selvsagt vises godt skjønn fra faglærere for å skape bra samtaleklima, men boka oppleves som litt passiv i møte med disse spørsmålene. Elevene får mindre mulighet til å «forholde seg til spørsmål det er dyp uenighet om» enn læreplanen sier de skal øves i.

Boka tegner et bilde av islams mangfold, og det gis plass til debatten om feminisme og kvinners rettigheter. Samtidig vil man kanskje som ung, norsk muslim savne flere stemmer om det å leve som moderat muslimsk ungdom i et sekulært, pluralistisk, liberalt, vestlig demokrati. «Generasjon M» er et eksempel på en slik stille endring blant unge, bevisste muslimer som er født og oppvokst utenfor islams kjerneområder, og som forstår seg som en del av en globalisert verden. Dette handler om å skape gjenkjennelse hos både muslimsk ungdom, hos ungdom generelt, samt bevisstgjøre hvordan troen påvirker hverdagslivet.

De mest interessante delene i kapittelet om hinduismen er dens bidrag til natur- og miljøvern, om religionens plass i samfunnet, og om spor av hinduisme i populærkulturen. Det oppleves også som fenomenene er noe mer eksemplifisert i dette kapittelet. Noen begreper fra Ninian Smart blir også brukt, som f.eks estetiske og materielle uttrykk, men plutselig dukker menneskesyn opp under denne overskriften. Det skaper litt forvirring.

Buddhismens lære, etikk og ritualer kommer jevnt over godt fram, men et par ting trenger avklaring eller utfylling:

Det ene er om uryddige fremstillinger, som at karma blir forklart minst to ganger før man kommer til overskriften «karma». Ett av stedene er under «menneskesyn» (s 241f), men i det avsnittet sies det til gjengjeld ingen ting om menneskesyn!

Det neste handler om buddhismens forhold til samfunn og politikk, og det tredje om lekfolks hverdagsliv i en norsk virkelighet. Det er knapt nok berørt.

En siste avklaring gjelder avsnittet om «religion og turisme». Hva konkret gjør buddhister i et tempel? Og hvordan opptrer man respektfullt som turist i et tempel? Her er det rom for konkretisering.

Humanismen

Det er alltid interessant når man kommer til kapittelet om humanisme i en religionsbok, etter erfaring med at humanisme ofte ender opp som «det nøytrale alternativet». Her er det derimot tatt et par gode grep gjennom at det løftes fram kritiske perspektiver på sekulærhumanismen fra andre filosofiske tradisjoner. Framveksten av humanismen fra en kristen tradisjon kommer også fram, og religiøs humanisme får plass gjennom eksempler på humanistiske ideer i de store religionene.

Fra et kristent ståsted vil nok noen hevde at det finnes mer grunnleggende eksempler på humanisme i kristendommen enn Martin Luther, men man skal ha for intensjonen.

Et spennende tillegg til denne delen kunne vært å lete etter humanistiske ideer også i andre kulturer enn den vestlige, som i konfusianismen fra Kina, ubuntu fra sørlige Afrika osv. Det kunne utfordret forestillingen om humanismen som et eksklusivt vestlig påfunn, og i større grad inkludert hele det flerkulturelle klasserommet i samtalen om vårt fellesmenneskelig verdigrunnlag.

Samtidig unngår ikke kapitlet helt å gjenta «feilene fra i fjor». Det hoppes for eksempel lett over 2000 års humanistisk historie der man går rett fra antikken, via renessansen, og fram til opplysningstiden (s 256).

Det nevnes at renessansefilosofene fortsatt regnet med Gud, men det sies ikke noe om den historiske innflytelsen av eksempelvis det jødisk-kristne menneskesynet, Augustin av Hippo, skolastikere som Anselm av Canterbury, eller renessansehumanister som Erasmus av Rotterdam. Dette viderefører for så vidt en gjengs framstilling, men befester dessverre inntrykket av middelalderen som et svart hull der det ikke skjedde noe av interesse. Dermed kuttes røttene til tanker og forestillinger vi tar for gitt i dag.

Dette forsterkes når opplysningstiden beskrives som «en storhetstid for humanismen» (s 257), med oppblomstring av frihet, fornuft og filosofi. Framgangen kobles til at «kristendommen mistet sin innflytelse». Det er litt uklart om dette forstås som årsak eller virkning, men det er uansett en enkel analyse av komplekse historiske, ideologiske, teknologiske og vitenskapelige utviklingsprosesser!

Å si at «kirken» mistet sin innflytelse ville i det minste være et utsagn med mer objektiv dekning, men framstillingen gjenspeiler også noe annet som skinner gjennom flere steder i læreboka: Religiøsitet som fenomen kobles veldig tett opp mot posisjonen til de offisielle religiøse institusjonene. Det svekker elevenes mulighet til å forstå religiøsitet som uttrykk for dypere, eksistensielle, menneskelige behov, og til å se religion som et hverdagsfenomen.

Selv om humanismen ikke fremstilles som det nøytrale alternativet, bekreftes forestillingen om den som en helt som «reddet» folket fra kirken og «overflødiggjorde» religion.

Religion i populærkultur og nyreligiøsitet

Religion i populærkulturen er et kjærkomment tilskudd til læreplanen. Det er derimot gjort et litt underlig valg når populærkultur og nyreligiøsitet slås sammen i ett kapittel. Det er liten tvil om at nyreligiøsitet gjør seg gjeldende i populærkulturen, men det er nå tross alt to ulike tema.

Boka ignorerer ikke innflytelsen fra tradisjonell religion, der bl.a Harry Potters parallell til Jesus blir trukket fram. Det oppleves likevel overflatisk når f.eks alt som skrives om Ringenes Herre er at «det skildres alver, levende trær og trollmenn». Her ligger åpenbart flere lag av referanser – ikke minst kristne – enn bare disse «eventyr-elementene»!

Det gis likevel et mangfold av eksempler på at religiøs tematikk og symbolikk er viktige elementer i populærkulturen. Det elevene derimot IKKE får, er gode begrep og verktøy for å observere, beskrive og analysere livssynsmessige ideer i populærkulturelle uttrykk. Det er noe referanse til f.eks tekst og estetiske virkemidler, men det tar oss ikke mye lenger enn en «norsk-faglig» tekstanalyse.

Et verktøy som kan hjelpe elevene til å oppdage nye dybder i de popkulturelle uttrykkene de omgir seg med kan være Margunn Serigstad Dahles metode for filmanalyse ut fra et livssynsperspektiv. Tilnærming kan anvendes på alle typer kulturuttrykk. Denne metoden tar for seg fem nivåer av mening som på et eller annet vis formidles gjennom film; det emosjonelle, estetiske, etiske, livssynsmessige, og teologiske nivået.

I rettferdighetens navn oppleves delen om nyreligiøsitet som faglig og pedagogisk god! Her dekkes en god bredde av religiøse bevegelser, og hva de representerer av virkelighetsoppfatning, menneskesyn og etikk. Framstillingen tar også fagbegrepene mer i bruk, og oppgave-seksjonen inviterer til interessante dykk i trender, fenomener og bevegelser.

FILOSOFI

Boka beskriver greit grunnleggende filosofiske arbeidsmetoder, som den filosofiske samtalen, arbeid med definisjoner, og utvikling av argumentasjon.

Her skulle man dog gjerne sett ytterligere konkretisering for elevene av hvordan dette faktisk kan omsetter til praktisk filosofi. Hvilke oppfølgingsspørsmål kan man stille i en samtale for å komme fram til dypere kunnskap? Hvordan arbeider man seg gjennom et saksområde for å komme fram til presise definisjoner? Og på hvilke måter bygger man logisk opp, og vurderer gyldigheten av argumenter?

Mye bra altså, men som kommentert ved flere anledninger så mangler det også i dette kapittelet litt på fagbegrep og konkrete verktøy. Noen vil nok også savne at man introduserer elevene litt mer for standard filosofisk fagterminologi, som ontologi og epistemologi, eller metafysiske hovedkategorier som materialisme, idealisme, eller dualisme. Det kunne også dempet inntrykket av bare «framstilling» av filosofi, og styrket muligheten for å arbeide filosofisk.

Boka tegner et rimelig positivt historisk forhold mellom kristendom og filosofi, som både tilhørende ulike arenaer, men også som gjensidig berikende. Forholdet mellom vitenskap og filosofi beskrives som ulike bruksområder, men også gjensidig avhengighet, som f.eks når det er snakk om viktigheten av etiske vurderinger ved bruken av ny medisinsk teknologi.

En siste kommentar til filosofi i religionsfaget retter seg mer mot læreplanen enn læreboka. Det handler om at elevene ikke lenger skal lære om spesifikke filosofer eller filosofiske tradisjoner, og at kompetansemålene er mer tematisert mot f.eks menneskesyn, identitet, natur, miljø, og teknologisk utvikling. Det har noen positive sider, men man mister muligheten til en dypere helhetskjennskap til bestemte filosofer eller filosofiske tradisjoner.

I læreboka kommer denne endringen fram ved at det henvises til mange relevante filosofer underveis i gjennomgangen av de ulike temaene, MEN man utvikler ikke forståelsen for hvordan disse filosofenes perspektiver springer ut av en helhetlig tenkning om ontologi, epistemologi, etikk, estetikk, logikk osv.

Framstillingen av filosofien blir som en konsekvens av dette mer bruddstykker av sitater og enkeltideer, som er nettopp den fragmenteringen som god filosofi skal motvirke! Det er en konsekvens som både læreplangrupper, lærebokforfattere og religionslærere bør tenke gjennom.

ETIKK

Kapitlet om etikk tar for seg dydsetikk, pliktetikk og konsekvensetikk. Det pekes på noen utfordringer med hver av dem, og omsorgs- og nærhetsetikk nevnes som alternative perspektiver. Dette er en ryddig og informativ oversikt. Det løftes også fram hvordan sentrale etiske prinsipper i de store religionene står til de etiske teoriene. Her kunne det gjerne vært referanser til hvor og hvordan disse verdiene er forankret i de religiøse skriftene. Med tanke på etisk argumentasjon gir boka en del nyttige verktøy for å komme fram til gode og begrunnede svaralternativ.

I andre del av kapittelet tar boka for seg fire konkrete emner:

  • Vedrørende klima er det kun dypøkologi som presenteres som alternativ. Oppgaveseksjonen løfter samtidig fram momenter om natursyn og ansvar fra islam og kristendom, og det gir i alle fall muligheten til utfyllende perspektiv fra religionene. Det stilles også spørsmål om vårt individuelle ansvar, men utover å slå fast at det er emosjonelt vanskelig å endre våre vaner, gis det ingen teorier for å vurdere om vi har et ansvar, eller hva som eventuelt er vårt ansvar, og hvordan den enkeltes ansvar står i forhold til et kollektivt ansvar. Her kunne f.eks Hans Jonas ansvarsprinsipp vært et bidrag. Til slutt kommer det et avsnitt om «Norge og fossilt brennstoff», men dette er et rent «samfunnsfag-avsnitt». Ja, det er mange hensyn å ta i politikken, men finnes det ingen førende prinsipper for bærekraft utover å holde valgløfter og ivareta internasjonale forpliktelser? Her får elevene lite hjelp til å komme forbi den partipolitiske «kjeklingen».
  • Om urfolk gis det lite annet enn en historisk beskrivelse av hvordan urfolk har blitt fratatt land og livsbetingelser. Men hvilke prinsipper bør ligge til grunn for samfunnets behandling av urfolk og minoriteter? Så her savnes noe om politisk teori, altså. Og hvorfor ikke slippe til urfolkenes egne stemmer, som forfatteren, filosofen, kunstneren og aktivisten Nils-Aslak Valkeapää?
  • Om bioteknologi sies det ikke mye mer enn at noen er bekymret for skråplaneffekten. Her kunne man tegnet opp både betydningen av ulike menneskesyn, og anvendt de ulike etiske modellene og prinsippene man har lært.
  • Om utenforskap gis det primært en sosiologisk beskrivelse av utenforskapets årsak og virkninger, og mulige tiltak som kan gjøres i skole og arbeidsliv. Men hvilke trender er det som gjør utenforskap til et økende samfunnsproblem i Vesten? Hvordan spiller vår kulturs individualisme inn? Og hvordan påvirkes vi av den teknologiske utviklingen? Og hvordan preges vi av å leve i et neo-kapitalistisk konkurransesamfunn? Her kunne man gått mer inn på både årsaker og løsningsalternativer fra filosofi og etikk for å møte utfordringen, både som individ og samfunn.

Alt dette forsterker inntrykket kommentert ved flere anledninger: Læreboka fra Cappelen Damm blir overveiende for overflatisk og beskrivende, og i for liten grad religions-, filosofi-, og etikkfaglig i sin tilnærming.

IDENTITET

Siste kapittel tar for seg identitet som begrep, som kulturelt fenomen, religiøs identitet, og identitet hos ulike minoritetsgrupper. Her sies det mye både rett, riktig og nødvendig. Om samenes situasjon henvises det bl.a til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Den har avdekket mange uholdbare forhold, også fra kirkelig side. Det gjelder i form av direkte overgrep, og unnlatelsessynder ved ikke å stå opp for den svake part.

Samtidig tegnes et ganske forenklet bilde av forholdet mellom fornorskingspolitikk og den læstadianske vekkelsen, som kan gi et inntrykk av at de var mer og mindre to sider av samme sak. Det finnes eksempler på positive virkninger av vekkelsen, som redusert alkoholisme, mer utdannelse, og forbedrede sosiale kår. Det handler ikke om å nedvurdere andres traumer, men om ikke utelukkende å plassere en hel kultur i en passiv offerrolle.

Generelt oppleves dette kapittelet som en historisk og sosiologisk framstilling, med religion som et av flere elementer som kan bidra til både undertrykking og bevaring av identitet. Den spesifikt faglige tilnærmingen savnes derimot også her, som f.eks hva filosofien sier om identitet. Her er det også en god mulighet for spennende refleksjoner rundt politiske teorier om f.eks balansering av minoriteters rettigheter, multikulturalisme, og liberale prinsipper for individuelle rettigheter.

Kapittelet bidrar til en del berettiget dårlig samvittighet for storsamfunnets behandling av utsatte grupper, men lite til prinsipiell refleksjon over spørsmålene. Teoretikere som kunne bidratt med perspektiver inn i dagsaktuelle utfordringer kunne vært Charles Taylor og John Rawls.

AVSLUTNING

Denne gjennomgangen kan forhåpentligvis bidra til økt refleksjon og bevissthet om religionsfagets egenart, formål og muligheter.

En oppfordring til slutt: Ikke vær redd for å slippe FAGLIGHETEN løs på elevene! Erfaringen er at religionsfaget gjennom modning og god veiledning kan åpne opp mange nye innsikter hos elevene, bidra til forståelse av seg selv og andre, og øke toleransen for annerledes tenkende og handlende.

Litteratur

Amina Siječić Selimović, Ram Gupta, Hanne Maren Fredriksen, Cathrine Tuft, Gunnar Haaland, Frøydis Eriksen: Religion og etikk – vg3, Cappelen Damm 2022.

Takk for fremhevet bilde til Priscilla Du Preez 🇨🇦Unsplash.

Mest populære innlegg

Religionskritikk og religioner – “Religion og etikk” for vg3 – del 2

14 november 2023

Vurdering av “Religion og etikk” for vg3 fra Cappelen Damm – del 1

9 november 2023

Store Norske Leksikon (SNL) må oppdateres

29 september 2023

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.

Relaterte lærebok

KRLE

Religionskritikk og religioner – “Religion og etikk” for vg3 – del 2

Stig Tore Aaberg, NLA Høgskolen/Damaris Skole

KRLE

Vurdering av “Religion og etikk” for vg3 fra Cappelen Damm – del 1

Stig Tore Aaberg, NLA Høgskolen/Damaris Skole

KRLE

Langt over faglige og etiske grenser for hvordan presentere en minoritetsreligion

Jacob Holm-Lupo