En milepæl i historien
Er 1. oktober 1088 den viktigste dagen i sekulærhistorien, slik dette innslaget på NRK Verdibørsen åpnet med?
For dette er litt symbolsk tiden for grunnleggelsen av det første universitetet. Og det er ingen liten sak når nettopp universitetene ble så viktige for utviklingen av europeisk kultur, rettstenkning og vitenskap.
Valget av året 1088
Selve årstallet valgte universitetet i Bologna selv i 1888 da man planla et rundt jubileum, men ikke helt visste når man skulle starte. Året 988 ble opplagt for tidlig og med 1188 ville man risikere å komme etter Paris og Oxford. Skulle man feire noe dette året, måtte man lande på 1088.
Uansett vokste det hele frem organisk. Lærevillig ungdom i Bologna organiserte seg i et fellesskap som etterhvert ble kalt universitas magistrorum et scholarium som betyr ‘sammenslutning av lærere og studenter’, etterhvert forkortet til universitas eller altså universitet.
Da studentene tok styringen i Bologna
I Bologna var det hele lenge styrt nedenfra. Studentene tok initiativet og krevde mer formell opplæring, spesielt for juss som ble stadig viktigere i en tid med rask vekst i befolkning og økomomi.
Det gikk så langt at hvis de ikke var fornøyde med forelesere, truet de med å flytte til andre byer. Det ønsket verken næringsliv eller lærere, så studentene fikk svært gode vilkår de første tiårene. På 1200-tallet forstod Bolognas ledende krefter at det lønte seg å betale lærerne selv, slik at de holdt seg i byen og ikke bare flyttet med studentene.
Fra løse grupper til juridiske institusjoner
Dette utviklet seg over tid, til vi i praksis fikk noe vi kan kalle for universitet på slutten av 1100-tallet. For universiteter har ikke alltid eksistert. De er ingen selvfølge som utvikler seg naturlig.
Tvert i mot måtte de etterhvert organiseres stadig mer formelt, til et juridisk fellesskap med egne rettigheter, regler og grader. På mange måter var muligheten for å gjøre institusjoner til selvstendige juridiske enheter unikt for vestlig kultur.
Nettopp dette gjorde også at universitetet i Bologna stilte seg annerledes enn eldre skoler i Vest-Europa.
Noe helt nytt i verdenshistorien
Selv om det fantes kloster- og katedralskoler før 1088, hadde de andre strukturer og færre rettigheter. De var sterkt knyttet til berømte lærere og rike velgjørere, og sårbare om noen av disse gikk bort.
Det samme gjaldt høyere læresteder i andre deler av verden, som islamske Madrasa-skoler. Selv om al-Qarawiyyin ble opprettet i Fez i 859, og noen steder kalles verdens eldste universitet, fikk den ikke form som det vi normalt kaller et universitet før over tusen år senere, i 1963.
Felles pensum og internasjonale grader
Middelalderens universiteter var ikke bare skoler med ekstra lange forelesninger. Det nye var heller ikke vanskeligere bøker, men institusjonell selvstendighet og formelle grader som kunne brukes på andre universiteter. I stedet for å være knyttet til personer, handlet utdannelse nå i stor grad om felles pensum og eksamenspapirer som gjaldt på tvers.
En bachelor fra Bologna, kunne bli master i Paris og doktor ved Oxford.
Kirken som støttespiller, ikke motstander
For dette var et middelaldersk nybrottsprosjekt. Det er en myte at man i middelalderen var redd for kunnskap eller kritiske spørsmål. Tvert imot så kirkens ledere et behov for formell, organisert læring.
Dermed støttet de tidlige læresteder på flere måter, selv om ikke alle ble startet av kirken:
- Charter og autoritet: Paver ga universitetene sitt “stempel”, som gjorde at grader ble anerkjent i hele Europa. Uten pavelig godkjenning var en grad i praksis bare lokalt blåruss-papir.
- Ressurser og struktur: Biskoper og munkeordener finansierte skoler og sørget for at lærde hadde et sted å bo, undervise og diskutere.
- Frihet til å tenke: Universitetene ble juridiske korporasjoner hvor lærere og studenter kunne studere uten direkte styring fra lokale fyrster.
Hvorfor var dette så viktig?
Et rammeverk for kritisk tenkning
Før universitetsideen vokste frem, var læring spredt og uformell. Nå ble det skapt et rammeverk der kunnskap og kritisk tenkning, logikk og debatt ble gjort til seriøse fag, ikke bare hobbyer for de få, samlet om noen ildsjeler.
Disse fellesskapene av lærere og studenter ble modeller for høyere utdanning over hele Europa.
Særlig fra 1200-tallet fikk mange av de etablerte universitetene offisielle godkjennelsesbrev med særskilte statutter av paven, keisere eller konger. Flere steder var studentene ikke organisert etter fag, men etter hjemsted, kalt nasjoner.
Byer som Bologna, Paris og Oxford ble knutepunkter for juridiske, filosofiske og teologiske diskusjoner – steder hvor fremtidens lærde, advokater, naturvitere og teologer ble formet.
De syv frie kunster
Universitetene fikk i likhet med klostrene biblioteker, og fagene etter klassisk modell, «de syv frie kunster» som på figuren over.
De første årene var fokus på det språklige med grammatikk (lesning), retorikk (talekunst) og dialektikk (logikk og kritisk tenkning), deretter natur- og kunnskapsfagene musikk, aritmetikk, geometri og astronomi.
Veien mot master og doktorgrad
Først når man hadde gjennomført seks år med dette, kunne man kalle seg Bachelor.
Deretter var det mulig å følge på med inntil 12 år for å få en master- eller doktorgrad, i ett av toppfagene medisin, jus eller – fagenes «dronning» – teologi.
Skulle man diskutere naturvitenskap (naturfilosofi) seriøst med noen i middelalderen, kunne man velge dårligere folk enn teologer.
Nå er det ikke enkelt å sammenligne med dagens skole. Men siden man begynte studiene i 14-15-årsalderen, vil de første fire årene i prinsippet tilsvare ungdomsskole og videregående, og de siste to universitet og høgskoler.
Juss og kirkerett i sentrum
I Bologna var de viktigste fagene juss og da først og fremst kirkerett, fordi kirken trengte kompetente folk i et stadig mer komplekst samfunn.
Men effekten strakte seg langt utover kirkens egne rekker: Juss ble videreutviklet i retning moderne rettsstater. Instituttene ble motorer for kunnskap, inspirerte til vitenskapelig tenkning og la strukturen for forskning og utdanning som vi fortsatt bygger på i dag – nesten tusen år etter.
Opplysningstiden startet i middelalderen
Rundt år 1300 var allerede rundt 20 universiteter. Rundt 1400 var det vokst til nærmere 35 og i år 1500 omkring 80, med vekst særlig i Tyskland og Italia.
Universitetsideen skulle på mange måter bli avgjørende for Europas utvikling. Den bidro til trygge rom for tenkning og verden ble aldri den samme.
Slik historikeren Edward Grant formulerte det lar opplysningstiden «seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter».
Det betyr ikke at opplysningstiden på 1700-tallet er uten myter, slik denne mytekalenderen også tar opp.
Litteratur og kilder:
Davidsen, B.A.: 1 oktober 1088. Hva med et laug for elever? Historiens viktigste dag, 2:6, NRK Verdibørsen 03.07.2025
Grant, E: The Foundations of Modern Science in the Middle Ages: Their Religious, Institutional and Intellectual Contexts, Cambridge University Press, 1996
Grant, E: God and Reason in the Middle Ages, Cambridge University Press, 2010
Huff, T; The Rise of Early Modern Science: Islam, China, and the West, Cambridge University Press 3. utgave, 2017