Ressurser

Tankevekker: Middelalderen er en myte

Bjørn Are Davidsen

Publisert 11 september 2020

Medieval knight in ancient castle interior

Når læremidler snakker om middelalderen, er det ikke fordi noen på den tiden bruke ordet. Tvert i mot er det vanlig for mange å kalle tiden man lever i for en ny tid, enten det er på 1100-tallet eller 1700-tallet – eller i dag.

Hvorfor kaller vi en av tidsperiodene for middelalderen?

Snakker jeg om min egen tid, er det lett å være positiv om jeg ikke lever midt i en pandemi eller krig. Dermed kan vi mistenke at ordet middelalder ble laget av noen som så mørkt på denne tiden – og ikke levde i den. Det var en tid mellom andre tider. Og man likte både tiden før og etter bedre.

Ordbruk påvirker.  De skaper stemninger. Hva om vi hadde droppet ordet middelalder? Hvordan hadde vi tenkt hvis vi i stedet snakket om tiden fra år 500-1500 for renessansene – i flertall?

For det er ikke et rent påfunn. Historikere snakker for det første om den karolingiske renessansen på 7-800-tallet.

Rundt 800 kommer det første lyspunkt som varsler starten på en kulturell revitalisering. Keiser Karl den store (742-814) innledet med sin utdannelsesreform den første av middelalderens renessanser. Europas klokeste hoder ble lokket til hoffet og keiseren opprettet katedral- og klosterskoler. Man kopierte i stort antall antikkens klassikere og underviste i latin, slik at prester og andre kunne lese dem. Dette fikk mange positive effekter, også for vitenskaper som astronomi og tidsberegning. Man måtte kunne regne ut nøyaktig tid for feiringer av påsken og andre høytider, og for daglige tidebønner i klostrene.[1]

Dette var faktisk en renessanse – eller gjenfødelse – av antikkens kunnskapstradisjon. Det skjedde ikke en tilsvarende renessanse i malerkunst eller litteratur. Men det ble etablert mange skoler som gjorde at lese- og skrivekunsten bredde om seg.[2]

I middelalderen var det en rekke renessanser av antikkens kunnskapstradisjon. En av grunnene var den store vekten man la på Gud som den store logiker og arkitekt som hadde konstruert universet etter geometriske prinsipper.

I århundrene som fulgte, var det flere renessanser. En av disse skjedde gjennom de tysk-romerske keiserne på 900-tallet. I samme periode finner vi også en renessanse i den delen av England, Wessex, som kong Adelsten regjerte over. Det var til dette engelske hoffet som norske kong Harald Hårfagre sendte sin sønn Håkon. Han var sikkert ikke overrasket over resultatet. Håkon fikk solid undervisning i latin – og ble kristen, hundre år før slaget ved Stiklestad.

Gjenoppdagelsen av enda flere av antikkens og den arabiske naturfilosofiens verker på 11-1200-tallet i Europa, gjorde at vi kan snakke om en ny – fransk – renessanse i denne perioden. Så på 1300-tallet begynte den italienske renessansen. Den handlet ikke om naturfilosofi eller vitenskap, men om malerkunst og skulpturer, ikke minst ved igjen å ta i bruk antikkens måter å tenke perspektiver.

Dermed er det naturlig at også skolens læremidler stiller spørsmål ved ordbruk som “middelalderen”, eller i hvert fall ved den negative bruken. Blant eksemplene er et oversiktsspørsmål for Signatur for vg2 fra 2013 [3]:

«Hva menes med at ordet ’middelalderen’ ble brukt som et nedsettende uttrykk?» Svaret er at «Vitenskapsmenn på 1400-tallet så på middelalderen som en mørk og dyster tid, uten store kulturelle bragder. Middelalderen lå mellom de lysende periodene oldtiden og renessansen.»

Samtidig blir det for upresist at det var vitenskapsmenn som så middelalderen som mørk. For her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Det er ikke uvanlig å ha noen bilder i bakhodet av at renessansen handlet om naturvitenskap, og ikke malerkunst. I realiteten ble verken begrepet middelalder eller tanken om en mørk tid er skapt av naturvitere. Hvem som står bak? Diktere og kunstnere.

Den første vi vet som skrev om middelalderen som «mørk», var dikteren Francesco Petrarka (1304–1374). Han var så begeistret for antikkens litteratur at han likegodt delte historien i to: Den lyse antikken og den mørke tiden etter. Derfor var det så viktig at hans eget 1300-tallet vendte tilbake til antikkens lys.

Bakgrunnen var ikke en lengsel etter vitenskap. Petrarka hadde mest av alt ønsket å bli dikter, men faren var jurist og tvang ham til syv års «bortkastede studier» blant annet i Bologna, samme universitet som etter alt å dømme utdannet de ansvarlige for den norske landsloven fra 1274.

Selve begrepet middelalderen oppsto i århundret etter. De første som delte historien i tre ved å legge inn en middelalder mellom antikken og deres egen “moderne tid” på 1400-tallet, var historikerne Leonardo Bruni og Flavio Biondo.

Oppgaven er altså enkel. Neste gang du skriver om middelalderen, kan du gjøre et <søk> og <erstatt> med renessansene. Kanskje du til og med kan være mer presis og trekke frem den spesifikke renessansen du snakker om – og hvilket land eller by du tenker på. For 700-tallet ligner ikke mye på 1100-tallet noe sted – og Paris ikke på Tønsberg noen gang.


[1] Lindberg, The Beginnings of Western Science, 2007, s. 196.

[2] Lindberg, The Beginnings of Western Science, 2007, s. 150-157, 194-198.

[3] https://signaturbm.portfolio.no/read/349a01de-0cf9-464d-914a-4786462a114c, besøkt 30.04.2020

Mest populære innlegg

Julespørsmål: Er juletreet en førkristen tradisjon?

30 desember 2020

Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen?

30 september 2020

Julespørsmål: Valgte de kristne 25. desember fordi romerne allerede feiret Solen den dagen?

15 desember 2020

Har du støtt på en påstand du stiller spørsmål ved?

I en verden full av informasjon er det ikke alltid lett å skille fakta fra fiksjon. Fagsjekk søker derfor å utforske ulike typer påstander og perspektiver i lys av kilder og normalvitenskap.

Relaterte ressurser

Dybdeartikkel

Konspirasjonsteori uten kilder

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Refleks 7 for karikert om Copernicus og Galilei

Bjørn Are Davidsen

Dybdeartikkel

Sofie for mye i feil verden

Bjørn Are Davidsen