Fagsjekk vil i samarbeid med Damaris Skole vurdere læremidler til fellesfaget religion og etikk for vg3. Vi starter med «Religion og etikk» fra Cappelen Damm over tre artikler.
Denne analysen er omfattende, men likevel ikke fullstendig. Vi ser i mindre grad på nettressursene siden det i praksis er boka som er førende for innholdet i undervisningen.
Fokus vil først og fremst være på det faglige innholdet, og på overordnet tilpasning til læreplanen. For de kristne friskolene vil man også se på hvordan boken står til synliggjøringstillegget som de har forpliktet seg til å følge i undervisningen.
I tillegg vil det kommenteres noe om struktur og pedagogiske grep.
Informativ fremstilling
I det store og hele er boken en informativ framstilling av religioner, livssyn, etikk og filosofi fra erfarne fagfolk, og den huker av på alle deler av læreplanen. Gjennomgangen understreker likevel behovet for å bevisstgjøre forlag, lærebokforfattere, lærere og elever på hvordan framstillinger former forståelsen som elevene sitter igjen med. Det bidrar forhåpentligvis til refleksjon rundt både læremidler og fag.
Overordnet vil faglærere oppleve at noen deler av boka treffer godt, at andre trenger å suppleres, og at enkelte deler kan utfordres. Vi har kommentarer til de fleste deler av boka, men har samlet dem mer tematisk enn kronologisk.
Noen gjennomgående svakheter
Innledningsvis er det grunn til å peke på noen gjennomgående svakheter ved boken som lærebok:
- Faglig oppleves den som noe mangelfull på metode, med for lite forklaring av fagbegrep, og for lite anvendelse av teoretiske verktøy for sammenligning og analyse. Boka blir i for stor grad beskrivende, og tilnærmingen i for liten grad kritisk, problematiserende og drøftende.
- Pedagogisk vil elevene oppleve deler av boka som uryddig i strukturen. Det gjelder enkle ting som inkonsekvent skriftstørrelse på overskrifter, men også hvordan stoffet er organisert i forhold til overskrifter. Det savnes mer aktualisering av fenomener som blir beskrevet.
- I lys av kjerneelementene i Læreplanen oppleves læreboka som for tynn på «utforsking av religioner og livssyn med ulike metoder». Med tanke på å «ta andres perspektiv» så preges den av et vestlig ståsted, og den multireligiøse virkeligheten i klasserommet representeres for lite presist og nyansert.
- Ut fra kompetansemålene bør man som faglærer være oppmerksom på å supplere undervisningen på tre områder:
- Gjøre rede for og drøfte aktuelle eksempler på samspillet mellom religion, livssyn og politikk
- Utforske og analysere hvordan religioner og livssyn kommer til uttrykk i medier og populærkultur
- Drøfte menneskeverd og naturens egenverdi i møte med teknologisk utvikling
- Faglærere ved kristne friskoler kan med tanke på synliggjøringstillegget særlig være oppmerksom på å supplere læreboka på disse tre områder:
- Hjelp til å se hvordan forståelse, analyse og vurdering alltid vil være påvirket av eget ståsted
- Styrke elevenes evne til å vise respekt for mennesker uavhengig av livssyn
- Reflektere over hvordan tro og overbevisning påvirker hverdagslivet
Metode – hvordan jobbe faglig med religion
Kapittel 1 tar for seg begrep og fenomen som inngår i religionsvitenskapelig metode, og følger i stor grad en klassisk lærebokframstilling. Første del skisserer også noen trender ved det religiøse landskapet i Norge. Utover begrepene «sekularisering» og «globalisering» savnes det flere fagbegreper som kan beskrive viktige utviklingstrekk, som f.eks individualisering, modernisering, resakralisering osv. Jevnt over savnes også tall og statistikk som underbygger og eksemplifiserer trendene.
Det forventes at metodedelen av en religionsbok (fra s. 30) gir elevene fagbegrep og teori for å jobbe med faget, hvilket er en hjelp til å se, forstå, beskrive og analysere det man observerer. Inntrykket er nok at boka presenterer mest om ulike perspektiver man kan ta i faget enn konkrete verktøy til å arbeide faglig. Det er selvsagt essensiell religionsfaglig kompetanse å kunne innta ulike perspektiver, og et særlig viktig perspektiv som boka løfter fram er fokuset på «det troende mennesket» (s 37). I mangfoldet av oppfatninger, meninger og praksiser er det viktig å minne seg selv om at det alltid handler om mennesker!
Samtidig forventes det mer fag fra en fagbok. Eksempelvis nevnes Ninian Smarts sju dimensjoner som en mye brukt metode for å beskrive, sammenligne og analysere religioner. Den blir derimot verken presentert, eller anvendt i særlig grad i omgangen med fagstoffet utover i boka. Skal elevene gripe nytteverdien av teorier og begreper i faget, må det modelleres for dem.
Dersom man bare er på «nevne-nivået» kunne man også løftet fram andre relevante analyseverktøy, som IMI-modellen som tar for seg de institusjonelle, mystiske og intellektuelle elementene i religion. Et annet alternativ perspektiv er levd religion / hverdagsreligion som løfter fram den religiøsiteten som lever utenom de offisielle institusjonene. Dette handler blant annet om å øke elevenes bevissthet om hva religion er, og om religionsfaget som vitenskapelig fagfelt.
Stereotypier om fundamentalisme
Det er i tillegg noe ved framstillingen av fundamentalisme som etterlater et inntrykk av at religion er litt for de spesielt interesserte. Et eksempel er beskrivelsen til ulike lesemåter av religiøse tekster (s 17), hvor tekster ifølge læreboka kan leses enten med vekt på «de grunnleggende verdiene», eller fundamentalistisk der «alle regler oppleves like viktige». Det er nødvendig å diskutere hva som er god lesing av en religiøs tekst, men her definerer boka hva den mener er grunnleggende verdier, som nestekjærlighet, framfor det den mener er mindre grunnleggende verdier, som synet på homofilt samliv. Her bør det tilstrebes mer balanse i framstillingen.
For det finnes religiøse mennesker som gjerne kaller seg «fundamentalister» ut fra et ønske om å ta hele skriften på alvor, og disse vil ikke kjenne seg igjen i at det ikke handler om «grunnleggende verdier». Eksempelvis hviler synet på homofilt samliv for tenkende «fundamentalister» sjelden på enkeltvers, men på en helhetsforståelse av ekteskapet mellom mann og kvinne som en grunnleggende skaperordning. Her bygger dessverre læreboka opp under stereotypien av tradisjonell lesing av tekstene som en form for «cherry picking» ut fra hva som passer ens egen forståelse best, mens den er ganske blind for sin egen «håndplukkede» lesing.
Stigmatiserende om religiøs tro?
Fundamentalister beskrives også som «enkelte troende» og «en type religiøse ledere» som tenker at akkurat deres tro representerer en gudgitt sannhet, og at andres tro følgelig er usann (s 29). Men er dette bare en særegen tanke hos et marginalt mindretall av særlig religiøse tradisjonalister? Eller er dette selve essensen av det å ha en religiøs tro; at man faktisk innehar forestillinger som man på et eller annet nivå opplever som gudgitte? Og er forestillingen om egen tros sannhet eventuelt uforenlig med respekt for andres tro? Her blir læreboka stigmatiserende mot den som forsøker å ta tekstene på fullt alvor.
Fundamentalisme framstilles som «en reaksjon på det moderne samfunnet», som forøvrig er beskrevet som et samfunn der fornuft og vitenskap er idealet, og hvor religion mister mening og makt. En sosiologisk analyse vil selvsagt kunne peke på slike utviklingstrekk, men det fantes fundamentalistiske overbevisninger også før «det moderne samfunnet» så dette har dypere årsaker enn bare samfunnsutvikling. Gjennom dette skapes det et inntrykk av en motsetning mellom «religion og vitenskap». Vi må tro det er utilsiktet, for dette forholdet avklares bedre i andre deler av læreboka, men uansett gis det her inntrykk av at modernitet vokste fram på bekostning av religion. Det gjør det ikke lettere for elever å forstå at noen mennesker faktisk fortsatt har en religiøs overbevisning.
Det gjøres også en uheldig kobling mellom fundamentalisme og religiøs ekstremisme (s 29), der det sies at «noen få fundamentalister bruker religion til å rettferdiggjøre vold». Det etterlatte inntrykket blir at det nærmest er snakk om gradsforskjeller på en glideskala før fundamentalistisk lesing på et eller annet tidspunkt kan bikke over i religiøs vold. Det er en uheldig forvirring rundt begreper og fenomener i en lærebok i religion!
Fundamentalisme eller fanatisme?
Så hvordan kan vi forstå fundamentalisme? Positivt har den som mål å søke den beste og mest helhetlige lesingen av tekstene, og med ønske om den beste religiøse praksisen. Religiøs radikalisme, fanatisme og ekstremisme er noe ganske annet, og er vesensforskjellig i at den er selektiv i sin lesing, der elementer som forsterker religion som totalitær sosial og politisk maktfaktor får større vekt.
Man vil kunne si at boka bare bruker en tradisjonell forståelse av begrepet. Det kan stemme, men det fratar ikke for ansvaret med å drøfte begrepene som brukes, og kanskje vurdere bedre begreper. Begrep er til for å begripe, og faget skal hjelpe elevene til å kunne skille fenomen fra hverandre, og ikke bidra til mistenkeliggjøring av troende mennesker. Det nevnes riktig nok i en bisetning senere i boka (s 46) at ekstremisme ikke er en rett forståelse av hva fundamentalisme betyr, men her bør faglærer være oppmerksom på om kapittelet i tilstrekkelig grad bidrar til å utvide elevenes forståelse og respekt for andres tro og praksis.
(en parentes om religiøsitet vs fanatisme)
Men, har vi her en mulighet for å forstå mer om hva det faktisk innebærer å ha en religiøs tro? Kanskje Kierkegaard kan hjelpe oss å trekke noen linjer:
I boken «Frykt og beven» beskriver han religiøsitet som en taus, ubetinget resignasjon overfor Det Absolutte. Troens sprang går fra fornuftens etiske stadium, hvor ting kan forklares og begrunnes, og ut i «det absurde» religiøse stadiet. Det absurde kan her forstås som det ukjente som ikke kan forklares, bare erfares. Kierkegaard bruker bibelhistorien om Abraham som eksempel, som i tillit til Gud var villig til å ofre sin egen sønn og alt han hadde kjært uten å vite hvorfor, for hva, eller med hvilken konsekvens. Kun full overgivelse til Gud, uten forestillinger om ytre belønning, og uten hensyn til omgivelsenes dom. Troen reflekterer på Gud, og ikke på seg selv. På den måten blir Abraham en «troens ridder», hvilket man ifølge Kierkegaard bare kan bli ved Guds verk.
Kontrasten Kierkegaard tegner opp er historien om Agamemnon som blidgjør gudinnen Artemis ved å ofre sin egen datter for å kunne vinne slaget om Troja. Her gjøres det kalkulerte vurderinger for å oppnå bestemte mål i denne verden, men denne fortellingen mangler det Kierkegaard omtaler som overgivelsen til «det ukjente». Agamemnons valg følger maktens logikk, og det tas først og fremst hensyn til egen vinning, institusjonell autoritet, og ytre anerkjennelse fra omgivelsene. Denne «troen» reflekterer på seg selv, og ikke på det guddommelige. Dette er ifølge Kierkegaard den religiøse spissborgeren som har behov for å vise fram sin tro, eller den religiøse fanatikeren som må ha en ytre sak å kjempe for, eller den tragiske helten som ofrer det mest dyrebare for kortsiktig gevinst. Ytre sett kan alt dette ligne til forveksling på religiøsitet, men en spissborger, fanatiker, eller tragisk helt kan man ifølge Kierkegaard klare å bli helt på egenhånd.
Analysen fortsetter i del 2 om religionskritikk og religioner.
Litteratur
Amina Siječić Selimović, Ram Gupta, Hanne Maren Fredriksen, Cathrine Tuft, Gunnar Haaland, Frøydis Eriksen: Religion og etikk – vg3, Cappelen Damm 2022.
Takk for fremhevet bilde til John Michael Thomson på Unsplash
