Noen påstander dukker opp i alle slags media og sammenhenger. Det er vanskelig å se noen medisin mot dem, men kanskje kan mytekalenderen være en vaksine.
Dermed fremmes det i romaner og populærvitenskap, Mozarts Figaros bryllup og historiske filmer som Braveheart at i “mange land er skikken den at når det tures bryllup, er det kongen som ligger med bruden første natten”.
Dette er da også lagt i munnen på Magnus den gode (1024-47) i Fredens fiende, tredje bind i en nylig utgitt serie om om hans halvbrorHarald Hardråde [1]. Muligens bruker den … gode kongen et sjekketricks, men forestillingen hevdes mange steder som noe som fyrster faktisk hadde lovlig rett til i middelalderen.
Vi ser dette også når et norsk populærhistorieblad i 2006 forteller om en lov i Skottland på “1200-tallet” der godseiere hadde rett til å tilbringe en natt med en jomfru dagen før hun skulle gifte seg.
Tanken har likevel flere navn enn kilder. Den kalles alt fra ius primae noctis (“Førstenattsretten”) og droit de cuissage (“Førstesmaksretten”) til de mer vanlige Herrenrecht og Droit de seigneur, altså Godsherrens rett, enten man leser noe som ser ut som seriøs historie eller om engelske gods i Rjukan Arbeiderblad i august 1964 (under til høyre).
Men det finnes altså ingen kilder til en slik bestemmelse i lovverk, krøniker eller andre tekster fra middelalderen, selv om det langt fra er ukjent i kilder fra før, under og lenge etter at noen bruker makt og myndighet til å ta seg til rette, enten de er fyrster eller filmprodusenter.
I den grad dette har noe mer rettslig ved seg, kan det være i førkristne kulturer. Vi ser antydninger i myten om Gilgamesh flere tusen år før Kristus og i en beretning hos den greske historikeren Herodot (484-425 f.Kr.) om en stamme i Libya.
Hvor kommer så forestilingen fra, bortsett fra overgrep eller vage minner om førkristen praksis?
Muligens skyldes mye et verk fra 1500-tallet der Hector Boece i hans historie om Skottland nevner en bestemmelse fra kongen Evenus III om at “herren i området skal ta jomfrudommen fra alle piker som bor der”. I følge legenden kjøpte den hellige Margerata seg fri fra dette ved en medgift kalt merchet.
Blant flere grunner til å bestride historien er at vi ikke har noen tidligere kilder til Evenus III som skal ha regjert fra 12 til 5 f.Kr., altså over en generasjon før romerne erobret Britannia.
Antagelig handler det om en feillesning av enkelte slottsherrers krav om å få bestemme hvem noen på godset fikk gifte seg med. Når han ikke fikk gjennom sin vilje, krevde han en kompensasjon eller avgift.
Det er nok ikke nødvendig å kreve kompensasjon for skolepengene om noen har fått høre denne legenden av lærere. Det kan likevel være greit om forlag luker den ut og lærere har den på lager, enten for å gjøre historieundervisningen mer levende med en gammel myte, eller undervise i kritisk tenkning.
Litteratur
Alain Boureau: The Lord’s First Night: The Myth of the Droit de Cuissage, University of Chicago Press, 1998
Jan Ove Ekeberg: Den siste vikingkongen – Fredens fiende, Gyldendal 2020.
Encyclopedia Britannica: Droit de Seigneur
The Art and Popular Culture Encyclopedia: Droit de seigneur
Noter
[1] Ekeberg, side 210.
