Den er blant verdens mest solgte romaner, oversatt til 64 språk, filmatisert, blitt TV-serie, musikal, brettspill og PC-spill, høsten 2022 også tegneserie (så langt kun frem til Galilei). Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening kåret den til tidenes beste norske sakprosabok for barn og unge, først offentligjort i NRK P2s program Faktasjekken 12.09.2017.
Vi snakker selvsagt om Jostein Gaarders Sofies verden fra 1991.
Vent litt … Faktasjekken? Så NRK behov for å vurdere hvor godt den forholdt seg til fakta?
Nei, og det er dessverre typisk. For som så ofte møter vi svært misvisende stoff om middelalder og renessanse. Det er trist og talende når det går under radaren i NRK og blant faglitterære forfattere, også i programmer med mindre ambisiøse titler.
Den mørke fortellingen om tro og vitenskap sitter for fast til å møte motstand.
Det blir ikke mindre trist av at Sofies verden så lenge har vært en viktig og for noen antagelig avgjørende kilde til ikke bare verdier og virkelighetsoppfatning, men til helter og skurker i historien.
Men er det ikke tredve år for sent å rekke opp hånden i dag?
Dess mer en bok leses, jo viktigere å vurdere innholdet. Sofies Verden finnes fortsatt på skolebiblioteker, anbefales av lærere og fikk altså en stor pris for få år siden.
Dette blir ikke mindre viktig når nye utgaver som høstens tegneserie høyst ufortjent rammes. Det er enda mer beklagelig når den har så knakende gode visualiseringer, langt bedre enn filmen og TV-serien, uten at akkurat det er stor konkurranse.
Sofie fortsatt i feil verden
Selv om tegneserien i blant har en slurvete lesning av romanen, er den største utfordringen sistnevntes slurvete lesning av filosofihistorien, spesielt om middelalder og renessanse.
Dette handler ikke kun om at man i stoffet om middelalderen hopper over åtte hundre år, fra Augustin rundt år 400 til Thomas Aquinas på 1200-tallet, med en liten avstikker til Hildegard fra Bingen i århundret før. Det grepet har dessverre vært vanlig i flere generasjoners undervisning i filosofi.
I seg selv skaper det for liten forståelse for perioden og etterlater fort et inntrykk av at det egentlig er greit å hoppe over det meste av middelalderen, siden den tydeligvis var en stillstand uten spesiell betydning. Det viktige er imidlertid – selvsagt – likevel ikke hvor mye man sier, men hva, både i relasjon til tiden før, altså antikken, og til tiden etter, renessansen.
I stedet for god opplysning, faller både romanen og tegneserien for mye for polemiske myter fra 1800-tallet. Mange var mulige å avsløre allerede i 1991, men krevde nok mer mistanke om feil og tid til å sjekke kilder enn man kunne vente av forlag og forfatter.
Etter alt som er produsert og lett tilgjengelig de seneste tiårene, er det vanskelig å se gode unnskyldninger på 2020-tallet.
En filosofihistorie for ungdom på noen få hundre sider, kan selvsagt ikke få med seg alt. Mye må kuttes, annet må forenkles. Det er ikke uventet at Gaarder ikke foregriper spørsmål som er blitt viktige de seneste årene, enten de handler om kjønn, homofili, rasisme eller ordbruk. Det er dermed liten grunn til å kritisere ham for å beskrive Sofies pappa som “svart som en neger” etter å ha stukket hodet inn i en bilmotor.
Samtidig er noen problemstillinger er felles. Ikke uventet er klimasaken i sentrum i tegneserien fra 2022. Her er Sofies store engasjement. Men også i romanen for over tredve år siden lurer Sofie på om vi nærmer oss historiens slutt i lys av “tanken og vitenskapens utvikling på den ene siden og nedbrente regnskoger og drivhuseffekt på den andre” (side 297). Sofie gir tydelig utrykk for sine følelser for en utviklingstanke bygget på at vi skal være “herre over naturen”, “øverst”: “Jeg blir sint når jeg tenker på det” (side 451).
Slike sammenhenger kan selvsagt diskuteres. Kanskje gir tvert i mot troen på at vi i motsetning til andre dyr nettopp er “øverst” med ansvar for naturen, mest håp for vår motivasjon og mulighet til å rydde opp etter oss i årene fremover.
Det er en rekke avveininger som Sofies verden kunne vært kritisert – og rost – for. Min gjennomgang handler imidlertid om ganske klare og konkrete feil, om misvisninger og myter.
Fortsatt feil i tegneserie-versjonen
Når tegneserien ikke har rettet opp flere av feilene fra romanen, er nok ikke grunnen uvilje. Det er vanskelig å se andre årsaker enn at man fortsatt har de samme blindfeltene. Antagelig er disse så utbredte at verken Aschehoug eller Gaarder har fått tilbakemeldinger fra anmeldere eller skoler som har brukt romanen. Vi får håpe at det samme ikke skjer med tegneserien, siden flere enn fagmiljøer har begynt å rekke opp hånden.
Men dette er ikke enkelt, selv for ellers kritiske radarer. Vi har å gjøre med et massivt narrativ, en metahistorie som fant sin endelige form på slutten av 1800-tallet. På mange måter er den blitt en opphavsmyte, en meningsgivende sannhet om hvor vi kommer fra. Fortellingen har festet seg i ryggmargen og farger tanker og holdninger.
Den kan formuleres på flere måter, men er i hovedtrekk slik:
Antikkens frie tenkning ble kvalt av en dogmatisk kirke som i frykten for kunnskap førte oss inn i en mørk middelalder. Når humanistene i renessansen klarte å løsrive seg fordi de satte mennesket og ikke Gud i sentrum, ble det igjen rom for god kunst, filosofi og vitenskap. Dette åpnet for opplysningstiden. Antikkens idealer seiret til sist.
Tydelig mønster
Mønsteret er tydelig i tegneserien: Da den gresk-romerske verden ble kristnet kom menneskene “sakte, men sikkert” til å “vende ryggen til antikken” (side 182).
Dette slås fast uten å konkretisere hva man vendte ryggen til. For antikken var et mangfold. Er det gladiatorkamper? Tempelprostituerte? Korsfestelser? Allmenn bruk av magiske besvergelser? Å spå i innvoller? Astrologi?
Sannsynligvis ikke, eller i det minste ikke først og fremst dette. Antagelig tenker Gaarder spesielt på kunnskapsarven, fra litteratur til filosofi.
For de fleste lesere betyr å vende ryggen til ikke å bry seg om eller ta direkte avstand fra. Vanlige synonymer er å fornekte, svikte eller avvise.
Det er nettopp denne forståelsen som støttes når tegneserien snakker om å stenge, altså avbryte: I “529 stengte kirken Platons akademi. Det ble et symbol på kirkens grep om den greske filosofien” (side 184).
I realiteten er det nok heller et symbol på et manglende grep om filosofihistorien.
Ettersom akademiet og antikkens filosofi stort sett fremstilles positivt i Sofies verden, er det ikke vanskelig å spå hvordan lesere vil tenke om en kirke som stengte det hele ned.
I romanen legger kirken til og med et lokk over hele den greske filosofien:
“En annen dato vi skal merke oss, er året 529. Da stengte kirken Platons akademi i Athen. Samme år ble Benediktiner-ordenen opprettet. Det var den første store munkeorden. Slik blir året 529 et symbol på hvordan den kristne kirken la et lokk over den greske filosofien. Fra nå av fikk klostrene monopol på undervisning, refleksjon og fordypelse” (side 172).
Kirken ødela
Hva slags undervisning og refleksjon er det snakk om? I romanen koker det ned til spørsmålet om forholdet mellom greske filosofer og Bibelen, om det var en motsetning mellom Bibelen og fornuften. “Nesten all middelalderfilosofi dreide seg om dette ene spørsmålet” (side 176).
Tegneserien bruker sterke grafiske virkemidler. Sofie møter middelalderen i en mørk katakombe, omgitt av skjeletter. Spørsmål om tro, fornuft og viten er tydeligvis livsfjerne og muligens dødelige dilemmaer.
Underforstått: Selv om det kan ha vært noen filosofer i middelalderen, er de ikke verdt å sette seg inn i og i verste fall farlige.
Legger man et lokk over noe, skjules det som i en grav, eller i verste fall kveles. I stedet for å skape nysgjerrighet om filosofi i middelalderen, blir kirken en fiende av tanken.
Dette er mer enn noen uheldige formuleringer i forbifarten. Ordbruken er mørk. Den setter en tone og etablerer en modellmakt. I romanen modifiserer Gaarder heldigvis noe av inntrykket, muligens fordi han ubevisst aner at noe er feil, men det mørke bildet sitter for fast til at han fjerner det.
Selv om Gaarder stort sett formidler kristen tro som noe positivt og understreker at Jesus kom med mye bra, får leserne vite at etterfølgerne forspillet våre muligheter i tusen år.
Gaarders kirke førte oss inn i overtroen
Hva fikk middelalderen i stedet av kirken?
Spørsmålet er ikke retorisk. Gaarder hevder at Galilei og Newtons oppdagelse på 1600-tallet av fysiske lover som gjelder i hele universet “feide bort en hel masse gammel overtro fra middelalderen”(side 233), uten å spesifisere hva. Gaarder forteller imidlertid ikke at kirken tidligere hadde feid bort (eller i det minste forsøkt sterkt) mye “gammel overtro” fra antikken, fra spådomskunst til magi.
Tilsvarende nevnes ikke at noe av det som skjedde i renessansen var at nettopp mye “gammel overtro” fikk ny kraft, inkludert troen på skademagi. Heksetroen var en arv fra antikken. Dermed bør nok kirken roses for å så lenge å ha klart å legge et lokk på den.
I stedet for å belyse slike forhold setter Gaarder stort sett likhetstegn mellom antikken og avansert. Han fremstiller den i positivt ladete ord, en velstående kultur full av vitenskap og kunst, den rake motsetning til middelalderen: “Kulturen blomstret under romertiden. Men i begynnelsen av middelalderen gikk alt i oppløsning” (side 187).
Leserne får ingen andre forklaringer på dette enn kirken.
Forsterker bilde av skurker og helter
Dermed forsterker en prisbelønt roman oversatt til 64 språk og solgt i 50 millioner eksemplarer et godt innarbeidet bilde av skurker og helter: Kirken legger et lokk over gresk filosofi. Det fører til kulturell nedgang, men heldigvis gir muslimer oss en restart.
Gaarder forsterket bildet når han i romanen sier at “fra slutten av 1100-tallet kom lærde arabere til Nord-Italia på invitasjon av fyrstene der. Slik ble også mange av Aristoteles’ skrifter kjent og etterhvert oversatt fra gresk og arabisk til latin” (side 181).
I normale analyser er helt andre sentrale, allerede fra slutten av 1000-tallet. I stedet for anonyme “fyrster” og “lærde arabere” omtales personer som erkebiskop Raymond de Sauvetât som tok initiativ til et omfattende oversettelsesarbeid i Toledo i Spania. Her søkte lærde som Gerard fra den nord-italienske byen Cremona (1114-87) etter tekster som var blitt tilgjengelige etter gjenerobring av muslimske områder. For oversettelser direkte fra gresk var Sicilia viktig fordi deler av befolkningen fortsatt var gresktalende.
Skolevesenet nevnes, men konkretiseres ikke
Som nevnt virker det som om Gaarder vet bedre. Han er kjent med at kirken ikke stengte ned all filosofi. Han vet at den ikke raserte Romerriket. Han vet at den bevarte mye, selv uten støtte fra storbyer og styrtrike keisere.
Dermed treffer han også blink i deler av fortellingen. Utfordringen var i stor grad begrenset tilgang på tekster i kjølvannet av folkevandringer, invasjoner og økonomiske sammenbrudd.
Når Sofie lurer på om alle de greske filosofene ble glemt etter at kirken stengte Platons akademi, er svaret at det bare var delvis. “Man hadde kjennskap til noen Aristoteles-skrifter her og noen Platon-skrifter der” (side 174).
Noe av inntrykket kunne vært rettet opp ved mer utfyllende beskrivelser av skolevesenet. I stedet sies noen få setninger om at det “tok form” i middelalderen. Allerede tidlig “oppstod de første klosterskolene. Fra 1100-tallet kom katedralskolene, og fra omkring 1200 ble de første universitetene opprettet. Den dag i dag er fagene oppdelt i forskjellige grupper eller “fakulteter” som i middelalderen” (side 173).
Gaarder forteller imidlertid ikke at disse skolene underviste i de såkalte syv frie kunster. Dette var nettopp en modell fra antikken, basert på fagene grammatikk, retorikk, dialektikk (logikk), aritmetikk, geometri, musikk og astronomi. Pensum var da også i stor grad antikke forfattere, fra Cicero (106-43 f.Kr.) til spesielt Martianus Capella på 400-tallet.
I Østromerriket, altså der keiser Justinian (og ikke kirken) i år 529 angivelig “la et lokk” på gresk filosofi, var man enda bedre stilt. Det keiserlige akademiet Pandidakterion i Konstantinopel grunnlagt i år 425 hadde 31 stillinger for bl.a. juss, filosofi og de syv frie kunster. Selv om det keiserlige bibliotek med over 100 000 verker, brant noen tiår senere, kunne man reetablere store deler gjennom en rekke mindre samlinger. Det ble undervist i Platon, Aristoteles og andre tenkere både i Syria og Alexandria og det var tekster fra disse områdene som jøder og kristne oversatte til arabisk fra 700-tallet.
I stedet for å legge et lokk over antikkens tenkning, var den pensum på middelalderens skoler og universiteter, selv om tilgangen på tekster i vest var langt mer begrenset enn i det gresktalende Østromerriket og etterhvert i arabiske områder.
Feil på mange måter
Påstanden om at kirken stengte Platons akademi i Athen er altså feil på svært mange måter. Dessverre kreves mer enn ett avsnitt å rydde opp, og ikke bare fordi fremstillinger som i Sofies verden er blitt barnelærdom som møter lite motstand.
Perspektivet er så gjennomgående at det er nesten like mye å lære som å avlære.
For det første nevner ikke Sofies verden forhold som økonomi, politikk, katastrofer eller sykdom. Ja, det var en nedgang i Vest-Europa, men den begynte allerede i romertiden. Kanskje var 200-tallet mest avgjørende når over 20 keisere og et utall utfordrere kjempet om makten.
For det andre var det som nevnt den romerske keiseren Justinian som stengte akademiet, ikke “kirken”. Dette var like klart i 1991, uten behov for å sjekke nyere studier.
Utdannelse tok imidlertid ikke slutt med dette, tvert i mot blomstret den. Små og store byer hadde skoler for gutter og jenter, fra Konstantinopel, Antiokia og Alexandria, til Athen, Beirut og Gaza.
Kristne spredde kunnskapen til Persia, oversatte Aristoteles og andre til syrisk, og kommenterte dem på linje med filosofer i århundrene før. Det er i stor grad takket være disse syriske oversettelsene at så mye ble bevart for ettertiden, via senere oversettelser til arabisk.
For det tredje gjaldt dette ikke “Platons akademi” med over 900 års fartstid, men et ganske nytt i Athen. Også dette var lett tilgjengelig kunnskap da Sofies verden ble skrevet.
Allerede på 200-tallet delte filosofihistorikeren Diogenes Laërtios akademiets historie i tre: “det gamle akademiet” (fra 387-266 f.Kr.), “det midterste” (neste drøyt hundre år) og “det nye” som romerne la i grus i 86 f.Kr..
Etter plyndringer av barbarer på 200- og 300-tallet var Athen kraftig redusert. Selv om byen var langt mindre enn Alexandria og Konstantinopel, underviste man fortsatt i filosofi. Et fjerde akademi kom likevel ikke før over fire hundre år etter forrige. Det var dette nyplatonske som ble stanset i 529.
For det fjerde handlet det ikke om et generelt forbud mot gresk filosofi, men i stor grad et oppgjør mot spådomskunst. Slik historikere som E. J. Watts forklarer forbudet var det spisset både mot at ikke-kristne skulle «undervise i filosofi», «tolke astronomi» og «kaste terninger». Bekymringen gikk ikke på at Platon eller Aristoteles var på pensum. Akademiets filosofi var mer enn logiske øvelser, disse “ikke-kristne” drev også med ritualer der man manet frem guder, teurgi. Å “tolke astronomi” var ensbetydende med astrologi, som sammen med terninger ble brukt til å finne livsskjebner.
Keiseren så ikke mildt på saken: Man påkalte guder. Man stolte på terninger. Man spådde død. Sådde noen tvil om hvor lenge han selv eller andre prominente hadde igjen å leve, kunne det føre til uro.
Siden forbudet primært rammet skolen i Athen, fortsatte andre nyplatonske filosofer å undervise, blant annet i Alexandria. Ingen la et lokk på antikkens filosofi i år 529.
For det femte skaper formuleringen “kirkens grep over den greske filosofien” inntrykk av en sterk og massiv kirke med en plan og midler til å gjennomføre denne. I realiteten var historien både i øst og vest en strid og samspill mellom fyrster, paver, biskoper, abbeder og skolemestere, etter hvert også professorer, alle med vekslende interesser, prioriteringer, utfordringer og muligheter. Det er ingen offisielle vedtak i kirkelig regi om filosofi før vi er på 1200-tallet.
For det sjette kan det som benediktinerne etablerte i 529 minne om klassiske akademier. I klostrene leste man tekster, diskuterte dem, skrev egne og tok vare på gamle. De ble viktige religiøse og administrative sentra, drivere av økonomisk vekst og spredning av kunnskap. Bøker ble skrevet og kopiert i skrivestuene, og man underviste for både kirkelige og statlige funksjoner.
Skal vi regne år 529 som symbolsk for kirkens forhold til kunnskap og filosofi, er det langt på vei av motsatt grunn enn Gaarder legger opp til.
For det syvende var det i Østromerriket flere enn klostrene som formidlet gresk filosofi, selv om det ble langt trangere etter araberinvasjonene på 600-tallet. Man hadde omfattende biblioteker i flere byer, det største var det keiserlige i Konstantinopel.
For det åttende er det litt uklart om ikke akademiet i Athen, eller noe som lignet, senere ble startet opp igjen. For det var ikke slik at lokale ledere samvittighetsfullt holdt fast ved alle senromerske lover. Mange ble mest tatt som signal om at keiseren var kjent med noe klanderverdig, og noe man etter få måneder brydde seg mindre om. [1]
For det niende var det slik at selv om akademiet kanskje ikke ble startet opp igjen, fortsatte nyplatonske filosofer andre steder. I 610 blir Stefanus (580-640) fra Alexandria hentet av keiser Heraklios til hovedstaden Konstantinopel for å undervise i Platon, Aristoteles og hele kvadrium. [2] En av hans studenter underviste senere det armenske universalgeniet, det er fristende å si renessansemennesket, Anania Shirakatsi (610-685).
Antikkens lærdom ble ikke sett på som undergravende for samfunnet, men noe man ønsket å spre til alle deler av keiserriket.
Mange symbolske tidspunkt
Skal vi snakke om et symbolsk tidspunkt for nedgangen for gresk filosofi i vesten, er det i stedet tre andre år eller perioder som hver på sin måte rett og slett begrenset tilgangen.
- Den turbulente soldatkeisertiden eller “anarkiet” fra 235-284 var en intens maktkamp mellom mer enn 20 keisere og et utall utfordrere. Byene ble utarmet, økonomien brøt flere steder sammen. Det ble ikke bedre av epidemier og folkevandringsstammer som plyndret selv i Italia. En stund var riket delt i tre og nært sammenbrudd. Keiser Diokletian fikk orden på mye med et stramt styre fra 284, men med andre prioriteringer. I Vestromerriket var behovene i administrasjonen, juss og militæret nå retorikk og lover på latin fremfor litteratur og filosofi på gresk, og stadig færre greske tekster var i omløp.
- År 620 da keiser Herakleios bestemte at gresk og ikke lenger latin skulle være offisielt språk i Østromerriket. Dermed var det ikke lenger behov for å oversette til latin, og stadig færre som i det hele tatt kunne latin.
- År 639 da araberne erobret Alexandria og gresk sluttet å være hovedspråket. Dermed ble den blomstrende kulturkontakten mellom Vest-Europa og Nord-Afrika brutt. I tegneserien ser vi at Gaarder finner det “viktig å påpeke at araberne erobret den hellenistiske byen Alexandria og dermed overtok en stor del av den greske vitenskapen”. Han vedgår med andre ord at gresk filosofi i høyeste grad var tilgjengelig i Østromerriket godt over hundre år etter at “kirken” stengte akademiet i Athen i 529.
Tegneserien treffer dessverre ikke bedre med at Midtøsten og Nord-Afrika sluttet “seg til islam”. Det er som å si at “etter Cæsars død sluttet gallerne seg til romersk religion”. Ja, en muslimsk elite styrte disse landområdene etter en invasjon, men de fleste innbyggerne fortsatte som kristne, jøder eller annet i generasjoner, noen helt frem til moderne tid. I Egypt er den koptiske befolkningen betydelig også i dag.
Kristne bevarte kunnskapen
Etter at Vestromerriket gradvis ble oppløst i kjølvannet av folkevandringene på 4-500-tallet, var klostrene de eneste med ressurser til å ta vare på og kopiere tekster. Skal man snakke om et “kunnskapsmonopol”, er det altså naturlig og et godt stykke på vei fortjent.
I stedet for å legge lokk over filosofien, brukte kirken og klostrene tusener av årsverk på å bevare det som var tilgjengelig på latin. En fremtidig utgave av Sofies verden bør med andre ord løfte dem frem blant heltene i filosofihistorien, i en tidlig fase ikke minst kelterne.
Både før og etter år 529 forsøkte man å ta vare på det som var oversatt til latin. Etter forbilde av Boethius (477-524) og Cassiodorius (485-585) baserte kloster- og katedralskoler sin opplæring nettopp på antikkens såkalte syv frie kunster, noe som etter flere reformer og videreutviklinger la grunnlaget for universitetene.
Det fantes fremtredende nyplatonikere også etter 529. Flere var klart kritiske til kristen tro, ikke minst Simplicius (480–560) som hadde vært sentral i nettopp akademiet i Athen frem til 529. Da han vendte tilbake til Justinians Østromerrike, skrev han omfattende verker, dels som følge av en svært så rasjonell disputt med Johannes Philoponus (490-570), en kristen filosofi i Alexandria.
Det er forståelig at Gaarder ikke har plass til mange av middelalderens lærde, men boken (f.eks. ved å nevne det i en setning) og tegneserien (f.eks. ved en lang bokhylle) burde informert leserne om at det er en god del (History of Philosophy without any gaps berører rundt 60) mellom de to han trekker frem, Augustin (354-430) og Aquinas (1225-1274).
I romanen forklares at “det ikke dreier som om noe dramatisk brudd med gresk filosofi straks vi beveger oss inn i den kristne middelalderen. Mye av den greske filosofien ble båret inn i den nye tiden gjennom kirkefedre som Augustin” (side 177). Observante lesere vet imidlertid at han ikke levde i middelalderen, men over hundre år før akademiet i Athen ble stengt. Dermed kan dette leses som om bruddet først ble dramatisk hundre år senere.
Gaarder nevner kort at Aquinas hadde en “berømt filosofilærer” som het Albert den store (1200-80), men ikke andre tenkere som var opptatt av å forstå og formidle, noen ganger også forbedre, antikkens filosofi.
Når leserne ikke en gang får høre navn som Alcuin (735-804), John Scotus Eriugena (803-877), Gerbert fra Aurillac (946-1003), også kjent som pave Sylvester II, Anselm (1033-1109) eller Abelard (1079-1142), er inntrykket at gresk filosofi nærmest sprang ut av mørket med Aquinas 800 år etter Augustin, takket være at “fra slutten av 1100-tallet kom lærde arabere som til Nord-Italia”. I tegneserien er dette konkretisert til Averroes (1126-1198) når det hevdes at det var takket være ham at Aristoteles ble gjenoppdaget i den vestlige verden.
I realiteten tok mange vare på kunnskap fra antikken etter år 529. Isidor av Sevilla (560-636) skrev en leksikalsk ordbok med sitater og oppsummeringer av mange lærde. Hans Etymologiae med 448 artikler fordelt på 20 bind var sentral i mange århundrer, også i norske klostre. Inspirert av antikkens lærdom og leksika, ikke minst Plinius den eldres Naturalis Historia i 37 bøker fra første århundre, ble det skrevet en rekke leksika – uten å monopolisere eller legge spesielt mye lokk på noe kunnskap.
Vi har også oversettelser av Aristoteles fra gresk allerede på midten av 1100-tallet, slik at det må nyanseres at han ble gjenoppdaget på grunn av Averroes. Hans grundige kommentarer fikk likevel uvurderlig betydning i vesten i århundret etter.
Mørke kaster ikke lys over historien
Det er heldigvis blitt vanlig at læremidler og populærvitenskap sier at det er feil at middelalderen bare var mørk eller ikke så mørk som mange tror. Dessverre følges dette sjelden opp med gode og lærerike eksempler, slik en forfatter som Gaarder fint kunne gjort.
I stedet formulerer man seg på måter som forsterker inntrykket av middelalderens mørke.
Så også med Sofies verden. Selv om tegneserien sier at “mange anser middelalderen som en eneste lang natt”, men at “det helt klart er overdrevet”, forklares ikke hvordan. Det etterlatte inntrykket er at kirken kvelte gresk filosofi, slik at den gikk i glemmeboken, ble stengt ute, til “den kristne tro klarte omsider å pålegge verden sitt syn”.
Bildet er klart: Mens tanken var fri i hellenismen, må kirken tvinge sitt syn på verden.
Når Sofie spør om det virkelig var en så mørk tid er svaret klart: “Ja, de første århundrene var virkelig en kulturell nedgangstid” (side 187). Man “vendte tilbake til naturalhusholdning og byttehandel”, og det ble “føydalisme” og en “stor nedgang i folketallet”.
Lesere får ikke høre om andre årsaker. Det sies ingenting om effekten av folkevandringer, den store pesten på 500-tallet, for ikke å si invasjoner og plyndringer, i regi av alt fra persere til arabere, hærstyrker og pirater, vandaler og vikinger.
Den eneste som nevnes er altså kirken som klarte å “pålegge verden” sitt syn. For mange lesere er det nok bare fantasien som setter grenser for hvor ille det må ha vært når det både knuste hele pengeøkonomien og førte til et dramatisk redusert folketall.
Slike store generaliseringer er dessverre typiske om en tusenårsperiode som middelalderen. Dermed nevnes ikke at pengeøkonomien fortsatte i den østromerske verden (altså der Athen lå) i hele middelalderen, ble videreført i områdene araberne erobret på 600-tallet, og fornyet i vestlige riker som Karl den stores i andre halvdel av 700-tallet.
Leserne får heller ikke vite at det nettopp var i middelalderen at Norge fikk varige former for pengeøkonomi, etter at Harald Hardråde (1047 til 1066) erstattet utenlandske mynter med et norsk myntvesen. I løpet av tredve år var 90 prosent av myntene norske. Dette pengesystemet varte til vi fikk felles konge med Sverige i 1319.
Inspirasjonen var både Haralds inngående kjennskap til den østromerske verden og et myntvesen som sprang ut av Karl den stores reformer. Selv om naturalhusholdning ikke var uvanlig i første fase av middelalderen i det tidligere Vest-Romerriket, ble pengeøkonomien stadig mer dominerende.
Likevel ikke helt slutt
Inntrykket av totalt mørke modifiseres litt når det fremkommer i tegneserien at det likevel ikke var helt slutt på gresk filosofi, kun “begrenset tilgang til greske tekster i vesten”. For leserne er årsaken opplagt: Det var kirken som bevisst begrenset tilgangen, ved å legge et lokk på gresk filosofi.
Araberne fremstår som kirkens rake motsetning. I romanen får vi som nevnt vite at da de erobret den hellenistiske byen Alexandria, overtok de “en stor del av den greske vitenskapen” og spilte “en ledende rolle innen vitenskapen gjennom hele middelalderen” (side 188).
Underforstått: Antikkens frie tenkning fortsatte hos araberne som takket vært fraværet av kristne kunne dyrke og videreutvikle gresk filosofi. Leserne kobler dette direkte til religiøse forskjeller når Gaarder forteller at Midt-Østen og Nord-Afrika ble “vunnet for islam”, som om det var en idrettskonkurranse.
Når det fortelles at også Spania ble “en del av det muslimske kulturområdet”, høres det omtrent ut som de skulle ha meldt seg inn i EU. Arabernes blodige invasjoner av kristne områder kritiseres ikke i det hele tatt. I stedet understrekes at “den arabiske kulturen” (underforstått den muslimske) var “overlegen i forhold til den kristne” (175), noe ikke ville vært det eneste man hadde sagt om andre kolonimakter, selv om det skulle ha stemt.
Dette handler imidlertid ikke bare om skjeve fremstillinger, men om direkte feil. Det sies til og med at i motsetning til i Vesten snakket de lærde i den arabiske verden gresk og “verkene til Aristoteles ble lest og til og med oversatt”.
I realiteten ble verkene oversatt til arabisk fordi lærde muslimer, stort sett ikke snakket gresk. Derfor var det ofte kristne syrere som stod for oversettelsene, uten at de la lokk på noe som helst.
Humanistene jobbet for kirken
Det er bra at Gaarder og tegneserien løfter frem Augustin fra 400-tallet og Aquinas på 1200-tallet, men ikke at han legger et lokk over perioden i mellom.
Etter at kirken i tusen år hadde tatt vare på mange tekster ved iherdige skrivere i klostrene, fremstiller Gaarder det som flott at vitenskapen og filosofien noen år etter Thomas Aquinas begynte å “gradvis løsrive seg fra kirken” (side 225). Det var et avgjørende brudd da boktrykkerkunsten kunne spre “de nye tankene til humanistene”, noe som også bidro “til at kirken mistet sitt monopol som kunnskapsformidler” (side 226).
Selv om Gaarder nevner at “Renessansehumanistene bygget Peterskirken” nevnes ikke at humanister flest var tilknyttet den katolske kirken eller protestantiske kirkesamfunn, eller at ordet “humanist” hadde en helt annen betydning enn de fleste forbinder med det i dag.
I stedet for en fornyet interesse for humaniora, latinsk og gresk språk og litteratur, vil mange lesere tenke at “renessansehumanistene” (side 198) hadde et førkristent livssyn når de stod for en gjenfødelse av antikkens kunst og kultur, der tanken var å “vende tilbake til humanismens kilder” (side 225).
Underforstått: Kirken og middelalderen var ikke noen kilde for “humanismen” eller et menneskesyn der vi “vi alle er unike individer”.
Dermed blir det misvisende å hevde at på “denne tiden dukket det også opp et nytt menneskesyn. Mennesket ble betraktet som noe uendelig stort og verdifullt”. Det blir ikke bedre når Sofie repliserer med at “men det sa de greske filosofene også!”.
Ja, noen var inne på dette, men det var ingen bærende tanke i antikken og fikk ingen politisk betydning i et slavesamfunn der toneangivende tenkere som Aristoteles kunne se på kvinner som mislykkede menn. Når fokus er på naturlige ulikheter, blir en likeverdstanke fremmed.
Dette kobles til at Kopernikus og Galileis astronomi viste at jorden ikke var i sentrum av universet slik at “mennesket mistet sin særstilling i skaperverket” (i romanen formulert litt svakere til “noe av sin særstilling” (side 209)).
Deres teorier “møtte dermed selvsagt også kraftig motstand fra kirken”.
Det er imidlertid både historisk feil at kirken reagerte fordi vi mistet vår “særstilling” og merkelig logikk. Hvorfor skulle kirken mislike astronomiske modeller fordi de angivelig fratok oss vår verdi, hvis den ikke før dette betraktet mennesket som “noe uendelig stort og verdifullt”?
Leser vi tekster fra antikken, middelalderen og renessansen, oppdager vi tvert i mot at jorden har lavest verdi, fordi den er lengst unna de himmelske områdene. Slik Denison forklarer finner vi ikke noe sjokk på Kopernikus’ eller Gailileis tid over at vi skulle ha nistet noen særstilling. De første tegn ser vi først når satirikerne Cyrano de Bergerac og Bouvier de Fontenelle i andre halvdel av 1600-tallet gleder seg over at det nye verdensbildet jekker oss ned, «ydmyker menneskets forfengelighet» som de formulerte det.
Det var sikkert en passende melding til det franske hoffet på den tiden.
Burde kirken likevel lagt lokk på gresk filosofi?
Det hører med at Gaarder noen steder skifter perspektiv. Mens det tidligere var beklagelig at kirken “la lokk på gresk filosofi”, ser vi også at den likevel ikke gjorde det, i hvert fall ikke godt nok. Dermed kritiserer han – litt upresist – Thomas Aquinas siden han “videreførte dessverre kvinnesynet til Aristoteles”.
I realiteten fulgte Aquinas etablert “naturvitenskap” (= Aristoteles), samtidig som han takket være sin kristne tenkning utfordret den. Dermed godtar han ikke uten videre at kvinner biologisk sett er “mislykkede menn”, men forklarer at siden Eva var skapt av Gud, var hun viktig, intendert og nødvendig i skaperverket.
Når Første Mosebok forteller at hun til og med er laget av mannens ribbein (noe tegneserien fremstiller negativt, “Aargh, enda mer kvinnehat”), leser Aquinas det til at hun verken er en han skal se opp til som hans overhode eller skal se ned på, men hans like.
I stedet for å forstå dette som et frempek mot og muligens en rot til en moderne likeverdstanke, fremstilles det altså som dobbelt ille at Thomas også forholdt seg til Bibelen.
Tegneserien modifiserer likevel inntrykket et stykke på vei ved å forklare at for Thomas er kvinnen underordnet mannen “bare som naturvesen” (altså slik Aristoteles så det) mens “i himmelen er kvinnens sjel likeverdig mannens” (hva nå det er når kristne tror på legemets oppstandelse) slik at “der hersker det likestilling”.
Også i dag skiller vi når vi ser oss “bare som naturvesen”, som pattedyr i biologien, og likevel insisterer på et verdigrunnlag der vi er likeverdige uansett kjønn eller hudfarge, evner eller antall likes i sosiale media.
Thomas står ikke først i køen til å bli feminismens skytshelgen, men er dypere enn Sofies verden legger opp til, og argumenterte altså på noen områder imot Aristoteles.
Tegneserien innfører egne feil
Tegneserien holder seg stort sett godt til romanen, men i blant blir tolkningen problematisk, hvis det da ikke er oversettelsen.
Noe handler om fremstillingen av det som har indo-europeiske røtter (“hinduismen, buddhismen og gresk filosofi”) og semittiske røtter” (som “kristendom, islam og jødedom”). En dobbeltsidig tegning oppsummerer noen sider i romanen i ni punkter på hver side av et stort tre for å vise forskjeller (side 178-79). Mange treffer greit, men spesielt fremstår begge nummer ni ganske underlige og treffer romanen for dårlig.
- Punkt IX på den indo-europeiske siden er at man “ønsker å kjenne framtiden til en verden der det utspiller seg en evig kamp mellom det gode og det onde”. Samtidig viser punkt V at man i motsetning til semittene har “et syklisk syn på historien, siden den stadig gjentok seg”. Romanen forklarer at “Det finnes altså ingen egentlig begynnelse eller ende på historien. Det blir ofte snakket om forskjellige verdener som oppstår og forgår i en evig veksling mellom liv og død” (side 155). Lesere vil fort undre seg over hvorfor man er så nysgjerrig på fremtiden, hvis historien er en gjentakelse. Det blir ikke mer forståelig når man tror på sjelevandring (punkt VII), og i følge romanen håper å bli frelst fra den med “passivitet og tilbaketrukkenhet” som ideal (side 155). Lesere vil fort spørre om hinduister og buddhister virkelig er opptatt av kampen mellom det gode og det onde. Legger ikke det seg tettere opp mot et vestlig og tildels kristent perspektiv?
- Punkt 9 på den semittiske siden hevder at “Gud har skapt en kløft mellom seg og verden, hensikten er å bli frelst fra skyld og arvesynd”. Dette stemmer imidlertid ikke med noen religion som er nevnt. Romanen sier da også kun at det er “en kløft mellom Gud og hans skaperverk” (side 157). Slik romanen forklarer var det ikke Gud, men menneskene som skapte kløften ved et opprør mot Gud (side 158). Videre er ikke arvesynd en del av islam og jødedom, og romanen bruker et bredere uttrykk: “Målet er ikke å bli frelst fra sjelevandringen, men fra synd og skyld”. Tanken om arvesynd stammer fra kirkefaderen Augustin rundt år 400 og finnes ikke i alle kristne retninger.
Tegneserien dropper heldigvis flere av Gaarders feil
Selv om det muligens er av plassgrunner, taler det til tegneseriens fordel at den ikke som romanen gjentar antikatolsk propaganda om at det var “bare prester og munker som kunne lese Bibelen, fordi den bare fantes på latin” (side 210).
I realiteten var Bibelen, eller deler av den, oversatt til en rekke språk før reformasjonen, også norsk. At ikke alle hadde tilgang til slike utgaver, skyldtes i stor grad kostnadene ved å produsere bøker . Dermed hadde kun de rikeste råd før boktrykkerkunsten og bruk av papir som var langt billigere enn pergament.
Noe handlet også om at ikke alle hadde lov til å gi ut bibelutgaver, selv om det ikke alltid la begrensinger i praksis. Til tross for at et kirkemøte i England i 1408 forbød uautoriserte oversettelser, var John Wycliffes (1328-84) bibler fra 1380- og 90-tallet utbredte i England.
Gaarder snur som så mange også den politiske historien på hodet i romanen. Dermed forklarer han at Roma fungerte som kirkens hovedstad gjennom nesten hele middelalderen, og tolker dette til at kirken hadde den politiske makten. “Skjønt etter hvert fikk de nye nasjonalstatenes konger og fyrster så stor makt at enkelte av dem våget å sette seg opp mot den sterke kirkemakten” (side 257).
Realiteten var stort sett motsatt. Ja, kirken kunne misbruke sin posisjon på ulike måter, men var i stor grad en etisk motmakt til brutale og selvopptatte fyrster. Likevel var det først på 1000-tallet at kirken fikk så stor makt at enkelte paver våget å sette seg opp mot den sterke fyrstemakten. I perioder kunne likevel den tysk-romerske keiseren og ikke minst den franske kongen avsette og innsette paver etter politiske behov, noen ganger med det resultat at det var to eller tre paver samtidig.
Tegneserien dropper også andre av Gaarders videreformidlinger av myter. Dermed unngår vi bommerter som at man “som i antikken” igjen “begynte å dissekere døde mennesker for å finne ut hvordan kroppen var bygget opp” (side 199) (i realiteten var dette stort sett forbudt i antikken i motsetning til i middelalderen), at Bruno ble drept for sin vitenskap (side 200) og at man først på 1300-tallet begynte å advare mot “blind tro på gamle autoriteter” (side 201).
Det er forståelig, men trist, at man i forbindelse med en så gjennomarbeidet tegneserie likevel ikke har gjort en mer selvstendig jobb. Dermed ender en ellers fabelaktig produksjon, dessverre med å forsterke utbredte myter og misvisninger.
Barn og unge fortjener langt bedre.
Noter
[1] Cameron (1968), side 9.
[2] Blumenthal (1979), side 385.
Litteratur
H. J. Blumenthal: 529 AND ITS SEQUEL: WHAT HAPPENED TO THE ACADEMY?, Byzantion, Vol. 48, No. 2 (1978), side 369-385, Peeters Publishers.
Alan Cameron: THE LAST DAYS OF THE ACADEMY AT ATHENS, Proceedings of the Cambridge Philological Society, NEW SERIES, No. 15 (195) (1969), side 7-29, Cambridge University Press.
Dennis R. Danielson: Myth 6. That Copernicanism Demoted Humans from the Center of the Cosmos, i Numbers (2009).
Jostein Gaarder: Sofies verden. Roman om filosofiens historie, Aschehoug 1991.
Olav Neset: Norrøn oversettelse av bibeltekst på 1200-tallet – Oversettelsesstrategier i Stjórn II, Masteroppgave i norrøn filologi, Institutt for lingvistiske og nordiske studier,
UNIVERSITETET I OSLO, våren 2014.
Michael Nolan: What Aquinas Never Said About Women, First Things, November 1998.
Ronald L. Numbers: Galileo Goes to Jail and Other Myths about Science and Religion, Harvard University Press, 2009.
E. J. Watts: City and School in Late Antique Athens and Alexandria. University of California Press, 2006, s. 128-138.
Nicobi og Vincent Zabus: Sofies verden. Basert på Jostein Gaarders roman. 1. Filosofi – fra Sokrates til Galilei, Aschehoug 2022.
